Vuelta a España 2010 - en oppsummering

Da er det slutt på nok et treukersritt i Spania, og selv om det kan være uenighet om kvaliteten på dette rittet, må man kunne si med relativ objektivitet at vi har vært vitne til et svært underholdende ritt, hvor spenningen i sammendraget holdt seg helt til mål på den nest siste etappen. Duellen mellom Nibali og Mosquera føyer seg inn i en rekke av spennende dueller de siste ti årene, som duellene mellom Sevilla og Casero, Heras og Nozal, Valverde og Vinokourov, for å nevne noen.

For meg er Vueltaen sammen med Giroen årets høydepunkter i sykkelsesongen. Det er noe grunnleggende flott over ritt som varer i tre uker, og hvor man konkurrerer nesten hver eneste dag og det i timesvis i alle slags vær. Hvilke andre idretter kan skilte med noe lignende? Må i så fall være seilrittet som går verden rundt. Det som skiller disse rittene fra det tredje treukersrittet er jo at man slipper alt det utenomsportslige maset, gnålet om en grønn trøye og ekstremt nasjonalistiske tv-kommentatorer.

Det som vel gjorde Vueltaen i år såpass underholdenede, var nok først og fremst profilen. Man hadde funnet en flott mix mellom flate og kuperte etapper, hvor bare noen få var etapper med massespurt. Også i disse var det jo flere ulike vinnere. Stignignene på fjelletappene var heller ikke så harde at tidsavstandene ble for store. Slik ble spenningen bevart helt til det siste. Først på den siste tempoetappen og den siste fjelletappen ble avstandene større. Sisteetappen var også en opplevelse med sin ekstreme stigningsprosent på en smal betongvei gjennom tåken.

En annen grunn var at ikke så mange valgte å bryte vueltaen for å lade opp til VM. Kun noen få stykker, som Freire og Hushovd valgt å bryte halvveis. Det forsterket inntrykket av et sterkt felt som kjempet for seire og posisjoner helt inn til Madrid. I fjor ble det jo nærmest en parodi med alle som stod av. Parodi ble det jo på sett og vis likevel med Cancellara som brøt uten å informere laget. Noen dager senere var han ferdig som Saxo-rytter.

En tredje grunn må sies å være Igor Anton og laget hans. Fra å være superoffensiv og supersterk rød trøye-bærer til velt og armbrudd. Så brutal kan sporten være. Det mest imponerende var nok måten han tok armbruddet på. Med takknemlighet over dagene han hadde fått kjøre og det han hadde prestert. Euskaltel vant nok også mange fans da de maktet å slå tilbake med etappeseieren til Mikel Nieve.

Av overraskelsen i årets Vuelta, kommer man vel ikke utenom Peter Velits. Slovaken kjørte inn til en sensasjonell pallplass. Også Nicholas Roche og Tom Danielson overrasket positivt sammen med nevnte Nieve. På den negative siden kommer man ikke utenom den aller største forhåndsfavoritten Denis Menchov. En kombinasjon av kneskade og dårlig form førte til stor skuffelsen for russeren og laget hans. Personlig var jeg også skuffet over det Benat Intxhausti presterte. Mange forventet også mye av den unge amerikaneren Tejay van Garderen. Han åpnet godt, men tre uker blir nok for langt foreløpig.

Caisse D'Epargne laget startet veldig godt, men stod kun igjen med et par etappeseire til slutt. spanias største lag er nok ikke fornøyde med det. Mye skyldes fallene til Bruseghin og Uran, men også Plaza og Arroyo skuffet. Mange ble nok også skuffet over at tre av Saxos ryttere dummet seg ut. Resten av laget presterte derimot bra. Sky-laget skuffet kanskje aller mest, selv om de ble rammet av virus. Sånn i etterpåklokskapens navn hadde det jo vært interessant dersom Shack-laget hadde fått delta i stedet. Da kunne nok topp ti sett ganske annerledes ut, med folk som Zubeldia, Brajkovic og Klöden.

I sum en super Vuelta, gleder meg til neste!