Konservativ og kristen

I et samfunn som blir stadig mer sekularisert blir de ulike religiøse gruppene stadig mer marginalisert. Spesielt gjelder dette de gruppene som nekter å la seg fange av tidsånden, som har en sterkere overbevisning enn bare hva som er akseptabelt av den tiden vi lever i. Men også konservative kristne følger med i tiden. Kvinnelige prester og biskoper er stort sett akseptert og det er få som tolker skildringene av helvete som bokstavelig skildringer av et evig inferno.

Når konservative kristnes tro og overbevisning blir mer og mer uforståelig for mange, da vokser også fordommene fram, som det alltid gjør der uvitenheten råder. Ord som "mørkemann" er typisk for å skildre slike. Men vet man hva man snakker om? Selv om jeg kanskje ikke vil beskrive meg som en konservativ kristen lenger, har jeg enorm respekt for mange av dem som gjør det. Og jeg vet at på 99% av de som kaller seg konservative kristne vil "mørkemann" være en fullstendig malplassert beskrivelse.

Dette er også tema for Bjørn Stærks kronikk i Aftenposten før jul, som skapte stor oppmerksomhet i ulike media. Stærk er selv oppvokst i Frikirken, men er ingen troende i dag. Selv om jeg selv fortsatt er det, kjenner jeg meg veldig igjen i mye av det han skriver. Spesielt når hans skildrer hvordan han begynte å lese Bibelen:

Bibelen var for meg mest en samling med fortellinger, og de beste fortellingene var de som hadde minst med den kristne troen å gjøre, fortellingene om kriger og kongerekker i det Gamle Testamentet. Jeg var for ung til å sette pris på ideene i Paulusbrevene og poesien i salmene. Men krig og episk drama, det forstod jeg.

Kronikken er veldig god på mange måter og forteller om en gruppe i samfunnet som er blitt mer marginalisert slik som utviklingen har blitt. Kronikken kan du lese i sin helhet her, noe som absolutt anbefales, selv om den er på tolv sider.

Stærk hovedanliggende virker å være å tale de konservatives sak, å poengtere at de ikke er verken homofiendlige, dømmende eller mørkemenn. Noe han har helt rett i.

Det kan være vanskelig å forstå hva konservative og liberale kristne egentlig er uenige om. På overflaten ser det ut som om alt handler om sex. På en måte er det riktig. Frontlinjen mellom konservative og liberale går gjennom spørsmål som har med seksualitet og kjønn å gjøre: Kvinnelige prester, samboerskap, sex utenfor ekteskapet, skilsmisse, og homofili. Men det er ikke fordi disse spørsmålene i seg selv er så viktige. I stedet er de symptomer på en dypere konflikt, som handler om hvordan du skal lese Bibelen, og hvor langt du kan endre tolkningen etter hva du selv føler er riktig.

Det sekulære samfunnet har skiftet mening om homofili. Vi ser det ikke lenger som en mental sykdom, eller en perversjon, men et likeverdig alternativ til å være heterofil. Dette er lett for oss å si, vi som ikke har hellige skrifter og flere tusen år lange teologiske tradisjoner å bygge på. Vi sier bare: «ja, dette mente mange før, men nå ser vi at det var feil, så nå er det noe annet som er riktig». Men hva skal de kristne gjøre med skriftstedene de tidligere har tolket som at homofilt samliv er en synd? Er det slik at kristne teologer leste feil for 100, 200 eller 1800 år siden? Skal endringer i det sekulære samfunnet styre hvordan kristne leser Bibelen? Skifter Gud mening når folket gjør det?

Det er dette spørsmålet faren min og andre konservative kristne stiller seg. Gud er evig, og det viktigste han har å fortelle oss sa han for 2000 år siden. Det er sikkert mulig at teologene har misforstått alt dette helt til nå nylig, men er det ikke mistenkelig beleilig at vi velger å lese Bibelen på nytt akkurat nå, når tidsånden snur?

(.....)

Det er tanker som dette som gjør at kristne som faren min velger en konservativ teologi, ikke at de personlig misliker homofile, eller lider av noen form for sex-hysteri. Motstanden mot homofili, gjengifte, og kvinnelige prester, er ikke essensen i deres forhold til Gud. Det er en konsekvens av å tro at Gud er en høyere autoritet enn mennesket. Det er deres måte å ta Guds ord på alvor.

Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.

Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt. Faren min er veldig opptatt av at troen ikke må bli en humørløs pietisme, hvor du går rundt med pekefingeren, og sier at dette er ikke lov, og dette er ikke lov, og dette er ikke lov. Og så glemmer man omsorgen, nåden, tilgivelsen, og kjærligheten.

(......)

Og Guds ord er ikke kun et hyggelig budskap som avgrenses til søndag formiddag mellom kl 11 og 12, det er et påbud om en radikal livsendring. Min oldemor var en streng kristen, en pietist. Men da en nabofamilie ble alvorlig syke, forlot hun sine egne barn, og stelte med naboen til de ble friske, med fare for sitt eget liv. Jesus har sagt at du skal hjelpe de svake, og da skal du gjøre det.

Få kristne lever opp til de radikale påbudene i Bibelen. De erkjenner at mennesket er syndig og feilbarlig, og avhengig av Guds nåde for å unngå fortapelsen. Ingen lever slik de skal. Men spør du kristne om hva som inspirerer dem, så er det fortellinger om de som ofret alt, de som virkelig gjorde mot «disse mine minste» slik Jesus befalte. Ikke en sint pietist som holder tordentaler om homofili. Dette gjelder både for konservative og liberale kristne.

Jeg forstår at det er vanskelig å tro det jeg skal fortelle nå, fordi det strider mot karikaturen av sex-fikserte konservative. Men det er helt sant: I min egen oppvekst i Frikirken, som sønn av en pastor som senere skulle si opp i protest mot kvinnelige prester, tenkte jeg svært lite på de kristenkonservative kjernesakene. Jeg kan ikke komme på at jeg noensinne tenkte over hva jeg mente om homofili i den tiden jeg var kristen. Aldri. (......) At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.

(......)

Når jeg skriver alt dette om konservative kristne, er det delvis for å belyse dem, slik at du forstår dem bedre og frykter dem mindre. Men det ligger også noe mer her. Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv.


Så langt Bjørn Stærk. Selv om jeg ikke har tatt et oppgjør med troen min slik som han har gjort, har det han skriver, sammen med dette blogginnlegget fra Donald Miller, inspirert meg til å se litt tilbake på min egen ungdomstid og hvordan troen min har endret seg siden det.. Mer om det senere.