Norske fiasko-trenere

Fotball nå. Vi har de siste årene fått fram en ny generasjon av fotballtrenere som kommer fra den suksessfulle generasjonen av spillere som hadde slik suksess på 90-tallet. Flere av dem var med på det fantastiske landslaget under Drillo. Felles for alle er at de har fått sparken som trenere. Og noen av dem opptil flere ganger. Status nå er at vi ikke har noen fotballtrenere av betydning i klubber utenfor Norge. Det er i grunn ganske spesielt, og forteller om en tilnærming til jobbene som har vært en totalt fiasko.

Folk som Kåre Ingebrigtsen, Frode Grodås og Ola By Rise tok raskt konsekvensen av at de fikk spraken som hovedtrener, og fant sin plass som assistenter for andre trenere. Stig Inge Bjørnebye forsvant fra trenerrollen etter sin fiasko i Start. Steinar Nilsen hadde suksess i Tromsø, men fikk sparken i Brann og fant ut at det var lettere å være "ekspert" på tv, slik som Mini Jakobsen. Kjetil Rekdal har hatt litt suksess, men har stort sett også fått sparken, mest på grunn av hans dårlige personalbehandling. Likevel har han fått nye jobber, nå sist i Vålerenga.

De trenere fra denne generasjonen som har fått mest oppmerksomhet er nok likevel trioen Martin Andresen, Henning Berg og Ståle Solbakken. Andresen ble lansert med brask og bram som den som skulle gjøre Vålerenga til en storklubb. Noen år seinere er klubben like middelmådig som den var da han tok over. Henning Berg fikk noe ut av lite i Lyn, men ingenting ut av mer i Lillestrøm og nå sist i Blackburn  Ståle Solbakken gjorde det skarpt i velstående København, men mislyktes med små midler i Køln og Wolverhampton.

Så kommer naturlig spørsmålet: Hvorfor går det så dårlig for de norske trenere? Og spesielt de som prøver seg i utlandet? Mye handler nok om penger. Det er mye lettere å lykkes dersom man har penger å bruke på de spillerne man vil ha. Det kunne Solbakken i København. Et poeng er også at man har fått for lite tid på seg. Men jeg tror også det finnes en annen viktig faktor.

Da den islandske "stjernen" Veigar Pall Gunnarson begynte å klage til pressen om at han fikk for lite spilletid i Vålerenga, fikk han beskjed av trener Martin Andresen at han burde glede seg "på vegne av den som ikledde rollen hans" på laget. Med andre ord handler det om en filosofi der den enkelte spiller på laget skal fylle definerte roller på et lag. Man tilpasser altså ikke spillet etter spillerne, men det blir opp til spillerne å fylle forhåndsdefinerte roller. Dette er langt fra Nils Arne Eggens godfotteori som handlet om å utnytte den enkelte spillers sterkeste sider.

Jeg tror det handlet mest om at de nevnte trenerne hadde en forhåndsfilosofi om hvordan spillet skulle være. Så prøvde man å finne spillere som kunne fylle disse rollene,  men som viste seg å enten ikke passe inn eller være gode nok. Og dersom man da ikke hadde muligheter til å kjøpe de spillerne man ville ha, gikk det som det måtte gå. Man trente det laget man skulle ønske man hadde, i stedet for det laget man hadde.

Gode trenere får det beste ut av det laget man har, uansett hvor man er eller hva man har til rådighet. Dermed har de norske trenerne fortsatt mye å bevise for at man kan kalle dem gode trenere.