Vi som elsket Jesus

Jeg har endelig fått lest Levi Fragells selvbiografi som kom ut for et par år siden. Fragell er mannen som vokste opp som sønn av en predikant i Pinsebevegelsen, som selv ble predikant, men som mistet troen og senere ble frontfigur i Human-Etisk Forbund og en markert religionskritiker.  Siden jeg selv har vokst opp i mye av det samme som Fragell, forventet jeg å kjenne meg igjen i det han skrev om, og jeg forventet at jeg skulle sitte igjen med en stor grad av sympati for denne mannen og det han har vært gjennom.

Etter å ha lest boken hans, må jeg si at sympatien er meget begrenset. Levi Fragell framstår som en bitter, selvmedlidende mann som skyter fra hofta imot alt som lukter av kristenmannsblod. Mye av det han beskriver kjenner jeg meg igjen i fra min egen barndom. Fenomener som frykten for Jesu gjenkomst og å "be seg igjennom" for å få tungetalen var typiske  Mye av dette er også helt klart er kritikkverdig og uheldig, og at slike ting har skapt sår i et barnesinn og arr i et voksensinn, er ikke rart. Likevel reagerer jeg på hvordan Fragell framstiller seg selv som et stakkarslig offer. Han bruker stadig ordet "overgrep" om det han har opplevd, og han kommer med utallige hatske angrep mot alt som smaker av karismatisk kristendom. Kapitteltitler som " Det karismatiske bedrag" og "Tungetale - religiøst snikksnakk" taler sitt klare språk.

At Fragell er i sin fulle rett til å både omtale og skildre religiøse hendelser og forestillinger, er en selvfølge. Men det er måten han gjør det på som er så utidig. Det finnes ikke fnugg av respekt for de som tror annerledes enn hans selv,og han avfeier tusenvis av nordmenns tro og overbevisning som svermeri og humbug.  Respekterte kristne ledere som Billy Graham og Aril Edvardsen blir hånet og latterliggjort. Aller verst er han når han ikke klarer å skjule sin skadefryd når kristne tiltak mislykkes. Blant annet skriver han følgende om da Billy Graham besøkte Oslo og Ullevål stadion i 1978:

Møtet ble en fiasko uten sidestykke i Billy Grahams karriere, men av irregulære og problematiske årsaker. Ulende lyder skar gjennom luften, og demonstranter løp rundt på gressmatten midt under prekenen. Folk ristet av latter mens politiet bykset og sprang etter villstyringene. En gjeng klatret opp i lysmasten og foldet ut en antikristelig transparent idet møtet skulle avsluttes med fremkalling av søkende sjeler. Det var i det hele tatt så galt, så skammelig ulovlig og i strid med ytringsfriheten. Men jeg innrømmer her for første gang: Jeg lo med de andre. Da journalisten fra det amerikanske magasinet Christianity Today spiste lunsj med meg neste dag og fortalte at Billy Graham aldri ville komme tilbake til Oslo, følte jeg en varm tilfredshet med utfallet av det inntrufne.

Vi trenger religionskritiske stemmer i den offentlige debatten. Men jeg håper debattanter som Fragell er en utdøende rase. I så måte har han mye å lære av sin meningsfelle Lars Gule. Og jeg tror ikke vi andre har spesielt mye å lære av Fragell. Jeg kjenner i alle fall at jeg ikke ønsker å lytte mer til en slik person. Timene det tok å lese gjennom boka får være nok.