Fordommer

Behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.

(Robert Goddard)

Når et innlegg har tittelen fordommer, vil vel de hundrevis (he-he) som leser dette innlegget anta at jeg skal dundre i vei mot fordommene som skaper et kaldt og ekskluderende samfunn. Men denne gangen er det ikke det jeg har tenkt, selv om det sikkert kunne vært skrevet mye om det. Fordommer er nok et av de mest negativt ladede ordene man kan bruke. Faktum er likevel at det ikke alltid har vært sånn. Det fantes faktisk en tid, fram mot 1700-tallet, der dette begrepet var et positivt ladet begrep. Da så man på fordommer som nye nyttig og verdifullt, en forhåndskunnskap som kunne hjelpe deg til å forstå situasjonen du kom i. Ikke for at du skulle bruke forhåndskunnskapene til å felle dom, men for at du skulle kunne ha en forventning om det du skulle møte. Etterhvert fikk jo uttrykket et mye mer negativt fortegn.

Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer satte seg som mål å reformere og rehabilitere begrepet fordommer. For Gadamer var fordommer noe verdifullt. Bare ved å ha fordommer, forutkunnskap ut fra vår egen kultur og vårt eget ståsted, kan man begynne å forstå andre kulturer og mennesker. I følge Gadamer er fordommer en forutsetning for å forstå fortiden, positive forutsetninger for forståelse. Så spesifiserte han også hva han la i begrepet fordommer, og skilte mellom legitime og ikke-legitime fordommer. Men uansett så var poenget hans at våre fordommer er noe positivt, noe vi kan bruke konstruktivt.

Når vi snakker om fordommer og historien, er fristelsen stor til å dra fram den negative assosiasjonen til ordet igjen. For, som sitatet jeg nevnte i går sier, de aller fleste har et negativt forhold til fortiden. Enten blir man anklaget for å være nostalgisk eller drømmende, fordi man mener at en del ting var bedre før. Eller så har man gjort så mye feil eller har et negativt forhold til fortida, slik at man helst vil legge den bak seg og se framover i stedet. Vi lever i en kultur der ord som framtidsrettet og visjonær er honnørord, mens ord som historisk og gammel ofte får assosiasjoner som utdatert eller gammeldags. I det hele tatt forteller samfunnet oss at historiens løp er en retning alene, at allting blir bedre etterhvert som tida går. Men samtidig som vi får nye tekniske duppeditter mellom fingrene og kommuniserer på helt utrolige nye måter, ser det ut som vi har glemt det eldste og viktigste av alt: Planeten vi bor på, og lufta vi puster.

Jeg har jo alltid vært historieinteressert, og mener at det er viktig at vi lærer om historien. Både for å forstå hvordan samfunnet vi lever i har blitt til, og ikke minst for å lære av de feil som har blitt gjort før oss. Jeg tror at vår tids negative forhold til fortida kan få negative konsekvenser. Vi ser det i storpolitikken, der stormaktene igjen lar seg lokke til å involvere seg i krigføring i Midtøsten, til tross for at det har vært full krise hver gang de har prøvd før. Vi ser det på det mellommenneskelige nivå, der gamle verdier som høflighet, folkeskikk og respekt ikke er i høysete for alle lenger. Jeg har jobbet som lærer og jeg vet hva jeg snakker om. (Synes du jeg låter som en gammel grinebiter? Har du fordommer? ;))

Også i kristne sammenhenger ser vi det samme. Paulus snakket jo om å legge det  gamle bak seg, og strekke seg framover. Og den enorme plassen tradisjoner har hatt tidligere, har jo ført til at mange har kastet babyen ut med badevannet, og hivd ut alt som kan minne om tradisjoner og historie, Resultatet har blitt en rotløshet som gjør at mange av de nye menighetene som har vokst fram de siste tredve åra, har forsvunnet like fort som de kom. Mye handler om å være relevant, oppdatert og aktuell. Så kan man kanskje si at det bør handle både om å grave i menighetens røtter, samtidig som man kan "høre hva Ånden sier til menigheten" i dag.

Jeg vil med dette slå et slag for fortiden og for fordommene. Ikke at alt var bedre før, men at alt ikke var verre heller. For der, i fortiden, ligger begynnelsen. Til verden vi lever i, til deg og meg, til alt vi er glad i. Og få ting er så vakkert som begynnelser.