Man kan jo ikke bare lese seriøs litteratur hele tiden, i alle fall ikke når man har ferie. En av mine favoritter når det kommer til det mer lettfordøyelige, er briten Robert Goddard. Han er faktisk en av få forfattere av krim- og spenningsbøker som viser litterære kvaliteter i det han skriver. I tillegg er ikke heltene typiske alkoholiserte privatdetektiver eller arbeidsnarkomane politietterforskere, men derimot helt vanlige, og ofte under snittet intelligente mennesker. Dermed blir det ikke vanskelig å kunne identifisere seg med heltene, som knapt kan kalles helter. Goddard er også flink til å porsjonere spenningen ut, slik at bøkene blir noen skikkelige "page-turnere".
I sommer har jeg lest en av de få av Goddards bøker som er oversatt til norsk "Fanget i lyset". Som vanlig er det her handlinger i en mer eller mindre fjern fortid som innhenter personene i nåtiden, med fatale og dødelige konsekvenser. Denne gangen er det en tilfeldig bilulykke som innhenter hovedpersonen, og snur hele hans verden opp ned. Den andre boken, "Beyond recall", er et justismord, et selvmord og en forsvunnet datter sentrale ingredienser. Og det er herfra jeg vil komme med et sitat, som virkelig satte tankene i sving hos meg. For Goddard gir oss ikke bare spenning og litterære opplevelser, her finner vi også en god del hverdagsfilosofi. Dette sitatet er utgangspunktet for mitt neste innlegg. Som kanskje kommer i morgen.
Living in the past. It's always said pejoratively, as if the past is necessarily inferior to the future, or at any rate less important; nobody's ever condemned for looking forward, only back. But the truth is that we do live in the past, whether we like it or not. That's where our life takes shape. Somewhere ahead, however near or far, is the end. But behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar