Tida og kulturen: #3 Tilpasningskulturen

Bilde fra frifagbevegelse.no

Det er et veldig igjenkjennbart trekk med tida vi lever i: Vi tilpasser oss i stadig mindre grad til samfunnet, og forventer i stadig større grad at samfunnet skal tilpasse seg individet. Tilpassa opplæring har vært det store mantraet hele tiden jeg har jobbet som lærer. Vi tilpasser tro og religion, slik at den passer best slik vi vil ha det. Hele hverdagen vår blir tilpasset til våre egne behov. For å nevne noe.

La meg ta noen typiske eksempler. I arbeidslivet har stadig flere sikret seg fleksibel arbeidstid. Man har hjemmekontor for å slippe å dra på jobben. Man "jobber inn" fredagen slik at man kan dra på hytta i stedet for å dra på jobben på fredag. Utlendinger undrer seg stadig over at så få nordmenn er på jobb denne dagen. Inneklemte dager, som fredagen etter Kristi Himmelfartsdag, er det snart ingen som jobber. Da tar man langhelg. Det blir også stadig mer vanlig at det ikke bare er skolene som har høstferie og vinterferie, og ropene blir stadig høyere om at også denne bør bli fleksibel, slik at man ta den ut når det passer den enkelte best.

I kirke og menighetsliv blir troen tilpasset tida. Slik har det jo for såvidt på sett og vis alltid vært, men er det ikke mer typisk i vår tid enn før?  Dogmer eller praksiser som ikke passer oss, finner vi en måte å forklare på som gjør at vi slipper å forholde oss til dem. Samtidig vektlegges at man skal ha plass til flere tolkinger og sannheter, som gjør at man ikke krenker den enkeltes trosfrihet eller tolkingsfrihet. Hva som kjennetegner den ekte religionsutøvelsen er i større grad opp til individet selv, den er tilpasset det personlige behov eller ønske. Mennesket er ikke til for sabbaten, men sabbaten for mennesket, sa Jesus. Var det dette han mente?

I det politiske livet ser vi det samme. Oppgavene til politikerne er i mindre grad å fastsette regler og i større grad å fjerne alt som er til hinder for individets handlefrihet. Dette har jo vært typisk for høyresida, nå er det typisk for alle. Det er jo også litt interessant at det mest konservative av alle parti, nemlig KRF, er de som roper høyest om valgfriheten til individet og familien, for eksempel i diskusjonen om kontantstøtte. Sekulariseringen er for de fleste et gode vi ikke vil være foruten. For det er ingen som ønsker seg tilbake til den tida der staten, kongen eller Gud skulle styre hva vi skulle se, høre og gjøre. Men i vår tid er denne voldsomme troen på individets ubegrensede autonome autoritet og ufeilbarlighet nesten like dogmatisk. Men man er forunderlig naiv til hvilken rolle "den usynlige hånda" til markedskreftene spiller.

Vi ser det også i mediehverdagen. Tilbudet er jo enormt stort etterhvert, men det holder ikke at man har så store valgmuligheter for hva man vil se og høre. Man må også velge når man vil se det. Dermed kommer tjenester som Netflix og lignende. Så i stedet for at man må vente en uke på å se neste episode av tv-serien man følger med på, kan man se hele serien med en gang. Eller så blir en ny episode lagt ut på mandag, så kan man se den når man vil.

For meg som jobber i skolen, er denne utviklingen veldig godt synlig i hverdagen på mange områder. En ting er at elever som er "hekta" på en tv-serie bruker første time mandag på å se den nye episoden på laptopen sin, i stedet for å følge med i timen. Det som er mer påtakelig er at den voldsomme respekten for andres syn og frihet, gjør at de gode diskusjonene om viktige religiøse, etiske og politiske spørsmål er nærmest fraværende. For å si til andre at de tar feil, eller at mitt argument er bedre enn ditt er nærmest politisk ukorrekt. Og ukorrekt i tida. For man vil ikke støte noen. Eller provosere noen. For hva har jeg med å mene noe om dine sannheter. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig.....Og dersom man  faktisk har en avvikende mening, må denne rundes av og pakkes godt inn, slik at den ikke kan oppfattes som provoserende. For å engasjere elevene politisk må man røre ved deres egen individuelle frihet.

For noen uker siden valgte flere elever å engasjere seg politisk og gå i demonstrasjonstog i stedet for å gå på skolen. Egentlig skulle man vel ønske slikt velkommen, endelig litt politisk engasjement. Men hva var saken? Jo, man protesterte mot kravet om at elevene må følge undervisningen for å få karakter i et fag. Dersom fraværet kom over 10%, skulle de ikke få det. Det vil si det udokumenterte fraværet. Med andre ord: Man demonstrerte for retten til å få karakter selv om man var borte uten å være syk. For eksempel på grunn av kjærlighetssorg. For det er som kjent ikke en diagnose man får legeerklæring av. Kunnskapsministeren, som fremmet forslaget, argumenterte med at man ikke kan forvente den type tilpasning når man kommer ut i arbeidslivet. Et godt argument, skulle man tro. Men det spørs jo det også da, om ikke arbeidslivet også må tilpasse seg til denne type behov. Eller kanskje er det slik allerede?

Så er det kanskje litt ironisk når man roper høyt om hvordan våre nye landsmenn må tilpasse seg samfunnet man kommer til, lære språk, få seg jobb, sette seg inn i kulturen vår. Mens vi selv i stadig større grad forventer det motsatte. At samfunnet skal tilpasse seg oss.