Tida og kulturen: #2 Tilgjengelighetskulturen

Rektoren på skolen jeg jobber på ga avgangselevene det samme budskapet i år som han gjorde i fjor: Koble av fra online-kulturen. Det er vel liten tvil om at tida vår er preget av en slik online-kultur, der mye handler om å være "på" slik at man både er tilgjengelig når noen vil si en noe, og ikke minst å være tilgjengelig slik at man ikke går glipp av noe. Ikke bare skal man få det med seg, men helst registrere det i det øyeblikket det skjer. Det handler om "nå" og øyeblikkene blir fortere historie enn noen gang før. Den stadig raskere teknologiske utviklingen  forsterker denne kulturen. Vi kan alltid være tilgjengelige og vi kan alltid få med oss hva som skjer. Denne bloggen har jo egentlig aldri blitt skrevet "fra setra", men det hadde vært fullt mulig å gjøre det, mobildekningen er faktisk bedre der enn hjemme. Markedet har selvsagt omfavnet denne kulturen, og konkurrerer om å tilby oss det raskeste og beste, med den beste dekningen og den beste kapasiteten. Alt for å gjøre oss tilgjengelig. ikke minst for seg selv, for de som vil selge oss denne ideen, denne kulturen. Du må ha en telefon som forstår deg, forteller reklamen oss.

Når et slikt fokus så totalt preger tida vi lever i, kommer det selvsagt en voldsom motreaksjon, utilgjengelighetskulturen. Man blir, eller framstiller seg selv som, lei av å hele tida være tilgjengelig, lei av mas og tidsklemme. Man plasserer seg selv inn i forventningen om den travle, stressa og uunnværlige. Man kobler ut alt sammen, slår det av, drar ut i ødemarka og er utilgjengelig. Helt til man blir desperat etter å være tilgjengelig igjen.  TV2 tok dette moderne mennesket på kornet i serien "Hæsjtægg" der en ung mann skal leve i pakt med naturen, være det han kaller en "naturlig mann", klare seg selv og leve av det naturen gir. Han liker å framstille det som om det er det livet han elsker, men det viser seg fort at han egentlig hater det, og bare sier slikt for å gjøre seg interessant. Derfor klenger han seg på alle han måtte møte der ute i skogen, og blir desperat for å få dekning på mobilen slik at han kan sjekke hvor mange bursdagshilsener han har fått på Facebook.

Noe av det samme ser vi i Ninette Karlsen i Sigrid Bonde Tusviks figur fra Torsdag kveld fra Nydalen, som har voldsomme problemer i livet sitt, men i oppdateringene hun legger ut på Facebook, er alltid alt helt topp. Online-kulturen dyrker det ekstraordinære og positive, det originale og det spektakulære. Noen går helt den andre veien og skriver oppdateringer for å få sympati fra andre om hvor vondt de har det. Uansett fungerer det sånn at man skal gjøre seg seg interessant, salgbar. Man gjør seg selv tilgjengelig eller utilgjengelig med den samme hensikten: man vil ha bekreftelse.

Behovet for å bli sett, å få bekreftelse er selvsagt ikke et fenomen som kom med online-kulturen. Det ligger dypt i oss alle. Men jeg tror det blir forsterket. Der blir enda mer synlig hvem som blir bekreftet og hvem som ikke blir det. Fordi vi er mye mer tilgjengelig både for bekreftelsen og mangelen på denne. Jeg husker en av dem jeg gikk på bibelskole med. Han likte å skryte over sine nye mobiltelefoner og andre duppeditter som skulle vise hvor lett det var å få tak i ham. Det triste var jo at nesten ingen faktisk tok kontakt. Og det at han var så tilgjengelig gjorde det enda mer synlig. Selv har jeg nok brukt den motsatte strategien, gjort meg utilgjengelig, Ikke bare fordi jeg ville være det, men også for å kamuflere ønsket om at flere kunne ta kontakt og gi meg den bekreftelsen jeg trengte.

Et annet grunnleggende trekk ved denne kulturen, er frykten for gå glipp av noe. Også den ligger i de fleste av oss. Ønsket om å leve fullt ut, være inkludert i det som skjer, å registrere og bli registrert. I den perioden jeg var en del av den karismatiske kristenfamilien, handlet det ofte om å "være med på det Gud gjør i dag" og ikke gå glipp av hans plan eller hans vilje. Det kunne være ganske krevende når det kom bølge etter bølge som alle ga seg ut for å representere "det Gud gjør i dag". Da jeg vokste opp var det å gå glipp av noe en dyd. Man skulle helst være med på minst mulig av det som skjedde "i verden" slik at man ikke syndet. Å gå glipp av mye var positivt, for det var så mye mer å få hos Jesus og menigheten.

Midt i denne tilgjengelighetskulturen lever også jeg. Midt mellom ønsket om å være tilgjengelig og utilgjengelig. Med frykten for å gå glipp av. Kanskje er det en del av den mye omtalte førtiårskrisa der man ser ungdommen forsvinne og man innser at man er midt i livet. Kanskje er det nettopp da man opplever denne frykten sterkest, frykten for å gå glipp av livet.