Never let me go

Den tyske forfatteren Herta Müller er tildelt Nobels litterturpris. Aldri hørt om henne eller aldri lest noe av henne? Ikke jeg heller, og det har vel de færreste. De fleste leser vel heller bøker av Anne B. Ragde og Jo Nesbø enn av litteraturpsisvinnere. Selv leser jeg mest kristne undervisningsbøker og en og annen krim- eller spenningsbok. Tror aldri jeg har lest noe av en nobelprisvinner, ikke en gang våre egne Undset eller Hamsun. Jo, forresten, jeg leste en bok av den sure, gamle dama Doris Lessing som vant i fjor eller året før. Men det var fordi den var pensum på lærerskolen. Ikke gjorde den noe veldig inntrykk heller.

Likevel vil jeg påstå at jeg har en viss følelse av hva som gjør littertur til mer enn ren underholdning. Nylig leste jeg "Never let me go" av Kazuo Ishiguro og den var en flott opplevelse. Historien var ikke så fantastisk, men bøker kan være spennende uten å by på så mye spenning. Denne boka er slik. En enkel historie, riktig nok med et spesielt bakteppe, setter spor, dype spor, og skaper ettertanke. Jeg gjengir et avsnitt som forteller om de små ting som kan skape store gleder. Og dette handler altså ikke om forelskelse eller begjær, men om å tråle bruktbutikker for å finne en gammel kassett.

"When I think of that moment now, standing with Tommy on the little side-street about to begin our search, I feel a warmth welling up through me. Everything suddenly felt perfect: An hour set aside, stretching ahead of us, and there wasn't a better way to spend it. I had to really hold myself back from giggling stupidly, or jumping up and down on the pavement like a little kid. Not long ago, when I was caring for Tommy, and I brought up our Norfolk trip, he told me he'd felt excactly the same. That moment when we decided to go searching for my lost tape, it was like suddenly every cloud had blown away, and we had nothing but fun and laughter before us"

Boken holder nå på å bli filmatisert, så hvis du ikke gidder å lese boken, kan du jo vente på filmen. Keira Knightley skal visstnok spille hovedrollen.

Abid Raja

Mange fikk sikkert med seg dokumentaren om Abid Raja i går. Jeg så den i alle fall, og må si at denne Raja er et spennende menneske og et politiske talent. Han kom ikke inn på Stortinget denne gangen, men bør ha muligheter til å få det til senere. Mannen virker å ha en unik evne til å være et talerør for mange av minoritetene i Norge, selv om han ikke er en som alltid er enig i mange av deres synspunkter.

Da Raja gjorde sitt inntog som rikskjendis-advokat, ga han uttrykk for at han kunne tenke seg å engasjere seg politisk. I partiet KRF. Problemet var bare at man må være en bekjennende kristen for å ha tillitsverv i dette partiet. Raja er som kjent muslim. Så han fant seg en plass i Venstre, selv om hans synspunkter ikke alltid er sammenfallende med partiets, som vi så i går. Undrer om ikke KRF kunne tengt akkurat en person som Raja akkurat nå.

Etter de voldelige demonstrasjonene mot krigen i Gaza i vinter, hvor de fleste av demonstrantene kom fra innvandrermiljøet, fikk Raja ideen om å starte dialogmøter, hvor innvandrerungdom fikk mulighet til å få en arena å ytre seg. Møtene ble en suksess, og både utenriksminister Støre og kronprins Haakon deltok. Man kan jo spørre seg om det faktisk var dette initiativet fra Raja som satte en stopper for at vi skulle oppleve franske tilstnader i Norge. I mange av innvandrermiljøene der har jo frustrert ungdom herjet i gatene på nattestid.

Det som gjorde mest inntrykk på meg i gårsdagens program, var når en av talerene fikk spy ut sin antisemittiske propaganda, og prøvde å utfordre salen til respons: -Er der med meg? Han ble møtt med taushet og noen spede nei. Store deler av de som var der, var muslimer. Også en jødisk gutt var til stede, og spurte: Hvorfor hater du meg? Du kjenner meg ikke en gang. Jeg blir redd. Hvorpå Raja ga gutten et smil og la armen rundt ham.

Rajas hovedanliggende er at innvandrere er en ressurs, ikke en belastning. Og at de trenger en sjanse til å bevise dette, men sjelden får det. Jeg tror det er viktig å lytte til det Raja sier.

Dustete fotballspillere - og unntaket som bekrefter regelen

Gjennom flere år nå har vi fått utallige eksempler på hvor stor prosentandelen duster er blant fotballspillere. De fleste av oss husker godt at John Carew slo ned lagkamerat John Arne Riise i Drammen og at den samme Riise dummet seg ut med å sende sjekke-SMS til alle unge, blonde kjendisjenter i Norge. Morten Gamst Pedersen, som ble anklaget for at han var mer opptatt av sveisen sin og hårgele, forsvarte seg med at han ikke brukte gele, men derimot voks. Noen vil også huske Eirik Bakke som ble fratatt førerkortet for fyllekjøring i England, men som kjørte rundt som ingenting hadde skjedd hjemme i Sogndal. "Jeg står for det jeg har gjort....der borte" sa han til sitt forsvar. Intelligent.

Den siste uka har et par stykker til meldt seg på denne lista. Rosenborg-spilleren Vadim Demidov, svarte følgende på hvordan seieren i Tippeligaen skulle feires. "Drikke, drikke, drikke" svarte han. Ganske intelligent det også. Sist ute var Christian Gindheim som ropte følgende inn i kamera da han ble byttet ut i en kamp i Nederland: "Fuck that camera! Fuck you". Man blir så stolt over å være norsk.

Men det finnes et hederlig unntak. Kapteinen til Strømsgodset, Alexander Aas, som nettopp skrev ny kontrakt, gikk etter eget ønske ned 35% i lønn. "Med den kontrakten jeg hadde fikk jeg lyst til å skrive et langt brev til klubben og fortelle at jeg syntes klubben ble drevet fornuftig, men at lønnen min måtte ned for at vi skulle komme oss ned på et mer edruelig lønnsnivå", uttalte Aas. Og ga oss troen igjen på at det fins fotballspillere med noe mellom øra.

KrF - og veien videre

Etter at jeg har gitt bloggen en liten ansiktsløfting, er jeg klar til å prøve å være flinkere til å oppdatere bloggen enn jeg har vært de siste månedene...morsomt å mene mye om mangt men også litt slitsomt å skulle ha en mening om alt.

Litt mer politikk. KRF gjorde et katastrofevalg, fikk 5,5% av stemmene og meningsmålinger etter valget viser at partiet kan være på vei til å bli utradert til under sperregrensen, som Venstre opplevde ved valget. Årsakene kan være mange, men det mest interessante er vel hva som skjer videre.

Mange har som vanlig tatt til ordet for utskiftinger i ledelsen, og hvem som er de beste til å lede partiet videre. Jeg tror ikke løsningen ligger der, men i en reorientering av hva partiet skal være, både i forhold til seg selv og i det politiske landskapet.

Jeg ønsker meg fem ting:

- et rausere, åpnere parti som ikke bare er opptatte av kristne symbolsaker, men som er et verdiparti som fokuserer på vern om livet og naturen.

-et parti hvor ikke bare kristne kan ha tillitsverv i partiet, men som er åpent for alle som står for de samme verdiene.

-et parti som markerer seg mer som et ja-parti enn et nei-parti (tolk det som du vil).

-et parti som konsekvent velger å samarbeide til venstre i stedet for til høyre.

-et parti som er mer opptatt av å fremme sakene sine enn å komme i regjering.

Jeg håper partiet har mot nok til å kutte båndene til gruppene som tror at partiet skal være bedehusets forlengede arm inn i politikken, og drive politikk på politikkens premisser. Og for å markere dette: Hva med et nytt navn "Kristendemokratene"?

Valg - for siste gang

Noen ganger klarer folk å treffe spikeren på hodet. Følgende er skrevet av Stephan Christiansen før valget:

«Jeg var til stede på en samling for nasjonale kristne ledere som representerte millioner av europeiske kristne. Stemningen var høy rundt bordene, og skråblikk på de enkelte lands spesialiteter var gjerne en del av samtalene under måltidene.

«Hva med Norge, hvordan er det der?» Samtalen hadde beveget seg i retning politikk, og noen hadde fattet interesse for oss her i nord.

Jeg begynte med en generell framstilling, men kom fort inn på noe som skulle komme til å skape stor forundring rundt bordet. Jeg fortalte nemlig om at det i Norge finnes en rekke personlig kristne politikere som står på barrikadene for kristne verdier. De er imot abortloven. De kjemper imot krefter som ønsker aktiv dødshjelp. De vil ha en restriktiv bioteknologi-lov med en høy etisk standard. De er på de fattiges side, og kristne nødhjelpsorganisasjoner nyter godt av statlige støtteordninger som kommer de fattigste til gode. De står opp for ekteskapet, og kjemper imot lover som går imot skaperordningen.

Disse kristne politikerne har sørget for at foreldre som ønsker å være hjemme med barna sine, får betalt for det. De har fått igjennom at man kan få fradrag på skatten på gaver som man gir til menigheter og misjonsorganisasjoner. Ikke nok med det, de arbeider for å sikre statlig støtte til kristent arbeid blant rusmisbrukere, og for at det skal bli lettere å starte kristne skoler.

En av disse politikerne var tidligere helseminister og sørget blant annet for at det ble forbudt å røyke i offentlige bygninger. Og vår forrige statsminister fortalte om sin tro på Jesus på nasjonalt tv!

Det blir stillere og stillere rundt bordet. Øynene er vidåpne, og noen sitter med munnen åpen i ren vantro. Til slutt er det noen som bryter stillheten. «Dette kan ikke være mulig!» «Hvilket land!» «Hvilke politikere!» «Det er jo som et eventyr i Europa!»

Det var i og for seg mer å si om den politiske situasjonen i Norge, men jeg hadde liksom ikke hjerte til å si der og da at mange kristne synes det var så vanskelig å finne ut hva man skulle stemme. At en del kristne vurderte å stemme på politikere som kom fra så små partier at de ikke hadde noen mulighet til å bli representert på Stortinget. At andre ikke ville stemme på disse kristne politikerne fordi de ikke synes at de gjorde nok for å flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem som den første i verden.

At disse kristne derfor fortrakk å stemme på et parti som satte aktiv dødshjelp på agendaen, og som var liberale i forhold til alkohol og pornografi. Jeg fikk meg liksom ikke til å si det. Jeg var redd for at den gode stemningen rundt bordet skulle ødelegges idet mine pasjonerte venner ville bli rasende av indignasjon over en slik utakknemlighet! For slik gikk da vel ikke an!?»

Godt valg!!

Valg - og viktige saker

Eva Joly går til angrep på politikerne og valgkampen. Hun mener at den politiske debatten handler om bagateller, og at de viktige sakene blir helt glemt. Hun mener at politikerne er feige og at de ikke tør snakke om de viktigste sakene, som klimakrisen.

Det er vanskelig å være uenig med Joly. Den politiske debatten har i større og større grad handlet om enkeltsaker, som veier, skoler, eldreomsorg, skatter og regjeringssprørsmål. Og faktum er jo at dette er saker hvor det ikke råder spesielt stor uenighet. Alle vil ha bedre veier, bedre skoler, skatter omtrent som nå og alle vil at omsorgen skal bli bedre for alle. Man er bare litt uenig om hvordan. Jeg savner en debatt som handler om ideer, om visjoner og vyer, og jeg savner politikere som tør å stå for noe upopulært fordi man mener det er rett.

Hvilke saker mener jeg mangler i den politiske debatten og stort sett bare blir forskyvd til hobbyfilosofene? Livet og livsgrunnlaget. Er livet hellig? Hvor går grensene i forhold til abort? Genteknologi? Ønsker vi et "sorteringssamfunn"? Og hvorfor? Og hvordan skal vi forholde oss til at de fleste klimaforskere mener at det haster med å gjøre noe drastisk? Pumper vi opp olje som om ingenting har skjedd? Det som er viktigst, har blitt redusert til en parantres.

Hva gjør at du stemmer som du gjør? Hensynet til DIN hverdag eller livet og livsgrunnlaget til de som har minst?

http://www.p4.no/story.aspx?id=319974

Viktige saker og den viktige saken

Når det er valgkamp, blir veldig mange opptatt av ting som er viktige, i alle fall tilsynelatende. Enten det handler om viktige saker som klimakrise eller finanskrise, sentralisering eller subsidier til landbruket, hvem som skal betale mer skatt, eller mer trivielle ting som bensinpriser eller hvor Israels ambassade skal ligge. I dette mylderet av saker som kan virke mer eller mindre viktige, kan man jo bli litt forvirret om hva man skal mene og hvilke saker som skal avgjøre hvem man skal stemme på. Hva er det viktigste? Finnes det noen sak som er så viktig at den alene avgjør hvem man skal gi sin stemme til? Hvilken sak er av en slik verdi? Finnes det noen?

KrF vil grunnlovsfeste retten til liv og styrke rettsvernet for både det fødte og det ufødte mennesket.

Dette kan man lese på hjemmesida til partiet. Finnes det noen sak som er viktigere enn retten til å leve? Blir det ikke for dumt, spesielt for de som titulerer seg som "kristenfolk" og andre å engasjere seg så voldsomt for om det er offentlige eller private som skal drive barnehager? Om Israels ambassade skla ligge her eller der? Om homser eller lesber gifter seg og lever lykkelig sammen til døden skiller dem ad? Om det er AP eller Høyre som styrer landet, når alle vet at forskjellen på dem er minimal? Da bør man kansje bili opptatt av det som faktisk betyr noe.

Derfor er valget enkelt for meg.