Sykkelsesongen snart over

På lørdag går det siste, store landeveisrittet for verdens beste syklister. Ingen har en lengre sesong enn syklistene, sesongen startet for mange allerede i januar med et stort ritt i Ausrtalia. Siden det har syklistene syklet tusenvis av kilomter opp og ned, på brede og smale veier, alene eller i klynge. Det er vel ingen overdrivelse å si at dette er verdens harderste sport. Blant annet må syklistene sykle tjue mil hver dag i tre uker, i de størtste rittene som Tour de France og Giro d'Italia. Det er kanskje ikke så underlig at mange derfor velger snarveier tilk toppen , gjennom å ta i bruk dopingmidler.

På mange måter er denne sporten råtten. Ryktene om doping hos den ene etter den andre er dagligdags i feltet. Noen ganger blir noen avslørt, og de færreste innrømmer eller avslører noe. De får som faktisk gjør det, blir frosset ut av hele bransjen og må enten legge opp eller sykle for små og ubetydelige lag. Den indre justisen er grusom. Enda verre er det for dem sm ikke bare innrømmer, men bidrar til å avsløre andre. Mange mener at korrupsjonen i denne sporten går dypt inn i det internasjonale sykkelforbundet. Mange håper og tror at problemet løses nå når testmetoden er blitt bedre, andre mener det er like mye doping som før.

De fleste er enige om at omtrent alle var dopet på 90-tallet. Mange av de som var aktive syklister da, sitter som sportsdirektører og ledere i mange av profflagene nå. Mest kjent for oss nordmenn er nok Bjarne Riis, som vant Tour de France i 1996. Han har siden den gang kategrisk nektet for at ha dopet seg- helt til i forfjor, da han innrømmet at han hadde løyet i 11 år. Uten at han framstod som spesielt angrende.

Likevel er mange som meg. Vi lar oss fascinere av denne uforutsigbare, langtekkelige sporten og dens taktiskk, dramatikk og menneskeskjebner. Og vi vil nok vente med lengsel til de første rittene begynner igjen i Belgia i februar.

Usbekisk bomull

For flere år siden besøkte jeg det sentralasiatiske landet Usbekistan i noen dager. Jeg husker vi reiste dit uten visum, og forstår ikke helt at vi turte. Men folkene på flyplassen var vennlige og ordnet visum til oss. De få, varme (mellom 40 og 50 grader) dagene vi var der fikk vi også besøke en menighet av koreanere. Stalin tvangsflyttet tusenvis av koreanere fra den koreanske halvøy til Sentral-Asia. Det er farlig å møtes for å ha menighet i Usbekistan, og denne forsamlingen hadde samlinger på forskjellige steder hver gang, slik at sjansen for at myndighetene skulle finne ut om det, ble mindre. Vi fikk være med på to samlinger der, og det var fantastisk å oppleve det. I dag har situasjonen forverret seg mye, og stadig kommer det rapporter om kristne som blir arrestert og dømt for å ha samles til møter.

Men det er ikke bare de kristne som har det vanskelig. Under Khrutsjov ble det bestemt at Usbekistan skulle bli den store bomullsdyrkeren i Sovjetunionen, for å øke eksporten. En konsekvens av det var at flere eleveløp ble endret for å få mer vann til bomullsmarkene. Dette var elver som rant ut i den enorme Aralsjøen. Konsekvensen ble at Aralsjøens størrelse ble dramatisk redusert og sjøen enormt forurenset.

Bomullsproduskjonen er fortsatt essensiell for Usbekistans økonomi. Landet er i dag verdens 3. største eksportør av bomull. Og nå er årstiden for innhøsting av bomullen. Og hva skjer? Jo, hele samfunnet snus på hodet for en periode.

Omtrent halvparten av arbeidet med å høste inn, blir gjort av barn. Skolene stenges faktisk i flere uker, og barna blir sendt ut for å høste. Mange må dra langt av sted og bo i brakker i flere uker. Barn helt ned i tiårsalderen må jobbe. For dette blir de betalt 20 øre for hvert kilo de plukker. Disse pengene går stort sett med til å betale for husly og mat der de jobber. De jobber gjerne ti timer om dagen, sju dager i uka. Og tro ikke at dette er frvillig for barna. Og som ikke dette er nok, en fjerdedel av alt sprøytemiddel som blir brukt på planeten, blir brukt i bomullsprodusjonen. Det er altså ikke bare ren luft de puster i mens de plukker.

Hva slags konsekvenser få alt dette for barna? Tall fra i fjor viser at:
-5 barn døde av arbeidet
-en jente begikk selvmord fordi hun fikk kjeft for å ha plukket for lite bomull
-mange barn opplevde hodepine, konsentrasjonsvansker, pustevansker og synstap

Mange selskaper har nå valgt å boikotte usbekisk bomull. Blant disse er Hennes og Mauritz. Men de usbekiske myndighetene fikk likevel solgt store mengder bomull også i fjor. Og kjøperne var land som Kina, India, Pakistan, Bangladesh og Sør-Korea.

Neste gang du kjøper et klesplagg, kanskje du skal spørre hvor bomullen i plagget kommer fra? Sjekk ut nettsiden http://www.etiskforbruk.no/

Soria Moria II og skolepolitikk

Det bruker å være slik i hver valgkamp at partiene lover å prioritere skole høyt. Så blir det så som så med resultatene. Det ser ut som det blir slik denne gangen også. Den rødgrønne regjeringen sier dette i dokumentet sitt:

Det skal innføres en gratis time SFO hver dag for å legge til rette for leksehjelp, fysisk aktivitet og mulig samarbeid med kulturskolen.

Timetallet på barneskolen skal styrkes, og opplæringsloven skal endres slik at vi sikrer en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole.

Forsterket innsats mot frafall i videregående utdanning, blant annet gjennom bedre integrering mellom teori og yrkespraksis.

Fine greier, i alle fall noe av det. Selv om jeg tror at teorien om at jo mer eleven er på skolen, jo flinkere blir de, er feilslått. Vi får i hver fall flere skolelleie elever på den måten. Typisk sosialistisk tankegods, hvor staten er flinkest til alt, også å oppdra barn. Uansett, du legger vel merke til hva som mangler? Jepp, det er ungdomsskolen. Og slik bruker det å være. Ungdomsskolen er den glemte og ignorerte avdelingen i skolesystemet. Siden jeg begynte å jobbe på ungdomsskolen i 2001, har følgende skjedd:

-Dramatisk reduksjon i timetallet. Det hjeleper ikke at kommunene får stadig mer penger overført. Timetallet er på et helt annet nivå enn bare for noen få år siden, og stadig flere foreldre er frustrerte fordi deres barn ikke får den hjepen de trenger.

-Mer teori og mindre praktiske fag. Dette er jo resultat av blant annet en sosialistisk teori om at skolen skal utjevne de sosiale ulikhetene i samfunnet, fordi det har vært slik at elever som kommer fra ikke-akademiske hjem, ofte har valgt praktiske yrker og lavtlønnsyrker. Så derfor må skoleleie elever pine seg gjennom enda mer teori og får enda færre praktiske pusterom enn før.

-Et nytt fag, Utdanningsvalg, som skal forberede elevene bedre på vidergående skole. En god tanke, men faget fungerer dårlig i praksis, fordi det er vanskelig å organisere og uklart hva faget skal inneholde. Og dette nye faget fører til at andre fag (i hovedsak Engelsk, RLE og Kunst & håndverk) får færre timer.

Vi hører jo stadig om at kommunene får mer og mer overføringer fra staten, men disse pengene når aldri fram til oss. Meldingene som når oss er at i år må vi spare enda mer enn i fjor, enda vi sparte mer enn noen gang i fjor. Det blir feil at kommunenens økonomiske tilstand skal avgjøre hvor bra skoletilbud den enkelte elev får.

Jeg er altså ingen sosialist, men akkurat i dette tilfellet mener jeg staten må gjøre mer enn å bare overføre penger til kommunene som prioriterer så ulikt. Alle skolene må sikres forsvarlige budsjetter som gjør at alle elevene får det antall timer de trenger for å få en god opplæring. Slik er det ikke nå.

Never let me go

Den tyske forfatteren Herta Müller er tildelt Nobels litterturpris. Aldri hørt om henne eller aldri lest noe av henne? Ikke jeg heller, og det har vel de færreste. De fleste leser vel heller bøker av Anne B. Ragde og Jo Nesbø enn av litteraturpsisvinnere. Selv leser jeg mest kristne undervisningsbøker og en og annen krim- eller spenningsbok. Tror aldri jeg har lest noe av en nobelprisvinner, ikke en gang våre egne Undset eller Hamsun. Jo, forresten, jeg leste en bok av den sure, gamle dama Doris Lessing som vant i fjor eller året før. Men det var fordi den var pensum på lærerskolen. Ikke gjorde den noe veldig inntrykk heller.

Likevel vil jeg påstå at jeg har en viss følelse av hva som gjør littertur til mer enn ren underholdning. Nylig leste jeg "Never let me go" av Kazuo Ishiguro og den var en flott opplevelse. Historien var ikke så fantastisk, men bøker kan være spennende uten å by på så mye spenning. Denne boka er slik. En enkel historie, riktig nok med et spesielt bakteppe, setter spor, dype spor, og skaper ettertanke. Jeg gjengir et avsnitt som forteller om de små ting som kan skape store gleder. Og dette handler altså ikke om forelskelse eller begjær, men om å tråle bruktbutikker for å finne en gammel kassett.

"When I think of that moment now, standing with Tommy on the little side-street about to begin our search, I feel a warmth welling up through me. Everything suddenly felt perfect: An hour set aside, stretching ahead of us, and there wasn't a better way to spend it. I had to really hold myself back from giggling stupidly, or jumping up and down on the pavement like a little kid. Not long ago, when I was caring for Tommy, and I brought up our Norfolk trip, he told me he'd felt excactly the same. That moment when we decided to go searching for my lost tape, it was like suddenly every cloud had blown away, and we had nothing but fun and laughter before us"

Boken holder nå på å bli filmatisert, så hvis du ikke gidder å lese boken, kan du jo vente på filmen. Keira Knightley skal visstnok spille hovedrollen.

Abid Raja

Mange fikk sikkert med seg dokumentaren om Abid Raja i går. Jeg så den i alle fall, og må si at denne Raja er et spennende menneske og et politiske talent. Han kom ikke inn på Stortinget denne gangen, men bør ha muligheter til å få det til senere. Mannen virker å ha en unik evne til å være et talerør for mange av minoritetene i Norge, selv om han ikke er en som alltid er enig i mange av deres synspunkter.

Da Raja gjorde sitt inntog som rikskjendis-advokat, ga han uttrykk for at han kunne tenke seg å engasjere seg politisk. I partiet KRF. Problemet var bare at man må være en bekjennende kristen for å ha tillitsverv i dette partiet. Raja er som kjent muslim. Så han fant seg en plass i Venstre, selv om hans synspunkter ikke alltid er sammenfallende med partiets, som vi så i går. Undrer om ikke KRF kunne tengt akkurat en person som Raja akkurat nå.

Etter de voldelige demonstrasjonene mot krigen i Gaza i vinter, hvor de fleste av demonstrantene kom fra innvandrermiljøet, fikk Raja ideen om å starte dialogmøter, hvor innvandrerungdom fikk mulighet til å få en arena å ytre seg. Møtene ble en suksess, og både utenriksminister Støre og kronprins Haakon deltok. Man kan jo spørre seg om det faktisk var dette initiativet fra Raja som satte en stopper for at vi skulle oppleve franske tilstnader i Norge. I mange av innvandrermiljøene der har jo frustrert ungdom herjet i gatene på nattestid.

Det som gjorde mest inntrykk på meg i gårsdagens program, var når en av talerene fikk spy ut sin antisemittiske propaganda, og prøvde å utfordre salen til respons: -Er der med meg? Han ble møtt med taushet og noen spede nei. Store deler av de som var der, var muslimer. Også en jødisk gutt var til stede, og spurte: Hvorfor hater du meg? Du kjenner meg ikke en gang. Jeg blir redd. Hvorpå Raja ga gutten et smil og la armen rundt ham.

Rajas hovedanliggende er at innvandrere er en ressurs, ikke en belastning. Og at de trenger en sjanse til å bevise dette, men sjelden får det. Jeg tror det er viktig å lytte til det Raja sier.

Dustete fotballspillere - og unntaket som bekrefter regelen

Gjennom flere år nå har vi fått utallige eksempler på hvor stor prosentandelen duster er blant fotballspillere. De fleste av oss husker godt at John Carew slo ned lagkamerat John Arne Riise i Drammen og at den samme Riise dummet seg ut med å sende sjekke-SMS til alle unge, blonde kjendisjenter i Norge. Morten Gamst Pedersen, som ble anklaget for at han var mer opptatt av sveisen sin og hårgele, forsvarte seg med at han ikke brukte gele, men derimot voks. Noen vil også huske Eirik Bakke som ble fratatt førerkortet for fyllekjøring i England, men som kjørte rundt som ingenting hadde skjedd hjemme i Sogndal. "Jeg står for det jeg har gjort....der borte" sa han til sitt forsvar. Intelligent.

Den siste uka har et par stykker til meldt seg på denne lista. Rosenborg-spilleren Vadim Demidov, svarte følgende på hvordan seieren i Tippeligaen skulle feires. "Drikke, drikke, drikke" svarte han. Ganske intelligent det også. Sist ute var Christian Gindheim som ropte følgende inn i kamera da han ble byttet ut i en kamp i Nederland: "Fuck that camera! Fuck you". Man blir så stolt over å være norsk.

Men det finnes et hederlig unntak. Kapteinen til Strømsgodset, Alexander Aas, som nettopp skrev ny kontrakt, gikk etter eget ønske ned 35% i lønn. "Med den kontrakten jeg hadde fikk jeg lyst til å skrive et langt brev til klubben og fortelle at jeg syntes klubben ble drevet fornuftig, men at lønnen min måtte ned for at vi skulle komme oss ned på et mer edruelig lønnsnivå", uttalte Aas. Og ga oss troen igjen på at det fins fotballspillere med noe mellom øra.

KrF - og veien videre

Etter at jeg har gitt bloggen en liten ansiktsløfting, er jeg klar til å prøve å være flinkere til å oppdatere bloggen enn jeg har vært de siste månedene...morsomt å mene mye om mangt men også litt slitsomt å skulle ha en mening om alt.

Litt mer politikk. KRF gjorde et katastrofevalg, fikk 5,5% av stemmene og meningsmålinger etter valget viser at partiet kan være på vei til å bli utradert til under sperregrensen, som Venstre opplevde ved valget. Årsakene kan være mange, men det mest interessante er vel hva som skjer videre.

Mange har som vanlig tatt til ordet for utskiftinger i ledelsen, og hvem som er de beste til å lede partiet videre. Jeg tror ikke løsningen ligger der, men i en reorientering av hva partiet skal være, både i forhold til seg selv og i det politiske landskapet.

Jeg ønsker meg fem ting:

- et rausere, åpnere parti som ikke bare er opptatte av kristne symbolsaker, men som er et verdiparti som fokuserer på vern om livet og naturen.

-et parti hvor ikke bare kristne kan ha tillitsverv i partiet, men som er åpent for alle som står for de samme verdiene.

-et parti som markerer seg mer som et ja-parti enn et nei-parti (tolk det som du vil).

-et parti som konsekvent velger å samarbeide til venstre i stedet for til høyre.

-et parti som er mer opptatt av å fremme sakene sine enn å komme i regjering.

Jeg håper partiet har mot nok til å kutte båndene til gruppene som tror at partiet skal være bedehusets forlengede arm inn i politikken, og drive politikk på politikkens premisser. Og for å markere dette: Hva med et nytt navn "Kristendemokratene"?