Vaclav Havel og det nye Europa

Hva slags religiøs tilhørighet skal det nye Europa ha? Dette spørsmålet ble gjort aktuelt da EU skulle komponere sin nye grunnlov for noen år siden. En stadig økende innvandring fra islamske land, har også gjort dette til et viktig spørsmål for mange europeere. Det ble likevel for vanskelig for europeerne å bli enige om en formulering, derfor er EUs grunnlov uten referanser til noen religon. Og det passer kanskje bra, Europa er den mest sekulariserte delen av verden. Det er en av de tingene som virkelig skiller oss europeere fra amerikanerne, rollen religion har i politikk og samfunn. I USA er det umulig å komme til makt uten å heise sitt religiøse flagg. I Europa bør du helst ikke gjøre det. Det viser seg også blant annet i at de kristendemokratiske partier i Skandinavia nærmest er utradert fra politisk innflytelse. Religion er mer og mer blitt en privatsak og det offentlige rom vil ikke ha religiøse ytringer. Individualismen, postmodernismen har overtatt, enhver er salig i sin tro, ferdig med det.

Nå kommer et varsku fra et litt overraskende hold. Den tildigere presidenten i Tsjekkoslovakia, Vaclav Havel, var en sentral del av kreasjonen av det nye Europa på nittitallet. Fra å være en av de viktigste opposisjonelle i sitt land, ble han valgt til president på 90-tallet. Senere ble staten delt i to, og landet havnet som så mange andre på den historiseke skraphaug. Havel gjorde seg aldri til noen talsmann for religion da, men det han sier nå, vekker oppsikt. Så kan man jo spørre seg om dette er en gammel og desillusjonert mann som angrer på gamle synder som taler, eller en profet som har noe viktig å si for tida vi går inn i. Blant annet kaller han vår sivilisasjon "den første ateistiske sivilisasjonen". Vårt Land skriver om Havels tale, og refererer til hva Havel har sagt:

Vi har mista kontakten med det uendelige og evige......Det aller farligsate aspektet ved den globale, ateistiske sivilisasjonen er hovmodet.......Eg er sikker på at sivilisasjonen vår styrer mot katastrofen dersom ikkje menneskeslekta kjem til sans og samling. Vi må få bukt med kortsiktigheita, den dumme overtydinga om allvit og det oppsvulma hovmodet, som har vore så ankerfesta i tankane og handlingane våre.......Vi har gløymt det alle tildlegare sivilisasjonar visste: At ingenting er sjølvsagt. Eg ser den aktuelle krisa som eit kall til å bli audmjuk, eit kall til oss om ikkje å ta alt automatisk for gitt. Underlege ting vil skje. Å ikkje innrømme det, er vegen til helvete. Det aller farlegaste aspektet ved den globale, ateistiske sivilisasjonen er hovmodet. Hovmodet til dei som vert drivne av maktlogikk og sluttar å respektere det naturen og forfedrene våre har gitt oss.

Og om de eksistensielle spørsmål som meningen med livet:

Vi veit ikkje, og vi kjem aldri til å finne det ut. Det er ganske truleg at alt er her for at vi skal ha noko å undre oss over. og at vi ganske enkelt er her  for at det skal finnast nokon til å undre seg.

Sier Havel som ikke bare snakker om sitt hjemland som visstnok er den mest avkristna delen av Europa. Selv synes jeg ikke det er vanskelig å være enig med Havel.

Vamp

Poster en morsom parodi på gruppa Vamp, laget av komikerne Bye & Rønning. Ganske tatt på kornet, spør du meg, i hvert fall det om metaforer som er totalt uforståelige. Bare sjekk teksten til Månemannen:

Den første morgentime er i rute
for natten er blitt gråhåret og blek.
Nå holder verden pusten sin der ute
og månen er en gyllen tankestrek.

Nå svinger heksen seg i siste dansen,
og skyggene er skygger mer enn før.
Snart vekker solen verden ut av trancen,
mens trollet sprekker og vampyren dør.

En dannet bil slår blikket ned i svingen.
Der står en grønnøyd hulder uten klær.
Hu var der visst! Men nei, nå er der ingen.
Hun flyktet mellom natt og dag og trær.

Den dømte ber for aller siste gangen
før han blir tatt med utenfor og skutt.
Mens munken gjør seg klar til morgensangen,
slår solen til – og nok en døgn blir brutt.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

Stefanus' ånd

I dag leste jeg historien om Stefanus igjen. Stefanus var den kristne kirkes første martyr. Fullstendig uredd stod han opp for det han trodde på uten noen frykt for konsekvensene. Og konsekvensen ble døden, ved steining. Dette var startskuddet for en stor forfølgelse av den første kristne kirke i Jerusalem. Da han stod overfor sine anklagere, de samme religiøse lederne som hadde vært med på å dømme Jesus til døden, var det disse ordene han brukte:

Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham,  dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.

Apostlenes gjerninger, kapittel 7, vers 51-53

De siste ukene har jeg også lest historien om Sophie Scholl og Den hvite rose. Og det slo med da jeg leste om Stefanus om hvor mange fellestrekk det er mellom de to fortellingene. Sophie Scholl var sammen med broren Hans og noen flere, ledere for en gruppe studenter i München under 2. verdenskrig. Gruppen kalte seg Den hvite rose, og i hemmelighet spredte de flygeblader rundt om i byen og på universitet der de studerte. Flygebladene gikk kraftig i rette med nazismen og Hitler og oppfordret folk til å reise seg og yte motstand. Selvsagt visste de hva de gjorde, og da de ble avslørt, ble de dømt til dden og henrettet umiddelbart. Både Sophie og hans var i tjueårene. Som Stefanus måtte de stå til rette for dommere som "skar tenner". Den beryktede nazi-dommer Roland Friesler var kjent for å skrike og skjelle ut de anklagede i retten. Men Hans og Sophie stod rake i ryggen og angret ingenting. I flygebladene de distribuerte stod det blant annet følgende:

Oppgjørets time er kommet! - oppgjøret mellom de tyske ungdommer og den mest avskyelige tyrann vårt land noen gang har vært tvunget til å leve under. I den tyske ungdommens navn krever vi at Adolf Hitlers stat gir oss tilbake vår personlige frihet, den mest dyrebare skatt vi har, og som han har frarøvet oss på den mest bedrøvelige måte.....vårt folk står klar til  å kjempe mot nasjonalsosialismens undertrykkelse av Europa i et glødende opprør av frihet og ære.

Inn i denne tradisjonen er det årets nobelprisvinner Liu Xiaobo melder seg. Som en uredd forsvarer av sannhet og rettferdighet i en verden styrt av pamper og maktmisbrukere. Takk til nobelkomiteen for at de også tør å være uredde og anerkjenne Stefanus' ånd, selv om de vet at dette kan få konsekvenser for flere enn dem selv. Her er noen av de ordene som ga han elleve års fengsel og en nobelpris:

This year is the 100th year of China's Constitution, the 60th anniversary of the Universal Declaration of Human Rights, the 30th anniversary of the birth of the Democracy Wall, and the 10th year since China signed the International Covenant on Civil and Political Rights. After experiencing a prolonged period of human rights disasters and a tortuous struggle and resistance, the awakening Chinese citizens are increasingly and more clearly recognizing that freedom, equality, and human rights are universal common values shared by all humankind, and that democracy, a republic, and constitutionalism constitute the basic structural framework of modern governance. A "modernization" bereft of these universal values and this basic political framework is a disastrous process that deprives humans of their rights, corrodes human nature, and destroys human dignity. Where will China head in the 21st century? Continue a "modernization" under this kind of authoritarian rule? Or recognize universal values, assimilate into the mainstream civilization, and build a democratic political system? This is a major decision that cannot be avoided

Mirjam & Sarah

I tillegg til Vegard har jeg to onkelbarn til. Mirjam er nettopp begynt på skolen, mens Sarah fyller tre år neste uke. Dette bildet tok jeg faktisk på setra, så jeg tenkte det passet godt på denne bloggen. Jeg gikk en tur med de to til setra i sommer. Litt klaging og grining ble det når de ble slitne og de ble omsvermet av fluer, men vel framme på setra var humøret på topp igjen. Du ser vel at de er fulle av liv?

Vegard

Folk er fruktbare og fyller opp jorden. Slik er det også i min familie, og for en måned siden, den 8.9.10, fikk min søster og svoger lille Vegard. Forrige uke hadde jeg muligheten til å møte han for første gang, og han virker som en grei fyr, selv om variasjonen på aktiviteter forløpig er noe begrenset. Uansett er det flott å få flere av hankjønn i slekta......

Får vi en ny abortdebatt?

Abort har vært en sak det har vært skuffende lite fokus på de siste åra. For 32 år siden ble loven om fri abort innført i Norge. Dette førte blant annet til at en biskop valgte å trekke seg og at et politisk parti nektet å gå i regjering. Siden ombestemte partiet seg og valgte å regjere likevel. Biskopen kom også tilbake etter noen år. Etterhvert ble abortdebatten kuppet av noen prester i svarte kapper med blodige dukker. Etterpå ble det stille. En god stund. Før nye problemstillinger begynte å dukke opp.

Noen ville utvide grensen for når fri abort var tillatt, fra 12. uke (se bildet) til 14. eller 15. uke. Mer interessant var det at nytt og moderne utstyr kunne gi svar på om det var noe galt med fosteret tidligere enn før. Dette åpnet for at man kunne fjerne foster det var noe galt med, for eksempel de med Downs syndrom. Og loven åpner for at en nemd kan gi tillatelse til abort etter 12. uke dersom det er gode grunner for det. Og denne nemden gir alltid, faktisk alltid, grønt lys om dette skulle skje. Resultatet har blitt at det nesten ikke blir født barn med Downs lenger i Norge. Undersøkelser foretatt i 2007, viste at 8 av 10 par som får vite at de venter barn med Downs syndrom, velger å ta abort. Tallene er tredoblet siden 1999. Når så du sist et barn med Downs?

Fostervannsdiagnostikken virker å gi ubegrensede muligheter. Til å dyrke fram mennesker som har færre feil og skavanker enn før. Og til å fjerne de som har det. Og det mest skremmende: Til å lage barn som kun kan fungere som donorer for syke, uten å ha et eget liv (se filmen "Never let me go" når den kommer!). Vi er i ferd med å bevege oss inn i en virkelighet som er skremmende for de fleste av oss.

Nyere aborttall viser en skremmende statisitikk. Halvparten av alle gravide mellom 20 og 25 år i Oslo tar abort. Nesten en halv million foster har blitt fjernet siden abortloven ble innført i 1978. Tallet på antall aborter øker hvert år.

For noen år siden kom abortpillen som skulle gjøre det "enklere" for kvinner som ønsket å ta abort. Fram til nå har man måttet få denne på et sykehus. Regjeringen ønsker nå at kvinnen skal kunne få denne hos gynekologen sin. Krfs Laila Dåvøy stiller noen viktige sprøsmål. Vil dette føre til at denne pillen kommer på apotekene snart og i verste fall ender opp på enhver bensinstasjon? Er det etiske perspektivet på abortspørsmålet blitt et fullstendig ikke-tema? Og dermed er vi gang igjen: Dersom noen stiller slike spørsmål, reagerer venstresida fortere enn flint. Lenge var vi vant med at det var Karita Bekkemellom Orheim som slengte fra seg et eller annet usaklig utspill mot Krf. Nå har SVs Inga Marte Thorkildsen tatt opp hansken.

Det er underlig å se hvordan denne saken fører til en totalt mangel på saklighet hos politikere som stort sett er i stand til å diskutere saker de er uenige i på en ok måte. Karita hisset seg opp og stemplet motstandere som fundamentalister hver gang saken kom opp. Hun fikk vist sitt sanne ansikt da hun fikk direkte spørsmål om hva hun ville gjort dersom hun ventet et barn med Downs. Hun sa rett ut at hun ville tatt abort. Men hvem ville egentlig ikke det, når man kan velge? For hvem er det som har gitt oss rett til å ta sånne valg?

Thorkildsen stempler Dåvøy som en hykler. Veldig saklig det også. Det hun mener er ironisk nok at Dåvøy heller burde sagt rett ut at hun vil fjerne abortloven. Selv om hun selvsagt vet godt at siden Krf innså at dette var en tapt sak, har målet vært å redusere abortallene mest mulig. Og da er vel lettere tilgjengelighet på abortpillen ikke akkurat et godt hjelpemiddel. Abortspørsmålet er en rød klut for sosialistene. Det er et ikke-spørsmål, en ikke-sak. Spørsmålet er avgjort, det er ikke rom for nye spørsmål, spesielt ikke av etisk art. Derfor stemmer de også konsekvent alltid ned forslag om økt støtte til rådgivning for gravide. Sosialistene som ellers snakker varmt for de svake i samfunnet, har ingen medlidenhet for de som er aller svakest, de som ikke engang får sjansen til å bli født.

Jeg mener ikke å si at abort er et lett spørsmål, eller at det svart/hvitt. Kanskje er også dagens abortlov det beste alternativet. Men når over 15000 barn ikke blir født i Norge hvert år, er det mye. Og når barn som har en sykdom eller skavank av noe slag, får de ikke sjansen til å prøve livet. Når alt kommer til alt, bunner det vel i spørsmålet om hvem som har gitt oss rett til å bestemme over liv og død. Det er faktisk et viktig spørsmål. Og jeg tror ikke Inga Marte Thorkildsen har svar på det.

Nåde over nåde

I løpet av de siste to ukene har tre markante personligheter i det kristne karismatiske miljøet i Norge gått bort. I tillegg til det fryktelige knivdrapet på Daniel Karlsen, har også Hans Jacob Frøen og Tom Erlandsen (på bildet sammen med kona Alma) trukket inn årene. På møtet i min lokale menighet ble disse trukket fram.

Tom Erlandsens barnebarn Thomas fortalte om sin bestefar på en beveget og bevegende måte, som en av dem som har gått foran, som nå bevitner oss og heier oss fram på veien. Det er påfallende hvor stor respekt denne mannen har fått fra alle som snakker om han. Møtet ble så avsluttet av en annen veteran, Osvald Instebø, som minnet de tre ved å synge acapella med sin kraftige og stødig vakre stemme den nydelig vakre salmen Jeg er frelst, å for en nåde.

Selv har jeg ikke hørt denne salmen framført siden tredje året gikk jeg på lærerskolen. Jeg fikk en liten flashback til folkemusikk-uka på Ole Bull-akademiet på Voss. Veldig mange av de jeg studerte sammen med benyttet uken til å ha en vedvarende fyllekule med høyt tempo og lite søvn. Selv trivdes jeg ikke spesielt godt med dette. Den siste dagen ville en av lærerne spille forskjellige former for folkemusikk for oss fra ulike plater. Da han satte på platen med denne salmen sunget av Sondre Bratland, var det som himmelen kom til Voss. Den samme følelsen fikk jeg denne gangen også.

Jeg er frelst. Å for en nåde!

Nåde over nåde.

Jeg er frelst. Å hvilken gåte!

Nåde over nåde.

Tenk all min synd har Jesus sonet!

Til sin brud har han meg kronet.

Jeg er frelst! Å for en nåde.

Nåde over nåde!

Dag for dag han meg bevarer,

Nåde over nåde,

Frelser meg fra syndens farer,

Nåde over nåde.

Og om jeg synder, han forlater,

For en Gud og for en Fader!

Dag for dag han meg bevarer,

Nåde over nåde.

Gud skje lov, snart er jeg hjemme!

Nåde over nåde.

Lammets sang jeg skal istemme,

Nåde over nåde.

Takk, Jesus, takk for nådens under,

Takk for fred i sår og vunder!

Gud skje lov, Snart er jeg hjemme.

Nåde over nåde.