Bibelens autoritet

Da jeg begynte på bibelskole for en god del år siden, var dette det første emnet som ble tatt opp og vi lærte om dette hele den første uka. Utgangspunktet var at Bibelen er Guds ord og ikke bare inneholdt Guds ord, at hele skriften er "innblåst av Gud" som Paulus uttrykker det. På den tida samstemte det godt med det jeg stod for selv, og jeg kan ikke huske at det var noen kontroverser. I dag hadde jeg nok hatt flere spørsmål.

Alle kristne, garantert, har problemer med mye av det som står i Bibelen. En Gud i det gamle testamente som starter kriger, henretter folk og sender pester og plager, harmonerer veldig dårlig med det gudsbildet om blir presentert i kristne kirker og bedehus i dag. Man kan også finne motsetninger og enkeltvers som skaper problemer. Bibelens ord har blitt brukt til å forsvare kriger, korstog og rasisme. Problemet blir dersom hele Bibelen skal tillegges like mye vekt og at alt som står der er uttrykk for Guds vilje og natur.

Den kristne filosofen Henrik Syse fikk litt oppmerksomhet da han uttalte i en debatt i Vårt Land nylig at "Jeg tror ikke på Bibelen". Overskriften skapte naturlig nok noen hevede øyenbryn og Syse gikk ut og skrev et innlegg for å presisere hva han mener. Der skriver han blant annet:

Jeg tror på Gud, og ikke på Bibelen som sådan. Bibelen ser jeg på som Guds ord, formidlet til oss mennesker i det språk som den tidens mennesker kunne forstå -- et språk som er like levende og utfordrende for oss den dag i dag. For meg er Bibelen den viktigste veiviser til Gud, og den utgjør et levende Ord som vi skal ha dyp respekt for og bygge vår tro på. Men Bibelen er også vanskelig, noen ganger tilsynelatende inkonsistent og noen ganger med et gudsbilde vi har vanskelig for å gripe. Da er det viktig å huske at det ikke er de konkrete ordene i Bibelen som sådan vi tror på, men den guddommelige virkelighet de peker mot.

Og her er Syse på linje med det standpunkt jeg selv har landet på. Bibelen er ikke Gud. Den er heller ikke ufeilbarlig. Jeg ser ikke på Bibelen slik som muslimer ser på Koranen, som en bok som er for hellig til å berøre. Jeg tror den uttrykker menneskets møte med Gud sett fra menneskets synspunkt og narrasjon. Og da kan den aldri bli ufeilbarlig. Jeg tror heller ikke at den er Guds siste åpenbaring, slik som muslimene tror om Koranen. Jeg tror at Gud kan åpenbare seg på mange måter også i dag. Jeg tror at han oftest gjør det ved å bruke Bibelen. Men ikke alltid. Det betyr ikke at jeg vil lese Bibelen og mener at den bør leses med historisk-kritiske briller, selv om jeg er overbevist om at store deler av Bibelen også står seg imot en slik tilnærming. Bibelen er en religiøs bok, som må leses som det. Som Syse sier: Bibelens hovedhensikt er å vise oss hvem Gud er.

Egentlig tror jeg de fleste av oss har dette bibelsynet, selv om noen vil protestere og si at de er mer "bibeltro" enn som så. Men dersom vi skal legge sammen alt Bibelen forteller oss om Gud, får vi et Gudsbilde de færreste av oss kan leve med. Vi får en Gud som er både nådig og hevngjerrig, elskende og hatende, legende og drepende, mild og hard. Og Gud er nok sammensatt, men dersom han skal bli en del av vår tro og vår verden, er vi nødt til å sile fra Bibelen. Og vi gjør det hele tiden. Slik er det bare.

Absoluttismen

Jeg vet ikke helt om dette er et ord, i så fall betyr det sikkert noe helt annet. Men jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Et kjennetegn på mye av den karismatiske kristendommen, er at man på en måte tar "himmelen på forskudd" Man tror og tenker at det man definerer som Bibelens løfter, ikke bare gjelder i det hinsidige, men her og nå. Og ikke bare for noen, men for alle. Dersom jeg ber til Gud og blir helbredet, kan alle bli det. Dersom en får et bønnesvar, betyr det at Gud vil og kan gi alle det samme bønnesvaret her og nå. Man har en absolutt forståelse av det man kaller Guds løfter, de gjelder for alle, her og nå.

Det er her det blir vanskelig å finne samsvar mellom kartet og terrenget for mange. For vi vet jo at ikke alle får bønnesvar. Vi vet jo at ikke alle som ber om helbredelse, blir friske. Vi vet faktisk at ikke engang de beste "helbredelsespredikantene" har mer enn 10% "uttellling" på sine kampanjer og møter. Så da går man i gang med å finne årsakene. Og siden man har et absolutistisk syn på Gud og hans løfter, kan det jo ikke være her feilen ligger. Altså må feilen ligge hos oss. Og slike forklaringer gir seg mange utslag: Vi har ikke nok tro. Vi ber ikke med nok autoritet eller utholdenhet. Vi må faste mer. Vi mangler kraften som vi må be mer til Gud om at han må gi oss. Felles for alle slike forklaringer er at det fører oss inn i et endeløst religiøst strev. Noen velger heller å ikke snakke om det, men heller argumentere med at  de heller vil snakke om det som skjer enn det som ikke skjer. Jeg blir ofte forundret over hvordan flere av de såkalte "helbredelsespredikantene" aldri vil snakke om alle de ubesvarte bønnene fra lidende mennesker.

Noe som egentlig alltid har undret meg, er hvordan mange kristne ser på Guds løfter som noe den enkelte kristne må være med å oppfylle. Noen sier rett ut at det er den kristnes ansvar for å be om oppfyllelse av løftene. Noen nøyer seg med å si at man må "holde fast på løftene" også når man ikke ser resultater. Men alvorlig talt: Er det ikke den som gir et løfte som også har ansvaret for å holde det denne lover?

Et av de bibelversene som har voldt meg mest problemer er dette:

Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. 

Johannes evangelium

Mange vil sikkert finne hundrevis av forklaringer for å forsvare Jesus og si på en eller annen måte "det var ikke slik han mente det". For å si det med sangeren John Michael Talbot:

Yet how many times have you quoted from your Bible
To justify your eye for your eye and your tooth for your tooth?
You say that He didn't mean what He was plainly sayin'
But like the Pharisee, my friend, you're an educated fool! 

Uansett står det der. Og terrenget stemmer ikke med dette kartet. Alle som ber i Jesus'navn får ikke det de ber om. Så hva tenker jeg?

Jeg lurer på om jeg heller velger å ikke forholde meg til dette som et løfte. Dersom min tro skal kunne forholde seg til det, blir det for vanskelig. For da blir Jesus fort en person som bryter løftene sin tusenvis av ganger hver dag. Og en slik mann er vanskelig å stole på. Det må bety noe annet, jeg vet ikke hva. Enda i alle fall. Men jeg kan ikke forholde meg til dette som et absolutt løfte. Jeg tror fortsatt at Gud kan svare på bønner, og at det stadig skjer. Men jeg tror ikke at det skjer hver gang. Og jeg tror ikke vi kan tro og forvente at det skal skje hver gang heller. Men jeg tror på at det går an å se glimt av en Gud for oss alle. På en skyfri himmel. I møte med andre mennesker. Når livet smiler. Og når vi får bønnesvar. Men ikke hver eneste gang. Bjørn Eidsvåg uttrykker dette på en fantastisk fin måte i sin sang Evig hvile, om de gangene det ikke skjer :

Livet er så sårbart og så skjørt, før det står i blomst kan det vær over

Historier om undre har vi hørt, trass i liv som trosser alle lover

Men ikke denne gangen, ikke nå

Vi så livet reise seg å gå

Så reiser selvsagt dette nye spørsmål. Og spørsmålene blir man aldri kvitt. Troen er i bevegelse, den forandrer seg. Vi ser annerledes på Gud. ikke fordi Gud forandrer seg, men fordi vi gjør det. Og så ser vi stykkevis og delt. Og kanskje litt klarere. Men sikkert er det ikke.

Ungdomstro og voksentro

For de fleste forandrer mye seg fra man er barn til man er ungdom til man blir voksen. He he, den var vel ganske logisk. Også for det religiøse mennesket og det kristne menneske er det ganske vanlig at man forandrer syn på en del ting. Mens man som barn har en enkelt og tillitsfull tilnærming til troen og livet, blir man som regel radikalisert i ungdommen. Både i synet på verden og i synet på troen. I voksen alder tar livet og troen mange retninger og mange søker tilbake til røttene sine.

Jeg, for eksempel, var relativt politisk interessert i tenårene. Og jeg ble inspirert av en del ganske radikale venner og politiske synspunkt. Jeg husker for eksempel at at samfunnsfaglæreren min på gymnaset spurte meg om hva som var viktigst for et samfunn, likhet eller frihet. Likhet, svarte jeg. Dersom noen hadde sagt noe lignende i dag, hadde jeg steilet og stemplet dem som gamle stalinister. Oppfatningene forandrer seg ettersom livet forandrer seg.

Slik også med troen. Mange opplever en radikalisering i ungdomstida. Mye blir svart eller hvitt. Det handler om kristen eller ufrelst. Himmel eller helvete. Alt eller ingenting. Misjonær eller misjonsmark. Men når det ungdomsradikale kartet vi har med oss ikke lenger passer inn med det post-ungdoms terrenget beveger oss i, hva gjør vi? Og her provoserer jeg kanskje noen, men jeg tror vi alle tilpasser kartet til virkeligheten. Og for en kristen heter jo kartet Bibelen eller teologien.

Opplevelsen av at det man har trodd på stemmer så dårlig overens med verden man lever i, er vanskelig. Man lurer på om hva som ikke stemmer. Er troen forsvunnet? Er det den som leser kartet det er noe feil med? Eller har man mistet kontakten med virkeligheten? Selv har jeg nok vært i denne situasjonen en stund nå, men jeg tror kanskje jeg begynner å se ting klarere. Og det jeg ser, er nok at mye av den radikale, ungdommelige troen er i ferd med å byttes ut med en annerledes, voksnere tro. Troen tilpasses den verden jeg ser. Kartet forandres. Det tilpasses virkeligheten sik jeg ser den. Det er den eneste måten å bevare seg selv samtidig som man bevarer troen. Ellers blir troen og virkeligheten så fundamentalt forskjellige at man står i fare for å miste enten seg selv eller troen.

Derfor er min tro i endring. Mange av de tingene jeg har trodd på, tror jeg ikke på lenger. Mange av de tingene jeg så foraktfullt på før, både forstår og omfavner jeg nå. Den naive barnetroen holder ikke i møte med livet. Og jeg tror ikke den radikale ungdomstroen gjør det heller. I alle fall ikke for meg. De neste dagene vil jeg skrive litt om de konkrete utslagene av denne endringen.

Downhere - one more concert....

For the second time in my life I had the chance to attend a concert of one of my favourite bands, Downhere from Canada. This time in a sport hall in Vikeså in Rogaland. Not the best of locations, not the best of sounds. Not the biggest of audiencens, either, there could not be more than a couple of hundreds inside. And very few of them my age or older. Maybe people had not heard. Or maybe they did not care. And surely they'll never know what they missed. But the ones who were actually there, got the treatment of kings.

There's just something about this band. The lyrics, the melodies. The authencity, the honesty. It is real music made by real people. Not by superstars or superstars' songwriters. Although they tried to act as evangelists a couple of times during the concert, it was clear that this was not their best. But the band, well played together, giving their best to a luke warm audience that came most to life when Marc Martel bragged about the Norwegian countryside and the Norwegian people.

Surely, there were songs I missed. And there were songs I wouldn't have missed if they chose not to play them. I wonder why they played "Living the dream" from their latest album while they did not play the beautiful "Holy" and the rocky "Only the beginning". And as their extra number they chose to play "Bleed for this love" instead of all the other wonderful songs from "Ending is beginning". But it's ok. They came. They played. They entertained. And we all felt richer afterwards. This band is a secret that is hidden from too many.

Maybe that is changing, though. Marc Martel has appeared on YouTube and The Ellen Show, with his "sound like and look like Freddy Mercury" act. And he has a blending voice. But the band is so much more than that.

The band took time to write autographs and talk to people afterwards. My "perfect British speaking" brother-in-law talked to all of them for quite some time, as I talked with Jason Germain a bit about songwriting and why they didn't play their best songs (in my view anyway) in concert. Now it's much about the Queen stuff, he said. And didn't sound too pleased with that. Or maybe that's just my interpretation. I still had a blast. And the next time they come, I'll be there, too!

Kjærleiken

Kjærligheten er den absolutte overgivelse , den totale kapitulasjon, - på nåde og unåde. 

Den kjenner intet forbehold, intet forsvar. 

Kjærligheten gir intet behov for å være den sterkeste; 

den kjenner ingen maktsyke, ingen personlighetskamp. 

Kjærligheten er ren hengivelse, absolutt selvoppgivelse

Jens Bjørneboe

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,

den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,

er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett,

men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Paulus fra Tarsus

Angry conversations with God

Susan Isaacs er en semikjent skuespiller fra USA, som har skrevet en morsom og fascinerende bok. For de fleste av oss er hun nok helt ukjent, selv om hun hadde en bitteliten gjesterolle i Seinfeld. Boka er en selvbiografisk historie om hennes vei fra barndom til godt voksen alder. Det spesielle med boken er at hun tør å sette ord på mange ting mange tenker, men kanskje er litt redd for å sette ord på. Akkurat som Job i Bibelen, setter hun Gud på sett og vis på tiltalebenken.

Boken starter når Susan har nådd bunnen. Hun har ingen jobb, forloveden og hun har skilt lag. En livslang søken etter en menighet å føle seg hjemme i, har vært resultatløs. Det er ganske nærliggende for henne å legge skylden på Gud for alt som har gått galt. Og siden flere har brukt bildet på relasjonen med Gud som et ekteskap, tar hun konsekvensene av det og bestemmer seg for å ta med Gud i samtaleterapi for å få forholdet på rett kjøl igjen. Dette er tema for boken, ettersom Isascs bretter ut hele livet sitt for terapeuten Rudy og leseren.

Hun skildrer sine mange feilvalg og nedturer på en svært humoristisk måte, og det er umulig å ikke kjenne medfølelse med henne i det hun skriver. Med stor oppriktighet og ønske om å gjøre Guds vilje, går hun fra jobb til jobb, fra kirke til kirke og fra mann til mann. Så blir det liksom feil hver eneste gang. Og hun skjønner mindre og mindre av hvor Gud er hen i alt sammen. Til slutt går hele relasjonen i stå og hun kommer i det hun beskriver som "The dark night of the soul".

Situasjonen hennes har flere paralleller med det vi finner i Jobs bok. Og akkurat som Job, finnes det massevis av ubesvarte spørsmål i denne boken. Vendepunktet for Isaacs beskriver hun slik:

I felt an odd calm. One can speak a thousand words and say nothing. And yet with one word God said everything. He knew who I was. He knew where I was. He knew my name. And somehow, that was enough for now. I was going to be okay.

Boken anbefales sterkt for alle. En spennende, morsom og tankevekkende bok. Under kan du se Isaacs fortelle om boken sin på CNN.

What you want

Evanescence var et av mine definitive favorittband for noen år siden. Siden den gang har bandet mistet det meste av det som gjorde dem til en favoritt. Nå er de igjen ute med ny plate, så jeg får vel gi dem en sjanse til å overbevise. Dette er første singel.