Tunnelgudsteneste i Kviven

Frå uminnelege tider har folket i Hornindal gått over fjellet Kviven for å handle og byte med folket på Sunnmøre. Far min fortel at hans bestefar pleidde å ta turen over fjellet med ljåar han hadde smidd, for å byte dei i fisk sunnmørsbøndene hadde fiska. Mange andre tok same turen. På slutten av 1800-talet begynte ein del å ta til orde for at det burde bli laga veg her, slik at ein kunne kome seg lettare fram. Etter kvart som teknologien gjorde framsteg, vart innsatsen meir organisert. Men ikkje før no står altså vegen klar, den såkalla Kvivsvegen fra Hornindal til Volda. På kartet kan du sjå kor vegen går. Den største jobben har vore med den såkalte Kvivstunnelen fra Kalvatn til Lødemel, ein tunnel på 6,5 km. Neste søndag blir tunnelen vegen høgtideleg opna med besøk av stastråder og direktørar. Men allereie i dag vart tunnelen opna for folket. Og dagen vart markert på ein original måte.


Det er nok første og siste gongen eg får vere med på ei tunnelgudsteneste. Men midt i tunnelen, 75o meter under toppen av Kviven, der fylkesgrensa mellom Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane går, hadde dei rigga opp scene og lydanlegg. Prestane stod i kø, og kor fylte opp scena. Folk strøymde til, gåande og syklande, frå begge sider av tunnelen. Dei samla seg sitjande og ståande framfor scena. Sjefen for tunnelarbeidet ønskte alle velkomme, så overtok prestane.

Eg må seie at dette er ein av dei finaste gudstenesteopplevingane eg har hatt på lenge.Tunnelbor vart brukt til å ringe inn. Nokre spelte lur, andre på saksofon. Prestane kom fram, den eine etter den andre, for å bidra med sitt. Naturleg nok var det kontrasten ljos/mørke som var gjort til hovudtema for gudstenesten. Om korleis folket var i mørket og fekk sjå eit stort ljos. At lyset fins i enden av tunnelen. Presten som helt preika, minte også om enden av livets tunnel, at også det er noko å tenkje på, kva som møter oss ved enden av den tunnelen. Forfriskande preike, i forhold til den sosialetiske svadaen du ofte høyrer frå dei kyrkjelege talarstolane. Eg kjente faktisk at det var fint å vere der. Både fordi det var symbolsk fint å merkere samanknytinga av to distrikt på denne måten. Men også fordi kyrkja hadde ein bodskap til folket.

Etterpå vart det gratis, pølser, brus og marsipankake til alle. Og det vart underhaldning frå alle kommune i nærleiken. Mest inntrykk gjorde nok elevane frå Austefjorden som spelte I Dovregubbens hall med elektrikerrør og brøytestikker (!) Så fekk eg treffe og prate med vener og kjente frå begge sider av fjellet. Og snart kan eg køyre bilen min gjennom og. I dag fekk eg i staden ein fin gåtur på 7 km. Ikkje dumt det heller.

En løs kanon

Den rødgrønne regjeringen har, tross mørke spådommer fra enkelte, styrt landet i sju rake år. Såvidt jeg husker, har ingen statsminister sittet så lenge sammenhengende som Jens, siden Einar Gerhardsen på 50-tallet. Populariteten ser derimot ut til å være synkende, og neste år blir det nok et skifte. Hvis ikke regjeringen blir sprengt av en løs kanon på dekk. For en av statsrådene har gitt en ny dimensjon til begrepet, nemlig energiminister Ola Borten Moe.

Helt siden Per Bortens barnebarn gjorde sitt inntog i rikspolitikken, har han gjort det til en vane å komme med kontroversielle utspill. Selv om partiet hans satt i en rødgrønn regjering, snakket Borten Moe varmt om å gjenopplive det gamle "sentrum" med Sp, V og KrF. Det første han gjorde da han ble statsråd, var å gi klar beskjed om at han kom til å gi totalt blaffen i hva miljøbevegelsen mente i saker han hadde ansvaret for. Nå har han altså fulgt opp med følgende, sitert fra Aftenposten:

Jeg mener at den norske fremtiden gjenspeiler seg i fortiden. For 30 år siden hadde vi ikke åpnet områdene nord for Nordsjøen, og det var en stor diskusjon. Ettersom hvert som vi utvikler ny teknologi, blir vi mer sikre på oss selv..,......Nytt areal vil bli åpnet. Det er ingen grunn til å stoppe nå. Norges grenser slutter nesten helt opp mot Nordpolen......Noen ser ut til å tro at du må velge mellom boring i Arktis og miljøet. Den første brønnen ble boret i dette området for mer enn 100 år siden. Det er ikke et nytt fenomen. Vi har oljeselskap som har mye erfaring, og de har et partnerskap som strekker seg til nordområdene..... Jeg har stor tro på at vi kan løse disse utfordringene sammen. Det er ikke et spørsmål om vi kan gjøre det, men om hvordan.

SV var raskt ute med å understreke at dette ikke var regjeringens politikk. FRP uttalte at dette var typisk FRP-politikk. Selv har jeg aldri vært begeistret for rød-grønn politikk. Men lojalitet er en verdi jeg setter høyt. Spesielt når man er sammen om et brubyggingsprosjekt som en koalisjonsregering er. Og de synspunktene Borten Moe forfekter, er noe jeg trodde de fleste hadde forlatt for tjue år siden. Ikke siden Stoltenberg selv var energiminister på 90-tallet har vi sett en slik utvinningskåthet. Så slike synspunkt har jeg svært liten sans for. Enda mindre sans har jeg for måten statsråden opptrer.

Innhøstningen

Kornproduksjon er det ikke mye av der jeg bor. Likevel må jeg si at det er få ting som er vakrere enn gule bygg-åkre som vaier i vinden. I helgen fikk jeg være med å se litt på innhøstningen i Østfold, og å være med og sitte på treskeren. Samtidig fikk jeg utfyllende info både om høstingen og treskeren. Spennende og interessant for en som bor på et lite småbruk på Vestlandet. Her er noen inntrykk :)

Den nye kvardagen min

Etter å ha jobba elleve år som lærar i den norske grunnskulen i 100%, er kvardagen min no blitt heilt annleis. Eigentleg trur eg det kan vere sunt å gjere noko anna i periodar, så ein ikkje stagnerer og gror fast. Som ferdigutdanna lærar i 2001, var eg nok på ingen måte førebudd på alle dei utfordringane jobben inneheld. Utdanninga, i alle fall slik det var då, handla mest om fag og teoriar. Men dei fleste som har prøvd seg, veit at jobben først og fremst handlar om andre ting. For å vere lærar handlar like mykje om å vere ein  leiar for store grupper av menneske. Det handlar om å vere ein motivator for trøtte tenåringar. Det handlar om å vere terapeut for unge som slit med seg sjølv og verda rundt seg. Det handlar om å vere artist for dei som forventar at alt skal vere kjekt og underhaldande.Det handlar om å vere vaktmeister og halde orden i nedslitte bygg. Det handlar om å vere administrator for alt som skal gjennomførast og planleggast. Og då tenkjer eg ikkje først og fremst på prøver og tentamenar, men på henting av mjølk og frukt, rydding av klasserom, låsing av dører, passe på at elevene held seg der dei skal og ikkje gjer noko dei ikkje skal.

Lærarjobben er den beste og den verste i verda. Gjerne i løpet av same veka og jamvel same dagen. Det kan handle om faglege møte med modne og motiverte elevar som sug til seg det du prøver å formidle. Som behandlar læraren med respekt og er interesserte. Det kan handle om eit kollegium som trivs med å vere saman både på jobben og fritida. Om ei leiing som veit kva dei vil, held stø kurs og som trør til med hjelp når læraren treng det. Som tek seg tid til å sjå den enkelte tilsette og kome med konstruktiv og positiv tilbakemelding. Det kan handle om foreldre som følgjer opp barna sine og som tek seg tid til å gi positive tilbakemeldingar til læraren og sjå jobben denne gjer,

Men jobben kan og handle om det motsette. Det kan handle om ei leiing som sit på kontora sine og ikkje tek del i den enkelte lærar si verksemd i klasserommet. Som verken veit kva dei vil eller korleis dei kan nå dit. Det kan handle om foreldre som støttar barnet sitt ukritisk om denne er ueinig med læraren eller som trur dei veit betre enn læraren i det meste. Det kan handle om elevar som ikkje er interessert i anna enn seg sjølv og dei andre som er populære i klassen. Som behandlar læraren som eit rusk i auget, som eit forstyrrande element i elevens livsutfolding, og som behandlar fleirtalet av klassekameratane på same måten. Som tek seg til rette og berre gidd å følgje dei reglane dei er einige i.

I løpet av elleve år har eg sett begge sider av jobben. Det kan vere fantastisk og det kan vere grusomt. Utan å gå i detalj, opplevde eg vel at det siste året baud på litt for mykje av det siste. Så eg bestemte meg for å gå vidare. Alle snakkar jo om lærarmangel i desse tider, men å få ein tilsvarande jobb var ikkje mogleg no. Så då må ein sjå andre vegar. Og no kjenner eg at det er godt. Eg gler meg til ein ny kvardag, sjølv om det er litt skræmande å ikkje ha tryggleiken i ei god inntekt..

For det første skal eg setje meg på skulebenken igjen og studere historie fordjuping. Her skal eg få større innsikt i emne som "Norske kystsamfunn" og "Den kalde krigen". Eg har såvidt starta på pensumlitteraturen og kjenner at dette skal bli kjekt. Kanskje held eg fram til Bachelor og Master etterkvart, vi får sjå. For det andre skal eg jobbe som gitarlærar i kulturskulen to dagar i veka. For det tredje skal eg fortsette å rive og bygge på huset og garden. Målet er å bli ferdig med første etasjen i løpet av eit par månader, det er ikkje mykje att. Så held eg på å rive ein del av låven. For det fjerde har eg meir tid til å besøkje og vere saman med kjæresten min i Oslo. Det har eg heller ikkje noko imot :) Den største utfordringa denne hausten blir nok økonomien, men det skal nok gå rundt :)

Vuelta - sykkel på sitt beste

Sesongens tredje GT er i gang og jeg gleder meg! De siste årene har vueltaen vært vel så jevn og underholdende som de to andre treukersrittene. Det kan godt hende at det samme vil skje i år, i hvert fall har rittet åpnet forrykende med angrepsvillig sykling og stor dramatikk. Profilen er ikke av de tøffeste, og etappene er også noe kortere enn i for eksempel TDF. Likevel har de funnet fram til hele ti toppfinisher og det kan godt hende det bli vel så undertholdende med korte og intense etapper som lange og utmattende.

Alberto Contador er tilbake, og han er en garantist for angrepsvillig og offensiv sykling. I gammel form er han skyhøy favoritt, men spørsmålet er om han er i den formen allerede etter utestengelsen. Størst konkurranse vil han ventelig få av Chris Froome, som imponerte enormt i TDF. Kan han ha bevart den sensasjonelle formen fram til nå? Profilen favoriserer også Joaquin Rodriguez som ikke er så god i de lengste stigningene og lange tempoetappene. de slipper han nå. Fjorårsvinner Juan Jose Cobo må også regnes med, selv om han ikke har vist toppform så langt i år. Det blir også spennende å se om Igor Antonendelig kan innfri de enorme forventingene man har har hatt til ham i flere år. Uhell og sykdom har vært følgesvenner for baskeren så langt. I tillegg vil nok Rabobank-duoen Bauke Mollema og Robert Gesink revansjere et mislykket TDF. Blant disse navnene har vi nok helt sikkert årets vinner.

Det kan selvsagt komme overraskelser. Flere har nevnt Garmins Andrew Talansky, som er en ung og temposterk mann. Er han moden for å prestere i GT allerede? Thomas De Gendt var en sensasjon i giroen, kan han vise noe lignende igjen? Og hva med de unge colomibianerne Quintana, Uran og Henao? Eller franskmannen Jeannesson?

Blant spurterne er det litt mer tynt. Ingen av de aller største stjernene stiller. Det gir mulighet for folk som Nacer Bouhanni, John Degenkolb og Elia Viviani å vise seg fram. Det samme kan man si om briten Ben Swift. En annen faktor er at flere av de beste lagene ikke satser på sprintene, noe som vil gjøre det enklere for brudd å gå inn. FDJ og Argos vil nok likevel sette sine folk fram for å prøve å kontrollere de flatere etappene.

Så kommer de alltid nye navn og presenterer seg. Kanskje fra et av de mindre, spanske lagene? Noen hete navn som jeg ikke kjenner til? Uansett, god fornøyelse!  Den norske representanten i rittet er Gabriel Rasch, som sier at han er i sitt livs form. Kan bli moro, det og ;)

The God we want and the God who is

Deep water faith in the shallow end and we are caught in the middle

With eyes wide open to the differences, the God we want 
and the God who is

Casting Crowns "Somewhere in the middle"

Slik et menneskets gud er, slik blir også mennesket. Det sa en predikant-venn av meg for noen år siden. Det er mye visdom i dette. Bildet vi har av den Gud vi tror på, er kanskje det mest avgjørende av alt for hva slags tro vi har og hva slags troende vi blir. Gudsbildene varierer voldsomt fra den ene til den andre, også selv om den Gud man tror på i utgangspunktet er den samme. For den som har lest Bibelen, er faktisk ikke dette så vanskelig å forstå. For det er veldig vanskelig å få et entydig bilde av hvem Gud er gjennom å lese boka. I Det gamle testamente framstår Gud så hevngjerrig og blodtørstig at de fleste kristne legger hele greia bort. Men dersom man bare leser fortellingene om Jesus, er det likevel vanskelig å få et klart bilde av hvem Gud er. For Jesus både trøster og helbreder. Men han refser og dømmer folk til evig pine også. Ser man kun på Paulus' skrifter, synes jeg bildet blir noe lettere. Men fortsatt er det mye som er uforståelig. Og når Paulus er ferdig med sine skriverier, kommer Johannes' åpenbaring og vekker den hevngjerrige guden fra GT til live igjen.

Her er vi alle sammen, i større eller mindre grad. Vi vet litt om hvordan vi vil at Gud skal være. Samtidig klarer vi ikke å tro at han helt er sånn, uten at vi vet helt hvordan han er. Vi prøver å studere for å finne svar. Vi søker råd og veiledning fra de som har erfaring. Og vi prøver å sette dette sammen med våre egne erfaringer og legge bitene sammen til et klart bilde. Men for mange av oss klarer vi ikke å skape et tydelig bilde.

Helt fra jeg var liten ble jeg presentert for det sammensatte bildet av Gud. Gud var kjærlighet. Men han krevde også en del av oss. Han inviterte oss til seg og omfavnet oss. Men han kunne også spy oss ut av sin munn. Da jeg gikk bibelskole fikk jeg undervisning om forskjellen på lov og evangelium og hvordan disse ikke skulle blandes. De skulle begge forkynnes, men hver for seg. Da jeg begynte å forkynne selv, merket jeg at det ble lite lov og mye evangelium. Jeg la vekt på de sidene av Gud jeg likte å lese om i Bibelen. Så jumpet jeg over dem jeg ikke likte og forstod. I denne perioden møtte jeg enda flere presentasjoner av Gud, også det som ble kalt herlighetsteologi.

De klassiske herlighetsteologien appellerte aldri veldig sterkt til meg. Det kan nok ha sammenheng med den karikerte framstillingen jeg fikk av det den handler om. Gud ble gjort til en automat som ga mennesket det de ville ha ved å si de rette formlene eller tro på rette måten. Ved å "ha" eller "ta autoritet" over djevelen og alle hans lakeier, kunne man få både helse, framgang, penger og lykke. Problemet var vel at jeg tidlig skjønte at dette fikk jeg ikke til. En venn av meg, som for øvrig var positiv til mye av den såkalte trosbevegelsens teologi, sa slukøret om forkynnelsen om økonomisk framgang: Det funker ikke for meg, det der.

For noen år siden oppstod det en ny "herlighetsteologi" som derimot appellerte voldsomt til meg. Den ble kalt "den nye reformasjonen", "nåderevolusjonen" og lignende ting. I denne perioden av livet mitt opplevde jeg at forskjellen mellom "the God we want and the God who is" nærmest ble visket ut. Gjennom ekstra fokus på Guds nåde, på at Gud skulle gjøre det, ikke vi, ja, at han hadde allerede gjort alt som skulle til, og vi trengte bare å ta imot. At nåden var alt vi trengte. At loven og all loviskhet skulle kastes ut, at mange av de velkjente sannheter, blant annet Fadervår, skulle revurderes og hemmelighetene fra Paulus skulle åpenbares. Ting som ble sagt av Jesus skulle leses i en annen kontekst, det var først og fremst til jøder under loven. Paulus var vår mann, han var hedningenes apostel. Han hadde større autoritet enn den Jesus vi møter i evangeliene, fordi Paulus åpenbarte det nye pakts sannheter, at han fikk åpenbart dette av Jesus  som nå "taler fra himmelen". Jeg omfavnet denne troen, forkynte den hver gang jeg hadde sjansen, gravde dypere og fant mer, og stadig mer opplevde jeg at bildet av en god Gud vokste fram. Jeg leste bøker av og lyttet til Åge Åleskjær, Joseph Prince og Steve McVey og ble inspirert til mer. Og som alltid, jeg elsket å få enkle svar på vanskelige spørsmål.

Så hva skjedde? Kanskje skjønte jeg at det var for godt til å være sant. Kanskje var det rett og slett livets realiteter som stemte for dårlig overens med det jeg leste og hørte. Kanskje var det de store spørsmålene som fortsatt manglet svar. Og kanskje var det rett og slett ordet nåde som ble problematisk for meg. Likevel har jeg bevart håpet om at dette bildet av Gud ikke er så feil likevel.

Så nå er jeg her igjen. Et eller annet sted mellom "The God we want and the God who is"...... 

Deep water faith in the shallow ends

Kristen populærmusikk er big business i USA. Indiustrien omsetter for enorme summer hvert år, har sine egne hitlister og sine egne prisutdelinger. For dem som er så heldig å komme gjennom nåløyet inn i bransjen, er framtiden sikret og vel så det. Men det handler ikke bare om talent og gode sangstemmer i denne bransjen. Det handler vel egentlig ikke først og fremst om det. Akkurat som i den vanlige musikkbransjen, er det flere forventninger som skal innfris, selv om det hander om andre ting. I denne bransjen handler det om livsstil. Det handler om å holde sin sti ren og sitt rulleblad plettfritt. Riktignok kan bransjen tilgi og gi nye sjanser, så sant det ikke handler om de verste syndene (les: de som har med sex å gjøre).

Mange har gjort det godt i bransjen og tjent sine penger på ærlig vis ved å jobbe hardt. Andre har blitt kjørt fram av mer eller mindre kyniske managere og produsenter. Mange av de første kristne artistene som slo gjennom, har vendt bransjen ryggen. Chuck Girard, som var en av dem, sa blant annet at han ikke gadd å høre på kristen musikk. Men det var før han flyttet til Nashville, hvor bransjen har sitt hovedsete, og lagde en sang om hvor viktig det var at Amerika vendte tilbake til Gud. Slikt liker bransjen. Den største stjerna innenfor CCM (Christian Contemporary Music) er Michael W Smith. Han er utvilsom en flink fyr som lager god musikk. Men nyskapende er han knapt. Ekstra stjerner i boka fikk han nok da han ble bestis og dro på ferie med George Bush. Og da snakke vi om senioren, som er over tredve år eldre enn artisten selv.

Industriens yndling var Amy Grant. Hun lagde egne sanger om Gud og seg selv. Så ble hun skilt og slo gjennom utenfor bransjen. Så var hun ingen yndling lenger. Michael English var en "up and coming man". Så ble hans utenomekteskapelige sidesprang med artistkollega Marabeth Jordon avslørt. English ble behandlet som en spedalsk i årevis, før han ble tatt inn i varmen igjen av Bill Gaither. Verst gikk det med Ray Bolz. Han passet perfekt inn i rollen og bransjen. Pompøs musikk med evangeliske og patriotiske tekster, som tidvis flommet over av sentimentalitet. Så stod han fram som homofil og det var takk og farvel. Det er påfallende at det er nærmest umulig å få tak i platene hans og musikken hans både på nettbutikker og streamingtjenester.

Casting Crown er en av gruppene som er mest populære i bransjen i dag. De skriver tekster som faller i smak hos den evangeliske kristne befolkningen i Amerika og resten av verden. Det handler om lovsang til Gud fordi man var i rennesteinen og Gud frelste, om frykten for å falle i synd, og for at Amerika ikke skal våkne opp. Og så kan jeg sette punktum og bare fylle innlegget med kritikk.

Men det er ikke poenget, eller grunnen til at jeg skriver dette. For til og med innenfor en slik tvilsom bransje, fins det noe som skiller seg ut. At musikk er noe mer enn toner, noe mer enn følelser. At musikk er mer enn underholdning. Da jeg opplevde dette som ung, bestemte jeg meg for bare å høre på "kristen musikk". Sånn er det ikke lenger. men likevel er det fortsatt slik at noe av den "kristne musikken" kan berøre meg på en måte ikke annen musikk kan. Kanskje er det åndelig. Kanskje er det nostalgi. Kanskje handler det om en lengsel. Men noe er det...

Casting Crown sin sang "Somewhere in the middle" er ganske typisk for dette bandet, og er ikke veldig original. Men denne sangen satte ord på noe som jeg trengte hjelp til å sette ord på . Det skal jeg skrive mer om snart. Men du kan høre sangen nå.