Det religiøse mennesket og det sekulære samfunnet

Bilde fra hidayatullah.com

Et av de spørsmålene som engasjerer meg mest, er hvilken plass religionen skal ha i det moderne, sekulære samfunnet vårt. Dette er et stort emneområde som jeg har tenkt mye på, ikke minst siden jeg studerte sekularitet og sekularisme da jeg tok videreutdanning for noen år siden. Det er veldig nærliggende for de fleste av oss å tro at det sekulære samfunn og en stadig sterkere sekularisering er en naturlig og uunngåelig prosess, men vi er et av ytterst få samfunn i verdenshistorien som har opplevd dette. For meg er det viktig å peke på at sekularitet er noe vi velger, som enkeltmennesker og som samfunn, og ikke en selvsagt utvikling. Samtidig så er det lett å se at det er mye vanskeligere å ikke være del av denne prosessen enn å være det. Tilsynelatende er dette en irreversibel prosess.

Mange vil hevde at dette er en naturlig utvikling. Når mennesket på stadig flere områder er i stand til å klare seg uten det religonen har å tilby, er det naturlig at religionen blir skjøvet vekk. Vi trenger ikke lenger Gud til verken å forsørge oss eller å frelse oss. Penger har vi nok av, og den evige fortapelse er avlyst for lengst. Om religionen er sann eller ikke er heller ikke relevant, siden alle nå har sin individuelle, tilpassa sannhet. Det som er sant for meg, er ikke nødvendigvis sant for deg. Slik kan religionen fort bli et tilbakelagt stadium i menneskets naturlige utvikling, og religiøse mennesker blir mer eller mindre underutviklet. Framgangen for religionen i verden i dag, viser det samme. De mest avanserte og utvikla landene i vesten, blir sekulariserte, mens religionen har bedre vilkår i mindre utvikla land i Latin-Amerika og Asia. For der trenger de religionen fortsatt.

Det er samtidig noen faktorer som ødelegger bildet. Selv om den tradisjonelle religionen er på retur, er religionen langt fra å dø ut. Og i USA har religionen aldri blitt svekket, snarere tvert imot, på tross av den samme økonomiske og intellektuelle utviklingen som i Europa. Alt dette kunne jeg skrevet mye mer om, men i noen innlegg framover nå vil jeg prøve å sette fokus på det religiøse mennesket i den sekulariserte samfunnet. Hvem er det og hvordan passer det inn? Hva slags utfordinger har dette mennesket og hva er veien videre? For meg er religionsfriheten et av de viktigste prinsippene i et moderne demokrati, og viktigheten av å verne om denne kan ikke overvurderes.

Selv om vi har kommet langt i en sekulariseringsprosess, har vi fortsatt religiøse uttrykk i det ofentlige rom, det er ikke slik at de er borte. Felles er likevel at de er kuriøse, at de viser hvor ulike det religiøse menneskets tankegang er fra det vi oppfatter som det "normale", det sekulære. Jan Hanvold og TV Visjon Norge er jo et velkjent eksempel. For det sekulære mennesket er hans virkesomhet avskyelig og kriminell. Dette gjelder forsåvidt langt inn i de religiøses rekker. For menigheten er hans kanal redningen for Norges framtid. Artisten Lisa Børud ble et religiøst alibi inn i beste sendetid på høstens lørdagsunderholdning. For kristne ble hun en helt, spesielt da hun sang en kristen sang i et av "Stjernekamp"-programmene. Måten sangen ble mottatt på av dommerne og andre, ble tolket som at man var del av en "åndskamp", spesielt når det ble sungert en sang med banning rett etterpå, som fikk mye bedre respons. For et sekulært menneske er denne virkelighetsforståelsen totalt fremmed. Den religiøse virkelightesforståelsen er altså blitt mer og mer fjern i forhold til den virkeligheten som blir oppfattet av det sekulære samfunnet.

For litt over et år siden foregikk det en debatt på VG sine nettsider mellom tidligere SV-nestleder Bård Vegar Solhjell og KRF-leder Knut Arild Hareide. Her kom det godt fram hvor den store forskjellen ligger. Dersom man leser Solhjells første innlegg i denne debatten, får man et tydelig bilde av hva motsteningene mellom religiøsitet og sekularitet handler om, og Solhjell hyller sekularismen ( forskjellen mellom sekularitet og sekularisme er at det siste snakker om en målrettet, ønsket utvikling, mens det første snakker mer om et generelt utviklingstrekk) blant annet ved å si at "ikkje-religiøsitet er blant dei verdiane som har sterkast oppslutnad i samfunnet", "Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder", "Moderne norske fellesverdiar går ikkje i lag med alle konservativ kristendom eller islam sine verdiar." Med andre ord er det vanskelig å forstå Solhjell på noen annen måte enn at han står for eit synspunkt der religion i utgangspunktet er en negativ kraft som man kan drive med hjemme så lenge man følger kardemommeloven, men ikke skal prege det offentlige livet på noen måte. Religion er altså et problem, ikke en ressurs.

Hareide går i rette med Solhjell i flere innlegg, og jeg skal ikke gå inn på den videre debatten. Men Solhjells perspektiv om at religion er en privatsak som ikke bør vere synlig, er for meg dypt problematisk. Jeg ser også at religion kan vere en negativ kraft, men det fins også mengder av eksempler på at religion kan være positivt, ikke bare for enkeltmennesker, men for hele samfunn. Når jeg da i de neste innlegene vil se på den religiøses plass i samfunnet, vil dette være min grunnleggende holdning.

Uansett vil det sekulære samfunnet kreve at det religiøse mennsket tilpasser seg. Fortida kommer ikke tilbake. Der hjelper ikke å nostalgisk drømme om den gangen Norge var et kristent land, før "avkristningen". Skal det religiøse mennesket ikke bare overleve, men også fortsatt vere med på å prege samfunnsutviklingen, må det religiøse mennesket kjenne til hvordan sekulariteten fungerer. Og det er kanskje målet mitt for disse neste innleggene, å si noe om det.

Den straffende guden

Bilde fra getalongwithgod.com

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om ulike gudsbilder, blant annet om den sårbare guden og om den voldelige guden. Det er vanskelig å se at noe er mer avgjørende for hvordan menneskers religiøsitet er, enn hva man tenker om hvem Gud er. Bildet av den straffende guden er kanskje det mest gjennomgående gudsbildet man kan finne om man ser på historien. I alle religioner har dette vært noe av grunnlaget; at dersom man ikke tilfredsstiller guden eller gudenes krav, vil denne guden straffe. Straffen var som regel utført gjennom bruk av naturkreftene, vulkanutbrudd, stormer, ødelagte hus og avlinger. Også den kristne religionen har vært preget av dette synet, ikke minst i middelalderen der prester gjorde det de kunne for å bekrefte folks oppfatninger om sammenhengen mellom folkets unnlatelsessynder og manglende velsignelser fra naturens side.

For meg ble dette aktualisert gjennom mammas sykdom og død. For dersom man ikke kan finne noe mening eller poeng med sin egen lidelse, søker man gjerne å finne denne sammenhengen, hvor Gud straffer, også med sykdom, for en eller flere kjente eller ukjente synder. Så også mamma, som ikke forstod hva hun hadde gjort for å fortjene dette. Man kan synes det er underlig at et menneske som har gått i en frikirkelig, evangelisk menighet gjennom hele livet, fortsatt skal vere så okkupert av denne type tankegang. I hennes tilfelle handlet det om et gudsbilde hun arvet hjemmfra, der Gud i alle fall i ett konkret tilfelle straffet min bestefar for hans manglende offervilje til Guds sak. Straffen var at to melkekyr døde, noe som selvsagt skapte store økonomiske problemer. Gudsbildet man vokser opp med, er omtrent umulig å bli kvitt. Det vet jeg også en del om.

Felles for bildet av denne straffende guden, er at det ikke er noe samsvar mellom forbrytelse og staff. En liten synd kan bli straffet med evig lidelse. Og sin ytterste konsekvens, evig pine i et inferno av flammer. Det er noe stalinistisk over det, straffen virker helt vilkårlig, tilfeldige i forhold til det som er gjort. Under Stalin kunne folk bli dømt til livstid i fangeleire for de minste forbrytelser. Det er ikke øye for øye, tann for tann, men mer famile for øye og nasjon for tann. Vi ser det spesielt i amerikansk religion, der man har forklart de fleste nasjonale katastrofer med at Gud straffer. Eller "Gud tar bort sin beskyttelse" som man gjerne framstiller det. I Norge så vi noe av det samme med den såkalte "22. juli-profetien", hvor terroren på Utøya var en hendelse som var forutsagt som en konsekvens av Norges ugudelighet. Nå sist skrev noen en blogg med påstander om at flommen på Sørlandet var Guds straff for homofile orgier. Man er blitt så vant til denne typen logikk fra enkelte kretser, at det for mange gikk hus forbi at dette riktignok var en satire over akkurat denne typen standspunkter.

Så bør vi framelske et gudsbilde uten en straffende Gud? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke på en verden og en virkelighet der det vi gjør ikke får konsekvenser. Men det må vere samsvar. Derfor tror jeg ikke lenger på livets to utganger, der bare et eneste spørsmål vil vere avgjørende for himmel eller helvete. Men jeg tror, som man sier i kirken hver søndag om Jesus at han skal "komme tilbake for å dømme levende og døde". Og jeg tror at denne dommen vil vere rettferdig, i samsvar med det gode eller dårlige man har gjort, ikke som en evig frikjennelse eller evig fordømmelse. Ikke vilkårlig, tlfeldig. For ellers ville jo for eksempel dommen over Gandhi og Hitler vere den samme, begge går til helvete siden de ikke var Jesus-troende. Og er det rettferdig?

For meg vil dette få konsekvenser for hvordan man tenker om tradisjonell kristen misjon. Dersom motivasjonen for misjon er å redde mennesker fra helvete, henger jeg ikke lenger med. Dersom motivasjonen er å gjøre mennesker kjent med Jesus' person og lære, er jeg fortsatt på lag. Men jeg vet at formen for evangelisering og misjon jeg selv var en del av, ble problematisk. For mange vil nok dette slå beina under begrunnelsen for at man faktisk driver misjon. For hva kan man tilby om det ikke er frelse fra fortapelse? Dette er kanskje et spørsmål som det faktisk er ganske sunt å stille seg, dersom man forkynner det man er overbevist om er sannheten.

Aust or markom

Hyss! Er det mogeleg? Drøymer eg eller er eg verkeleg vaken? - Det regner, stilt og fint, varmt og tett, utan bråk og brak.....

Eg ligg og lyder lenge og ser gjennom glaset. Himmelen grånar meir og meir og sig inn over skogane som ein grå ullduk. Og regnet strøymer. Og spreier seg - over alle dalar, over bygd og by, vidare og vidare, ut over heile verda. Og jorda drikk med tusen tyrste munnar, drikk og laugar seg, velter seg, sym - i varmt, stilt, godt regn.

Han Jon reiser seg frå krakken, gløtter gjennom glaset, smiler, tek golvet i to steg og smyg stilt gjennom døra. Der rusla han opp til saltsteinen, set seg, tek lua av seg og nester hendene. - Det gråsprengde håret ligg fagert om den brune nakken. Han legg andletet mot himmelen, mot regnet, og eg ser at leppene rører seg stilt.....Han Jon Andersen takka Gud for regnet. Og det rører meg så eg får tårer i augo. Velsigna vere regnet! Det sløkkjer. Det svalar. Det yngjer. Det fyller jorda med ny kraft. Det gir livsens saft og sevje til døyande liv. Det drys voner som blanke dropar i den vonlause.

Vi krabbar oss ut av sengene, den eine etter den andre og stumlar ut, øre av draum, ruste av nye voner. Og vi set oss ende ned og let det regne på oss. Det trippar over hals og hovud som bittesmå snøgge føter. Det tuslar og kviskrar i gras og groe. Det sig gjennom vesterygger og skjorteermar, kitlar over huda, renn nedetter rygg og lår så ein grys og kulsar og ler.

Vi sit lenge og ser og kjenner regnet.

Sven Moren

Kyrkjenibba

Kyrkjenibba er eit av dei mange flotte fjella i Stryn. Det ligg nordaust for Stryn sentrum, i fjellområdet mellom Stryn og inste Hornindal. Turen opp er slik eg likar han, det vekslar mellom bratte parti og slake stigningar. Utsikta frå den 1400 meter høge toppen er av dei flottaste i området, uansett om ein ser vestover eller austover. Ekstra fin blir turen når ein kan køyre bil dei første bratte høgdemeterane, slik at ein fort kjem oppom skoggrensa. Sjølv om eg klarte å gå feil fleire gongar, må eg seie at dette er eit av mine favorittfjell i dette området, vel verdt ein tur.

Sykkel-VM og folkefest i Bergen

Hatten

Sjølv om eg var nesten kvar sommar i Hattfjelldal då eg var yngre, har eg aldri vore på fjellet som har gitt bygda namnet sitt. Men i sommar tok eg turen. Flott tur, flott fjell og fantastisk utsikt. Frå toppen kan ein til dømes skue ut over Røssvatnet og eit stykke innover i Sverige. På samisk heiter fjellet Aarpije "enka", sidan det står så åleine. Ein kan sjå at fjellet er ganske raudt, og tidlegare vart det henta ut kopar frå toppen. Den raude fargen kjem likevel av serpentin i fjellet.

Gaustatoppen

Sjølv om sommaren vart annleis enn det eg hadde tenkt og planlagt, har det likevel blitt tid til nokre fine fjellturar. Utsikta frå Gaustatoppen vart nyleg kåra til Noregs finaste. Det er vel kanskje som nokon sa, at det er mest fordi det er eit fjell veldig mange har vore på. Så også denne dagen, det var eit enormt anntall menneske som tok turen, ikkje alle i like god form, men mange med godt humør. Utsikta var flott, sjølv om eg kan rekne opp ganske mange fjell med endå finare utsyn. Og vegen opp var vel kort fortalt å gå i ei enorm steinur. Så sjølv om det var trangt og dei nye fjellskoa baud på gnagsår så det heldt, vart det ein fin tur. Ikkje minst på grunn av reisefølget. Fetteren min, Fred Josef  og eg hadde god tid til å snakke om det meste, ikkje minst oppdatere oss på siste nytt frå Vesterbukt-slekta. Og vi tok altså ikkje heisen verken opp eller ned ;)