10 uforståelige fenomener: #6 Sportsklubben Brann

Det finnes et utall av uforståelige fenomener når vi snakker om norsk fotball, men SK Brann er nok det mest uforståelige av dem alle. Ingen andre steder i Norge er interessen så total, forventningene så urealistisk høye eller mangelen på styring så åpenbar.

I 2007 klarte endelig Brann å hente seriegullet "hem" til Bergen, 44 år etter at de sist gjrde det. Grunnlaget for dette var at Brann hadde gjort noe som var helt utypisk for klubben. De hadde gitt treneren tid til å bygge opp et lag. De hadde fått noenlunde orden på økonomien. Og de tok ikke av før gullet var klart. Med en midtbanesjef i Martin Andresen hadde de også en sjef på banen som kunne ta tak i det bohem-aktige laget. Tidligere hadde jo laget hatt for vane å falle helt sammen med jevne mellmrom. Byen stod på hodet og folk feiret i dagesvis og tok fri fra jibben med hangover. Siden den gang har det stort sett gått tilbake til gamle uvaner.

Martin Andresen forsvant først, til Vålerenga der han skulle få besteme alt selv. Det ble ingen suksess. Et halvt år etter gullet forsvant også treneren Mons Ivar Mjelde. Spillerne var lei av han og ville ha noe nytt. Resultatene var heller ikke oppløftende i forhold til de alltid skyhøye forventningene. Etterhvert ansatte de Steinar Nilsen fra Tromsø som hadde klart å berge den klubben fra nedrykk noen ganger. Uten at han hadde vunnet noen ting. Etter hvert har de også solgt unna suksessene Thorstein Helstad, Azar Karadas og Kristjan Ørn Sigurdson. uten at det har hjulpet på økonomien.

Hovedfokuset nå er om Steinar Nilsen ble lurt da han tok over Brann. Han ble lovet økonomi til å bygge opp et nytt lag, men nå har investorgruppen som har forsynt klubben med spillere før, snørt igjen sekken og vil ikke investere mer. Det er vanskelig å klandre dem for det. For hva har Brann investert i de siste årene? Hjemvendte proffer med skyhøye lønninger som stort sett går skadet det meste av sesongen (Eirik Bakke, Gylfi Einarsson og Hassan El Fakiri). Nye spillere som Erik Mjelde som ikke styrker så mange lag i eliteserien og Guastvinho som siller bra kanskje en av fem ganger. Og en avdanka danske, David Nielsen, som verken er spesielt populær eller spesielt god.

Seriesarten i år har avslørt hvor dårlige Brann er nå. Gammel og treig midtbane som blir overkjørt. Tannløst angrep hvor Erik Huseklapp gjør en god jobb, men aldri får noe hjelp. En forsvarsfirer med midtbanesjefen Rudoplph Austin som forsvarssjef. Som midtbaneanker er han god, som forvarsspiller er han hasardiøs. det tok bare to kamper før han fikk sitt røde kort. Det blir nok ikke det siste.

Midt i alt dette har altså klubben de beste supporterne i Norge. Og på sitt beste den mest underholdende fotballen i Norge. Og nå rett før helgen ble det klart at Hassan El Fakiri (30) har fått ny kontrakt. Forstå det den som kan.

Music & Lyrics....

...er navnet på en av de mange søte romantiske komediene med Hugh Grant. Dette kan han virkelig, ingen er like flink til slike filmer. Men dette innlegget har ikke så mye med filmen å gjøre, men om forholdet mellom tekst og musikk generelt. For det er jo stor forskjell på hvilken vekt man legger på det tekstmessige i msuikken, spesielt i enkelte sjangre.

Utgangspunktet er at Burzum (eller Varg Vikernes som han er best kjent som) har gitt ut en ny plate som har fått strålende kritikker i blant annet Dagbladet. Dette har fått litteraturanmelder i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, til å reagere. Han seier blant annet at:

Å konsentrere seg utelukkende om lydbilde og musikalske referanserammer når man omtaler en ny utgivelse av Vikernes er et intellektuelt svik.

Gabrielsen mener altså at man ikke kan anmelde musikk uten å sette den inn i en relevant kontekst i forhold til kultur, historie og litterært innhold. Å hylle plater med det som Gabrielsen mener er nazistisk innhold og gamle myter som nærer opp under jødehat, er et intellektuelt svik, mener han.

Olav Solvang i Vårt Land kommenterer også dette i dagens avis. I følge han er det slik at:

Burzum er metall-rocker og i likhet med hip-hopere blir han fritatt for ethvert moralsk ansvar i tekstene sine

Utvilsomt mye sant i det Solvang sier her. Spesielt gangsta-rapen som stort sett bare handler om sex og vold, får altfor få kritiske anmeldelser. det virker som denne musikken bare blir vurdert i forhold til seg selv og ikke i forhold til hva som er god musikk og lyrikk. Grunnen til at anmelderne ikke tar hensyn til dette, mener Solvang, er at:

De mener det vil stride mot rockens selvstendige og frie motstrømskultur, og svekke deres egen integritet som fordomsfrie talerør for et "genuint" rockeutrykk.

Slik Solvang ser det, handler dette mest om den såkalte "Greven"s hype, ikke at han har noe stort musikalsk talent.

Bak alt dette finner vi et ganske interessant tema, synes jeg. Hvor viktig er egentlig tekstene for totalopplevelsen av musikk? Og vil dette være avhengig av hva slags musikk vi snakker om? Mange vil vel hevde at i mange typer rock er det umulig å høre hva de synger om uansett. Og enda lenger bak: Finnes det en dimensjon til her? Som ikke handler om hverken tekst eller melodi, men ånd. At artister, kanskje spesielt innenfor rocken, egentlig er redskaper, bevisst eller ubevisst, for sterke åndelige krefter, onde eller gode?

I min tenåringstid var i alle fall dette veldig viktige spørsmål. Vi var livredde for den destruktive kraften vi hørte rykter om fantes i noen typer rock, samtidig var det jo spennende og tiltrekkende, kanskje mer musikken enn imaget, i alle fall for meg. Heldigvis løste det seg fint, i alle for en stund, da vi oppdaget at det fantes flotte og kristne folk som spilte rocka og kul musikk. Jeg husker godt da jeg hørte min første Petra-plate og plutselig fikk meg en ny favoritt-gruppe. Enda mer spennende var det da jeg oppdaget at musikk kunne være mer enn kul underholdning. Folk som Phil Driscoll og Keith Green hadde en musikk som inneholdt mer enn god musikk og kristne tekster. Det handlet om et enda større engasjement. Og det var enda mer tiltrekkende. Musikk var gudstjeneste, ikke bare underholdning.

Så har jo årene godt. Smaken har selvsagt forandret seg, det har vel også synet på hva som er viktigst. Men fortsatt er jeg nok over snittet opptatt av tekstene i musikken jeg hører på. Men nå er jeg nok ikke så opptatt av skillet mellom kristen og ikke-kristen musikk. For det finnes gode og dårlig tekster innenfor begge leire. Innenfor de såkalte kristne musikken er det jo blitt slik at alle skal ha tekster a la Driscoll og Green, bare uten engasjementet. Du verden hvor mange varianter jeg har hørt av typen "Å Herregud hvor høyt jeg elsker deg, Jesus, jeg har bare ikke ord. Mitt eneste ønske er at jeg kunne elske deg enda mer". Mange må faktisk lete litt for å finne gode tekster her også. Og du verden så mye banalt og dustete mange ikke-kristne artister kan synge om også. Det er nok å bare nevne Postgirobygget.

Men det finnes artister som kan synge om livet og gi mer enn en god musikalsk opplevelse. Evanescence som skildrer sjelens mørke sider på en forståelig og sterk måte. Odd Nordstoga som skildrer ekte kjærlighet på ekte dialekt. Telecast som synger lovsang på en intelligent måte. Bare for å nevne noen. Vi har alle våre favoritter. Burzum er ikke en av mine.

Miljømenighet!!

I Sverige finnes det en menighet som har tatt både klimakrisen og finanskrisen på alvor, på samme tid. Pinsemenigheten i Storuman har kjøpt seg inn i et vindkraftverk som i tillegg til å gi menigheten billig og ren strøm, også gir penger i kassen. Med dette har man, sammen med bruk av fjernvarme og fjellvarme (hva nå det er) redusert strømregningen fra 45 000 til 12 000 i året! Bak dette står en av menighetens ledere, Roland Gustavsson:

Mottagandet har varit väldigt positivt. De åtgärder vi vidtagit har dessutom inte bara varit bra för miljön utan också för ekonomin och märkts i plånboken

I tilleg driver menigheten ganske god business på handle med brukte ting:

Butiken drivs helt ideellt och genererar ett överskott på 150 000 kronor per år

Artikkelen fra Pingst.se kan du lese her. Slike nyheter blir jeg glad av. Og kanskje tenker jeg litt mindre på min egen menighet der de erstattet en gammel oljefyr som gikk dukken i vinter. Og hva kjøpte man da? En ny oljefyr. Sukk....

10 uforståelige fenomener: #7 FRP-velgere

Vi har jo heldigvis demokrati og frie valg her i landet. Det betyr likevel ikke at jeg har noen stor forståelse for de som velger å gi sin stemme til Fremskrittspartiet. Og vi snakker faktisk om nærmere en fjerdedel av Norges voksne befolkning. Dette er rett og slett ufattelig trist.

Dette partiet, i tillegg til å framstå som rånete og ultra-harry, står for det aller meste jeg misliker og avskyr i den menneskelige naturen. Det er jo en gammel forestilling fra middelalderen at mennesker har en engel på hver av skuldrene sine, der den ene representerer det gode og rette valg og den andre representerer det egoistiske og onde. For meg er den sistnevnte omtrent det samme som en representant for Fremskrittspartiet.

Partiet er på en måte representant for den dårlige siden av menneskenatruen, og gjør egenkomfort, egioisme og bortforklaring til gangbar politikk. Siden JEG trenger bil, fly og andre ting som forurenser, avlyser vi problemene dette skaper for klimaet og går heller inn for billigere bensin og flere veier. Siden JEG vil ha billigere tobakk og alkohol, bortforklarer vi alle samfunnsmessige problemer dette skaper og går inn for lavere avgifter på begge. Siden JEG blir nervøs av alle de "fremmedkulturelle" menneskene som bor i nabolaget mitt, lager jeg en teori om at de fleste av dem bare kom for å utnytte systemet VÅRT, og ikke har flyktet fra krig og førfølgelse i det hele tatt. Og at det er mye viktigere å hjelpe MIN gamle oldemor på gamlehjemmet som ikke får dusje hver dag. Siden JEG trenger bedre veier til all kjøringen jeg skal drive med, må vi bruke mer penger på bedre veier. Så får det heller gå ut over fremtidige generasjoner som trenger pengene mer enn meg. Who cares? Det handler om MEG og det handler om nå!

Enda mer uforståelig er det at så mange kristne stemmer på dette partiet, siden det for meg framstår så langt fra et kristent verdenssyn som det bare går an. Uforståelig er det også at mange mener at seriøse partier som Venstre og KRF bør samarbeide med dette partiet. La meg sitere Paulus:

For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket?

Paulus første brev til korinterne kapittel 6, vers 14.

10 uforståelige fenomener: #8 R.E.M

Å diskutere musikksmak er jo selvsagt fryktelig vanskelig og følsomt. Likevel er det jo slik som noen har sagt at det finnes god og dårlig musikk innenfor alle musikksjangre. Og så finnes det musikk som er til de grader overvurdert. Beatles og U2 er jo eksempler på dette, men det beste eksemplet av alle synes jeg er den amerikanske gruppa R.E.M. Gruppa har jo faktisk blitt kalt rockens redning av en kjent rockeskribent og har en høy stjerne hos massevis av anmeldere over hele verden. Og de har jo også en anseelig mengde fans. For meg er dette helt uforsåelig.

R.E.M lager ikke fæl eller direkte dårlig musikk, men en musikk som for meg er fullstendig livløs, monoton og kjedelig. Låten "Everybody hurts" er noe av det kjedeligste jeg vet, og hver gang den kommer på radioen, skifter jeg kanal. I stil med den ensformige musikken står jo Michael Stipes brekende stemme. De fleste kan vel måle seg med en slik stemmeprakt.

Så vil vel gruppa fortsatt ha sine trofaste fans. Men for meg er gruppas popularitet uforståelig, jeg skjønner ikke hva  denne gruppa har som gjør at folk gidder å høre på den.

Ny sjanse for Rwanda

Sykkelsesongen er forlengst i gang og det er gode nyheter for oss som elsker å følge denne fascinerende idretten. Dessverre har jo mange et veldig negativt bilde av denne sporten på grunn av fokuset på doping som har vært og er et stort problem for de som prøver å merkedsføre den. Derfor er det flott å lese artikkelen om Rwanda i siste nummeret av magasinet Procycling.  De bringer her en artikkel om sykkelsportens fremmarsj i det krigsherjede Rwanda. Reportasjen handler om sykkelrittet Tour of Rwanda som ble startet med en klar hensikt:

In reality, we wanted to show what our country is capable of through this event. The Tour of Rwanda has to become, very quickly, the most famous race in Africa......With the Tour of Rwanda, we wanted to show other countries that we stand for peace and that we're a very safe country, not just a place that people associate with gorillas and genocide.

Ideen til rittet ble blant annet skapt av amerikanernen Tom Ritchey, som driver en stor sykkelkjede i USA. Og utgangspunktet var, interessant nok at Ritchey leste boken "Målrettet liv" skrevet av den kristne pastoren Rick Warren. Vi snakker her om den samme Warren som holdt forbønnen under innsettelsen av president Obama i fjor. Ritchey leste boken da han gikk gjennom en personlig krise, og den ble sammen med et besøk til Rwanda sammen med Warren en ny start for Ritchey:

The first time that I went out on my bike, a Rwandan followed me with a big sack of potatoes loaded onto his bike. He was smiling behind my back. I realised then how many people here used bikes, in particular wooden bikes, to transport fruit and vegetables. so in the autumn of 2006, I created a race – the Wooden Bike Classic. The Rwandans soon confirmed that they had great potential as cyclists

Etterhvert har Ritchey fått besøk av flere amerikanere som har gjort det til sin livsoppgave å hjelpe Rwanda med sin ekspertise: sykkel. Blant dem er Kimberley Coats:

Jeg hadde alt av materielle goder i USA. I Rwanda føles det som jeg ikke har noe. Likevel er jeg glad. En bolle med ris og en varm dusj er luksus for meg nå. Rytterne har blitt som brødre for meg.

Tom Ritchey oppsummerer slik:

Dette landet har opplevd det verste man kan forestille seg, men det representerer også en ny sjanse. Folk lærer seg å leve sammen og bygger opp livene sine igjen. Lenge var de glemt av verden utenfor. Vi forsøker å bidra med det vi kan.

Målet er at de rwandiske syklistene skal utgjøre stammen i det første afrikanske laget i Tour de France, i 2015. Det hadde vært utrolig morsomt om de fikk de til. Da lover jeg at jeg skal dra til Frankrike og heie!

Artikkelen på engelsk kan du lese her

10 uforsåelige fenomener: #9 Ateisme

For meg er det uforståelig at man bombastisk kan hevde at det ikke finnes noen Gud. Nå kan man jo hevde at det er uforsåelig at folk bombastisk å hevde at det finnes en Gud, men det bygger gjerne på opplevelser som har vært så konkrete at man føler seg sikker. Men det er vanskelig å ha en sterk ateistisk opplevelse.

Agnostikere, tvilere og skeptikere har jeg mye forståelse for, det er mye som er vanskelig å forklare, forstå og tro på i møte med religion. Men å kategorisk avvise all religion er ganske drøyt, spør du meg. Man befinner seg jo også da i et klart mindretall, ikke minst historisk. Men ateister hevder at vi på grunn av artenes utvikling nå har blitt så intelligente at vi ikke lenger behøver troen på Gud. Den er utdatert. Den tilhører barnesykdommene og er noe man vokser av seg.

Bildet er av den kjente ateisten Richard dawkins. han er en representant for en mer aggressiv type ateisme som ikke bare er fornøyd med å avvise religion selv, men som også framstår som en ateismens misjonær. han argumenterer karftig for å vise at religion er destruktivt, dumt og avlegs. Vel, vel, han om det. Selv opplever jeg denne bombasmen som uforståelig, nærmest naiv. Jeg velger å stille meg sammen med et overveldende flertall av jordens befolkning, jeg tror det finnes en Gud.