Den upersonlige kristne

Begrepet "personlig kristen" har kommet til overflaten igjen med en undersøkelse som viser at stadig flere unge definerer seg som personlig kristen. Til dette har det kommet flere kommentarer. Noen mener at man legger helt andre ting i begrepet enn før. Andre mener at det er på bakgrunn av at mange unge har en klarere identitet i den kristne tro fordi at økningen av muslimer i vår kultur har gjort at man er blitt mer bevisste på sin identitet. Noen mener også rett og slett at det er flere unge bevisste kristne enn før.

Hva er så forskjellen på den personlige og den upersonlig kristne? Går det i det hele tatt an å bruke slike uttrykk? En kjent politiker ble jo spurt om han var kristen i et valgintervju. Han svarte at han var kristen, men ikke personlig kristen. Går det an? Presten Per Arne Dahl fikk en del pepper for noen år siden da han mente at vi burde slutte å snakke om personlig kristen og heller si bekjennende kristen. Det fikk daværende redaktør i pinsevennenes avis KS, Oddvar Johansen til å fyre seg opp og ta avstand. Hva handler dette egentlig om? Hva er forskjellen? La meg prøve å skissere et skille. Så kan du avgjøre om det er kunstig eller ikke.

Den personlig kristne sier at det det hele handler om, er det personlige forholdet til Jesus. Om Jesus er ens egen personlige frelser og herre. Personlige opplevelser med Gud er viktig, men enda viktigere er det at man lever med Gud i hverdagen. Man synes begrepet "å bli født på nytt" er et godt begrep, for mange av de kan knytte sin frelse til en bestemt dag. Man kaller seg like gjerne frelst som kristen. Man tror på Guds personlige inngripener, men skulle ønske man så mer av det. Man ønsker å være et vitne for Jesus, men får det ikke til like godt som man skulle ønske. Man er engasjert i en forsamling, og mener at kristendom også handler om fellesskap med andre kristne. Man sliter med å forstå at ikke alle føler likedan, og må jobbe for å la være å kritisere dem som ikke engasjerer seg. Man håper og tror på vekkelsen, at Gud skal gripe inn på en spesiell måte. Politisk stemmer man gjerne KRF eller FRP og er opptatt av å stoppe avkrsitningen av landet. Forbildene er folk som Aril Edvardsen, Carola eller Billy Graham. For noen også Joel Osteen eller Benny Hinn.

Den uperonlige kristne ser første og fremst på troen som en privatsak. Man definerer den ikke ut fra en bestemt opplevelse eller en spesiell kirke, men man bekjenner likevel sin tro. Man er ikke den som renner ned kirker og bedehus, men man kjenner at det er fint å være der. Kanskje aller finest når man kan sitte der alene, tenne et lys, eller be en stille bønn. En sjelden gang kan man driste seg til å gå til nattverd, selv om man er litt redd for blikkene og forventingene som følger med en slik handling. Man leser kanskje ikke så mye i Bibelen at man har klart for seg den gamle og den nye pakt eller hva Paulus' undervisning egentlig handler om. men man har stor respekt for boken og  man setter pris på en intellektuell og forsiktig tilnærming til det åndelige. Troen spiller ikke noen hovedrolle i hverdagen, men er en viktig faktor når avgjøresler skal tas. Man ber kanskje aftenbønn med barna, og noen ganger ber man også selv, uten at man gjør så stort nummer ut av det. Man sliter litt med å gripe hva de personlig kristne snakker om når de snakker om en personlig frelser og herre og bli født på nytt. Man innser at man skjønner lite og at man er liten i en stor verden. Man liker folk som er litt mer dempet i formen som Per Arne Dahl, Gunnar Stålsett eller Egil Svartdahl.

Så kan jo du tenke på hvor du passer inn i et slikt mønster. Eller kanskje du foretrekker at vi ikke har en slik inndeling? Det er nok det beste.

Jeg vet ikke!

Det har vært en stund siden sist. Kanskje noen til og med har savnet blogginleggene mine, det hadde vært hyggelig det. Nå er det altså et nytt år, og jeg er tilbake. Og når man kommer tilbake og det i begynnelsen på et nytt år, burde man kanskje velge en overskrift som det er mer fynd i enn denne?

Vel, blogginlegg egner seg vel best når man har noe virkig å si, når man har en overbevisning om noe, eller man mener noe veldig sterkt. Faktum er at grunnen til at det har vært så stille på bloggen min så lenge, er at dette har vært svaret på stadig flere sprørsmål, viktige som uviktige: Jeg vet ikke.

Tror jeg 2011 blir et bra år? Jeg vet ikke. Gleder jeg meg til å flytte tilbake til Vestlandet i år? Jeg vet ikke. Gruer jeg meg til det? Jeg vet ikke. Har jeg noe drømmer for det nye året? Jeg vet ikke. Tror jeg at jeg kan finne meg en kjæreste i år? Jeg vet ikke. Tror jeg at det hjelper å be til Gud? Jeg vet ikke. Tror jeg den kristne menigheten er verdens redning? Jeg vet ikke. Kommer jeg til å kjøpe meg ny bil snart? Jeg vet ikke. Men det siste er det enkleste å svare på, for det kan jeg jo avgjøre selv.

Men dette svaret går jeg et nytt år i møte. Jeg vet og forstår mindre enn noen gang før. Det er frustrerende og slitsomt å ikke vite og forstå. Men så er det kanskje også slik at da ligger framtida helt åpen og ukjent. Og det kan vel også være litt spennende?

Er hva vi trenger det vi ønsker og det vi ønsker det vi trenger?

Jeg begynte å tenke litt i dag. Hva som setter i gang en slik tankeprosess er ikke godt å vite, kanskje denne prosessen begynte for lenge siden, kanskje akkurat i dag. Har tenkt i noen dager at jeg skulle skrive litt om artisten Bjørn Eidsvåg og det faktum at han ikke lenger ønsker å kalle seg en personlig kristen. Men så begynte dette å handle om så mye mer enn bare Eidsvåg.

Som sitat på Facebook-siden min har jeg valgt en strofe fra en av Leonard Cohens sanger: There's a crack in everything, that's how the light gets in. På norsk: Det fins en brist i alle ting, det er slik lyset slipper inn. Hvis jeg tenker at lyset er Gud, stemmer det jo ganske bra. Som regel er det ikke før vi oppdager våre svakheter, våre behov, at Gud får slippe til. Det skjer ofte når vi trenger hjelp i en eller annen krisesituasjon, som en siste utvei, når det meste er prøvd. Eller når vi stirrer døden i hvitøyet, og vi alle vet at i møte med den er vi maktesløse. da er det bare Gud som kan hjelpe oss, om noen kan.

Det er jo gjerne slik at når du begynner å tenke på noe, ramler det noe annet i hodet som gir næring til de samme tankene. Jeg holder nå på å lese Magnus Malms bok Et hjerte større enn verden. Til min store forbløffelse skriver også han om Cohens strofe og legger til:

Hvis illusjonene om selvtilstrekkelighet uten Gud er menneskets farligste livsløgn, bør vi egentlig hilse alle sprekker i illusjonen velkommen.

Et annet sted skriver han:

Så lenge vår livsinnstilling defineres av noe annet enn Gud, kommer vi alltid til å definere ham som det som blir til overs....og dermed befinner vi oss fortsatt i den grunnleggende illusjonen: Vi mennesker klarer oss egentlig uten Gud.....

Bjørn Eidsvåg definerer seg altså for første gang utenfor den kristne leiren. Før har han bare beveget seg i utkanten. Mange ser alvorlig på dette. Noen hisser seg opp over hans standpunkter. Han er jo tross alt det nærmeste vi kommer en kristen-kjendis i Norge. Nå altså bare kjendis. Men det er kanskje ikke så rart likevel? Eidsvåg har tjent haugevis med penger, han har suksess, en god familie og gode venner. Han har lykkes i livet og er en person folk liker å kjenne og være sammen med. Ikke overraskende at han ikke opplever at han trenger Gud på den måten lenger, han har jo for lenge siden kastet på båten troen på fortapelsen. Da er det kanskje ikke så mye man trenger Gud til lenger, han klarer seg jo stort sett sjøl. Og er det egentlig så spesielt for Eidsvåg, er ikke det tilfelle med de fleste av oss? Klarer vi oss egentlig ikke greit uten Gud i det daglige livet?

En annen nyhetssak i disse dager er om gruvearbeiderne som var fanget under jorden i mange uker før de endelig ble reddet ut. Visstnok skal mange av dem ha blitt kristne der nede i dypet. Også det er jo godt forståelig. Når man er ved dødens forkontor, har man ikke så mange valg. Man opplever sitt behov for en frelsende Gud aller sterkest i møte med døden.

Den tredje saken jeg vil dra fram, er at flere titall kristne som søkte tilflukt i en kirke i Irak, brutalt ble slaktet ned av islamistiske selvmordsbombere. Deres rop om nåde og hjelp forble ubesvart denne dagen. Her også skjønner vi at det oppstod et prekært behov for frelse, for utfrielse. For mangge ble det døden som ble utfrielsen denne dagen.

Og nå begynner jeg å nærme meg poenget mitt. Er det det Gud vil, at vi skal komme til en erkjennelse om at vi trenger han? Er det Guds ultimate mål? I menigheten jeg går i synger vi I need you more than ever before. I andre menigheter synger man I am desperate for you, I am lost without you. Er det slike sanger Gud vil ha? Misforstå meg rett, jeg tror at verden trenger Gud. Men jeg tror også at det handler om mer enn det.

Jeg har mange ganger hørt fra kristne at Gud er avhengig av oss og at han ikke får gjort noe uten oss. Dette er jo et ganske hovmodig utrykk for en tro på sin egen betydning, og som blir slått ihjel av både vanlig logikk og Bibelns ord  fra Paulus' tale i Aten: Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Gud skapte oss ikke fordi han trengte oss, men fordi han ønsket oss. Jesus døde ikke fordi han trengte oss, men fordi han ønsket oss. Og da tenker jeg: Kan det være at Gud ønsker at vi skal være på samme måte i vår relasjon til han? At vi ikke søker han bare fordi vi trenger ham, men fordi vi ønsker ham? At vi ikke blir hos ham fordi vi trenger ham  men fordi vi ønsker ham?

Du kan jo tenke selv. Hva er det som oppleves best? Noen som trenger deg eller noen som ønsker deg? Hvordan bygger du best vennskap? Med noen som er avhengig av deg eller noen som liker deg?  Kan det være at vår relasjon til ham ikke skal handle om at han dekker vår behov, men at det handler om et likeverdig vennskap, der ikke han er en som står med gulroten eller pisken, men som en som har ordnet opp med alt som skilte, slik at vi i bunn og grunn kan klare oss uten ham, men at han likevel ønsker at vi skal ønske ham, slik som Jesus sa: Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner? Kan det være at han ikke bare er en som redder oss fra helvete men som har reddet oss fra helvete slik at all frykt skal forsvinne i vår relasjon til han?

Blant kristne snakker man gjerne om forskjellen på å søke Guds ansikt og Guds hender. Det er det dette handler om. Selv om det kanskje begynner med at vi søker Gud fordi vi opplever at vi trenger ham, så blir vi hos ham selv om vi ikke lenger trenger ham, men fordi vi ønsker ham? Er det ikke det vennskap handler om?

Om by og land....

Distriktspolitikk er jo et fint ord. Når jeg nå snart skal tilbake til landsbygda, blir jeg jo ekstra opptatt av dette. De siste dagene har jeg merket flere saker i mediene som handler om akkurat dette. Med jevne mellomrom blir det jo en sak av at det er altfor mange og små kommuner her i landet. Distriktene må samle seg for å skape et bedre tilbud til alle, mener noen. Aps Håkon Haugli mener at det minst må være 20000 i hver kommune. Hvor Haugli kommer fra? Oslo, så klart.

Forskning. no (som jeg har skrevet om før, som er en typisk ateistisk, intolerant røst i samfunnsdebatten) melder at folk i byene er mer kreative enn folk på bygda. – Små steder kan kompensere og forbedre sitt kreative potensial ved at atkomsten til større byer gjøres enklere, raskere og mer tilgjengelig, sier den italienske forskeren Irene Tinagli som altså har forsket på dette.

Denne uka ble det også kjent at kampen for å bevare fødeavdelingene i Eid og Lærdal ser ut til å gå mot slutten. Helse Førde vedtok at den eneste fødeavdelingen i Sogn og Fjordane skal ligge i, ja nettopp, Førde. Man er jo seg selv nærmest. Nå vil sinte nordjordinger startet sitt eget Nordfjord-parti, melder Firda

Lokalavisa i Stryn, Fjordingen, melder også om saken som får Stryn-ordfører Nils Petter Støyva til å kalle denne dagen den tyngste dagen i sin tid med ordfører-klubba. Den mangeårige hjørnesteinsbedriften i Stryn sentrum, Vest Buss, legges ned, og de hundre ansatte blir arbeidsløse. Alt fordi de selvsagt er billigere å lage busser mer sentrale steder. Behovet for nye busser øker heller ikke. Folk kjører heller nye biler. Nedleggelsen fører også til at andre bedrifter som har levert til Vest, også må stenge dørene.

Den siste av sakene jeg vil nevne, er Rosenborg-direktør Nils Skutle sitt utspill om at lag som ikke kommer fra de store byene må slutte å ha så høye ambisjoner om at de skal kunne ta medalje i Tippeligaen. Det bør enemerkes de store klubbene i de største byene, mener skutle. Som selvfølgelig er direktør for Rosenborg. I Trondheim. Man blir bare trøtt av slike utspill.

Nå kan jo bygdefolk være sære og stri mange ganger. Men det er skuffende å se så mange uttrykk for at man ikke ser verdien av at folk bor på bygdene, at folk skaper seg et liv langt borte fra storbyens mas, og deres evne til å skape egne verdier, egne helter og egne mål og ambisjoner. For at folk i byene er så mye mer kreative, er sprøyt. Men det er fint å ha som argument for de som ikke vet bedre.

Politikkens poesi

Jeg tror politikere er en egen rase. De har en egen væremåte, et eget språk, egne koder og ekstreme egenskaper. Før jeg skriver noe mer, må jeg skynde meg å si at vi i Norge er heldige som har de politikerne vi har. Vi har nesten ingen korrupsjon, ingen maktsyke herskere og faktum er at de aller fleste av de som jobber som politikere, kunne tjent mye mer ved å ha en helt annen jobb. Men de velger altså å tjene folket i stedet. De skal de har ros for.

Nylig snakket jeg med en politisk engasjert person som blant annet har skrevet hovedoppgave om politikk. Jeg spurte henne om ikke hun ville engasjere seg som politiker. - Jeg har ikke det som skal til, sa hun. Og det er vel slik vi tenker. Skal du bli politiker må du ha spisse albuer og hard hud.

For politikken er ikke ikke for hvem som helst. Du må for eksempel ha en ekstrem stor tåleevne for kritikk. Du ma ha en stor kapasitet på å gi ulne og uforståelige svar, og ikke kunne svare ja eller nei på et ja/nei-spørsmål. Bortforklaringer er en grunnkompetanse alle politikere må ha, samt en overutviklet evne til å skylde på andre, helst de som har hatt regjeringsmakt før deg. Du må være uten evne til å se eller utrykke noe positivt om motstandernes politikk eller rose dem for gode forslag. Å stemme for et av motstandernes forslag er utenkelig. Du må heller ikke ha evnen til å be om unnskyldning eller innrømme at du har dummet deg ut. Er du misfornøyd med noe i egne rekker, bør du helst ta dette alle andre steder enn i de rette fora. Helst gjennom avisene og helst anonymt. Da rammer det hardest og du selv kan holde deg skjult. Bare spør Dagfinn Høybråten.

Ingebrigt Steen Jensen skriver glimrende om dette i spalten Menn om Mangt i Vårt Land. Her skriver han om hvordan politikere snakker om hverandre og hvordan slikt prat alltd er smålig, mistenkeliggjørende og kranglete. Han spør seg hvordan det ville vært hvis andre folk skulle oppføre seg slik mot hverandre.

Er det noe med politikkens vesen, at man alltid leter etter andres feil og mangler, og sammenligner dem med egen fortreffelighet, gyver løs på ethvert tegn til svakhet hos en konkurrent og kollega? (....)

Jeg undrer meg. Og tenker på hvordan verden hade vært, hvis konkurrenter på andre arenaer hadde oppført seg slik mot hverandre som våre politikere gjør. (......)

La oss si at ledelsen i Skeidar ble bedt om å kommentere at de er den store vinneren i møbelmarkedet dette året, mens mange konkurrenter sliter. Ville de noensinne kunne finne på å si at "dette viser at møbelvelgerne vender våre viktigste konkurrenter ryggen, sikkert fordi de som vanlig har lovet mer enn de kan holde.(.....)

La oss si at Unni Lindell selger flere bøker enn Lars Saabye Christensen i høst og hun uttalte at "dette viser jo at mine tanker får et helt annet gjennomslag enn hans i befolkningen og når tensensen er så klar bør han snarest legge om kursen". Du hører hvor absurd det er?

Hvorfor er det så absurd? Fordi folk og konkurrenter - i næringslivet, i bokbransjen, i fotballen - aldri ville omtalt egen fortreffelighet og andres tilkortkommenhet i slike ordelag. Slik gjør man bare ikke. Man uttaler svært lite om sine konkurrenter i det store og hele. Og skulle man en sjelden gang gi til beste en vurdering av en kollega som også er en konkurent (......) ja så gjør man det med stor respekt, med anerkjennelse og romslighet.

Men politikerne halshugger hverandre alltid. De har alltid tusen grunner til å slakte sine konkurrenters forslag og særlig intensjonen bak dem. Konkurrentene er ute etter å rasere, de! De glemmer de syke! De begår svik mot våre eldre, de som bygde landet! De lar skolene forfalle, gjør de! Med vilje! Politikerforakten vokser. Valgdeltakelsen synker. Hva kan det handle om, tro?

Her er noen setninger politkerne kan øve på:

-Vi er enge om det meste, men litt uenige om noe
-Ja
-Det forslaget deres var egentlig ganske godt
-Regjeringen din gjorde egentlig en bedre jobb i akkurat den saken enn det vi har gjort
-Jeg vet ikke
-Jeg beklager, jeg tok feil
-Nei
-Det spiller ikke så veldig stor rolle hvem som styrer landet
-Jeg synes de andre partiene kommer med mange gode forslag

Holloways oppgjør

Jeg har jo skrevet en del om fotballen og fotballspilleres negative fokus de siste årene. De siste ukene har saken om Wayne Rooneys merkelige oppførsel preget mediene. Fra å være en fantasisk spiller og målscorer i fjor til en flopp i VM-sluttspillet med England til å nekte å skrive under på en ny kontrakt med klubben sin, Manchester United, fordi klubben angivelig "mangler amisjoner", til helomvendingen som gjorde at han skrev under på en langtidskontrakt med klubben likevel før helgen.

Den frittalende Blackpool-manageren Ian Holloway har også tidligere fått oppmerksomhet for sine friske utspill. Han er forfriskende annerledes enn de fleste andre managerne, og i denne pressekonferanen gir han Rooney og hele transfersystemet det glatte lag. Festlig. Under kan du lese ord for ord hva han sa.




Hva om han sitter der i 18 måneder, har raserianfall, ikke forsøker og ikke spiller. Om noen allerede har sagt til ham: ”Vi vil hente deg og betale deg noen av pengene vi skulle ha betalt til Manchester United, fordi du kan dra gratis”.

Hva sier vi om det, som mennesker? Vil du signere en slik person? Ønsker du å spille for en klubb som sier det til deg? Hvordan vet vi at det ikke allerede har skjedd? Spillet støtter dette.Det er noe galt med spillet. Det er noe galt med spillets ledere. Jeg nevner ikke navn, men de tar så feil at det er skremmende.

Om Alex Ferguson blir herset med av en spiller og hans agent, hvor galt er ikke spillet? Når skal dere (FIFA og UEFA) høre på folkene som er involvert i fotballen?

De sier det ikke er rettferdig overfor spillerne. Tullprat. Spilleren har fått lønnen sin hver uke, skadd eller ikke. De kjøpte ham, jobbet med ham og han tilhører dem. Om du eier et hus, så har du skjøtet. Du betalte for det. Er du så heldig at du kan gjøre det, så er det ditt.
Det er ikke rett, det er så åpenbart at det er feil. Verden bør endre seg når noe er galt, og fotballen bør seg på seg selv. FIFA og UEFA, hvem enn dere er. Dere tar feil. Vi gjorde det rett, og det burde blitt kopiert i Bosman-regelen.

Mr. Bosman ble holdt tilbake, og kontrakten gikk ut. De tilbød ham halvparten av pengene, med ba om mer enn noen ville betale for ham. I landet vårt ville han gått gratis. Det skulle de kopiert. Så var det en som sa at når du er 24 så kan du gjøre som du vil. HVEM ER DENNE PERSONEN? HVOR FEIL ER DET? Få livet ditt i orden, det er alt jeg sier. Det er kanskje morsomt å se det, men jeg er lidenskapelig når det gjelder dette.

Jeg ser på Alex Ferguson og tenker «for en fantastisk manager». Hvordan kan han håndtere dette? Hans følelser for Manchester United, hvor stolt han er av Man United, og likevel kan Wayne Rooney og hans agent skape en situasjon som dette.

Vaclav Havel og det nye Europa

Hva slags religiøs tilhørighet skal det nye Europa ha? Dette spørsmålet ble gjort aktuelt da EU skulle komponere sin nye grunnlov for noen år siden. En stadig økende innvandring fra islamske land, har også gjort dette til et viktig spørsmål for mange europeere. Det ble likevel for vanskelig for europeerne å bli enige om en formulering, derfor er EUs grunnlov uten referanser til noen religon. Og det passer kanskje bra, Europa er den mest sekulariserte delen av verden. Det er en av de tingene som virkelig skiller oss europeere fra amerikanerne, rollen religion har i politikk og samfunn. I USA er det umulig å komme til makt uten å heise sitt religiøse flagg. I Europa bør du helst ikke gjøre det. Det viser seg også blant annet i at de kristendemokratiske partier i Skandinavia nærmest er utradert fra politisk innflytelse. Religion er mer og mer blitt en privatsak og det offentlige rom vil ikke ha religiøse ytringer. Individualismen, postmodernismen har overtatt, enhver er salig i sin tro, ferdig med det.

Nå kommer et varsku fra et litt overraskende hold. Den tildigere presidenten i Tsjekkoslovakia, Vaclav Havel, var en sentral del av kreasjonen av det nye Europa på nittitallet. Fra å være en av de viktigste opposisjonelle i sitt land, ble han valgt til president på 90-tallet. Senere ble staten delt i to, og landet havnet som så mange andre på den historiseke skraphaug. Havel gjorde seg aldri til noen talsmann for religion da, men det han sier nå, vekker oppsikt. Så kan man jo spørre seg om dette er en gammel og desillusjonert mann som angrer på gamle synder som taler, eller en profet som har noe viktig å si for tida vi går inn i. Blant annet kaller han vår sivilisasjon "den første ateistiske sivilisasjonen". Vårt Land skriver om Havels tale, og refererer til hva Havel har sagt:

Vi har mista kontakten med det uendelige og evige......Det aller farligsate aspektet ved den globale, ateistiske sivilisasjonen er hovmodet.......Eg er sikker på at sivilisasjonen vår styrer mot katastrofen dersom ikkje menneskeslekta kjem til sans og samling. Vi må få bukt med kortsiktigheita, den dumme overtydinga om allvit og det oppsvulma hovmodet, som har vore så ankerfesta i tankane og handlingane våre.......Vi har gløymt det alle tildlegare sivilisasjonar visste: At ingenting er sjølvsagt. Eg ser den aktuelle krisa som eit kall til å bli audmjuk, eit kall til oss om ikkje å ta alt automatisk for gitt. Underlege ting vil skje. Å ikkje innrømme det, er vegen til helvete. Det aller farlegaste aspektet ved den globale, ateistiske sivilisasjonen er hovmodet. Hovmodet til dei som vert drivne av maktlogikk og sluttar å respektere det naturen og forfedrene våre har gitt oss.

Og om de eksistensielle spørsmål som meningen med livet:

Vi veit ikkje, og vi kjem aldri til å finne det ut. Det er ganske truleg at alt er her for at vi skal ha noko å undre oss over. og at vi ganske enkelt er her  for at det skal finnast nokon til å undre seg.

Sier Havel som ikke bare snakker om sitt hjemland som visstnok er den mest avkristna delen av Europa. Selv synes jeg ikke det er vanskelig å være enig med Havel.