The God we want and the God who is

Deep water faith in the shallow end and we are caught in the middle

With eyes wide open to the differences, the God we want 
and the God who is

Casting Crowns "Somewhere in the middle"

Slik et menneskets gud er, slik blir også mennesket. Det sa en predikant-venn av meg for noen år siden. Det er mye visdom i dette. Bildet vi har av den Gud vi tror på, er kanskje det mest avgjørende av alt for hva slags tro vi har og hva slags troende vi blir. Gudsbildene varierer voldsomt fra den ene til den andre, også selv om den Gud man tror på i utgangspunktet er den samme. For den som har lest Bibelen, er faktisk ikke dette så vanskelig å forstå. For det er veldig vanskelig å få et entydig bilde av hvem Gud er gjennom å lese boka. I Det gamle testamente framstår Gud så hevngjerrig og blodtørstig at de fleste kristne legger hele greia bort. Men dersom man bare leser fortellingene om Jesus, er det likevel vanskelig å få et klart bilde av hvem Gud er. For Jesus både trøster og helbreder. Men han refser og dømmer folk til evig pine også. Ser man kun på Paulus' skrifter, synes jeg bildet blir noe lettere. Men fortsatt er det mye som er uforståelig. Og når Paulus er ferdig med sine skriverier, kommer Johannes' åpenbaring og vekker den hevngjerrige guden fra GT til live igjen.

Her er vi alle sammen, i større eller mindre grad. Vi vet litt om hvordan vi vil at Gud skal være. Samtidig klarer vi ikke å tro at han helt er sånn, uten at vi vet helt hvordan han er. Vi prøver å studere for å finne svar. Vi søker råd og veiledning fra de som har erfaring. Og vi prøver å sette dette sammen med våre egne erfaringer og legge bitene sammen til et klart bilde. Men for mange av oss klarer vi ikke å skape et tydelig bilde.

Helt fra jeg var liten ble jeg presentert for det sammensatte bildet av Gud. Gud var kjærlighet. Men han krevde også en del av oss. Han inviterte oss til seg og omfavnet oss. Men han kunne også spy oss ut av sin munn. Da jeg gikk bibelskole fikk jeg undervisning om forskjellen på lov og evangelium og hvordan disse ikke skulle blandes. De skulle begge forkynnes, men hver for seg. Da jeg begynte å forkynne selv, merket jeg at det ble lite lov og mye evangelium. Jeg la vekt på de sidene av Gud jeg likte å lese om i Bibelen. Så jumpet jeg over dem jeg ikke likte og forstod. I denne perioden møtte jeg enda flere presentasjoner av Gud, også det som ble kalt herlighetsteologi.

De klassiske herlighetsteologien appellerte aldri veldig sterkt til meg. Det kan nok ha sammenheng med den karikerte framstillingen jeg fikk av det den handler om. Gud ble gjort til en automat som ga mennesket det de ville ha ved å si de rette formlene eller tro på rette måten. Ved å "ha" eller "ta autoritet" over djevelen og alle hans lakeier, kunne man få både helse, framgang, penger og lykke. Problemet var vel at jeg tidlig skjønte at dette fikk jeg ikke til. En venn av meg, som for øvrig var positiv til mye av den såkalte trosbevegelsens teologi, sa slukøret om forkynnelsen om økonomisk framgang: Det funker ikke for meg, det der.

For noen år siden oppstod det en ny "herlighetsteologi" som derimot appellerte voldsomt til meg. Den ble kalt "den nye reformasjonen", "nåderevolusjonen" og lignende ting. I denne perioden av livet mitt opplevde jeg at forskjellen mellom "the God we want and the God who is" nærmest ble visket ut. Gjennom ekstra fokus på Guds nåde, på at Gud skulle gjøre det, ikke vi, ja, at han hadde allerede gjort alt som skulle til, og vi trengte bare å ta imot. At nåden var alt vi trengte. At loven og all loviskhet skulle kastes ut, at mange av de velkjente sannheter, blant annet Fadervår, skulle revurderes og hemmelighetene fra Paulus skulle åpenbares. Ting som ble sagt av Jesus skulle leses i en annen kontekst, det var først og fremst til jøder under loven. Paulus var vår mann, han var hedningenes apostel. Han hadde større autoritet enn den Jesus vi møter i evangeliene, fordi Paulus åpenbarte det nye pakts sannheter, at han fikk åpenbart dette av Jesus  som nå "taler fra himmelen". Jeg omfavnet denne troen, forkynte den hver gang jeg hadde sjansen, gravde dypere og fant mer, og stadig mer opplevde jeg at bildet av en god Gud vokste fram. Jeg leste bøker av og lyttet til Åge Åleskjær, Joseph Prince og Steve McVey og ble inspirert til mer. Og som alltid, jeg elsket å få enkle svar på vanskelige spørsmål.

Så hva skjedde? Kanskje skjønte jeg at det var for godt til å være sant. Kanskje var det rett og slett livets realiteter som stemte for dårlig overens med det jeg leste og hørte. Kanskje var det de store spørsmålene som fortsatt manglet svar. Og kanskje var det rett og slett ordet nåde som ble problematisk for meg. Likevel har jeg bevart håpet om at dette bildet av Gud ikke er så feil likevel.

Så nå er jeg her igjen. Et eller annet sted mellom "The God we want and the God who is"...... 

Deep water faith in the shallow ends

Kristen populærmusikk er big business i USA. Indiustrien omsetter for enorme summer hvert år, har sine egne hitlister og sine egne prisutdelinger. For dem som er så heldig å komme gjennom nåløyet inn i bransjen, er framtiden sikret og vel så det. Men det handler ikke bare om talent og gode sangstemmer i denne bransjen. Det handler vel egentlig ikke først og fremst om det. Akkurat som i den vanlige musikkbransjen, er det flere forventninger som skal innfris, selv om det hander om andre ting. I denne bransjen handler det om livsstil. Det handler om å holde sin sti ren og sitt rulleblad plettfritt. Riktignok kan bransjen tilgi og gi nye sjanser, så sant det ikke handler om de verste syndene (les: de som har med sex å gjøre).

Mange har gjort det godt i bransjen og tjent sine penger på ærlig vis ved å jobbe hardt. Andre har blitt kjørt fram av mer eller mindre kyniske managere og produsenter. Mange av de første kristne artistene som slo gjennom, har vendt bransjen ryggen. Chuck Girard, som var en av dem, sa blant annet at han ikke gadd å høre på kristen musikk. Men det var før han flyttet til Nashville, hvor bransjen har sitt hovedsete, og lagde en sang om hvor viktig det var at Amerika vendte tilbake til Gud. Slikt liker bransjen. Den største stjerna innenfor CCM (Christian Contemporary Music) er Michael W Smith. Han er utvilsom en flink fyr som lager god musikk. Men nyskapende er han knapt. Ekstra stjerner i boka fikk han nok da han ble bestis og dro på ferie med George Bush. Og da snakke vi om senioren, som er over tredve år eldre enn artisten selv.

Industriens yndling var Amy Grant. Hun lagde egne sanger om Gud og seg selv. Så ble hun skilt og slo gjennom utenfor bransjen. Så var hun ingen yndling lenger. Michael English var en "up and coming man". Så ble hans utenomekteskapelige sidesprang med artistkollega Marabeth Jordon avslørt. English ble behandlet som en spedalsk i årevis, før han ble tatt inn i varmen igjen av Bill Gaither. Verst gikk det med Ray Bolz. Han passet perfekt inn i rollen og bransjen. Pompøs musikk med evangeliske og patriotiske tekster, som tidvis flommet over av sentimentalitet. Så stod han fram som homofil og det var takk og farvel. Det er påfallende at det er nærmest umulig å få tak i platene hans og musikken hans både på nettbutikker og streamingtjenester.

Casting Crown er en av gruppene som er mest populære i bransjen i dag. De skriver tekster som faller i smak hos den evangeliske kristne befolkningen i Amerika og resten av verden. Det handler om lovsang til Gud fordi man var i rennesteinen og Gud frelste, om frykten for å falle i synd, og for at Amerika ikke skal våkne opp. Og så kan jeg sette punktum og bare fylle innlegget med kritikk.

Men det er ikke poenget, eller grunnen til at jeg skriver dette. For til og med innenfor en slik tvilsom bransje, fins det noe som skiller seg ut. At musikk er noe mer enn toner, noe mer enn følelser. At musikk er mer enn underholdning. Da jeg opplevde dette som ung, bestemte jeg meg for bare å høre på "kristen musikk". Sånn er det ikke lenger. men likevel er det fortsatt slik at noe av den "kristne musikken" kan berøre meg på en måte ikke annen musikk kan. Kanskje er det åndelig. Kanskje er det nostalgi. Kanskje handler det om en lengsel. Men noe er det...

Casting Crown sin sang "Somewhere in the middle" er ganske typisk for dette bandet, og er ikke veldig original. Men denne sangen satte ord på noe som jeg trengte hjelp til å sette ord på . Det skal jeg skrive mer om snart. Men du kan høre sangen nå.

Oppussing - oppdatering

Det er kanskje nokre som er interesserte i å vite korleis det går med oppussingsprosjektet mitt. Vel, det går framover, og eg har godt håp om å bli ferdig med førstetasjen i haust. Først og fremst har eg fått det nye badet nesten heilt ferdig. I tillegg har eg måla og fått nye dører i gangen, samt støypt golv. Og når eg skriv eg, betyr nok ikkje det at eg har gjort alt dette sjølv ;) Etterkvart er det meininga at det skal kome fliser io gangen også. Det gjenstår ein del listing i tillegg, men ellers begynner det å likne på noko. Bileta er av dei nye dørene i gangen og av det nye badet.

Maktmennesket

Markedet flyter over av dokumentariske bøker om andre verdenskrig, enten det handler om de store slagene, enkeltepisoder, eller alle biografiene om Hitler, Himmler, Eichmann og hva de heter alle sammen. Selv føler jeg at vet mer enn nok om de tyske monstrene og deres avskyelige handlinger. Det jeg derimot har visst mye mindre, er italienernes rolle i krigen og hva slags mann deres beryktede leder Benito Mussolini egentlig var. Etter å ha lest svenske Göran Häggs biografi, føler jeg at jeg vet en god del mer. Häggs bok er usedvanlig velskrevet og spennende. Jeg har lest såpass mange biografier at jeg vet forskjell på en god og en dårlig. Denne er absolutt blant de gode, selv om kanskje forfatterens egne oppfatninger kommer vel klart til syne (ordene "ufyselig" og "motbydelig" er mye anvendt for å beskrive flere av Il Duces medsammensvorne). Mussolini selv blir ikke beskrevet på denne måten. Vi skjønner at vi har med et veldig sammensatt menneske å gjøre.

Det mest karakteristiske trekket ved Mussolini, i følge forfatteren, er hans opportunisme, hans vilje til makt for maktens egen skyld. Ideologi og en overordnet politisk retning er underordnet, målet er er makt. Vi kan jo også kjenne igjen dette fra vår egen tid i Italia, hvor Silvio Berlusconi har vært den mest sentrale politikeren. Også hos han er det vanskelig å få øye på noen overordnet politikk, og partiet hans heter jo også Forza Italia (Heia Italia). Faktisk var Mussolini i sine første politiske aktive år en del av kommunistpartiet. Men etter å ha røket uklar med ledelse og politiske motstandere innenfor partiet, ble han kastet ut. Sammen med flere av sine meningsfeller, startet han etterhvert de velkjente fascistpartiet. Uttrykket fascist hadde ikke den entydige negative betydningen vi tenker på i dag. Mussolini appellerte stort sett til folks sunne fornuft. Selv gjorde hans seg mest bemerket som skribent, og han viste et usedvanlig talent for politisk argumentasjon. Meningene hans kunne gå i alle retninger, men han evnet å skrive overbevisende.

Makten til Il Duce og partiet økte utover på 20-tallet. Mussolini behersket det politiske spillet, hvem man skulle alliere seg med, og når man skulle bryte alliansene. Veien til makten skjedde demokratisk, og på denne tiden var mannen ganske så populær blant det italienske folk. Det vokste etterhvert fram en oppfatning om at mannen alltid hadde rett, og på begynnelsen av tredve-tallet hadde han nærmest posisjon som landsfader. Ikke minst fordi han stiftet fred i den langvarige konflikten med den katolske kirken og ryddet opp i mafiaen på Sicilia. Synspunktene hans var heller ikke spesielt radikale, slik som den etterhvert voksende nazibevegelsen i Tyskland forfektet.

Forfatteren beskriver året 1936 som det store vendepunktet for Mussolini. Mens han stort sett hadde valgt gode beslutninger fram til det, gjorde han nå det meste feil. Forfatteren peker på at han nå var mer isolert fra sine medarbeidere og tok beslutninger på egen hånd. Det mest skjebnesvangre var likevel tilnærmingen til Nazi-Tyskland. Fram til dette hadde han stort sett uttrykt forakt for den tyske pratmakeren Hitler. Men etterhvert som Hitlers makt økte, ble Mussolini mer opptatt av å være på den vinnende siden i en framtidig krig. Han valgte dermed å ta imot Hitlers utstrakte hånd, noe som skulle vise seg å bli en katastrofe for begge landene. Beslutningen til Mussolini ble preget av Hitlers innflytelse, han innførte blant annet raselover, noe som var helt uhørt for de fleste italienere. Italienerens krigsinnsats var katastrofal, og egentlig mer en belastning enn en hjelp for tyskerne.

Mussolinis popularitet dalte, og han ble avsatt av sine egne medarbeidere. Desillusjonert og ferdig var han klar for å dra i eksil og trekke seg ut av politikken. Slik skulle det ikke gå. Hitler hentet ham til Berlin, innsatte ham som marionett for tyskerne i Italia, og sendte ham tilbake. Mussolini brukte de siste årene av sitt liv til å være Hitlers quisling, og hans popularitet fra tidligere år vendte seg til total forakt fra de fleste italienere. Til slutt ble han henrettet av den italienske motstandbevegelsen og hengt opp ned til spott og spe på torget i Milano.

Min barndoms ferieparadis

I barndommen min reiste vi omtrent kvar sommar til Hattfjelldal i Nordland, til mor mi sin barndomsheim ved Røssvatnet. Då eg vart eldre, derimot, vart det sparsomt med besøka dit. Men i sommar drog alle vi søskena saman med svoger og onkelbarn, tilbake til Vesterbukt.

Huset på biletet er mor mi sin barndomsheim. Her budde bestefar og bestemor. I dette huset budde også vi då vi kom på besøk om somrane på åttitalet. Vi hadde soverom på loftet, der sengene var korte og golvet usannsynleg skeivt. I dag er huset falleferdig, og det er litt vemodig med tanke på alt vi opplevde her.

Vi fikk bu i eit av dei andre husa på garden og hadde ei deilig veke med mykje fred og ro, men også med besøk til mange av dei utallige slektningane vi har der oppe. Og sjølvsagt eit par fiskturar utan fisk. Av dei femten søskenbarna våre, fekk vi møte ni. Utrulig koselig å treffe igjen så mange av dei etter så mange år.

Mange øyeblikk skaper ei god ferieoppleving. Fisking i Laukskartjønna med mange myggstikk og få fisk. Draging av garn med fetteren min medan han fortalte om korleis han har takla å gå gjennom skilsmisse etter å ha vore gift i 25 år. Bading i det iskalde Røssvatnet. Og ikkje minst dei to små niesene mine som gaula "Viktoria" saman med Maria Mena i bilen heim. Ja, det var godt å vere tilbake igjen. Og det går nok ikkje så lenge før eg er der igjen.

Mona, Atle og en fersk toastmaster

Min gode venn Atle Egon ble smidd i hymens lenker med sin kjære Mona den 16. juni. For første gang skulle jeg spille rollen som toastmaster. Byen Bergen viste seg fra sin mindre gode side, og det høljet ned hele dagen. Men en flott dag hadde vi alle sammen likevel. Selv om jeg klarte å rote meg bort og kom for seint fram til kirken. Dermed gikk jeg glipp av innmarsjen og den første salmen. Men jeg fikk med meg det viktigste. Brudgommen overrasket med turkis dress og hvite tøysko.

Festen ble holdt i det som kalles gamle Bergen, et område med eldgammel bebyggelse og nydelige trehus. Der samlet seg rundt førti personer for å feire den store dagen. Til god mat, flotte taler og hyggelig samvær. De fleste av gjestene var fra Atles familie, som er ganske stor.

Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle gå inn i oppgaven jeg hadde fått. Det gjelder å finne balansen mellom å ta for mye plass og bli helt usynlig. For meg var kanskje det første alternativet den største faren. Jeg har jo en del historier, etter å ha bodd sammen med Atle et år og ha kjent han i flere. Men jeg tror det gikk bra, flere ga i alle fall uttrykk for at de synes jeg gjorde en god jobb. Og det er jo alltid hyggelig. Bryllupsreisen gikk til Roma. Og er de ikke kommet hjem, så er de vel der enda.

De fire store

Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie er blitt kalt de fire store i den norske litteraturen. De fleste tror vel at dette er fordi de fire regnes for å være de fremste forfatterne vi har, og kanskje er de det. Men mange vil nok hevde at folk som Undset, Hamsun, Skram og Garborg på mange måter er like store. Uansett så ble de kalt de fire store mer som et salgsframstøt fra forlaget Gyldendal, enn for å sette de over andre samtidige forfattere.

Nå har jeg lest et verk av hver av de fire store. Henrik Ibsens Brand har jeg skrevet om før her på bloggen. I tillegg har jeg pløyd meg gjennom Lies Gå på, Kiellands Skipper Worse og nå sist Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken. Over hundre år etter at de ble skrevet er det fortsatt mye leseverdig å finne blant de fire store.

Alexander Kielland er nok den mest lettleste av de fire. I historien om skipper Worse skildrer forfatteren møtet mellom en røff sjømannskultur og den pietistiske haugianerbevegelsen, om skipperen som blir fanget mellom disse to ved sitt giftermål med den unge haugianerkvinnen Sara. Kielland lar sin kritikk mot datidens religiøse vesen skinne rimelig klart gjennom, og man synes synd på den stakkars skipper Worse.

Jonas Lie er nok den mest glemte av de fire store. Etter å ha lest hans bok Gå på, kan man til dels forstå dette. Han er nok den av de fire som har tålt tidens tann dårligst. Historien handler om den unge og ambisiøse ungkaren Rejer Jansen Juhl og hans vei gjennom livet. Jeg slet litt med å finne en rød tråd i fortellingen. Måten han skriver på er ganske pompøs, og lange skildringer som er blitt mer vanlig i litteraturen er ganske så fraværende. Å si at han ikke er leseverdig, er likevel å gå for langt.

Om Bjørnstjerne Bjørnson har jeg vel sagt akkurat det, etter å ha forsøkt meg på hans Fiskerjenten tidligere. Det er svært sjelden at jeg gir opp bøker, men det gjorde jeg altså med denne. Det fine med Bjørnsons fortellinger er at de er så korte. Dermed bestemte jeg meg for å gi han en ny sjanse, og jeg fikk en helt annerledes opplevelse med Synnøve Solbakken. Jeg synes fortellingen har mange likhetstrekk med Hamsuns Victoria, som ble skrevet en del år seinere, selv om utgangen er lykkeligere. Hamsuns bok ble skrevet i den realistiske perioden, hvor lykkelige slutter på bøker var heller sjeldent. Man blir fascinert av kjærlighetshistorien mellom den yndige Synnøve og rabagasten Torbjørn. I boken finner vi også flere vakre, poetiske skildringer fra Bjørnsons penn, blant annet denne:

Hun plukket ikke mere bær nå. "Vil du ha dem der," sa hun og rakte ham strået. "Takk," sa han, og holdt hånden som rakte bærene. "Så er det vel best det blir ved det gamle," sa han litt svak i målet. "Ja," hvisket hun neppe hørlig og vendte seg bort; de gikk videre fremover, og så lenge hun tidde, torde han ikke røre ved henne, heller ikke tale; men han følte liksom ingen vekt i kroppen, og var derfor noe nær ved å tumle overende. Det brente for øyet, og da de i det samme kom på en haug, hvorfra Solbakken godt såes, var det ham som han hadde bodd der all sin levetid og lengtes dit hjem. "Jeg følger henne likeså godt over straks," tenkte han og gikk og drakk mot i seg av synet, så han ble sterkere i sitt forsett for hvert skritt. "Far hjelper meg, " tenkte han; "jeg holder ikke dette ut lenger, jeg må over - må!" Og han gikk fortere og fortere, bare så like frem; det lyste over bygden og gården. "Ja idag; aldri en time lenger venter jeg," og han følte seg så sterk, at han visste ikke hvorhen ha skulle vende seg. "Du går rent ifra meg" hørte han en blid stemme like bak seg; det var Synnøve som slett ikke kunne følge ham, og nå måtte gi tapt. Han ble skamfull og vendte om, kom tilbake med utstrakt arm og tenkte: jeg skal løfte henne over hodet på meg; men da han kom nær henne, gjorde han det slett ikke.