Moby Dick

What is it, what nameless, inscrutable, unearthly thing is it; what cozening, hidden lord and master, and cruel, remorseless emperor commands me; that against all natural lovings and longings, I so keep pushing, and crowding, and jamming myself on all the time; recklessly making me ready to do what in my own power, natural heart, I durst not so much as dare? Is Ahab, Ahab? Is it I, God, or who, that lifts this arm? But if the great sun move not of itself: but as an errand-boy in heaven; nor one single star can revolve, but by some invisible power; how then can this one small heart beat; this one small brain think thoughts; unless God does that beating, does that thinking, does that living, and not I. By heaven, man, we are turned round and round in this world, like yonder windlass, and Fate is the handspike

Herman Melville

Drømmen om Kurdistan

For et par uker siden ble det klart at Norge sender soldater til Midtøsten for å trene lokale styker i kampen mot den såkalte islamske staten, IS. Selvsagt er dette kontroversielt og det mye man kunne sagt om det. Uansett er alle enige om at vi i fellesskap må bekjempe ekstremismen som IS står for. Problemet er at det har vært umulig å finne noen "good guy" i Syria. Mange av gruppene som kejmper mot IS, er preget av den samme ekstremismen. Regjeringen i Syria er heller ikke noe man vil støtte. De har tross alt bombet i hjel store deler av sin egen befolkning. Samtidig er det en gruppe som skiller seg ut: Kurderne. Selv om den norske regjeringen ikke konkret vil ut med hvem det er man skal trene, er det nærliggende å tro at vi vil støtte de samme gruppene som USA støtter, og som står fremst i kampen mot IS, i alle fall i nordområdene.

Kurderne er det største folkeslaget i verden som ikke har sin egen stat. Kampen for et fritt og uavhengig Kurdistan har vært en drøm som har levd i århundrer. Kampen har likevel manglet den avgjørende støtten internasjonalt til å kunne bli en realitet. Kurderne bor i dag konsentrert i tre ulike stater, Syria, Tyrkia og Irak, og ingen av disse statene har vært villige til høre på kurdernes drømmer. Etterhvert har kurderne senket sine krav om en egen stat, og heller gått inn for mer selvstyre innenfor de statene de bor i. I Irak har de fått det, konkretisert ved en avtale fra 2006. I Syria kan det fort bli en realitet, når den grusomme krigen en gang tar slutt. I Tyrkia ser dette målet fjernere ut enn noen sinne.

Selv om de store internasjonale aktørene ikke har støttet en kurdisk stat, har et land som Israel uttrykt at de støtter dette. Etter at kurderne fikk utvidet selvstyre i nord-Irak, har dette området vist seg å bli et demokratisk unntak blant alle diktaturstyrene i det muslimske Midtøsten. Kurderne har vist at også i muslimske land, kan demokratiet og religionsfriheten fungere. Kanskje ikke rart at Israel støtter noe som gjør at de ikke lenger er det eneste fungerende demokratiet i dette området.

De såkalte Peshmerga-styrkene, de kurdiske militære, er de som har fått mest vestlig sympati i kampen sin mot IS. Men folk fra vesten som reiser ned for å slutte seg til IS, risikerer straffeforfølgelse, blir vestlige kurdere som reiser dit for å støtte Peshmerga, støttet og oppmuntret. TV2 viste blant annet en dokumentar om en slik mann i fjor. USA støtter styrkene med trening og flyvåpen. Resultatet har blitt at Peshmerga har drevet IS ut av flere områder, selv om kampen fortsetter. Det har også vakt oppmerksomhet at et muslimsk folkeslag som kurderne, bruker kvinner som soldater. Noe som er en vederstyggelighet for IS, spesielt som de skulle blir drept av en slik.

Samtidig er det ikke bare lett å si at kurderne er den gode i denne konflikten. Vi kjenner til "vår egen" Mullah Krekar som er en kurdisk islamist med støtte i alle fall fra noen av sine egne. I Tyrkia er bildet spesielt sammensatt. Tyrkerne har brukt krigen mot IS som et påskudd til å angripe også kurdiske mål. Den kurdiske selvstendighetskampen i Tyrkia har vært spesielt brutal, på begge sider. De siste månedene har vi sett at tyrkerne har gått til mer eller mindre vilkårlige angrep på kurdiske mål. Kurdernes organisasjoner er stemplet som terrorister og legitime mål. Blant vanlige tyrkere har den kurdiske frigjøringskampen lite forståelse. Jeg husker for noen år siden da vi hadde besøk av noen tyrkiske lærere på skolen jeg jobbet på. En av våre lærere fortalte at vi hadde flere elever fra Kurdistan på skolen vår. Smilet til den enste tyrkeren som snakket engelsk, stivnet fort, og han erklærte at det ikke fantes noe Kurdistan.

Bildet øverst i innlegget viser den 24 år gamle Seher Çağla Demir. Når jeg tenker på terrorister, ser jeg for meg ubarberte unge menn med arabisk utseende som ikke ser ut til å ha sovet på en stund. Men terrorismens ansikt ser også slik ut. Demir sprengte seg selv i luften og tok med seg et tredvetalls andre i Ankara i mars. Som en reaksjon på de tyrkiske myndighetene sine angrep på kurdiske byer. Dermed ga hun tyrkerne et argument som ingen i det internasjonale samfunnet kan motsi: Kampen mot kurderne er en kamp mot terrorisme.

Så fortsetter søken etter det gode eller den gode i kampen mot grusomheten. Og mens Norge og andre land ikke lenger kan vente på at man finner det man søker, bestemmer man seg for å prøve å skape det gode selv. Med å sende soldater. Skulle ønske jeg var mer optimistisk i forhold til hvordan det vil gå.

Kilder:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/tyrkia/denne-kvinnen-24-skal-ha-vaert-selvmordsbomber-i-ankara/a/23641103/

http://www.vg.no/nyheter/meninger/irak/kurderes-kamp-for-en-nasjon/a/23273170/
http://www.dagsavisen.no/verden/ny-motgang-for-folk-uten-stat-1.703965

With God on our side

Bilde fra jesusrevolution.com

You never ask questions when God’s on your side

(Bob Dylan)

De siste månedene har vi kunnet lese utallige fortellinger om menneskers destruktive møter med karismatiske ledere og bevegelser, utløst av VGTV-serien Frelst. Selv har jeg lest det aller meste av det som kommer fram, og det er overveldende hvor mange historier som fins om slike møter, med mange ulike menigheter og sammenhenger. Mange av dem er samlet på Verdidebatt, og her finnes veldig mange gode og opplysende innlegg. Det er kanskje ikke nødvendig med en historie til, Jeg har jo i tillegg skrevet mye om mine troserfaringer, både før og etter at jeg opplevde en fundamental troskrise. Men jeg har lyst å fortelle litt likevel.

Ruth Helen Gjævert, som har laget Frelst-serien, forteller om sine opplevelser i Jesus Revolution. Selv ble jeg aldri verken veldig fascinert eller inspirert av denne bevegelsen, og kan derfor bare delvis relatere til hennes kontekst. For meg ble det for uniformert og militært. Samtidig er mange av de samme mekanismene til stede i all karismatisk kristendom. Dermed er mye likevel relevant.

Da Stephan Christiansen og kona Anne etablerte Jesus Revolution, var det åpenbart noe som appellerte til en stor gruppe av ungdommer i karismatiske menigheter. Jeg var selv en del av dette miljøet, og opplevde at flere jeg kjente dro på sommerteam med dem, eller ble soldater i den såkalte armeen deres. Selv holdt jeg en viss avstand. Samtidig ble også jeg påvirket, både av dem og lignende stemmer. For når jeg studerer alt dette noen år senere, er det blitt veldig klart hvorfor dette ble så problematisk for meg og for så mange andre.

Stephan Christiansen og hans like ble for mange forbilder på hvordan en ekte Jesus-etterfølger skulle være. Man skulle være frimodig, visjonær, lidenskapelig, ivrig, energisk. Man skulle følge Bibelen til punkt og prikke, være som Paulus eller Stefanus, ofre alt, gi alt, tro alt. Så selv om stilen ikke appellerte til meg, hadde jeg en veldig klar opplevelse av at den burde gjøre det. Jeg burde være like engasjert og lidenskapelig. Jeg burde være slik, det var slik Jesus var, og slik som han er, skulle jo også vi være. Så hver gang jeg kjente på en motstand mot denne type kristendomsutøvelse, var det alltid med et stikk av skyldfølelse: Slik skulle jeg også vært.

Noen ganger var jeg også slik. Spesielt i bibelskoletida var det jo ekstra viktig at man var slik. Man skulle vitne, evangelisere, vinne mennesker. Så da kunne jeg tre i en slik rolle. Og jeg merket at jeg kunne være ganske god til det. Det var nesten berusende de gangene jeg opplevde at jeg vitnet for mennesker og de tok imot det. Problemet var at jeg egentlig ikke brydde meg veldig mye om disse menneskene. Fikk jeg dem til å be en frelsesbønn, da var målet nådd. Kryss i boka. Fisk i garnet.

Noen av det jeg gjorde og var med på fra den tiden skammer jeg meg dypt over. Jeg overkjørte mennesker for å få dem dit jeg ville. I forsøket på å bli slik man burde være, var jeg blitt en karikatur. Det er også noe av poenget til Gjævert i Frelst, og som har blitt fortalt av andre som kjente henne fra denne tiden. I et forsøk på å være som sine forbilder, overkjørte hun seg selv og andre. Og ble all den iveren og lidenskapeligheten som hennes forbilder hadde. Men uten den ekte kjærligheten. For kjærlighet er ikke mulig å imitere. Den må oppleves.

Sammenligningen fører sjelden noe godt med seg. Jeg husker fra den tiden jeg var på bibelskoleteam, hvordan vi sammenlignet våre "resultater" med de andre teamene. Da vi fikk høre fra Danmark at teamet der hadde "bedt til frelse" med over tredve stykker, kjente i alle fall ikke jeg noe spesiell glede over dette. Nå handlet det om å bedre våre resultater, slik at vi kunne komme i nærheten av dem. Jeg husker jeg snakket med ei jente som sa hun trodde på Gud. Jeg nærmest tvang henne inn på kjøkkenet slik at jeg kunne be frelsesbønnen med henne, sammen med ei av de lokale kristne vi samarbeidet med. Da vi var på besøk på et gamlehjem, begynte ei gammal dame i rullestol å gråte mens vi sang. Teamlederen vår gikk og la hånda på henne, etterpå var han helt sikkert på at hun var blitt frelst, selv om hun var ute av stand til å si noe. Et nytt kryss i boka. En ny fisk i garnet. Helt komisk, dersom det ikke var så tragisk.

Mange av de tingene vi stod for, hadde vi solid "bibelsk" grunnlag for. Vi kunne sitere både Jesus og Paulus på rams. Jeg har jo etterhvert skjønt at man kan bruke bibelsitater til å forsvare nesten hva som helst. Den som ikke er med meg, er mot meg, sier Jesus i Matteusevangeliet, en av de mange tingene jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. For jeg vet hvor utrolig mye et slikt vers kan brukes og misbrukes til å sette skille mellom mennesker. Dersom man ikke er med på "det Gud gjør i dag" blir det fort slik at man blir Guds motstander. Enten er man misjonær eller så er man misjonsmark, som jeg hørte en si en gang. Slik ble det ofte for meg i møte med sterke karismatiske stemmer. Mye av det skurret for mye for meg. Men siden disse stemmene hadde resultater å vise til, og hadde de egenskapene en god kristen skulle ha, ble det jeg som ble utenfor Guds plan, ikke de. Når Gud var med dem, og jeg ikke var dem, var jeg heller ikke med Gud. Og dermed ble jeg ikke bare utenfor Guds plan, men også en motstander av Gud. Problemet var altså meg selv, min personlighet. Mitt vesen ble på denne måten et hinder for Guds plan og vilje.

Det er noen episoder jeg husker spesielt godt. En gang skulle jeg lede et møte i pinsemenigheten jeg var en del av. Predikanten var en av de store veteranene innen den karismatisk kristendommen i Norge, en mann jeg bare kjente av navn fra før. Budskapet hans var at vi måtte omvende oss for å unngå de negative konsekvensene. Han understreket at han ikke sakket om Guds straffedom, men i praksis var det jo akkurat det han gjorde. han dro fram massevis av eksempler han mente beviste dette. Ekstra ille ble det da han snakket om hvordan USA hadde blitt "straffet" fordi de valgte Bill Clinton og ikke George Bush til sin president i 1992. Slik forkynnelse kan man jo høre fra tid til annen og man kan riste på hodet. Problemet  var at det var jeg som ledet møtet og da kunne jeg ikke bare riste på hodet og gå oppgitt hjem. Da møtet gikk mot slutten ba predikanten folk om å bøye kne og be for land og folk. Jeg så rundt meg og så at Gud tilsynelatende berørte folk overalt. Jeg var ikke berørt, jeg var fortvilet. Jeg gikk hjem og spurte Gud og meg selv: Dersom du er i dette og velsigner dette, hvordan kan du være min Gud? For dersom jeg ikke er med på det Gud gjør eller velsigner, er jeg mot ham.

Pinsepastoren Einar Nymoen har beskrevet dette på en god måte:

Og når man da har Gud og lederen på den ene siden og en brennende, idealistisk ungdom på den andre, som lever for Saken og vil ære og hedre både Gud og sin leder, er det ikke til å undres over at folk går til grunne. Styrkeforholdet er totalt asymmetrisk, – hvem vil ha på seg at man opponerer mot Gud? (...) Jeg tror mange, ikke minst kristne ungdommer, i sin iver etter 
å tjene Gud gir et drømmebilde eller et vrengebilde av seg selv til Gud. Slik man ønsker å være. Kanskje man sammenligner seg med andre? Sammenligningens tyranni og den gruppedynamikken som oppstår i tette miljøer, kan være livsødeleggende for alle, ikke bare for sarte sjeler.

La meg vende tilbake til Jesus revolution. Den karismatiske kristendommen har i seg at man kan lett kan åpne opp for sterke ledere med sterke stemmer som får for stor makt. Jeg tror at Stephan Christiansen har handlet ut fra en en sterk opplevelse av Guds kall og kjærlighet til folk, og det er åpenbart at han har vært og er et stort forbilde for mange, slik det også har kommet fram i debatten etter Frelst. Problemet blir når slike ledere, uansett hvor helstøpte de kan virke, ikke har noen til å korrigere seg. Slike ledere har gjerne disse egenskapene vi alle vil ha og lengter etter, derfor er det få som tør å bremse dem og stille kritiske spørsmål. Man vil jo ikke være en bremsekloss "for det Gud gjør". For dette er selvsagt ikke unikt. Det gjentar seg igjen igjen og igjen at unge stemmer som roper høyt ikke møter nok kritiske stemmer.

Et annet eksempel på dette, er det som skjedde i Betel Trondheim omtrent på samme tid. En sterk ungdomsleder fikk mer eller mindre frie tøyler fra sine ledere. Resultatet ble unge medarbeidere som følte seg overkjørt og utbrent. Det hadde vært spennende om noen av disse også kunne stått fram med sin historie, når det er nå er skapt et klima for å gjøre det.

Stephan Christiansen skrev et svar på dokumentarserien Frelst. Men der han hadde en mulighet til å legge seg flat og ta konkret selvkritikk, ble svaret et forsvarsskrift for det han hadde drevet med, der unnskyldningen var mer av typen "jeg er lei meg for at du er lei deg". Først i et intervju med Korsets Seier skjønner man at han faktisk er lei seg for ting han har gjort. Det er også påfallende hvor lite av heiagjengen til Stephan Christiansen som kommer på banen nå. Noen ytterst få har støttet ham i denne stormen. For femten år siden var det knapt noen som var kritiske. Og hvor er pinsebevegelsen? Man har gått ut og gitt en generell beklagelse til mange, men hva med de som aldri fikk den korreksjonen de hadde behov for i sin lederstil? Hvem bærer det ansvaret?

Pinsebevegelsen spesielt trenger flere kritiske stemmer, folk som tør stille de rette spørsmålene og ikke bare heie fram. Pinsebevegelsen har dessverre gått fra å være en gjennomkontrollerende bevegelse på 70- og 80-tallet, til å bli en heiagjeng for alt og alle i dag. Idealet bør vel være en plass mellom der.

Hvorfor får sterke karismatiske ledere så fritt spillerom som de har fått gjennom så mange år? Kanskje er det en idolisering, en beundring av de som lykkes blant alle som mislykkes i det som var det viktigste av alt: Framgang og vekst, resultater. Frelste sjeler. Fisk i garnet. Det er vel ikke tilfeldig at sangen "History maker" var så populær på denne tiden. I tillegg har man kanskje ikke forstått forskjellen mellom et forbilde som man kan lære av, og et idol man beundrer i ett og alt. Kanskje er det et resultat av de samme åndelige mindreverdighetskompleksene jeg selv hadde. Den gangen skulle vi ønske vi var mer som denne lederen. Nå har vinden snudd. Nå er vi glad vi ikke er ham.

Og da koker det ned til det: du kan forlate et miljø, forlate mennesker...men til syvende og sist konfronteres du med din tro

Ruth Helen Gjævert i Frelst

Italia rundt

Da er vi klar. Rittet begynner visst på fredag i år, i Nederland av en eller annen grunn. Selv er jeg mer tilhenger av at giroen kjøres i Italia og kun det. Men la gå. Veldig bra at de i alle fall har droppet det meningsløse lagtemporittet. Dermed vil den beste syklisten vinne. Kanskje. Det er klart for vårens vakreste eventyr. Årets viktigste sykkelritt. Mais store høydepunkt.

Årets løype ser ut til å være en klassisk giroløype, med både flate og bratte utfordringer, med flere tempokilometer enn det pleier å være. De største klassikerne blant fjellene er borte i år, noe som sikkert kan gjøre rittet mer uforutsigbart.

Nå har jeg ikke fulgt med så godt på sesongen i år, så eventuelle dark horses til dette får andre finne. Favoritt er utvilsomt Vincenzo Nibali fra Astana Skulle ikke være nødvendig å si mer om mannen, han har bevist sin kapasitet ved å vinne alle treukersrittene. Den nærmeste rivalen vil ventelig bli Skys Mikel Landa. Mannen tok et trinn opp på karrierestigen i fjor, og kunne fort vunnet hele greia. Det ser ut som han har nivået inne også i år, selv om sesongen hans kom sent i gang. Han er kanskje ikke like skarp som i fjor, men pallen bør være innen rekkevidde.Alejandre Valverde debuterer i giroen, og vil ventelig markere seg. Men det kan godt tenkes at den gamle doperen vil erfare at det er forskjell på de italienske fjellene og de spanske. Bak disse tre vil ventelig Rigoberto Uran komme topp fem, som han pleier. Spennende blir det å se om Juan Chaves og Tom Dumoulin kan gjenta de imponerende prestasjonene fra vueltaen i fjor. Så er det sikkert en masse andre som vil kjempe om plassene fra 6 til 15. Selv er jeg litt spent på omTim Wellens har planer om å vise GT-kompetanse.

Det norske innslaget er Vegard Stake Laengen, som ventelig vil markere seg med å gå i et par-tre mislykkede utbrudd, slik som han pleier.

Spurtetapper har vi også. Verdens beste spurter, Marcel Kittel, vil få konkurranse av Elia Viviani, Andre Greipel og stjerneskuddet Caleb Ewan. Milan-Sanremo-vinner Arnaud Demare vil ventelig også prøve å vinne en etappe, samt et kobbel av middels gode italienske spurtere.

For italienerne er jo rittet selvsagt ekstra viktig. De mangler vel enerne i rittet, med unntak av Nibali. Diego Ulissi har vel ikke fulgt opp forventingene fra før dopingutestengelsen. Gamlingene Pillippo Pozzato og Damiano Cunego er fortsatt med, uten at mange forventer noe av dem. De vil kanskje håpe at Davide Formolo fortsetter framgangen og at Giovanni Visconti kan skaffe landet en etappeseier.

Hva med de unge stjerneskuddene? Er vel ingen som skiller seg ut som noen topp ti-kandidater, men procycling.no har listet opp noen man kan legge merke til.

Så, da vet du hva du skal gjøre mellom kl 3 og 6 de neste ettermiddagene. God fornøyelse!

Meir oppussing

Då er to soverom til ferdig oppussa. Det betyr at eg er ( meir eller mindre) ferdig med den gamle delen av huset innvendig (huset vart påbygd i 1972/73). No forsvann også den siste av dei eldste stikkontaktene. Nå er det tid for å setje i gong utvendig :)

Den voldelige guden

Mer enn noen gang før preges den daglige samfunnsdebatten av koblingen mellom religion og vold. De siste års selvmordaksjoner med forvridde, religiøse begrunnelser sjokkerer og skaper frykt. Og for de fleste av oss er de fremmedelementer, levninger fra en helt annen tid og en helt annen verden. For koblingen mellom religion og vold er ikke ny. Den er like gammel som religionen selv.

Det er lett å glemme vår egen historie når vi ser aksjoner som den vi så i Paris i helgen. Mennesker som er overbevist om at de gjør Guds ærend ved å ta livet av uskyldige i hellig krig. Men de av oss som kjenner vår historie, vet at de samme argumenter og den samme forståelse har blitt brukt av de fleste religiøse grupper, ikke minst de kristne korsfarerne i middelalderen. "Gud vil det" ropte de før de slaktet ned skyldige og uskyldige i Jerusalem. Derfor tenker jeg at i denne saken går ikke skillet mellom religionene, men et helt annet sted. Det går mellom den voldelige guden og Gud.

Flere sier at religionen er kilden til krig, hat og motsetninger. Når man leser historien, er det vanskelig å være uenig. Mye av det som har vært av kriger, har båret med seg en religiøs begrunnelse, selv om andre grunner trolig har vært viktigere. Religion har vært brukt for å hellige handlingene man gjør, og for å oppildne krigerne sine, fra vikingenes plyndringer, via korsfarerne til dagens jihadister. Andre seg på religion som et redskap for fred. Folk som Martin Luther King og Gandhi har argumentert for sine ikkevoldsstrategier ut fra religiøst tankegods. Mange mener også at kilden til fred mellom kristne, jøder og muslimer er å forstå at man har samme Gud og samme stamfar Abraham. Man er brødre og søstre. Begge disse standpunktene har mye for seg. Religion kan være både problemet og løsningen. Men når er hva hva? Skillet går mellom den voldelige guden og Gud. Uansett om denne voldelige guden har kristen, islamsk, jødisk eller hedensk merkelapp.

Jeg har akkurat avsluttet lesingen av Jerusalem-biografien, av Simon Sebag Montefiore. Her tar han for seg byens historie, helt fra den gammeltestamentlige kong Davids tid fram til i dag. Det er sjokkerende lesing, og det hele kan vel egentlig oppsummeres på følgende måte: Vold i guds navn. Kristne drepte muslimer som drepte kristne som drepte muslimer. Det er faktisk påfallende å se at jødene historisk sett har vært de minst voldelige i denne byen. I det meste av historien har de vært undertrykt. Så blir man ganske historieløse dersom man ensidig kritisere den jødiske politikken i dette området i dag. Det er påfallende hvordan den voldelige guden inspirerer til drap, lemlester og voldtekter i århundre etter århundre. og hvordan denne byen, som ikke egentlig har noen spesielle ressurser, har fått sin betydning fra religion. Og nettopp på grunn av det også blitt en av de byene i verden som har sett mest blod. I det siste har jeg undret meg litt over hva Jesus faktisk visste om byens framtid da han gråt over byen og sa:

«Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.»

Evangeliet etter Lukas, kapittel 19, vers 41-44

Jeg er i alle fall ganske sikker på at dersom han så hva folk skulle komme til å gjøre i hans navn i denne byen, hadde han all grunn til å gråte.
Etterhvert som jeg har lest fra side til side, har jeg innsett noe veldig tydelig. Den voldelige guden har regjert i denne byen. Og da mener jeg ikke bare Saladins gud, Rikard Løvehjertes gud eller makkabeernes gud. Da mener jeg også Davids gud og Josjias gud, en gud som velsignet kriger og krevde fiendenes død.

De moderne jihadistene har ett hovedmål. De vil gjenskape verden slik den var på profeten Muhammeds tid. I ett og alt. Og da er ikke vold bare et middel, men også et mål. For Muhammeds tid var voldelig, og Muhammeds gud var voldelig. Det er umulig å komme bort fra. Også mange kristne drømmer om å gjenskape den første tiden av kristendommen. Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge, T.B. Barratt, hadde "Fram til urkristendommen" som sitt slagord. Så kan man jo si at det finnes en parallell. Man drømmer om en tid der alt var bedre. Men det er likevel en viktig forskjell.Uansett religion, finnes det filosofi, dogmer, fortellinger. Det finnes historier om mirakler og overnaturlige fenomener. Alle religioner har sine myter og hellige skrifter. Likevel slo det meg da jeg tenkte over det. Selv om det er mange likheter, fins også den overtydelige, uoverstigelige forskjellen. Forskjellen på den voldelige guden og Gud.

Jeg har ikke noe ønske om å si at den ene religionen er bedre eller mindre voldelig enn den andre. Det er også noe av poenget med det jeg skriver. I alle religioner har man brukt og forherliget vold. Likevel ser vi en vesentlig forskjell. Ikke en eneste gang i Det nye testamente ser du at en kristen tar opp et våpen for å skade et annet menneske. Det vil si, apostelen Peter gjorde det riktignok, men fikk beskjed av Jesus om å kutte ut. Jesus brukte aldri vold, han oppmuntret ikke til vold, og da han "avvæpnet maktene og myndighetene" gjorde han det ikke med menneskelige våpen. Ingen av hans nærmeste etterfølgere brukte vold, selv om de var truet på livet. Jesus representerte ikke den voldelige guden, men Gud.

Redaktør Helge Simonnes i Vårt Land satte sinn i kok ved at han dro paralleller mellom bibelfundamentalister og jihadister:

Det er ikke så veldig stor forskjell på tenkningen til fundamentalistiske kristne og fundamentalistiske muslimer. Det eneste jeg kan se er at de kristne ikke går så langt i å utøve vold, men ellers er det mye likt.

Selv om man kan forstå at mange fredelige kristne reagerte på dette, har han utvilsomt et poeng: Man bruker hellige tekster og hellige hensikter for å forsvare det uforsvarlige, også vold. Og hvilken side er man på da? Ikke Guds, men den voldelige guden.

Den voldelige guden kan bære mange navn. Moses' gud, Davids gud, Muhammeds gud, pave Urban IIs gud, og noen kaller han også for Israels gud. Selv tror jeg det siste navnet også kan brukes på Gud. Men det er ikke en gud som dreper og undertrykker for å oppfylle hellige forestillinger om hvordan verden skal være. Jeg kan ikke akseptere at Gud er voldelig. Jesus er Gud og Jesus er ikke voldelig.

Tida og kulturen: #4 Rastløshetskulturen

Reis deg selv spennende. Slagordet har de fleste sikkert hørt, det tilhører et av de store reiseoperatørene, jeg husker ikke helt hvilken. Mobiliteten preger vår tid, og har gjort det en god stund. Verden blir mindre, det blir lettere både å komme seg dit man vil og kommunisere med hvem man vil, hvor man vil. Samtidig med dette blir tilbudene stadig flere og bedre og de fleste av oss hopper på, enten ofte eller i hvert fall en gang i blant. Men midt i denne prosessen der det har blitt lettere å dra til nye steder og oppleve nye ting, har det kanskje blitt som slagordet sier. Det handler ikke bare om å oppleve noe spennende. Man reiser for å framstå som spennende.

På sommeravslutningen på arbeidsplassen ble jeg sittende og snakke om ferieplaner med noen kolleger. Det vil si, jeg lyttet mest, det var jo nye kolleger på en ny arbeidsplass og da har jeg det med å gå litt forsiktig fram. De ene fortale at han skulle ta med familie til Spania, slik han pleide å gjøre. Den andre skulle besøke venner i Spania for så å dra gjennom Frankrike via Østerrike og fjellklatre i Italia. De tredje husker jeg ikke, men han skulle også dra et spennende sted. Denne var det som spurte meg: -Nå har vi jo hørt hva alle skal, så da kan vi vel spørre deg også. -Jeg skal til Østfold, svarte jeg. Til undring fra de andre.

Nå var det ikke helt uvanlig å ta såkalte dannelsesreiser også i gamle dager, men det var de færreste som hadde råd og mulighet. For de fleste var det som den 91 år gamle damen jeg pratet med i går; de har aldri vært utenfor Norges grenser. Selv dro jeg på min første flytur som 18-åring. Min niese på 11 år har flydd et tosifret antall ganger allerede. I inn- og utland. Men for å komme til poenget: hva betyr denne utviklingen for oss som mennesker?

For det første er jo den store klimaproblematikken i stor grad knyttet til transport av varer og mennesker. Dersom vi skal fortsette å reise like mye, eller enda mer, er tanken om å få ned utslippene veldig vanskelig å få til. Da må det i så fall komme en transportmiddelrevolusjon, som gjør oss uavhengige av fossile brennstoff. Og det er vel en stund til vi er der.

For det andre kan det jo være at denne reisekulturen skaper en rastløshetskultur. Vi er alltid på vei et annet sted, et bedre sted, et mer spennende sted. Stedet vi er på blir sammenlignet med der vi kunne ha vært, og når vi vet hvor lett det er å komme seg dit, blir tankene på å dra dit enda mer fristende. Å reise et annet sted handler altså ikke bare om å oppleve noe annet, det handler også om hvem vi skulle ønske at vi var. Det vi er i, står i og bor i, er aldri helt godt nok i forhold til der vi kunne vært og den vi kunne vært. Hjemme blir kjedelig og vanlig. borte blir spennende og eksotisk. Vi må stimuleres. Det kan vi enkelt oppnå ved å reise et annet sted.

Noen har oppdaget hvor slitsomt denne rastløshetskulturen har blitt. Spesielt er det tydelig i den yngre generasjonen hvor kravet om ytre stimuli blir stadig sterkere. Noen sier at barn har godt av å kjede seg, slik som vi gjorde da vi var barn. Jeg skulle nok ønske at det skjedde litt mer i min egen barndom, men jeg ser poenget. En av de tingene jeg har satt pris på i mitt eget liv, er å kunne omfavne mangelen på stimuli. Å kjede seg, om du vil. Det er når ingenting skjer at kreativiteten kan blomstre, at tanken kan fly, at man kan skape. Det er jo også dette min yrkesgruppe stadig må kjempe for; å ikke bli nedlesset av arbeidsoppgaver som kveler friheten og kreativiteten vi er så avhengige av. For å generalisere litt: kanskje voksne har godt av å kjede seg litt mer også?

Da vi kom tilbake på jobb etter ferien, ble det naturlig at vi pratet litt om hvordan ferien hadde forløpt. Selv hadde jeg en deilig ferie i et gammelt hus på landet uten naboer og innlagt vann, huset du ser på bildet Og han som skulle klatre i Italia? Han ble frastjålet alt han hadde med seg, havarerte med bil, veltet på sykkel og skadet seg, for så å ta buss gjennom Europa hjem til Norge. De siste ukene av ferien tilbrakte han i ei ensom hytte ved fjorden. Det er mulig jeg er sær, men for meg var det en mye mer interessant person jeg møtte etter ferien, når han sa at å være på denne hytta var ferie slik det skulle være. Reis deg selv spennende? Nei, takk.