Lisboa

For første gang på seksten år som lærar fekk eg vere med på personaltur til utlandet. Turen gjekk til Lisboa, ein flott by som eg gjerne besøker igjen. Her er nokre inntrykk.

Skisesongen over

Eg har vel aldri hatt så mange skiturar som denne vinteren her. Med førsteklasses løyper så nær heimen, skulle det vel neste berre mangle om ein ikkje brukte tilbodet. Desse bileta er tekne på den same staden, Lundesetra i Stryn, ved ulike høve gjennom vinteren.

Sju viktige verdier for meg: #2 Rausheten

Rausheten er en verdi som har blitt mer og mer sentral for meg. Det har nok med livet og utviklingen å gjøre, og forhåpentligvis blir vi alle rausere med alderen. Ungdommen er ofte preget av et oppgjør eller et opprør og man forfekter andre tanker og ideer som står i kontrast med det andre har. Man er ikke like opptatt av å omfavne andres synspunkter, mer opptatt av å forme sine egne. For meg som var i en progressiv religiøs samenheng, ble dette enda mer tydelig, og det ungdommelige, offensive ble dyrket nærmest uhemmet. En slik religionsutøvelse preges ofte av en av mangel på raushet. Man vurderer mennesker og setter dem i kategorier, Ikke bare etter hva slags menighet eller kirkesamfunn man tilhører. Men enda mer etter hvor ivrige, offensive, frimodige man er. Eller i verste fall som gode nok eller ikke. Som innenfor eller utenfor. Og de som er utenfor blir bare interessante som objekter for evangelisering, ikke som mennesker i seg selv. Slik var jeg også. Og da er man ikke spesielt raus mot seg selv eller andre.

For det er ikke så lett å være raus mot seg selv heller, når standarden blir for høy. Dermed så ble man satt på valget mellom å være ærlig eller heller å pynte på sannheten. Eller "bekjenne positivt" som det gjerne ble kalt. Det Guds ord sa ble viktigere enn å stikke fingeren i jorda. Man forholdt seg til hvordan ting burde være, i stedet for hvordan ting faktisk var. Og uten en ærlig erkjennelse var det heller ikke pass til raushet, verken mot meg selv eller andre.

Jeg har skrevet mye om tro og krise og trenger vel ikke skrive så mye mer om det. Men det som hjalp meg videre mer enn noe annet, var at jeg forstod at jeg måtte være raus mot meg selv. Det har tatt lang tid for meg å lære det. men jeg kom til et punkt der jeg ikke hadde så mye valg. Og jeg fikk hjelp av en psykiater som sa de forløsende ordene: Det er greit at det er sånn nå. Selv om jeg ikke klarte å tro som jeg ville, eller forstå alt jeg ikke forstod eller fikk til det jeg ville få til. Det er greit at det er sånn nå. Det er greit at jeg er svak eller har dårlige egenskaper. Jeg trenger ikke kjempe mot meg selv på daglig basis. Og jeg har forstått at om det aldri kommer til å endre seg, er det også greit. Og når man er raus mot seg selv, er det lettere også å være raus mot andre. Som ikke lykkes, som ikke bidrar og som ikke kan gi meg noe av det jeg vil ha.

Så hva handler denne rausheten om? Rausheten kan lett forveksls med utydelighet. Slik som for eksempel kirkens mantra om å være "åpen og inkluderende". Raushet handler ikke om at alt er greit, at alt er like bra og at alt kan være sant. Egentlig er dette i motsetning mot raushet, slik jeg ser det. For meg er raushet å være tydelig, uten å lukke døra for at man  kan ta feil. Å være åpen for at andre kan ha mer rett enn meg, uten å aksepetere at alt er like sant eller rett.

Raushet er å ikke vurdere mennesker ut fra hva de mener, men hva de er. Rausheten setter mennesket selv i sentrum, og viser interesse for det, ikke hva mennesket mener eller hva mennesket kan bidra med. Rausheten er ikke interessert i hva mennesker mener, men hvem mennesker er. Takk til henne som har lært meg det. Rausheten setter ikke krav til at du må ha en bestemt mening eller en bestemt personlighet for at jeg kan møte deg, akspetere deg eller lære av deg. For om jeg ikke orker å være sammen med mennesker, eller ikke kommer overens med noen, er det ikke sikkert det er meg det er noe galt med. Det er ikke sikkert det er noe galt med deg heller. Vi matcher kanskje ikke sammen. Og det er greit. Helt greit.

Vi lever nok alle i en kultur der det å skulle mene noe om andre mennesker, står veldig sentralt. Man skal gjøre seg opp en mening om folk, hvem man liker og hvem man misliker. Hvordan man vurderer, kan nok variere, men i stor grad handler det om mennesker passer inn i en standard vi har skapt oss. I det hele tatt skal vi mene veldig mye om folk. Vi snakker om folk, vi mener om folk og vi kategoriserer folk. Rausheten er ikke slik. Den aksepterer folk som de er, og prøver å finne møtepunkt, i stedet for skillelinjer.

Det er når man kommer tett på andre mennesker, at man trenger denne rausheten mest. For det er da man oppdager at ens egne egenskaper kolliderer med andres. Og det mest naturlige da, er jo å prøve å forandre på den andre, slik at denne passer inn i forhold til hvordan jeg er. Rausheten er ikke sånn. Den aksepterer ulikheter, uten å si at den ene er bedre enn den andre. Selvsagt er dette mye mer krevende, det hadde vært mye enklere om verden kunne tilpasses meg. Men sånn er ikke rausheten.

Derfor er rausheten viktig for meg. Og jeg har mye å lære om å leve i denne rausheten. Jeg vet ikke i hvor stor grad livet mitt er preget av denne rausheten, men det er et viktig ideal. Enten det gjelder trivielle ting som penger eller gaver. Eller den mer grunnleggende holdningen til mennesker. Og det begynner her: Be kind to yourself.

Sju viktige verdier for meg: #3 Naturen

Hornindalsvatnet

You fill up my senses, like a night in a forest

like the mountains in spring time, like a walk in the rain

like a storm in the desert, like a sleepy, blue ocean

(John Denver)

Naturen. Så enkelt som det. Dette er nok en verdi som har blitt viktigere for meg etterhvert. Eller kanskje har jeg bare blitt mer bevisst på hvor viktig den er for meg. Gradvis, gjennom små og store drypp og opplevelser.

Fra jeg var liten var jeg vant til å gå i skogen og leite etter sauer på høsten. Dette er noe jeg husker som spennende, spesielt de gangene vi faktisk fant det vi leita etter. Men det handla nok mer om sauene enn naturen. Jeg gikk også en del på ski, uten at jeg fant den store gleden med det. Jeg husker en gang jeg skulle gå på Gulkoppen på ski sammen med faren min og søstra mi. I et sjeldent filosofisk øyeblikk skuet faderen ut over fjellene og proklamerte at det var fantastisk å tenke på at Gud hadde skapt alt dette. Jeg trakk bare på skuldrene. Ikke kom vi til topps heller.

Men mye har forandra seg underveis. Å bo så mange år borte fra skogen og fjellene, og så komme tilbake gjorde noe med meg. Jeg oppdaga at jeg savna det å bo så nær naturen. Selv om jeg ikke benytta den så mye, visste jeg at den alltid var nær og tilgjengelig. Det var noe helt annet å bo i et byggefelt. Og ei dame fra de østlandske flatbygder må også få en god del av æren. Begeistringen hun uttrykte da hun kom til det spekatakulære Vestlandet, bevisstgjorde nok meg også på den fantastiske naturen jeg er omgitt av hele tida. Et sted på veien oppdaga jeg musikken til den amerikanske artisten John Denver og hans nydelige skildringer fra naturen i Montana, Colorado og Rocky Mountains. Så har jeg fått reist og sett mye av det utrolige landet vårt, som du ser på bildene i bunnen av innlegget

I tidligere tider så man veldig annerledes på naturen. Da var naturen en nødvendighet som ga folk et livsgrunnlag, men også en hindring, noe som skulle overvinnes, beherskes, kontrolleres. Den skulle kultiveres. Myrer skulle dreneres og dyrkes. Trær skulle hogges, røtter skulle fjernes. Hauger skulle jevnes, veier skulle ryddes. Bibelen forteller om at også Guds menn var sånn. Deres oppdrag kunne beskrives på denne måten:

En røst roper:

Rydd Herrens vei i ørkenen,

jevn ut en vei i ødemarken

for vår Gud!

Hver dal skal heves,

hvert fjell og hver haug

skal senkes.

Bakket land skal bli til slette

og kollene til flat mark.

(Jesajas bok kapittel 40, vers 3-4)

Det handlet heller ikke først og fremst om å bestige toppene, men å finne den letteste veien mellom toppene. Det handlet ikke om å nyte naturen, men å bruke den og utnytte den. Senere ble dette til kraftutbygging, og bygging av jernbane, for å nevne noe. Naturen skulle overvinnes og brukes. Som forfatteren Bergsveinn Birgisson skriver om vikingtida i boka "Den svarte vikingen":

Naturen er en jotun som gir og tar - den gir rikelig med jordavling og fisk, for siden å ta folk med snøskred og havstorm. Den er en jotun som må temmes og bekjempes, og dette er selv opprettholdelsen av livskampen: å ta opp kampen mot naturjotnen. Det er fremmed for Geirmund å tenke på naturen som vakkker, slik man har gjort det siden man mistet kontakten med den - antakelig forutsetter slike tanker en urban tilværelse, fremmedgjøring, turisme og en god dose klassisk tankegods.

Å overvinne naturen er riktignok også et stort element i dag. Det er jo derfor vi vil til topps. Det er derfor vi jakter og fisker, for å konkurrre med dyrene og vinne. Jeg kjenner selv en dyp tilfredsstillelse over å nå topper jeg virkelig har strevet for å nå. Og jeg kjenner en tilfredstillelse når motorsaga mi kutter ned akkurat de trærne jeg har bestemt meg for å kutte ned. Jeg er herre over naturen og jeg liker det.

Men for meg og mange andre i vår tid, har andre perspektiver kommet i tillegg til dette, og delvis også erstattet det. Naturen, skogen og fjellet har blitt fristeder hvor vi kan komme oss vekk fra stress, travelhet og jag etter framgang. Tida står stille i naturen. Ingenting haster. Naturen er til for å nytes, for å suges inn og finn nye krefter i. Vi får en dyp følelse av lykke og mening av å bare være til stede i naturen, å kjenne, smake, lukte og lytte. Og det som i vår tid har blitt det viktigste: den urørte naturen. Naturen som må beskyttes, vernes. Naturen som ikke skal systematiseres, beherskes, overvinnes. Naturen som skal få være som den er, som et minne om uendelig forhistorie og et evig kretsløp som ikke skal manipuleres.

Jeg har tildigere skrevet om det guddommelige kaos. At naturen, selv om det finnes en orden og en styring med det hele, også bærer preg av tilfeldigheter, Hvor trærne står, hvor høye fjellene er, hvor bekkene renner. Ingenting er likt og ingenting er i mønster. Og dersom man tror på en Gud, er kanskje dette også viktig. At ikke mennesket bare skal jevne hauger og rydde veier, men også verne om det skaperverket som er. Selv om det er tungvint og utilgjengelig.

Alt dette er betraktninger jeg har gjort meg den siste tiden. Samtidig har kjent på et sterkt ønske om å gjøre dette til mer enn bare tanker og betraktninger. Derfor sitter jeg kveld etter kveld og ser på kart over nasjonalparker på nettet. Derfor ser jeg gamle programmer om Lars Monsen på nettet, og leser bøkene hans. Derfor driver jeg og kjøper og bestiller turutstyr for tusenvis av kroner. Kanskje er dette min førtiårskrise, som i reklamen, der jeg kommer til å selge alt på Finn.no fordi det aldri ble noe av. Uansett er vel dette bedre enn å kjøpe Harley eller Porsche ;) Men jeg håper det er mer enn det. Jeg håper at denne verdien skal bli noe som jeg oppsøker mer og mer. Som blir viktigere og viktigere for meg. For jeg begynner å forstå at det ligger så utrolig mange opplevelser og rikdommer og venter på meg i naturen.

For meg har nok turene i naturen i for stor grad handlet om å nå mål, nå toppen, følelsen når jeg har fullført turen. I mindre grad har jeg klart å nye turen eller kjent på opplevelsen av å bare være ute. Det har jeg tenkt å gjøre noe med nå. Erfare at det er veien til målet som er selve målet. Å leve i øyeblikket, i nået, uten tanke på det som følger etterpå. Her har jeg nok mye å lære, så det er på tide å begynne.

Så nå venter jeg på at snøen kan forsvinne, så jeg kan gå ut i skog og fjell, slå opp teltet og tenne bålet. Jeg må nok øve en del for å mestre det livet. Og til sommeren håper jeg å få til en ukes vandring i Bøgefjell. Det er godt å ha et mål å planlegge og jobbe mot. Så håper jeg at de få som leser dette, også vil la seg inspirere til å oppsøke naturen, også den som ikke er opptråkket eller veldig tilgjengelig. Hvis ikke kan kanskje John Denver inspirere deg.

Hemsöborna

Han tog sig då före att vandra i strumplästen fram och åter, mellan fönstret och dörren i den trånga kammaren och samlade hela sin uppmärksamhet på morgondagens blivande arbete; ordnade göromålen i huvet, utdelade dem; bemötte invändingar i förskott, övervann hinder, och efter en timmes arbete hade han ro och vila i huvet, som nu kändes ordentligt och upplinjerat som en kontrabok, i vilken alla poster blivit införda på sin plats och hopsummerade, så att man i ett ögonblick kunde överskåda ställningen.

Därpå gick han i säng, och när han kände sig ensam mellan de rena friska lakanen, utan fruktan att någon skulle under nattens lopp komma och störa honom, fann han sig liksom mera självägande över sin person, som en avläggare, den där nu satt egna rötter och var färdig att avskäras från moderbusken och leva sitt liv igenom för sig, i egen kamp, med större möda, men också med större lust.

Och så somnade han för att möta livets måndagsmorgon och arbetsvecka.

August Strindberg

Jesussoldaten

Boka om pastorsønnen Anders Torp kom ut i fjor, og er skrevet av Torp sammen med Tonje Egedius. Det var en ganske vond bok å lese. Det gjorde ganske vondt å lese om alt denne gutten har gått gjennom, som aktiv og mindre aktiv i faren, Jan Aage Torps menigheter. Det er vondt å lese om leiren der han lærte om å overleve endetiden ved å nærmest bli druknet. Det er vondt å lese om de mangfoldige "demonutdrivelsene" han ble vitne til og var med på. Det er vondt å ta inn over seg at mennesker som har et så oppriktig ønske om å tjene Gud og følge Bibelen kan komme så galt av sted. Mest vondt er det likevel å lese om hvordan oppveksten ble preget av et gudsbilde og et menighetsliv som var så usunt og forvrengt:

Hele oppveksten min fikk jeg høre at jeg måtte forsøke å overbevise kameratene mine om at Gud var glad i dem, gå foran som et godt eksempel og bygge opp et kristent miljø. Det tynget, å ikke bare kunne være seg selv. Uskylden forsvant med alt ansvaret. Det fikk meg til å føle meg innesperret (...) Det hjalp lite at ingen kjente tankene eller handlingene mine. Jeg hadde uasnett ikke noe privatliv. Gud så alt jeg gjorde (...) For den følelsen pappa av og til ga meg, av at han bare kunne elske det bildet han hadde av meg, og ikke den jeg egentlig var, fikk meg til å kjenne meg så alene.

Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det han skriver, selv om jeg er enormt gald for at jeg ikke har gått gjennom alt det han har gjort. Han framstår ikke som bitter eller anklagende. Hans agenda er å fortelle slik at andre skal slippe å oppleve det samme. Derfor er det en viktig bok. Det betyr ikke at det er en veldig god bok.

Boka er ganske forvirrende og usammenhengende. Torps historie blir avbrutt av kapitler med betraktninger fra forfatteren. Fortellingen blir heller ikke presentert kronologisk. Når historien også er full av "frafall" fra menigheten og tilbakekomster til den samme, blir det veldig uoversiktlig. Og vi forstår ikke helt hvorfor hovedpersonen er så veldig mye fram og tilbake. I det hele tatt føler jeg, paradoksalt nok, at jeg ikke blir veldig godt kjent med Anders Torp i boka. Jeg klarer ikke helt å gripe hvorfor han handler som han gjør eller hvor sammensatt virkelighetsforståelsen hans er. Kanskje er det også for mye å forlange. Men jeg sitter igjen med veldig mange spørsmål etter å ha lest boka.

Da Anders Torp tar et endelig farvel men menigheten, Gud og kristendommen, beskriver han dette slik: "En strøm av glede for gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri" og "Lett som en fjær gikk jeg tilbake til rommet mitt, enda sikrere på at Gud ikke fantes." Det er lett å forstå følelsen av lettelse eter å ha levd det livet han har levd. Samtidig underer jeg meg. Var det så uproblematisk? Var det virkelig det? Det er kanskje her jeg har mitt største ankepunkt mot historien til Torp. Handlet det ikke om mer enn en illusjon som ble avslørt?

Gjennom boka får vi også ta del i hsitorien til Anders' far og hans virke gjennom Seierskirken og Oslokirken. Dette er er kanskje den mest interessante delen av boka, og viser utviklingen som har skjedd i løpet av denne tiden, og hvordan mannen har stått standhaftig mot all kritikk han har fått. Selv om jeg verken har sans for eller stor respekt for fyren, er det en fascinerende mann. Kanskje burde det blitt skrevet en bok til, om Jan Aage Torp og hans mange krumspring?

Uansett, historien til Torp er dessverre ikke unik, og det er viktig at den blir fortalt og at den blir lest. Men boka kunne tjent på å være mer bearbeidet.

Sju viktige verdier for meg: #4 Sårbarheten

"Når jeg så at du var redd, da visste jeg at du var glad i meg." Sitatet er fra Tv-serien Nobel om den norske krigføringen i Afghanistan. Det var så utrolig mye i de ordene jeg kunne ha skrevet om, men det får være til et annet innlegg. Det ble sagt av en far til en sønn. En sønn som anklaget sin far for å ha skapt frykt i et guttesinn med måten han taklet det farlige på. For faren trengte å merke at sønnen hans var glad i ham. Og det merket han best da gutten var redd. En forkastelig måte å behandle barn på? Kanskje. men også veldig menneskelig. For vi er sårbare, og vi lar oss såre mest av de som er oss nærmest. Akkurat som det er fra dem vi trenger mest kjærlighet og bekreftelse.

"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Et annet sitat, som er gjengitt utallige ganger, av den nylig avdøde artisten Leonard Cohen. Det er gjennom våre ufullkommenhet, våre brister at hjelpen, lyset kan komme inn. Det er gjennom sårbarheten.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å se Gud som sårbar var noe av det mest sentrale i det å prøve å bygge et nytt gudsbilde etter at det gamle raste sammen. Dette fortalte blant annet boka Silence om, en bok som har blitt filmatisert og som har kinopremiere i Norge i disse dager. Men kanskje enda viktigere enn å se Gud som sårbar, har vært å se seg selv som sårbar. Og ikke bare se det, men akseptere det. Og ikke bare akseptere det, men verdsette det. At sårbarheten ikke bare er et nødvendig onde, men en viktig verdi i livet.

"Slik et menneskets gud er, slik blir også mennesket". Et tredje sitat, sagt av en predikant og venn en gang. Og det er ingen tvil om at han har rett. Selv var gudsbildet mitt preget av en kontrollerende, flegmatisk, upåvrkelig gud. Han er jo "i går og i dag den samme, ja til evig tid". Ikke mye rom for endring, påvirkning eller reaksjon der. Og på mange måter var det også slik jeg framstod, eller i alle fall likte å framstå.

Jeg husker ikke første gang noen karakteriserte meg som flegmatisk. Men flere syntes at det passet på meg. Jeg var han som ikke lot seg affisere, som var urokkelig, stabil, karakterfast. Det finnes nok elementer av dette i min personlighet, men det ble også noe selvoppfyllende med det. Jeg reagerte veldig sjelden med sinne, for eksempel, og det skulle mye til å få meg ut av fatning. I alle fall tilsynelatende.

Jeg ble også preget av idealene i den kristne sammenhengen jeg var i. Man skulle ikke bygge på følelser, ble det sagt, og da tolket man det gjerne som at følelser var noe man ikke skulle verdsette. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk", ble det sagt, og dermed skulle man takle alt og ikke vise svakhet. Så mistet man vel av syne om man var "i ham" eller i sin egen styrke.

Vendepunktet for meg var nok det som skjedde i 2008, med hjerneslag og påfølgende angstproblemer. Det ble helt åpenbart for meg hvor sårbar jeg var, både fysisk og psykisk. Og plutselig oppdaget jeg at det fantes ting jeg ikke hadde noen strategi for å takle. Og når troskrisen satte inn for fullt, måtte jeg innse det. Jeg var sårbar både i ånd, sjel og kropp. Løsningen og begynnelsen på fortsettelsen var noen enkle ord som ble sagt til meg: Det er greit. Det er greit at det er sånn.

Da fikk jeg et nytt perspektiv. Jeg lærte å akseptere min begresning. jeg lærte å slutte å streve for å finne svar. Jeg lærte at det var lov å være sårbar og svak. Så har jeg erfart og akseptert at det er personer og situasjoner jeg takler dårlig. At det er ting som går inn på meg, selv om jeg ikke vil at det skal gjøre det. At ikke alt kan kontrolleres med viljen. Og etter hvert har jeg ikke bare akseptert at det er sånn, men også lært meg å verdsette det.

Lærer ikke selv naturen oss det vakre i det sårbare? Hvordan de vakreste planter vokser på de mest bortgjemte steder? Hvordan den økologiske balansen i naturen krever at vi verner og verdsetter det mest sårbare for å ikke miste det. Hvor skjørt alt det vakre er? Kan det også være slik blant oss mennesker, at de mest sårbare også er de mest dyrebare og verneverdige menneskene?

Robust er et ord som blir brukt i hjel av forståsegpåere og politikere i dag. Vi skal ha robuste kommuner, et robust helsevesen, robuste løsninger. Og robuste mennesker. Kanskje bør idealet ligge et annet sted. Jeg er i alle fall glad for at vi lever i ei tid der det er lov å være såbar. Der macho-idealer for lov til å leve side om side med helt andre idealer. Der Farmen-Tore kan være like akseptert som Farmen-Lothe. Og der den menneskelige sårbarheten er noe som får gode levekår.