Selv om bokens hovedperson også finner på rare og irrasjonelle ting, skriver Jacobsen må en måte slik at man kan forstå det. Det briljante med boken er at Jacobsen klarer å beskrive det som skjer gjennom en gutts øyne, og alt det som de voksne sier og gjør, bli sett på denne måten. Det er ikke alltid vi som lesere forstår det, og det er akkurat som med Finn, han aner det, men skjønner ikke alt. Denne antydningens kunst fungerer veldig godt i denne boken, selv om man irriterer seg litt underveis selv om man ikke forstår hva som skjer. Og det er hele poenget, barn skjønner sjelden alt som foregår rundt dem i oppveksten, det er først i ettertid man kan se de klare linjene. Personene er beskrevet med en varme og troverdighet som gjør at man må like dem. Jacobsen går ikke for langt i å lage karikaturer heller, de framstår som troverdige.
Rammen rundt fortellingen er at Finn, som bor samen med moren, plutselig får vite at han har en halvsøster som skal bo hos dem. Linda er et annerledes barn, men vi skjønner ikke helt hvorfor før det har gått en god stund. Og hvem dette vidunderbarnet er, lurte jeg litt på gjennom hele boken. Egentlig virker de fleste barna i boka ganske så vanlige. Og det er kanskje der vidunderet ligger. Uansett er boka verdt å lese, både som en dokumentasjon på en oppvekst i en brytningstid, men også som god underholdning.
Her er et utdrag fra boka som forteller om dagen da Linda flytter inn hos Finn og moren:
Så kom endelig bussen. Den stanset også. Men ingen gikk av. Derimot gikk en del passasjerer på, og muttern og jeg ble stående og se på hverandre. Luftbremsene peste og trekkspilldørene slamret og slarket og truet med å lukke seg. Muttern kastet seg fram i siste liten og ropte
— stans, og billettøren spratt opp fra setet sitt og kom og tok henne i armen og fikk i samme vending brutt opp igjen døra med det ene kneet.
— De må være forsiktig, frue.
Muttern sa et eller annet, og bussen ble i det minste stående idet hun forsvant innover bak de møkkete rutene. Det varte og det rakk. Det lød noen rop der inne fra, før hun endelig kom ut igjen, knallrød og brydd i ansiktet og slepende på en liten jente i en litt for trang kjole, med hvite knestrømper i det sure høstværet og en bitte liten lyseblå koffert.
— Takk takk, ropte hun til billettøren, som sa:
— Ingen årsak, og — bare hyggelig. Og en del annet som bare gjorde muttern enda rødere i trynet der hun sto og rettet på håret mens jeg gikk rundt og stirret på den nyankomne, på Linda, som viste seg å være liten og tjukk og fredelig og med blikket godt borra ned i asfalten.
Bussen kom seg endelig videre, og muttern satte seg på kne foran det nye familiemedlemmet vårt og forsøkte å få øyenkontakt med henne, uten å lykkes noe særlig, så vidt jeg kunne skjønne. Men da brast det fullstendig for henne, for muttern, som ga seg til å klemme det ulenkelige vesenet på en måte som gjorde meg svært betenkt. Men Linda reagerte ikke på det heller, og muttern tørket tårene og sa som hun pleier når hun skammer seg:
— Nei, hva er det jeg gjør, kom så går vi opp til Omar Hansen og kjøper sjokolade. Vil du ha sjokolade, Linda?
Linda hadde ikke mål og mæle. Hun luktet rart, hadde ugredd, viltert hår og en lugg som hang helt ned i ansiktet. Men hun stakk da hånden inn i mutterns og klemte til rundt to av fingrene hennes så knokene hvitnet. Da brast det igjen for muttern. Og dette kunne jeg ikke se på
lenger, dette grepet som jeg instinktivt skjønte var et grep for livet, som ville forandre det meste, ikke bare i Lindas, men også i min og mutterns tilværelse, et av de grepene som låser seg om hjertet ditt og holder det i ei skrustikke helt til du dauer og også er der mens du ligger i grava og råtner. Jeg reiv til meg den lille himmelblå kofferten som veide nesten ingenting, og svingte den rundt hue.
— Hu spør om du vil ha sjokolade! ropte jeg. — Hører'u dårlig? Linda skvatt til og muttern ga meg et av morderblikkene sine, som vi vanligvis bare utveksler i større forsamlinger. Jeg tok hintet og la meg et par skritt bak dem der vi gikk oppover, muttern nå med påtatt hyggelig og altfor høy stemme som sa at — der skal vi bo, Linda, og pekte gjennom eksosen over Trondhjemsveien.
— I tredje etasje der borte, med de grønne gardinene, det heter treern, det er den tredd nederste blokka, en av de første som ble bygget ...Og en masse annet dill, som Linda ikke hadde noe å si til, ikke til det heller.
Men da vi fikk hver vår sjokolade gikk det litt bedre, for Linda åt svært glupsk og smilte også, mer forfjamset enn lykkelig, og det gjorde henne litt mindre stakkarslig, ja, muttern syntes nok at hun hadde i seg den sjokoladen på en litt for grådig måte, at det dermed ble noe å utsette på henne, eller noe man skulle ha ønsket annerledes, som jeg tror var godt for oss alle, for Linda hadde ikke sagt noe ennå. Det gjorde hun først da vi kom inn døra.
— Seng, sa hun.
— Ja, sa muttern konfus. — Der skal du sove.
Hvorpå Linda løsnet jerngrepet om fingrene hennes og krabbet opp i senga og la seg og lukket øynene mens muttern og jeg ble stående og se på denne leken, etter hvert mer og mer forundret, for det var ingen lek, Linda sov som en stein.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar