10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #2 Løftene kan ikke svikte

Dette er nok det mest personlige, ærlige og såre av alle disse ti inleggene. Det som står her, er mye av grunnen til at jeg havnet i en troskrise som toppet seg for seks år siden. Publisert i april 2013

Bilde fra flickr.com

I min barndom og ungdom var jeg en trofast møtegjenger i den lokale pinsemenigheten. Da gjorde jeg meg godt kjent med sangboka "Evangelietoner". Det var ikke alltid like lett eller like interessant å følge med på det som skjedde ved talerstolen, så da benyttet jeg ofte tiden til å bla igjennom denne boka, finne ut hvem som hadde skrevet de ulike sangene, og hvor mange andre sanger denne personen hadde skrevet. Eller jeg leste noen av tekstene i sangene. Ikke alle var like god litteratur, men det fantes også dem som var riktig gode, noen av dem er jeg glad i enda. En av sangene jeg likte best, var sangen "Løftene kan ikke svikte" av den svenske pinselederen Lewi Pethrus. Det var fordi den hadde så mange vers, men først og fremst på grunn av det dramatiske innholdet. Her stod det om himmel og jord som skulle brenne, og konklusjonen var at uansett hva som skulle skje: "Løftene, de står fast". Eller som en nyfrelst Bob Dylan sang i 1979 "God don't make promises that he don't keep"

Jeg har skrevet litt om dette med Bibelens løfter og hvordan jeg forholder meg til dette også tidligere her på bloggen. Da skrev jeg blant annet:

....vi vet jo at ikke alle får bønnesvar. Vi vet jo at ikke alle som ber om helbredelse, blir friske. Vi vet faktisk at ikke engang de beste "helbredelsespredikantene" har mer enn 10% "uttellling" på sine kampanjer og møter. Så da går man i gang med å finne årsakene. Og siden man har et absolutistisk syn på Gud og hans løfter, kan det jo ikke være her feilen ligger. Altså må feilen ligge hos oss. Og slike forklaringer gir seg mange utslag: Vi har ikke nok tro. Vi ber ikke med nok autoritet eller utholdenhet. Vi må faste mer. Vi mangler kraften som vi må be mer til Gud om at han må gi oss. Felles for alle slike forklaringer er at det fører oss inn i et endeløst religiøst strev. 

Problemet med løftene er mangesidig. Rent teoretisk har jeg også sitert Bibelen og sagt at alle Guds løfter har fått sitt ja i Kristus, slik som Paulus skriver. Teoretisk er alle løftene allerede oppfylt gjennom at Jesus tok på seg alle menneskers synd og sykdom. Problemet er at dette som regel bare blir teori. Virkeligheten er en helt annen. Noe av problemet mitt er hvordan kristne ser ut til å forholde seg til dette med Guds løfter. Noen mener at løftene blir oppfylt ved at vi tror på løftene uten at vi ser dem oppfylt, og da blir de oppfylt. Noen sier at vi må be om at løftene går i oppfyllelse, at vi har et medansvar for at de blir oppfylt. Noen av de mest utålmodige setter i gang med å "hjelpe" Gud med oppfyllelsen. Det har vi sett blant annet med opprettelsen av staten Israel og drømmen om gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem. Noen har også prøvd å framskynde dommedag på ulike måter. Konsekvensene av menneskenes forsøk på å "hjelpe" Gud, er som oftest katastrofale.

Slik løfter er for meg  er det den som gir løftet som har ansvaret for å innfri det. Punktum. Derfor er de uoppfylte løftene i Bibelen så problematiske. Det hadde vært mye enklere om han ikke hadde gitt dem. Jeg mener ikke at en troende ikke skal ha problemer eller vanskeligheter. Problemet mitt er at Jesus ga løfter om å be om hva vi ville og få det. Og dersom han ikke er til å stole på her, hvordan vet vi at vi kan stole på ham i andre ting?

Velmenende kristne vil kanskje oppfordre slike som meg til å ha tro og tillit til Gud. Mitt svar er da at man bygger tillit gjennom å holde ord. Har Gud gjort det? Jeg vet at jeg ikke kan diskutere med Gud og vinne. Han har helt sikkert alle sine ord i behold. Men akkurat her er det vanskelig å se det.