Almost Famous - Tiny Dancer

Fantastisk scene fra tidenes film!!!

Topp 25 - mine favorittfilmer

Her kommer en veldig subjektiv liste over hvilke filmer jeg mener er de beste som er produsert. Selvsagt vil mange savne sine favoritter her, derfor utfordrer jeg dere til å lage deres egne lister. Og bare så det er sagt: Jeg er ikke noe fan av gamle svart/hvitt-filmer eller science fiction. Så de finnes ikke på denne lista. Og ja da, jeg liker best amerikanske filmene. Og siden den første filmen jeg så på kino var Hot Shots i 1991, vil de fleste filmene være fra etter det. Vil nok være få actionfilmer også. Rangeringen kan jeg nok være villig til å gjøre om på...her er lista:

1. Almost famous. 2000.

Vet ikke helt hva som gjør denne filmen så fantastisk. Men det er vel en kombinasjon av musikk, gutteaktig naivitet og sjarm og 70-tall. Filmen er for meg en stor hyllest til musikk og til en tid hvor musikken fortsatt hadde et snev av uskyld. Handler om en ung gutt som drømmer om å bli musikkjournalist og som får dra på turné med et av sine favorittband. Du kan se en av scenene fra filmen i vinduet over.

2. Forest Gump. 1994.

En fantastisk film om en fantastisk person. Vi får også en flott oversikt over den amerikanske nyere historien. Tom Hanks gjør en fabelaktig rolle som Forest. Denne har det meste.

3. Schindler's liste. 1993.

Steven Spielbergs mesterverk som viser oss nazismen og Holocaust i all sin grusomhet. Kanskje filmhistoriens fremst historiske drama.

4. Alive. 1993.

Historien om fotballaget som overlevde flere uker i Andesfjellene ved å spise hverandre, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortvilelse, håp og kameratskap skaper en unik atmosfære.

5. Danser med ulver. 1990.

Fantastisk filmepos med fantstiske bilder fra USA på 1800-tallet. Gripende historie om en amerikanske soldats møte med de innfødte indianerne.

6. Bibelen: Josef. 1995.

Finnes det særlig mer fantastiske historier enn denne? Historien am gutten som ble solgt av sine brødre, fengslet, og som endte opp som nestkommandrenede etter farao i Egypt.

7. Dumb and dumber. 1994.

Dette er vel en litt annen kategori enn de første, men dette er komedie på sitt aller beste med Jim Carrey i storform.

8. Groundhog day. 1993.

Hysterisk morsom film om en mann som våkner opp til den samme dagen hver eneste dag.

9. Love actually. 2003.

Den beste av et utall romantiske komedier som har slått an de siste årene. Romantisk, søt og godhjertet.

10. The Shawshank redemption. 1994.

Fantastisk historie om en mann som blir uskyldig dømt for drap og om livet i fengselet fram til den totalt overraskende slutten.

11. Me, myself & Irene. 2000.

12. Pirates of the caribbean: The curse of the Black Pearl. 2003.

13. Passion of the Christ. 2004.

14. Volcano. 1997.

15. Deep impact. 1998.

16. Kopps. 2003.

17. Clockwise 1986.

18. Ben Hur. 1959.

19. Hotel Rwanda. 2004.

20. Walk the line. 2005.

21. A beautiful mind. 2001.

22. Hawaii Oslo. 2004.

23. Black hawk down. 2001.

24. Hurricane. 1999.

25. Major League. 1989.

Dette var grusomt vanskelig og jeg har sikkert glemt noen åpenbare kandidater. Din tur, Johan Fredrik!

Downhere - A Better Way

Downhere - in concert!

Det fantastiske canadiske bandet Downhere har vært på en liten mini-turne på der norske Sør- og Østland, og da jeg fikk vite at de skulle det, var jeg rask til å bestille billetter til konserten i Kristiansand. Og en opplevelse ble det! Massevis av fantastiske sanger, dyktige musikere og vokalister, flott stemning og et band som er opptatt av tilhengerne sine, og som gjentatte ganger tok tid til å takke folk for at de kom.

Så hvorfor liker jeg dette bandet så godt? For det første så har de en fantastisk låtskriver-duo i Marc Martel og Jason Germain. De har en fantastisk evne til å lage catchy melodier som også hever seg etter flere gangers høring. Tekstene er reflekterte og tidvis avanserte og handler om tro og tvil, problemer og muligheter, dette livet og det neste. Og selv om mange tekster handler om vanskeligheter, blir de aldri mørke og pessimistiske. Måten de opptrer på skaper tillit. De forteller åpenhjertig om livene sine, oppturer og nedturer. Og de bryr seg. Nok til å ikke framstille det kristne livet som rosenrødt, men heller være ærlige og gi av seg selv i sangene sine. Nok til å legge ut alle sangene fra den siste plata si med tekster og akkorder på hjemmeisda si, uten å ta betalt for det. Nok til å ta seg god tid til å signere plater, posere for bilder og snakke med folk etter konserten.

Gruppas siste plate "Endig is beginning" ble kåret til fjorårets beste kristne plate av en av de største kristne nettavisene. Vokalistene Martel og Germaine sier dette om den siste plata på hjemmesida si:

But the title does reflect the idea of coming to the end of yourself, of letting what you can't change be and letting God make His strength known in our weakness. Those things that we all experience, things that don't seem to run true, He often uses to achieve His ultimate aims for us. God uses us in our weakness. He is closest to us when we most need him. We want to capture that idea in the work we're doing now, so Ending Is Beginning in many ways reflects of where we are as a band. Ending Is Beginning is probably the most positive record we've ever recorded. It's almost epic in its statement of hope. But that message is set against a backdrop of despair. There comes a point in anyone's life when you realize that some of our wounds aren't going to heal. Some of our problems won't go away. There are always going to be temptations. I mean, hope has always been at the core of who we are, but it's taken on a more complex form.

You get the sense in the world right now that maybe something really big is going to happen soon, that maybe the way of life we enjoy isn't going to last much longer. We had that in mind as we wrote; we want to write songs that have meaning, no matter how things are going.

Så selv om jeg savnet sanger som "All at war", "Don't miss now" og "Beggars who gives alms" på konserten var den mer enn valuta for inngangsbilletten. Og jeg har aldri vært på en konsert der jeg kunne nesten alle tekstene.....Og nå surrer og går den nye julaplata "How many kings" i bilen. Fantastisk den også. Og snart er det jul...

En ufordragelig idrettsutøver

Skisesongen er ikke ordentlig kommet i gang, men likevel merker jeg at jeg allerede er lei av Petter Northug. Makan til urfordragelig type skal man lete lenge etter. Jada, jeg vet han er en vinnertype som er så på tvers av janteloven som det går an å komme. Og at han har vist at han god grunn til å være en blære, han har jo vist seg som den beste flere ganger. Men litt folkeskikk likevel?

De få årene Northug har vært en toppløper har han vist å markere seg godt. Han tar ikke fem øre for å håne og latterliggjøre folk som trener knallhardt for å nå sine mål og som naturtalentet Northug slår i en spurt. Han har rukket å tirre på seg den tyske gentlemannen Axel Teichman som synes Northug bør vise mer respekt for konkurrentene sine. Bildet viser Northug i konflikt med en annen konkurrent, italienske Giorgio di Centa. Northug er fortsatt sur fordi han var for ung til å være med sist det var OL. Og de siste uka har vi fått sett mer enn nok mediadekning.

Det begynte med at Northug ble intervjuet med en privat sponsor på lua si. Dette er imot skiforbundets regler, noe som Northug burde vite meget godt. Så har han skrevet under for en annen personlig sponsor, som flere av de andre sponsorene i forbundet hadde problemer med. De godeste Noprthug furter som en drittunge og nekter å la seg intervjue. For en stor baby. Nå har han i alle fall noe å skylde på om han ikke vinner så mange renn i vinter.

Northug viser de fleste trekk fra et barn i trassalderen. Skrytete når han får det som han vil, og pottesur når noe går imot han. Finnes det noen annen grunn til å heie på denne mannen, bortsett fra at han er norsk? Håper han får seg en på trynet, billedlig talt, i vinter. Det skulle han hatt for lenge siden.

Filmens Jesus

Jeg er en av de som liker å flykte fra virkeligheten inn i filmens verden fra tid til annen. Faktum er jo at, i tillegg til at det er en virkelighetsflukt, kan man også lære veldig mye av film, både på den ene og den andre måten. Spesielt hvis man leter godt. Noen leter også etter å finne Kristus-figurer i film, og finner mange. I filmer som Matrix, Ringenes herre og Narnia, mener flere at Kristus-analogiene er svært tydelige. I norsk film kan kanskje den fantastiske Hawaii Oslo være en parallell.

Faktum er likevel at religiøse mennesker oftest blir framstilt svært negativt og tidvis demonisert på film. David Åleskjær skriver om dette i dagens Vårt Land. I de amerikanske filmene rammer dette først og fremst arabere og muslimer, noe som kanskje ikke er så overraskende, spesielt med tanke på oppløsningen av den kalde krigen, angrepet på World Trade Center og krigen mot terror. Kristne mennesker blir ofte framstilt som ganske dumme og troskyldige, folk som man kan latterligjøre uten for store konsekvenser, for eksempel i filmer som Borat. I norske filmer, er det mitt inntrykk at kristne ikke slipper så lett unna. Mange vil huske godt Bjørn Sundquist som utpreget ond prest i filmer som Søndagsengler og Kautokeino-opprøret. Spesielt i det siste tilfellet blir karakteren Stockflet en karikatur av det verste man kan tenke seg av religiøs maktmisbruk og undertrykkelse. Et enkelt og nyttig filmgrep, men langt fra den tidens virkelighet og likeså dagens.

Faktum er vel at den tradisjonelle kristne person sjeldent eller aldri blir framstilt positivt i norsk film. Enda mindre karismatiske kristne, de få gangene slike titter fram. Erik Poppes filmer er det nærmeste vi kommer Kristus i våre filmer. Men det er ikke her heller snakk om den institusjonaliserte kristendom eller den tradisjonelle kristne.

For noe år siden kom det en film i USA, som gikk veldig motstrøms av det som er vanlig, Robert Duvalls The Apostle. Filmen handler om en predikant som i et raserianfall dreper eks-konas nye elsker, rømmer, døper seg selv på nytt, og reiser til en falleferidg kirke i sørstatene, hvor han setter i gang med gudstjenester og samler stadig flere mennekser. Han framstilles som en ufullkommen predikant, men likevel et menneske som har en genuin tro og omsorg for de menneskene han kommer i kontakt med. Vi får også se mennesker som får livene sine forvandlet av troen.

Dessverre er dette et unntak. Det hadde vært spennende om noen kunne lage filmer fra slike miljøer som ikke bare handler om maktmisbruk, incest eller religiøs fanatisme. La oss håpe det kommer, ikke bare fra de kristne filmselskapene, men også fra Hollywood og fra Europa.

Jon Schaus Jesus

Det er spennende å se hvordan åndelige spørsmål er i vinden som aldri før om dagen. Meningene spriker riktignok i alle retninger, så man kan jo bli forvirret av mindre. Da er det jo godt at du har denne bloggen til å klargjøre det hele litt for deg ;)

På bibelskolen jeg gikk på, snakket en av lærerne om den åndelige oppvåkningen som kom til å komme de neste årene, og om hvordan det vil bli umulig for den kristne kirke å inkludere og få plass til hele denne. Kanskje er det denne vi ser konturene av nå? Og er dette en trussel eller en mulighet for de etablerte kristne kirkene?

Komikeren Jon Schau hadde for noen år siden det som gjerne blir kalt en "Nær døden - opplevelse". Han var klinisk død i 2004, kom tilbake til livet, og har siden den gang hatt det han selv kaller samtaler med Gud. Disse samtalene er det han forteller om sin sin bok "Jons bok". På mange måter passer han godt inn i det postmoderne tid, med sine personlige, individuelle forestillinger om Gud.

I et intervju med VG, forteller Schau om boken sin og det han tror er hensikten med at han kom tilbake til livet:

Jeg ønsker verken å krangle med, konfrontere eller provosere noen. Jeg er kun interessert i å formidle mine egne opplevelser. Jeg føler at det var derfor jeg kom tilbake etter dødsopplevelsene. Jeg hadde en oppgave å gjøre her. Men jeg vil ikke presse noe på noen.

De fleste er av den oppfatning at sykdom er noe feil, og man frykter døden. Men døden finnes ikke. Det skjønte jeg da jeg selv «døde». Døden er bare noe vi tror om det som forsvinner ut av syne. Vi mennesker har ingen begynnelse eller slutt. Jeg opplevde å se både de som hadde «dødd» før meg og de levende menneskene som satt rundt sykesengen min.

Schau forteller også om samtaler med døde slektninger og venner. Han mener også at alle mennesker kan ha slike samtaler med Gud som de han presenterer i sin bok, men at svarene Gud gir, kan variere fra person til person.

Alle kan snakke med Gud på denne måten hvis man tar bort behovet for at alt skal være fornuftig og henge sammen. Jeg opplevde at selv om jeg kastet min egen logikk, så ble ikke resultatet ulogisk. Det er vi mennesker som skaper Gud. Vi er Gud. Samtidig er Gud det vi er lagd av. Vi skaper vår egen virkelighet. Dermed vil også svarene vi får være forskjellige. Hver av oss skaper vår egen Gud. Gud er akkurat den vi trenger at han er, mener Jon som legger til at han mener at alle religioner er bra. Religionene er gode som et utgangspunkt å jobbe ut fra. Men det finnes ingen absolutt sannhet. Jeg tror at alle mennesker deler sjel. Vi kommer alle fra en felles kilde, og finner vi oss selv fullt og helt, opplever man bare kjærlighet og godhet.

Selvsagt er det elementer her som ligner mye mer på religionsblanding, nyreligiøsitet og holisme enn på tradisjonell kristendom. Likevel synes jeg Schau har mye spennende å fortelle, og det blir spennende å høre hva mer som kommer fra den kanten.