10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #10 Hva er alternativet?

En bekjent av meg sa en gang: Jeg kan ikke komme på en eneste grunn til å ikke tro på Gud. Noen mennesker er tydeligvis der, troen har ingen konkurrenter. Jeg har alltid vært litt misunnelig på mennesker som sier de har en enkel tro. Jeg er ikke der i det hele tatt, og har vel aldri vært det. Etterhvert som tiden går kommer det nye spørsmål som blir vanskelig å finne svar på. Og mange av dem kan rope om det ikke finnes noen Gud eller at Gud slett ikke er god, slik som man har lært seg å tro.

Likevel starter jeg nå denne nye serien. Kanskje er den litt selvterapeutisk, for å minne meg selv om innholdet i det jeg faktisk tror på. For tro gjør jeg, selv om troen er i stadig forandring. Kanskje kan det være med å hjelpe deg som leser også til å sette ord på hva du tror på. Mange ganger bruker vi titler på oss selv: Kristen, agnostiker, pinsevenn, ateist, konservativ, liberal, uten at vi egentlig sier eller vet så mye om hva disse titlene inneholder eller betyr. Derfor er det kanskje en ide å sette opp hva som er det viktigste i den troen vi har. Hva tror jeg på og hvorfor våger jeg å kalle meg kristen selv om det finnes grunner til å ikke gjøre det? Det er det jeg vil forsøke å gjøre her.

Den amerikanske forfatteren Philip Yancey har skrevet mange bøker og flere av dem handler om det vi kan kalle kristenlivets "skyggesider". Titlene forteller litt om det: Dissapointment with God og Where is God when it hurts? Han seier at hans tro på Gud egentlig baserer seg på to grunner : Den ene er personen Jesus og den andre er mangelen på et annet alternativ.

Johannesevangeliet forteller om en episode der Jesus sier ting som blir vanskelig å akseptere for mange av hans tilhengere. Mange av dem bestemmer seg for å forlate ham etter dette. Jesus spør så sine egne disipler:

«Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Johannes 6, 67-69

Jeg synes dette er fascinerende. Selv om Peter sikkert var fortvilet over at så mange vendte seg bort fra Jesus, var det likevel noe som fikk ham til å bli værende. Han hadde opplevd noe, kommet til tro på noe, og forstod at det ikke fantes andre alternativer. For Peter var Jesus det ene alternativet. For meg som har satt meg inn i en del andre religioner og livsanskulser, blir spørsmålet det samme: Hva er alternativet? Jesus skiller seg ut, han er unik. De neste dagene vil jeg skrive litt om hva som gjør at Jesus er så spesiell.

Osj

 


Mediene melder i disse dager om omfattende vold i den kirigisiske byen Osj og andre byer i nærheten. Visstnok skal det handle om etnisk vold mellom kirgisrere og usbeker. I så fall er dette et helt nytt fenomen, det har sjelden eller aldri vært snakk om slik vold tidligere. Trolig er det et storpolitisk spill med lokale forgreninger.

Osj ligger i den fruktbare Ferghana-dalen, som er storprodusent av bomull, som jeg har skrevet om tildligere. Mesteparten av dalen er på den usbekiske siden, mens Osj altså ligger på den kirgisiske. Området er også mottaker og viderformidler av mye av narkotikaen som kommer fra Afghanistan. Vi snakker altså om et område som er viktig for mange, og siste ord er sikkert ikke sagt om dette området. La oss likevel håpe at volden slutter. Ta deg gjerne tid til å se på nyhetsinnslaget fra Russia Today. Vold er alltid skremmende, men etnisk vold er noe eget. Det er ikke mye som er verre enn å bli angrepet for at du tilhører feil folkegruppe.

Uselviskheten

Mange har besjeftiget seg med spørsmålet om den absolutte uselviskhet finnes. Eller vil man i alle tilsynelatende uselviske gjerninger også finne en selvisk side, av typen "det føltes godt" eller "det føltes meningsfullt". Og i viderføringen av dette, hvor går grensen mellom uselviskhet og selvutslettelse?

I Dostojevskijs roman "Idioten" (som jeg leste for noen år siden. Det var den tyngste litterære jobben jeg har hatt noen gang, kanskje overgått av Aril Edvardsens "Herakles gylne epler") møter vi fyrst Mysjkin. Han er en person som alltid er villig til å gå så langt som helst for andre, uten noe hensyn til seg selv og siitt velvære. Dette har ført til at han ofte er blitt sammenlignet med Jesus. Men i motsetning til Jesus (eller kanskje på samme måte som Jesus?) fører dette til at fyrsten blir utnyttet og latterligjort. Han ender opp som pasient på et mentalsykehus, og krysser grensen til selvutslettelse uten helt å forstå hvor denne grensen går.

I helgen så jeg filmen "Seven pounds" med Will Smith. Han spiller en mann som forårsaker en trafikkulykke hvor sju liv går tapt. Etter ulykken blir han besatt av tanken på at akkurat som han har skylden i sju menneskers død, må han nå med alle midler gjøre alt han kan for å redde sju liv. Dette gjør han ved å gi bort huset sitt og donere flere av sine organer. Hans endelige plan er å ta sitt eget liv for å kunne gi hjertet sitt, bokstavelig talt, til den hjertesyke Emily. Selvsagt forelsker han seg i Emily, og dilemmaet oppstår. Skal han redde kvinnen han elsker ved å miste muligheten til å leve med henne, eller skal han redde seg selv og håpe på et mirakel slik at de kan leve sammen? I en av de siste scenene i filmen stormer han inn på sykehuset midt på natten og spør hvor store sjanser det er for at Emily kan få et hjerte et annet sted. Sjansen er 5%. På dette grunnlaget må han ta sitt valg.

Sangeren Michael Card synger i en av sine sanger om Jesus:

Could it be that you would rather die than live without us?

Godt spørsmål. Og et relevant spørsmål også når vi ser på det Jesus gjorde. For egentlig er det den samme historien. Ville han gjort det samme dersom han visste at han ikke kom til å stå opp igjen fra de døde? Ville han gjort det dersom ingen ville tro på ham og omfavne troen på han? Ville han heller vært død enn å måtte leve uten oss?

Markens grøde

Som en noenlunde opplyst mann, har jeg funnet ut at jeg bør lese noen av de største klassikerne i norsk litteratur. Og hva er vel da mer naturlig enn å gi seg i kast med Knut Hamsuns Markens grøde, boken som alene sørget for at Hamsun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920? Et utall av mennesker har lovprist boken, og den svenske forfatterkollegane Selma Lagerlöf kalte bokens skildringer .....den ærefulleste erobring som noen penn har skildret

Boken tolkes til å være Hamsuns hyllest til naturen, til den rene, ærlige virksomhet som er usmittet av samfunnets korrumperte behov og ønsker om rikdom og selvhevdelse.

Sentralt i boken står Isak. Vi møter ham på første side på vei opp gjennom lia for å finne seg et sted å slå seg ned og rydde seg en gård. Han finner det på stedet som etterhvert får navnet Sellanrå. Hamsun forteller om det på denne måten:

Om Morgningen staar han foran et Landskap av Skog og Beitesmark, han stiger ned, her er en grøn Li, han ser et Skimt av Elven langt nede og en Hare som sætter over den i et Sprang. Manden nikker som om det just høver at Elven ikke er bredere end et Sprang. En rugende Rype slaar pludselig op ved hans Føtter og hvæser vildt imot ham, og Manden nikker igjen at her paa Stedet er Dyr og Fugler, det høver atter! Han vandrer i Blaabærlyng og Tyttebærlyng, i den syvtakkede Skogstjærne
og i Smaabregner; naar han stanser hist og her og graver med et Jærn i Jorden finder han her Muldjord og der Myr, gjødslet av flere Tusen Aars Løvfald og rotten Kvist. Manden nikker at her slaar han sig ned, jo det gjør han, slaar sig ned. I to Dager vedblir han at streife om i Omegnen, men vender om Kvældene tilbake til Lien. Han sover om Nætterne paa et Barleie, han er blit saa hjemme her, han har alt et Barleie under en Berghammer.

Senere i boken får vi stadige påminnelser om hvordan dette stedet står fram foran andre steder som etterhvert også vokser fram i bygda. Isak er bokens helt, alt han gjør blir sett velvillig på av forfatteren, trolig fordi han er den eneste, sammen med sønnen Sivert, som aldri er en del av livet i byen. Både kona Inger og den eldste sønnen Eleseus er annerledes, de får klare karakterbrister etter sine opphold i byen.

Det er åpenbart at Hamsun ønsker å hylle den ekste pioner som dyrker sin jord og gjør sitt ærlige arbeid, alt for å skape seg et liv for seg og sine. Det er vanskelig å mislike Isak, han er nok ikke av de mest intelligente, men alltid oppriktig. I flere leserbrev og artikler agiterte Hamsun på denne tiden for jordbrukets betydning for landets økonomiske og mentale helse. Han skrev blant annet et leserbrev i Aftenposten med formanende oppfordringer til bønder og bondedøtre:

Bonde. Ta hjem Datter din fra Byen! Ja, selv om du har kostet paa hende Middelskole og Treider saa ta hende ny hjem (...) Hun vil senere skjønne , at det er vel saa stort at være kyndig Kone paa en Gaard som at jage rundt i en Krambod og opvarte Kunder. [...] Tilbake til Jorden, lille Hanna! Hjemme paa Gaarden er du nødvendig. Du gir dine Forældre en Gave naar du reiser hjem igjen nu. Og du tjener din Sjæl og din Krop ved det

Det er vel kanskje tvilsomt om boken hadde fått den samme oppmerksomheten om den hadde blitt skrevet i dag. Selv undret jeg meg litt over at den tydeligvis stod så klart fram i sin tid. Det er en fascinerende historie, men jeg har lest bøker mest større litterære kvaliteter. Og i tillegg så må jeg jo si det rykker i rettepennen når jeg ser hvordan Hamsun (helt sikkert bevisst) blander sammen framtidsformer og nåtidsformer når han skriver. Stilen er en veldig kortfattet og rask stil, ting skjer i et raskt tempo. Av nyere forfattere synes jeg Roy Jacobsen har trekk som minner om Hamsuns stil.

Boken ble skrevet lenge før Hamsun mistet sitt gode navn og rykte, og jeg kan ikke se noe antydninger av den nazistiske lære som Hamsun skulle slutte seg til. Og boken er vel verdt å lese.

Tilbake til Sem!

Da har det ordnet seg med ny leilighet, og det blir koselig å flytte til Sem igjen. Jeg bodde jo der halvannet år mens jeg gikk på lærerskolen. Det var en fantastisk tid der jeg leide et hus sammen med mine gode venner Edvin, Atle og Harald.

Leiligheten er knøttliten, mer som en hybel, ca 30 kvadrat. Men det passer glimrende det siste året jeg skal bo her. Det betyr at de neste tre ukene blir hektiske med karaktersetting, eksamen, pakking og flytting. Og når juli kommer kan jeg ta ferie. Det skal vel bli litt godt det også.

Angsten

Faktisk viser forskning at så mange som 30% av den norske befolkningen i løpet av livet har en psykisk lidelse av typen depresjon, angst, fobi eller lignende. Samtidig blir ca 150 000 personer årlig rammet av en depresjon, mens ca. 15 prosent til enhver tid lider av depressive symptomer. Med andre ord er dette temmelig normalt, selv om det fortsatt blir lite snakket om. I mange livssituasjoner kan angst og depresjon ramme som en del av et reaksjonsmønster, for så å forsvinne igjen med eller uten behandling.

Anne Østbu (som jeg kjenner litt) har skrevet en liten bok om sin kamp mot angsten. Hun har kalt boken "Helhet" og har fått søsteren Merete Østbu Solberg (som jeg kjenner litt bedre) til å illustrere. I denne boken prøver hun å sette ord på tankene og følelsene som oppstår i situasjoner der angsten får overtaket. Boka forteller i diktform også om veien ut av angsten, med et tilbakeblikk på hvordan det har vært.

Som en reaksjon på det jeg opplevde for litt over to år siden, da jeg fikk hjerneslag, fikk jeg også smake litt av hvordan angsten fungerer. Ikke i samme grad som forfatteren, naturligvis, men det var jammen ille nok. Doktoren fortalte at det var en helt vanlig reakson å få etter det jeg hadde vært gjennom, men det var tøft å stå midt oppe i det uansett. Mange av de følelsene jeg hadde, finner jeg også beskrevet i denne boka. Sterkest kanskje frykten for at dette ikke skulle gå over, at dette var noe jeg alltid kom til å slite med:

En ting kan være

han ødela meg da

for meg svir det mere:

jeg blir ikke bra

Hun forteller også om den ensomme følelsen man ofte har i slike situasjoner, fordi man tor at ingen forstår hvordan man har det:

Alene, alltid alene

når drømmene herjer som verst

natta med pinefulle mareritt

om fryktens fangende nett

Nettene og drømmene husker jeg også var noe av det verste med dette. Man drømte syke og skremmende ting man ikke husket noe av når man våknet, man kjente bare den forferdelig, klamme frykten for noe man ikke vet hva er.

Midtveis i boka snur stemningen, og hun skriver blant annet:

Jeg famler langt der inne

der mørket pleide gro

jeg leter etter hatet

men finner håp og tro

Søsteren Merete fortalte da jeg kjøpte boka av henne at hensikten med å gi dette ut, var å hjelpe andre som kunne kjenne seg igjen i dette, og finne trøst i det. Ofte er det fryktelig viktig akkurat det, å forstå at dette er noe mange andre opplever også, ikke bare jeg.

I et av de siste diktene, "Livsglede" oppsummerer hun det hun har vært gjennom:
 

Jeg var død noen år

og glemte hvordan det var å leve

i speilet kunne jeg se min eksistens

men hva hjalp vel det

når kroppen ikke kjente livet

eller øynene så et ansikt som ikke var mitt...

......jeg ser og griper

ingen kan nyte livet slik

som ikke har hatt smerte

I told you so?

Jeg har skrevet før om hvordan sangtekster som egentlig handler om det vanlige, kjærlighet eller kjærlighetssorg mellom kvinne og mann, plutselig kan få en helt annen betydning. For meg kan tekstene bli et bilde på Guds tanker for menneskene eller tanker fra en bibelsk fortelling.

Bibelen forteller historien om den såkalte "fortapte sønn" som kjeder seg hjemme, ber om å få utbetalt sin del av arven fra sin far for så dra bort å sløse bort alt sammen på et liv i sus og dus. Til slutt ender han opp i en grisebinge og begynner å tenke på hjemmet han forlot. Hva slags tanker var det som gikk gjennom hodet hans da han bestemte seg for å dra hjem igjen? Hva forventet han seg? Dersom du leser begynnelsen av teksten fra Randy Travis' gamle sang, I told you so, nå innspilt også med Carrie Underwood, får du kanskje en idé.

Suppose I called you up tonight and told you that I loved you
And suppose I said "I wanna come back home".
And suppose I cried and said "I think I finally learned my lesson"
And I'm tired a-spendin' all my time alone.

If I told you that I realised you're all I ever wanted
And it's killin' me to be so far away.
Would you tell me that you loved me too and would we cry together?
Or would you simply laugh at me and say:

"I told you so, oh I told you so
I told you some day you come crawling back and asking me to take you in
I told you so, but you had to go
Now I found somebody new and you will never break my heart in two again".

Heldigvis var det ikke slik det gikk. Bibelen forteller at gjenforening ble helt annerledes:

....faren sa til tjenerne sine: 'Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.' Og så begynte festen og gleden.
Lukas' evangelium kapittel 15, vers 22-24