Ein hyllest til tante Sigrid

Heilt frå eg var liten har tante Sigrid vore ein person eg har forholdt meg til. Ho var liksom Tante med stor t. Ho hadde aldri mann og barn og ho budde i Drammen, langt vekk. Men kvar ferie kom ho med bussen. Det var stas når vi visste at tante skulle kome. Då pappa skulle hente henne på bussen, ville og og søstrene mine ofte vere med. Og når ho endeleg kom, var det eit høgdepunkt. Ikkje fordi at ho hadde så mange og dyre gåver til oss. Stort sett var det skiver med fårepølser, eit par eple, ei avis og eit par vekeblad. Men det var noko spesielt, det var Drammens-brød, Drammens-pølse og Drammens-eple. Og det smakte sjølvsagt ekstra godt.

Då eg vart eldre, vart fleire av tante sine eigenskapar meir synlege. Og då var det ikkje alltid like stor stas lenger. For du verden så ho kunne skravle. Og så sta og bestemt ho kunne vere. Å få ho til å skifte meining var umogleg, uansett kva det gjaldt. Og ein del av eigenskapane passa dårlig med tenåringar i delvis opprør. Å dra på handletur kunne vere litt flaut, for ho kunne fint rope over heile butikken med spørsmål om vi ville ha bananar.

I vaksen alder begynte ein å sjå tante Sigrid i eit nytt lys. For kor enkelt var det eigentleg å vekse opp utan far i dei harde tredveåra? Kor lett var det å reise bort og søkje arbeid som hushjelp? Og kor enkelt var det å etablere seg i ein heilt ny by som tredveåring? Og kva tenkte ho eigentleg om at ho aldri fekk stifte familie? Det er mykje eg ikkje veit om tante Sigrid. Men eg skjønar at det ikkje alltid var like enkelt å vere henne.

Tante var ei nøysom dame. Ho såg ikkje nokon grunn til å bruke så mykje pengar til seg sjølv. Ho var flink til å gi til dei som trengte det. Og kvar jul baka ho hundrevis av krumkaker og delte ut til venner og naboar. Då eg var 20 år, student og utan bil (han hadde rusta i hel) var tante den eg kunne ty til for hjelp. Både med pengar og med hjelp til å finne fram til potensielle selgarar i bilbyen Drammen. For Drammen kjende ho godt. Og eg trur at også Drammen kjende henne godt. Eg hadde med meg ein venn for å hjelpe meg å finne rett bil. Og han oppsummerte det vel ganske godt på sitt klingande bergensk: "Du verden som hon tyter, hon tanten din. Men hon e jo koselig og". Og bil blei det.

For tre år sidan var ho heime på Maurset for siste gong og feira jul med familien. Biletet er derifrå. Då var allerede demensen skremande verkeleg, og vi var bekymra og redde for kva ho kunne gjere. Og vi forstod at no var tida for å reise heim snart over. Det neste året var det klart at ho måtte flytte ut frå leiligheta si og inn på ein aldersheim. Der levde ho dei siste to og et halvt åra. Sjølv om demensen vart verre, kunne ho framleis ha stunder der ho hugsa godt, spesielt om alle heime i Nordfjord.

I november vart ho ramma av det dei fleste trur var eit slag. Deretter gjekk det fort nedvover. Overraskande fort. For det kom som eit sjokk likevel då telefonen kom den 12. januar. For no var livsdagen til tante Sigrid over. Fred over minnet.

Brand

Vårt nasjonale forfatterikon Henrik Ibsen hadde sitt store gjennombrudd med Brand for omtrent 150 år siden. Ibsen skrev drama, noen ganger på rim, som i denne fortellingen. Hovedpersonen er presten Brand, en av den norske litteraturens mest diskuterte og omstridte figurer.

Handlingen går i korte trekk ut på at presten Brand blir tilsatt som sogneprest i hjembygda si. Han viser seg å være en driftig mann med høye prinsipper og høye mål, preget av kompromissløshet. I alle hans relasjoner kommer hans høye krav både til seg selv og andre til syne. Dette fører til at han opplever store personlige tap, og at han får få venner. Samtidig er han respektert og beundret. På slutten av boken kommer det hele til et stort oppgjør, både med seg selv, sine overordnede og folket han er satt til å tjene.

Den karikerte versjonen av Brand er at han er en prest med gammeltestamentlige idealer, med sans for det loviske og strenge, men med en mangel på forståelse for Bibelens budskap om nåde og nestekjærlighet. Dette er en forenkling, og det kommer klart fram at Brand er mer sammensatt enn dette. Mye av det han gjør er preget av tøffe valg, der hans vilje til å kompromisse er helt fraværende. Han kompromissløshet er på mange måter hans viktigste karaktertrekk, på godt og vondt. På godt i forhold til den korrumperte geistligheten over ham. På vondt i forhold til seg selv og hans egne.

I det Brand trer inn i historien, blir hans motto raskt presentert: Det, som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt. For Brand er denne hellige offerviljen alt livet handler om. Det man har forpliktet seg til, må man følge til døden. I alle hans samtaler kommer dette fram; dersom du ikke er villig til å ofre livet ditt, er du ikke hel i din ferd. Prinsippene hans fører til at han mister sin mor uten å forsone seg med henne. Han mister sitt syke barn fordi han ikke er villig til å flytte fra sitt sognekall for å redde det. Og til sist mister han også sin kone.

I bokens siste del blir han besatt på at han skal bygge en ny og større kirke i bygda. Han går til verket med dødsforakt, men når bygget står ferdig, oppdager han at det ikke gir den tilfredsstillelse han hadde trodd. Denne delen av boken er nok den mest interessante, fordi den viser en mer sammensatt Brand. Hans kompromissløshet kommer til syne i møte med prosten, som representerer kompromisset som Brand hater. Samtidig møter han igjen den unge Einar, som i bokens begynnelse var en av de unge, lystige som på mange måter var Brands motsetning. Nå har han utviklet seg til å bli enda mer kompromissløs enn Brand selv, og han roser Brand for de valg han har tatt. Dette får Brand ut av fatning, og det mest interessante i bokens avslutning er nok denne reaksjonen. Kanskje Brand selv ser sine valg i et nytt lys?

Boken slutter med en Brand som er forlatt av alle. Kanskje er det noe som han har ført over seg selv. samtidig kan man ikke fri seg fra å synes syns på den stakkars presten.

Årets første skitur

Etter å ha "innreda" eit nytt skirom i kjellaren, og fått fjerna gamal påskeklister frå skia, var det klart for årets første skitur. Omgjevnadane kunne ikkje vore betre: Flotte løyper, massevis av snø og sol frå klar himmel!

New kind of christianity

Det er et ganske ambisiøst prosjekt han prøver seg på, Brian McLaren, når han i denne boken forsøker både å presentere og definere en ny type kristendom. Han sier også selv på slutten av boken at han ikke er helt komfortabel med å bruke så store ord. Men likevel mener han det er nødvendig. Det er i det hele tatt en mer offensiv McLaren vi møter her enn i hans tidligere bøker. Ofte har han nøyd seg med å stille gode spørsmål. Nå er kanskje det mest radikale de nye svarene han gir. Konklusjonen hans er uansett at den gamle type av kristendom har ført så mye konflikt, uvitenhet og maktmisbruk med seg, at tiden er moden for en ny.

Det er ikke lett å forklare hva McLaren mener i noen ord i et blogginnlegg, men han stiller ti spørsmål som han mener er essensielle for den kristne kirke i tiden vi lever i. Mest plass bruker han på spørsmålene: Hvordan leser vi Bibelen? Hva er Bibelens autoritet? Hvem er Gud? Hva er evangeliet? Alle disse spørsmålene er vel sentrale, for å si det mildt, for enhver som har en viss interesse for det religiøse og det åndelige.

Når McLaren spør hvordan Bibelen skal leses og forstås, hevder han at det rådende bibelsynet i dag slettes ikke er arvet fra de jødiske tradisjon og de første kristne, men derimot fra de gamle grekerne og fra Romerriket. Han viser at ideer fra Platon og Aristoteles var så rådende på et tidspunkt at de også ble ukritisk adoptert av en sekularisert kirke, noe som vi ikke er bevisst på i dag. Sentralt i det som McLaren kaller "den gresk-romerkse" måten å lese på, er denne overordnede forståelsen av Bibelens budskap:

1. En perfekt tilstand i Edens hage der alt er fullkomment
2. Syndefallet, der alt blir ødelagt
3. Fordømmelsen råder, Gud er atskilt fra menneskene
4. Jesus frelser menneskene ved sin død og gjenoppretter fallet
5. Livet får to utganger, enten frelse eller fortapelse.

McLaren mener at en slik forståelse er en forenklet og fordummende forståelse av hva Bibelen faktisk sier, og at dette har sammenheng med at vi leser Bibel med utgangspunkt i de som har tolket den etter Jesus, i stedet for å lese den ut fra dens egen historie, gjennom Det gamle testamentet. Han mener at denne forståelsen fjerner mye av det som er det sentrale i Jesus' budskap, om nestekjærlighet, radikal etterfølgelse og ansvar for jordas framtid.

McLaren forteller også om hvordan han blir stemplet som en liberalist og vranglærer mange steder han besøker. Men McLaren er ingen liberalteolog. Han går grundig inn i bibeltekstene og argumenterer solid for det han tenker. For meg er det fascinerende å tenke på at kanskje vi har tatt så mye feil. Og med vi mener jeg de fleste som kaller seg kristne i verden i dag.

En del av det han skriver, er så radikalt at det blir litt vanskelig å svelge. Spesielt gjelder dette delen der han forteller om gudsbilder i Det gamle og Det ny testamentet. Men du verden så friskt og godt det er å lese noen som har et nytt og friskt syn på hva Bibelen handler om. For det McLaren utvilsomt har rett i, er at Bibelen har vært brukt utallige ganger til undertrykkelse og maktmisbruk gjennom historien, og at den samme undertrykkende tankegangen er i full virksomhet også i dag, bare på andre områder. Han beskriver spesielt hvordan kristne brukte Bibelen til å forsvare slaveriet i USA.

For å selv lese svarene han gir, bør du lese denne. En offensiv McLaren spør også om denne nye typen kristendom er et skifte for den kristne tro, at denne måten å tenke om Gud og Jesus på kommer til å bli rådende. Han forteller med begeistring om hvordan han opplever at Gud har ledet ham i disse tankene. Ikke det at det er avgjørende, folk har sagt før at Gud har ledet dem til ting. Men det forteller om en offensiv og troende mann, som ikke søker egen ære og oppmerksomhet, men en som tror på og lengter etter å oppleve det han skriver om. Jeg vil anbefale denne boken fordi den tør å stille spørsmål som få andre tør, fordi den tør å komme med nye svar, som kan være like bibelske som de gamle, og fordi McLaren skriver godt og ærlig om den kristne tro og dens utfordringer.

Oppussing - før og etter

Til jul var det endelig klart for å flytte inn i nyoppussa stove og kjøken. Nedanfor kan du sjå nokre før- og etter - bilete frå prosessen.

 Det gamle kjøkenet midt i riveprosessen

Ferdig nytt kjøken

I gang med å sette opp ny innredning

Ny innredning på plass

Stygg vegg måtte fjernast.....

....og då vart det pent...

I stova måtte eg fjerne gamle plater, gamle vindu og måle litt....

 ..og resultatet blei ganske bra....

Fasaden forandra seg og....

..til det betre, synes no eg.

..og då kunne vi ete julemiddag og kose oss!!

Deilig er jorden

En god venninne av meg jobber i et begravelsesbyrå. Hun sier at den gamle salmen er en av sangene som er hyppigst brukt i begravelser. De fleste av oss tenker på den som en julesang, selv om det strengt tatt bare er det siste verset som har "julete" innhold. Men mange velger altså denne salmen for å markere livets slutt.

Egentlig liker jeg dette litt. I den forbindelse må man jo se på salmen som en protestsang. For det finnes jo overveldende mange argumenter for å motsi salmens tittel. Spesielt i en begravelse, hvor det meste er trist. Men så synger man altså at jorden og himmelen og alt på den er fantastisk og flott. Så feirer man livet i stedet for å omfavne døden. Og kanskje er begravelser det rette stedet å gjøre akkurat det. Og kanskje er årets nest siste dag en god dag å synge akkurat denne.

Godt nytt år!

Mannfolk

I mitt prosjekt med å bli opplyst om vår nasjonale litterære arv, er turen denne gongen komen til Arne Garborg. Av dei tre bøkene eg har i hylla mi, valde eg den tynnaste, Mannfolk. Boka var visstnok svært omstridd i samtida si, og den tek for seg eit tema som det var stor merksemd om på den tida, nemleg seksualmoral. Mellom anna vart boka brend av rektor ved Katedralskolen i Kristiansand. Ganske utruleg for oss som lever no, sidan boka ikkje inneheld spesielt mange tankar som er radikale i vår tid.

Boka handlar om fleire unge menneske i eit kunstnarmiljø i det som då heitte Kristiania. Sentralt i det dei fleste av dei tenkjer på, står ekteskapet. Det er den vegen livet går, men for Garborg er det mykje tvil knytta til dette. Kvifor skal ein gå inn i ekteskapet? Er det eit sjølvstendig val eller ei samfunnsmessig forventning? For enkelte av kvinnene er det andre tankar som gjer seg gjeldande, dei set større krav til mennene enn berre at dei vil finne ein å gifte seg med. Krav som Garborgs mannfolk ikkje klarar å leve opp til, nemleg avhald før ektekskapet. Og då blir jo lett alternativet at ein går inn i ekteskapet på ei løgn. Desse kvinnesakskvinnene får lite sympati hos Garborg. Ein av mennene, og i følge anmeldarar er det denne som er Garborgs talerør, torer å gjere det ingen andre torer, han lever som gift utan å vere det. Men heller ikkje dette skaper den lukke og framtid som forventa. Er det samfunnet si skuld eller er vi ikkje skapt til å leve slik?

I Garbors skildringar finnes ingen klare svar. Det handlar om tvil, forventningar, uoppfylde ynskjer og,  ikkje minst, hykleri og livsløgner. Garborg skriv godt, sjølv om ikkje Mannfolk blir rekna for å vere av hans beste verk. Det sterkaste kapittelet er om tenestejenta Helene, som blir med barn med den unge studenten Laurits, som er forlova med ei anna kvinne. Han framstår som feig og redd når han ikkje vil stå fram som barnefar, sjølv om tenestejenta kjem i store vanskar. Garborg skildrar det lille barnets dødskamp og den utslitte mora på ein framifrå måte:

I det same skreik ho hardt opp: åh! sjå! ho vert svart! hjelp meg! døyr ho? svart! blå! Å Herre Gud Fader - Jonathan flaug til og måtte halde henne oppe. Han såg barne i andlite; det var svartblått med opin munn og uppspilde skræmde augo som brast. Det var dauden. Få att augo på det! kvesste han i; og munnen! Dette hjelpte henne. Ho fekk magt yvi seg sjølv; ja, ja! sagde ho, og freista å gjere som han sagde. Men augneloki var alt stive; han måtte hjelpe henne. "Er det.....er det slutt? spurde Helene, liksom ho ikkje torde tru det. Ja; no var det slutt. Men Helene tok til, halvt gråtande, halvt glad, å takke Gud for at han hadde teki den vesle til seg.