Flere forbilder

Siden jeg er inne på folk som "go the extra mile", for å sitere ett av emnene for dette årets engelskeksamen, kan jeg jo komme med et par eksempler til. Jeg mener altså folk som gjør mye mer enn det som kan forventes av dem. Denne gangen kan vi lese om 15 år gamle Nadia Alangeh som valgte å gi bort alle konfirmasjonspengene sine til Leger uten grenser. Og vi snakker om så mye som 19000 kroner! Hun sier blant annet:


Jeg gjorde det fordi jeg har alt det jeg trenger, og det er mange som trenger mer hjelp enn det jeg gjør.......Med tanke på at det er mange som ikke har hjem og bor i huler blant annet i Afghanistan, så ser jeg på materielle ting som unødvendige med mindre det er hus, vann og mat


Slettes ikke verst.

What are words

I forbindelse med at vi planlegger å ha en skolekonsert med niendeklassene jeg har i musikk, ble elevene oppfordret til å finne fram sanger de hadde lyst å øve inn og fremføre. En av elevene kom da med sangen What are words med artisten Chris Medina. Selv hadde jeg aldri hørt denne før, men tenkte at dette var en usedvanlig vakker sang, foruten at den var ganske enkel å spille. I går var jeg inne på YouTube og fant musikkvideoen til sangen. Da ble jeg klar over den sterke historien til Chris Medina.

Chris Medina var en av de som meldte seg på den siste utgaven av American Idol. På audition fortalte han historien om seg selv og forloveden Juliana. Kort tid etter at han hadde fridd til henne på den mest romantiske måte, ble hun rammet av en trafikkulykke som sendte henne i et langvarig koma. Sjansene for at hun kom til å våkne var ikke de beste, men Chris nektet å gi opp håpet. Og våknet gjorde hun, men med hjerneskader og uten evnen til å gå.

Og her kan vi stoppe et øyeblikk og tenke på hva ville gjort. De var ikke gift, bare forlovet. Slik tenkte ikke Chris. I dag bruker han tiden sin på å pleie sin forlovede sammen med moren hennes. Og hver gang han bli spurt, forteller han om sin kjærlighet for henne og viktigheten av å holde det man lover og være trofast, selv om det kan koste. Og det er også det denne sangen handler om. I videoen ser vi bilder av forloveden både før og etter ulykken. I sangen synger han blant annet:

What kind of guy would I be if I was to leave when you need me most

En sterk, sterk historie om noe som jeg tror er heller sjelden. Lytt til sangen selv!

The Adjustment Bureau

Jeg liker filmer som leker med logikk og umuligheter, ikke minst når de knytter det til eksistensielle spørsmål. Inception var en slik film, og nå The Adjustment Bureau. Filmen handler om spennende spørsmål som: Finnes det en forutbestemmelse for hvordan livet blir? Hvem styrer denne? Og går denne an å forandre på?

David, som blir spilt av Matt Damon, får et lite innblikk i hvordan dette fungerer da en i byrået, en engel, sovner og går glipp av en mulighet til å søle kaffe på David. Resultatet blir at David treffer kvinnen i sitt liv, henne han er bestemt til å være med. Tror han i alle fall selv. Men byrået og formannen har andre planer. Og setter jord og himmel i bevegelse for å hindre at forholdet utvikler seg. Spennende blir det. Og David stiller spørsmålene vi andre sitter med. Hvorfor er det så viktig å følge planen? Hvorfor kan han ikke få være sammen med henne?

Konklusjonene blir egentlig tilnærmet bibelske. Det finnes en plan, en forutbestemmelse. Men denne kan endres av menneskene. Slik som vi ser hos Moses og profeten Jonas i Bibelen. Sistnevnte reddet jo byen Ninive fra utslettelse etter en liten omvei i en fiskemage. Selv om slutten av filmen virker noe improvisert, er den akkurat så amerikansk som vi liker det. Dersom du virkelig vil noe nok, blir det som du vil. Og da velsigner også formannen det.

Et lite tankekesperiment dette. Men spennende nok. For finnes det en plan for oss alle? Hvor detaljert er den? Hvordan skal vi vite når vi er i den og når vi er ute av den? Og hva da med den frie viljen? Er den begrenset eller ikke-eksisterende? Ikke vet jeg, men spennende spørsmål er det!

Hvorfor plyndrer ikke japanerne?

Mens nyhetene fra Japan i stigende grad må vike spalteplass for nyheter fra Libya og andre steder, er det kanskje greit å reflektere litt over et av de spørsmålene som ble stilt under katastrofen som rammet landet. Når slik enorme ødeleggelser rammer, er det jo et svært typisk tegn at plyndringer og herjinger rammer ganske fort. Dette har vi sett de alle fleste steder som har blitt rammet av flom, jordskjelv eller andre naturkatastrofer. Fortvilte mennesker som har mistet alt, blander seg med kriminelle gjenger og plyndrer og herjer forsvarsløse butikkeiere og privatpersoner. Lovløsheten tar over, ingen har lenger kontroll.

Men i Japan har altså dette ikke skjedd. Folk har mistet alt, muligheten for lovløshet og anarki har vært merkbart til stede. Likevel har folket forholdt seg rolig. Få, om noen, har utnyttet kaoset til egen vinning.

Dagbladet hadde en artikkel om dette sist uke. I artikkelen finner vi blant annet følgende forklaring:

Japanerne er ikke så selvopptatte som oss her i Vesten. En japaner vet at han ikke er verdens sentrum, han vet at han inngår i et sosialt nettverk og er en del av en sosial gruppe. I Japan skal man ikke framheve seg selv og heller ikke vise følelser. Alle vet at man er trist, man trenger ikke vise det og tiltrekke seg oppmerksomhet.

Man forklarer det altså med japanernes sinnelag. Det er egentlig litt interessant med tanke på det som den kjente pastoren David Yonggi Cho sa da han prøvde å finne årsaken til katastrofen:

Fordi det japanske folket vender ryggen til Gud med si tru og fordi dei tilber ateismen og materialismen får det meg til å lure på om ikkje dette er Guds åtvaring til dei. Eg håpar at denne katastrofen kan bli vendt til velsigning og at dei brukar høvet til å vende tilbake til Herren

Vi kan jo riste på hodet av dette og jeg gjør det selv. Yonggi Cho går vel her i fellen å prøve å forklare det uforklarlige. Jeg fikk litt de samme følelsen da jeg leste Chos bok om Åpenbaringsboken i Bibelen. Han prøver å forklare noe han ikke kan forklare og heller ikke forstår. Slik jeg ser det er det to interessante perspektiver her. For det første, kan vi se at det ikke bare er Cho som tenker som han gjør. Her er hva guvernøren i Tokyo sier om katastrofen:

Vi må benytte tsunamien som en anledning til å rense oss for egoistisk begjær. Dette er en himmelsk straff.

Til forveksling ligner jo dette det som Yonggi Cho sier. Og kanskje kan dette være med å forklare japenernes opptreden under katastrofen. Man ser seg selv i en større sammenheng, ikke bare tenker på seg selv, men ser det hele i en større sammenheng, som del av en større plan, på en måte. Man ser en mening i det, selv om man kanskje synes straff er et sterkt ord. Da bøyer man heller hodet i ydmykhet over det man ikke forstår i stedet for å utnytte situasjonen til egen vinning.

Det andre perspektivet er jo at Japan, som i følge Cho er en så ugudelig nasjon, opptrer med mye mer medmenneskelighet enn folk i den kristne nasjonen USA gjorde under orkanen i New Orleans, for eksempel. Og da kan man jo lure på hva ugudelighet er for noe.

Northug - for siste (?) gang

Nå burde jeg sikkert holdt kjeft om dette, jeg har jo skrevet ganske mye om hva jeg mener om saken før. Og de fleste som bryr seg, vet hva jeg tenker. Men jeg tror kanskje det er et perspektiv i denne saken som ikke har kommet godt nok fram. Derfor skriver jeg litt mer. Men så er det slutt. Mannen fortjener ikke så mye oppmerksomhet fra meg eller noen andre.

For er det noe Petter Northug elsker, så er det oppmerksomhet. Det vil si, når han vil ha det. Og det er ikke alltid. Da han etter sølvmedaljen på sprintstafetten skulle til NRKs studio for å snakke om medaljen, var han blitt "syk". Hele Norge fikk panikk og spekulerte i hva som kom til å skje dersom han ikke ville gå stafetten. Men fredag var han plutselig frisk som en fisk. Og det som ikke så mange fikk med seg etter stafettseieren var at Northug selv innrømmet at det hele hadde vært spill for galleriet, fordi han ikke orket å være med på alt styret som fulgte med medaljen. Det passet han mye bedre å sløve på rommet.

Den store snakkisen etter stafetten var Northugs målgang der han hånet sine motstandere, ved å stoppe opp rett før målstreken for å demonstrere for svenskene, som kom 20 meter bak, hvor overlegen han var. Reaksjonene kom, så klart. Svenske reportere kalte ham en gris. De svenske løperene ville ikke si så mye, men kroppspråket talte klart nok. Mange nordmenn syntes det ar kult. Andre ville ikke kommentere. Det de fleste av hans overdordnede sa, var at han må få være seg selv, at det bare var show, at Bjørn Dæhlie gjorde det samme osv. Og det er her mitt poeng kommer. At en skiløper oppfører seg som en drittunge, får så være. At han bruker sin stjernesatus til å håne og tråkke på sine motsatandere er verre. At ingen av hans ledere tar til motmæle og setter han på plass, er det verste.

La meg sitere det min kloke fetter Fred sier på Facebook:

To ting: Ser selvsagt at man kan se på det hele som show og moro, men problemet er at han har blitt et forbilde for mange små. De holdningene han viser er vel stikk imot alt man prøver å få inn både hjemme og i skolen...? Vi har her i landet hatt et stadig større fokus på mobbing i skole og arbeidsliv. Dere som kjenner meg vet at jeg selv flåser og tuller om alt for mye og har det med å gå for langt. Men akkurat denne saken er veldig alvorlig for meg. Skal man gjøre noe med problemet, må man begynne med å gjøre noe med den type holdninger som ble vist fram i Kollen i dag. Til vill jubel fra tusener av selvgode nordmenn som tror det er greit... Den andre tingen: Det er gøy med rivalisering med svenskene, men ikke når den går bare en vei... Da er det vel strengt tatt ikke rivalisering? Skal vi la en trønder med dårlig dømmekraft skade den fine balansen i søskenforholdet til svenskene? Ikke det at jeg tror han klarer det...

Som lærer er jeg også opptatt av at barna lærer sentrale verdier som respekt, toleranse og empati. Dersom noen ikke viser andre respekt og vennlighet er det min jobb og plikt som lærer og leder å si i fra at dette ikke er greit. Den vanligste reaksjonen da fra elevene er at de ikke mener noe med det, at det er ironi eller kødd, som de sier. Og det er det kanskje fra deres side, men det blir ikke oppfattet slik nødvendigvis. Dersom jeg da ikke gjør noe med det, opptrer jeg totalt uansvarlig og gjør meg selv medskyldig i at det skapes et utrygt og uvennlig miljø. Og er det ikke akkurat det Åge Skinstad og co gjør nå når de reagerer som de gjør: Petter må få være Petter. Han liker å showe. Han blir mer motivert av å terge svenskene?

Er jeg moralist, mørkemann og en grinete gubbe? Sikkert. Men jeg må innrømme at opplevelsen av å se store, norske idrettsprestasjoner har blitt sterkt redusert av denne smågutten fra Trøndelag. Og på fredag var jeg ikke spesielt stolt over å være norsk. Selv så jeg innspurten sammen med elevene mine. Også noen av dem reagerte på det Northug gjorde. Heldigvis. Skulle ønske flere var som dem. Det er kanskje typisk norsk å være god. Men jeg håper ikke det blir typisk norsk å være som Northug. La meg avslutte med å sitere den tyske skitreneren Jochen Behle: Slik oppførsel vil jeg aldri se fra en av mine utøvere.

El Pico del Teide

På torsdag leide vi oss en liten Peugeot og kjørte den svingete veien opp mot vulkanfjellet Teide. Øya Tenerife er jo skapt av vulkanske aktivitet, noe som de svarte lavastrendene rundt omkting vitner om. Vi svinget oss forbi frodige åser og landsbyer som Tamaimo (!) og kom etterhvert opp i det såkalte månelandskapet som er så spesielt. Utrolig nok vokser det noe grønt her oppe også, flere steder kan man se trær som vokser rett ut av den svarte lavasteinen. Til lenger opp vi kommer, til mer ser vi av det fantastiske landskapet. Etterhvert befinner vi oss på ett flatt platå som markerer et av flere kratere hvor det gjennom historien har kommet vulkanutbrudd. Hele området er satt sammen av flere vulkaner, det siste utbruddet i området kom i 1909, men man tror at det vil komme nye utbrudd i fremtiden.

Turen oppover ga oss mange flotte bilder til å bruke på datamskinens skrivebord :) Til slutt nådde vi over to tusen meter, hvor kabelbanen opp mot toppen begynner. I følge min reisekamerat Asbjørn gikk det ganske fort før vi kom oss inn i kabelbanens vogn. Sist han var her, måtte de vente tre timer for så å høre den skuffende beskjeden om at banen var stengt på grunn av sterk vind. Vi ventet ikke så mye mer enn en time. Sterk vind var det ikke denne dagen. Etter fem-seks minutter kunne vi gå ut av vognen og møte den ubeskrivelig flotte utsikten. Overalt kunne vi ane konturene av hvordan lavaen hadde rent ned, størknet og blitt liggende. De siste meterne opp til toppen fikk vi ikke gå. Så vi måtte nøye oss med 3555 meter. Toppen er på 3718. Uansett befant vi oss mye høyere enn man kan komme i Skandinavia.

På silke høyder merker man at det skjer noe med kroppen. Man blir sliten av ingenting, og anpusten av å gå noen få meter. På toppen lagde jeg en veldig informativ dokumentar om turen opp ;) Ta en kikk på den! Turen opp kan absolutt anbefales. Det er faktisk mer enn sol og strender å se på Kanariøyene!

Tenerife i februar

Jeg har etterhvert gjort det til en vane å dra til sydligere strøk når vinteren blir for monton her i gamlelandet. Så også i år, og i år gikk turen til Tenerife med min gamle romkamerat Asbjørn. Og turen svarte til forventningene: Solfylte, late dager med god mat, strandliv og opplevelser. Og nå blir vinteren så mye kortere her hjemme også. for nå er det jo straks Mars..

Vi bodde i det som kalles Los Gigantes, nord på øya. Dette er et mer rolig strøk enn det typisk masseturist-vennlige Playa de las Americas. Her var det ingen som maste på oss at vi måtte kjøpe sakene deres, det var ingen kjøpesentre som blinket i natten. Det var egentlig ikke så mange strender heller foruten den lava-svarte Playa de la Arena, og bølgene gjorde at vi ikke fikk lov å bade så veldig mye heller. Men who cares? Sommer og sol var det i alle fall.

Tenerife er den grønneste og frodigste av kanariøyene, og selv om jeg ikke har vært på alle de andre, vil jeg påstå også den vakreste. Høye klipper som kaster seg ned i sjøen, og nydelige murhus som klamrer seg fast på toppene.

Vi leide også bil et par dager, og vi kjørte blant annet opp til vulkanen Teide, over 3000 meter over havet. Mer om det i morgen.