Anfi del Mar

Egentlig har jeg vært litt i mot å reise til Syden på sommeren. Man bør jo nyte det lille vi har av sommer her. Men nå er det utrolig mange år siden vi hadde en hel sommeruke uten regn her, så i år dro jeg. Sammen med familien, og fikk en mulighet til å ha en uke på et litt mer eksklusivt sted på Gran Canaria. Anfi del Mar er et timeshare-sted med en høyere standard enn du vanligvis finner på vanlige syden-hoteller.

Strand, sol, bading og gode bøker blir sjelden feil. Når alt du trenger av strand, restauranter, basseng og butikker er i en radius av 300 meter, trenger man ikke bevege seg så mye. Stedet er spesialtilpasset med norske tv-kanaler og norske varer i butikken. Med andre ord en regelrett turist-maskin. Hver kveld var det  store eller små aktiviteter på en provisoriske scene ved stranden. En av kveldene ble niesen min Miriam, tatt opp på scenen for være med på litt limbo-dans som dere kan se på videoen.

Selv om man hadde alt man trengte og vel så det på Anfi del Mar, kan jeg vel ikke si at stedet var spesielt sjarmerende. Lokal kultur og natur, sjarmerende bakgater og bygninger var fraværende. Men kanskje det er det norske turister vil ha: At alt er som hjemme, utenom været...

Briksdalsbreen brotnar

I går kunne vi lese i både lokalaviser og riksaviser at Briksdalbreen har brotna i to. Den nedste delen av breen har lausrive seg frå hovedarmen. Dette er eit scenario som har blitt skildra fleire gonger dei siste åra som noko som kunne hende. Og no har det altså blitt slik. Konsekvensen kan bli at den nedste delen vil smelte heilt og forsvinne. breen vil framleis vere eit flott syn, men det vil ikkje være det same. Noko av det som har vore spesielt med breen er at han har vore så nær at ein tidvis kunne berøre han.

Eg var ved breen første gang på byrjinga av 80-talet. Då var breen større, men ikkje veldig mykje. Så gjekk det ein del år der eg ikkje var opp til breen. Då eg var der igjen i 97 eller 98, hadde breen vokse enormt og vi kunne gå heilt inn til breen, ja jamvel under han og ta spektakulære bilete. På den tida var også brevandring eit populært tilbod ved breen, samt den eksotiske hesteskyssen opp til breen.

Etter at breen minka, vart det umogleg å ha brevandring der for nokre år sidan. Etter ei ulykke med hestskyssen, var hestane erstatta med John Deere-transport. Og no kan altså store deler av breen forsvinne. Det er ikkje mogleg å dra konklusjonar om at smeltinga skuldast global oppvarming. Breen har vokse og minka i periodar også tidlagare. Det er likevel trist at den vakre breen er redusert til så lite. Kanskje vil vi oppleve det same som i nabobreen i Kjenndalen, at breen blir nærmast heilt borte. La oss ikkje håpe det skjer.

Biletet er teke i sommar, og vi ser at breen er smal på midten. No heng han altså ikkje i hop lenger.

Flom!!

Jeg har jo lest om og sett bilder av elver som har flommet over, veier som har blitt stengt, hus som har blitt evakuert, men har aldri opplevd noe lignende selv. Før denne søndags kvelden i juni. og selv om det kanskje ikke var så dramatisk som det så ut, føltes det skremmende nok da det stod på.

Siden jeg var liten har jeg hørt historien om sist gang elva gikk over sin bredde. Som noen vet, har vi en liten elv som går gjennom tunet vårt, nært opp til alle husene. Selv har jeg aldri opplevd at denne har flømt over, selv om den kunne bli stor enkelte ganger. Ikke en gang min far på 84 husker at den har flommet over. Min fars tante, som vi kalte faster, fortalte historien om hvordan elva flommet over en gang, vannet kom inn i fjøset, og man måtte ta en liten gris med inn på kjøkkenet. Der fant grisen seg godt til rette og la seg rett ned i et trau med nysatt brøddeig. En god historie, uten tvil.

Denne søndagen hadde vi vært en tur på setra. Det var ganske varmt og lummert og utover på ettermiddagen begynte det å lyne og tordne i det fjerne. Det som var spesielt, var at det fortsatte i flere timer, noe som er sjeldent. Da jeg gikk og la meg rundt halv ett, regnet det og tordningen begynte å komme nærmere. Jeg pleier ikke å ha vinduet åpent når jeg sover, men denne kvelden var det så varmt og klamt at jeg åpnet det. Regnet ble kraftigere etter hvert, og utviklet seg til å bli enormt kraftig. Og høyt, det var ikke lett å sove.

Plutselig hørte jeg en mer fossende lyd som blandet seg med regnet. Først trodde jeg at det var regnet, men syntes det hørtes rart ut, så jeg stod opp og kikket ut vinduet. Da så jeg at  vannet fosset langs med muren på huset og ned i hagen. Det hadde tatt med seg et lite skap som jeg hadde kastet ut da jeg ryddet opp i stua. Jeg sprang ut i gangen, der jeg møtte svogeren min som hadde sett det samme. Jeg sprang ned trappene og ut. Der fikk jeg se at vannet strømmet fra elva og små elver strømmet ned på begge sider av huset. Jeg hadde på meg støvler og gikk ut for å kjenne på strømmen. Vannet gikk over støvlene. Midt på tunet stod den tunge hoggestabben som elven hadde tatt med fra vedhuset.

Jeg sprang inn igjen og ropte til søsteren og svogeren min at vi måtte komme oss ut. Jeg så for meg at elva skulle ta et helt nytt løp og ta med seg hele huset. Helt sikkert en ubegrunnet frykt, men man tenker vel ikke så rasjonelt i slike situasjoner. De var selvsagt redd for gå ut i regnet med lille Vegard som lå os sov. Vi fikk på oss klær og beveget oss ut. Jeg tenkte at låven var et trygt sted, siden den ligger høyt. Vi kom oss dit og ringte til den andre søstera mi som lå i det nye huset lenger vest. De var selvsagt også redd for det som skjedde. Jeg bevegde meg videre utover, og så at elva hadde gått over et tredje sted, mellom låven og garasjen. Strømmen her var enda sterkere, men ikke verre enn at jeg kom meg over til det nye huset og så at alle var i sikkerhet der. Jeg så også at vannet ikke hadde nådd fram til huset, og tenkte at dette kanskje var det aller tryggeste stedet å være. Jeg hentet de andre på låven og vi gikk mot det andre huset. Svogeren sa at jeg måtte ta Vegard over den verste strømmen siden jeg hadde støvler. Jeg tok imot han uten å tenke og vi kom oss i trygghet der ute.

Utover natta avtok regnet og elva gikk tilbake. Jeg ringte brannvesenet og de sendte folk som ikke kom seg fram fordi vannet hadde oversvømt veien. Senere fikk vi vite om at flommen hadde skapt enda mer skade og farlige situasjoner andre steder. Et sted måtte folk evakueres med båt. Et annet sted satt folk i bilen, fordi de var redde for at huset skulle bli tatt. Etter noen timer gikk vi tilbake og i seng. Men det gikk en stund før jeg fikk sove den natta.

Neste dag kunne vi se på skadene. Vi var ganske heldige. Grus og jord var røsket opp og flyttet på og ved fra vedhuset var spredd over et stort område. Muren langs elva var i stor grad ødelagt. Verst gikk det ut over vedhuset, som du kan se på bildet. Dette er helt ødelagt og må rives.

Et overraskende drama, heldigvis med en lykkelig utgang. Håper det blir hundre år til det skjer igjen!

Terror

Den store hendelsen som har preget oss i sommer er terroren på Utøya. En grusomhet som er ufattelig for oss alle. Det er helt uforståelig at noen bare plaffer ned ungdommer og barn som en del av en syk plan om å overta makten i landet.


Det som er den største langtidsvirkningen av dette, er nok hvordan de norske politikerne tok dette. Selv om det fantes røster som ropte om hevn og at det nå var på tide med dødsstraff igjen. Men politikerne med statsministeren i spissen var klinkeklar på at vi måtte møte dette med enda større åpenhet og demokrati: Men svaret på angrepene må være mer demokrati og mer åpenhet. I motsatt fall vil de som sto bak, ha oppnådd sine mål. Med andre ord dyrke fram mer av det terroranslaget slo til mot. Det står i enorm kontrast til den amerikanske presidentens budskap etter 11. september: Make no mistake, the United States will hunt down and punish those responsible for these cowardly acts


Man blir stolt av at vi har slike ledere som praktiserer Bibelens budskap om å gjengjelde ondt med godt. Og man blir glad for at ingen bruker dette som en brikke i et politisk spill for å fordele skyld. Hendelsen har avslørt at vi har mye å være stolte av i dette landet.

TerrAssa

Som jeg har skrevet før, har en del av det å flytte hjem, vært å bygge et nytt hus som foreldrene mine kunne bo i, før jeg selv overtok det gamle. På forsommeren var huset klart til innflytting og mye ble flyttet fra gammelt til nytt. Og jeg overtok gammelt som skal bli som nytt (om en 15-20 år he he).

Et nytt hus må selvsagt ha en terrasse. Og jeg var så heldig at min gode venn Asbjørn dro med seg hele familien hit for å hjelpe til. Han gjorde en kjempejobb, og terrassen ble ferdig og fin. Selv om det tok litt lenger tid enn vi trodde. Og en god del mer materialer enn vi trodde. Men pent vær og grundige analyser gjorde at arbeidet ble svært vellykket. Selv om jeg dunket skallen opp i parabolantennen du ser bakerst i bildet en 20-30 ganger

I tillegg til en fantastisk arbeidsinnsats, var det fantastisk koselig å ha besøk av familien Haugstvedt. Vi tok oss også tid til å ha litt ferie, og til å besøke den vidunderlige Briksdalen. Jeg håper at de vil komme igjen ved første anledning!

I'm back!!

Nå var det fryktelig lenge siden sist, og jeg tenker at det er på tide å begyne å skrive litt igjen. For det har jo skjedd en god del siden sist, og jeg tenkte jeg skulle bruke de neste dagene til å skrive litt om hva som har skjedd i sommer, for det har skjedd en god del. Og i neste uke begynner jeg i ny jobb. Håper du er interessert i hvordan mitt nye liv vil bli. Jeg tar gjerne imot tips underveis.

I juni sa jeg farvel til Vear skole, Tønsberg og Vestfold. Femten år er det siden jeg flyttet til Vestfold. Unødvendig å si kanskje, men det føles ikke så lenge siden. Men jeg merker i alle fall at jeg har forandret meg mye siden høsten 1996. Og det har nok verden også.

Det var også spesielt å si farvel til klassen jeg har jobbet med de siste årene. Avslutningen ble flott og høytidelig. Alle elevene fikk utdelt sine vitnemål, det ble holdt taler og sunget. Jeg har alltid syntes det var rart det der med at man skal være sammen med de samme menneskene omtrent hver dag i tre år, og så ser man  dem plutselig ikke lenger. Heldigvis har man Facebook i våre dager, slik at man kan følge litt med. Spesielt var det også for oss lærerne å si noen siste ord til elevene før de spres ut i hele verden. Jeg avsluttet min tale med ordene fra sangen "A rose is a rose"

Their flowers are fading

In time's bitter garden

But yours is only

Beginning to bloom

So keep on that same road

And keep on your toes

And just keep your heart steady as she goes

And let them call you what they will

Just remember

A rose by any name is still a rose

Landet har vært fylt av slike roser den siste tiden. Rosene er overalt rundt oss. Og 95-elevene på Vear er slike roser som drar ut i verden. Lykke til!

Flere forbilder

Siden jeg er inne på folk som "go the extra mile", for å sitere ett av emnene for dette årets engelskeksamen, kan jeg jo komme med et par eksempler til. Jeg mener altså folk som gjør mye mer enn det som kan forventes av dem. Denne gangen kan vi lese om 15 år gamle Nadia Alangeh som valgte å gi bort alle konfirmasjonspengene sine til Leger uten grenser. Og vi snakker om så mye som 19000 kroner! Hun sier blant annet:


Jeg gjorde det fordi jeg har alt det jeg trenger, og det er mange som trenger mer hjelp enn det jeg gjør.......Med tanke på at det er mange som ikke har hjem og bor i huler blant annet i Afghanistan, så ser jeg på materielle ting som unødvendige med mindre det er hus, vann og mat


Slettes ikke verst.