En av postmodernismens mest hørbare stemmer i Norge når det gjelder religiøse spørsmål er artisten Sigvart Dagsland. Nå har det kommet en ny biografi om ham, der han gjentar mye av det han har gitt uttrykk for, Både Vårt Land og Korsets Seier bruker en del spalteplass i dagens aviser på å kommentere det Dagsland står for. Synspunktene hans kan oppsummeres på følgende måte:
-Det finnes ikke noe helvete som mennesker må frelses fra-Det har derfor ingen hensikt å drive misjon
-Kristne bør slutte å snakke om skyld, synd og skam, siden dette ikke er relevant
-Også i andre religioner kan det finnes veier til Gud
Mye av dette er jo ikke akkurat oppfunnet av artisten. Det er kjente innvendinger mot den tradisjonelle kristne tro. "Hvorfor vil en kjærlig Gud sende mennesker til helvete? Hvordan kan kristne være så eksklusive at det er bare deres religion som er den riktige? Hvorfor skulle det være nødvendig for Gud å ofre Jesus når han som allmektig kunne gjøre det han ville for å vise mennesker nåde?" Konklusjonen for Dagsland er at det er Jesus' budskap om kjærlighet og barmhjertighet som er viktig, det andre er underordnet.
Hva tenker så jeg om Sigvarts Jesus? Ligner han på min Jesus? Delvis. Min Jesus er også opptatt av å inkludere mer enn å ekskludere. Han er opptatt av kjærlighet og barmhjertighet. Jeg vil heller ikke utelukke at Gud har måter å frelse mennesker på som er annerledes enn den tro jeg har. Men det blir problematisk når Dagsland bare avfeier det som er Paulus' store tema og NTs fokus: At Jesus døde med en hensikt; Han ville frelse mennesker fra deres synder, fra en evig fortapelse. Jesus sa at han ga sitt liv frivillig, for å kjøpe mennesker fri. Ikke dermed sagt at Dagsland tar feil i alt han sier. Men hans Jesus er ikke identisk med min Jesus, og slik jeg ser det: Ikke den samme Jesus som Bibelen beskriver.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar