Stian Aarebrot har et innlegg i dagens Vårt Land der han stiller spørsmålet: "Har det ingen hensikt å være kristen hvis det ikke finnes noe helvete?" Han skriver dette som svar på et annet innlegg der det ble stilt sprøsmål ved Sigvart Dagslands tro, som jeg har skrevet om før. Aarebrot skriver blant annet:Om Tønnesen (som skrev det originale innlegget) en gang i fremtiden står ved perleporten og prater muntert med St.Peter, og han underveis i praten med apostelen begynner å legge merke til at både den ene og den andre kjendisen han var sikker på skulle sørover, passerer bak ryggen på sin samtalepartner, og etter å ha spurt St.Peter om hvorfor ikke de er på vei til Helvetes porter, får til svar at "Far har bestemt at alle får komme til Himmelen", vil han da føle at livet på jorden har vært hensiktsløs, at han er blitt lurt?
Som jeg skrev om tidligere, har dette spørsmålet opptatt meg en stund. Hvis det finnes et helvete, hvordan er det? Og hvis det ikke finnes, hvordan skal vi da forstå Bibelen? Og hvorfor måtte Jesus da dø? Og hvilken hensikt har det da å være en disippel aller fortelle andre om Jesus? Og som poenget til Aarebrot sier: Vil vi føle oss lurt dersom Gud åpner himmelen for folk som vi mener ikke hører hjemme der?
Jesus fortalte en lignelse om en mann som leide arbeider til å jobbe for seg. Han avtalte lønnen med dem og de jobbet hele dagen. Så kom det noen flere på slutten som jobbet bare en liten stund. Når de skulle lønnes, fikk alle like mye. Sier dette noe om dette temaet?
Brian McLaren, som er den fremste talspersonen for det som kalles "The Emergent Church" skriver om disse tingene i flere av sine bøker. I boken "The last word and the word after that" tar han for seg argumenter fra flere sider og konkluderer med et standpunkt som tradisjonelt har blitt kalt universalisme. Dette vil si at det Jesus gjorde da han døde, var at han forsonet hele verden med seg selv, og at han åpnet himmelen for mennesker fra alle religioner og alle synspunkter. Ingen går dermed fortapt. Faktum er jo at i oldkirken var dette et ganske vanlig standpunkt blant teologene.
Enda mer interessant er det han skriver om i "A generous orthodoxy" der han systematisk framstiller sine synspunkter på det meste av praktisk teologi. I kapittelet "Jesus - saviour of what?" skriver han blant annet:
....I used to believe that Jesus' primary focus was on saving me as an individual and on saving other "me's" as individuals. For that reason I often spoke of Jesus as my "personal saviour" and I urged others to believe in Jesus in the same way.....I fear that for too many christians "personal salvation" has become another consumer product (like personal computers, a personal journal, personal time etc) and Chritianity has become its marketing program. If so, salvation is all about me...
...although I believe in Jesus as my personal saviour, I am not a christian for that reason. I am a christian because I believe that Jesus is the saviour of the whole world.
McLaren skriver også om at det enorme fokuset på døden og livet etter døden, fort kan bli til at vi går glipp av selve livet. Mer om det i morgen.
Så absolutt interessante tanker det her og noe jeg kunne falt til ro med dersom jeg skulle holdt fast på troen. Min siste snev av Jesusbevissthet var også gjennomsyret av tanken på apokatastasis, eller alle tings gjennopprettelse. Men samtidig føles det som om det ligger andre tanker til grunn for bibelen, nemlig en lite egalitær tilnærming til gud, skapt i herskernes bilde, som krever ubetinget lydighet for i det hele tatt å godta deg som venn, som legger all skyld for adams synd på hele menneskeheten for deretter å forvente takknemlighet for at han gjennom å pine sin egen sønn endelig kunne tilgi oss. For noe vi altså ikke hadde gjort. Men han er sier jo tross alt at han vil hjemsøke synden på barna i tredje og fjerde ledd.
SvarSlettHar selvsagt tenkt alle disse tankene selv også, men det blir jo ganske teknisk, det her. Uten å snakke for deg, men kun for meg selv, føler jeg at troskriser handler mye mer om relasjonelle problemer mer enn teorier. Det er mye vanskeligere å forholde seg til relasjonelle problemer med Gud enn tekniske problemer om teologi, selv om dette også kan være vanskelig, oig kan forsterke krisen.
SvarSlettFor meg har det blitt mindre viktig at Jesus måtte dø enn at han faktisk ville det. Og i følge ham selv fordi han elsker menneskene. En som elsker meg så høyt at han ofrer livet slitt på meg, er verdt å høre på, selv om det er mye jeg ikke skjønner.
Og når det gjelder GT og lovens forbannelse, er det en helt annen religion. Kan vi si mer om en annen gang.