Årets idrettsbilde

Vel, en ganske vidløftig overskrift, dette. Mange vil vel hevde at overskriften passer bedre til overbetalte spanjoler som tar VM-gull i fotball eller en ufordragelig trønder som vinner OL-gull på ski. Men dette bildet av syklisten Cadel Evans og hans lagkamerat Mauro Santambrogio inneholder så mye følelse at jeg våger meg på tittelen. Spesielt når man vet bakgrunnen for bildet. BMC-kaptein Evans omfavnet lagkameraten etter målpassering på dagens etappe i Tour de France. Flere minutter ble de stående slik uten å si noe. Og et bilde kan jo som kjent si mer enn tusen ord.

Evans gikk i gang med dagens økt iført den gule trøya som viser at han var sammenlagtleder av Tour de France, verdens største sykkelritt. Planen for dagen var at han sammen med laget skulle kontrollere rittet slik at ingen skulle ta trøya og ledelsen fra ham. Det ikke lagkameratene eller konkurrentene visste, var at Evans syklet med brudd i albuen. Kulissene for dagens etappe var fire knallharde fjelloverganger og stekende sommervarme.

Flere av Evans lagkamerater satte seg foran i feltet for å kontrollere rittet. Målet var at ingen av de største konkurrentene skulle få et forsprang, samt kontrollere at de som lå i brudd foran feltet ikke fikk for mye tid. Laget gjorde en kjempejobb. Den ene etter den andre lå foran og tauet feltet. Kiliometer etter kilometer ble syklet i den stekende sola, litervis med drikke ble fortært. Den ene etter den andre måtte slippe feltet og ta sitt eget tempo. BMC-laget fortsatte ufortrødent videre. Etterhvert måtte den ene etter den andre av dem også gi seg. Godt oppe i den siste stigningen slapp også den siste av hjelperytterne, italieneren Mauro Santambrogio. Jobben var gjort. Nå var det opp til kapteinen Evans å gjøre siste del av jobben selv.

Men kapteinen sviktet. Han klarte ikke å henge med da de verste konkurrentene rykket fra, og avstanden ble større og større. På toppen var Evans ti minutter etter. Plutselig var Santambrogio, totalt utslitt, tilbake hos Evans. Han satte seg foran for å hjelpe sin kaptein. På nedkjøringen til mål klarte utrolig nok Santambrogio å begynne å ta inn tid på teten. I mål hadde den totalt utkjørte Santambrogio sammen med den totalt utkjørte Evans klart å ta inn to minutter. De var fortsatt åtte minutter bak, og kampen om seieren i årets tour var ute for Evans. Evans raste ned til en 18.plass sammenlagt. Men likevel. Han klarte å ta inn to minutter.

I mål kastet han seg om halsen på Santambrogio. Sikkert med en følelse av enorm skuffelse sammen med enorm takknemlighet. Kapteinen hadde sviktet sine hjelperyttere. Men hjelperytteren sviktet ikke sin kaptein. Er der rart vi elsker denne sporten?