Hva i helvete tror du på?

For et par år siden bestemte jeg meg for å dykke dypere ned i et av de mest problematiske spørsmålene for de fleste kristne, nemlig spørsmålet om en evig fortapelse. Mitt inntrykk var, og er, at de aller fleste kristne valgte å ikke undersøke dette nærmere, fordi det rett og slett er enklere å la være. Kan en god og kjærlig Gud virkelig dømme folk til "gråt og tenners gnissel", som Jesus beskriver det? Mange har sett for seg Dantes inferno som et billedgjøring av det Jesus snakker om. Det jeg ville finne ut, er om det finnes troverdige alterntiv til denne forestillingen.

Mitt inntrykk er at det er to rådende syn blant de kristne i dag. Det ene er dem som ikke regner helvete som noe alternativ. De ser ikke på det som relevant, fordi de har fokus på livet her og nå. Man ser for seg at Gud får ordne med de greiene der, så får vi ta oss av det dennesidige. Det andre er dem som tror på livets to ulike utganger, men man vegrer seg for å omfavne de bokstavelige sidene av det Bibelen sier. Man snakker heller om helvete som et sted uten Guds nærvær, der mennesket er overlat til seg selv. Man ser dermed på Bibelens skildringer som kun billedlige. Så finnes det selvfølgelig de som holder fast på Bibelens malende skildringer som noe håndfast og virkelig. Og en haug med liberalere som hevder at helvete er et fantasifoster.

Sunniva Gylver er en representant for den andre gruppen og skriver mye interessant om emnet:

Jeg fastholder alltid at Bibelen snakker om to utganger på livet så mange steder og på så mange måter at vi ikke uten videre kan avvise det....Jeg understreker samtidig at Bibelens materiale når det gjelder kriterier for himmelriket, er svært sammensatte og til dels motsetningsfylte. Noen steder snakkes det bare om tro, andre steder om gjerninger, andre steder om Guds kosmiske frelsesplan hvor han vil sammenfatte alt i himmel og på jord i Kristus. den eneste vi leser om i NT at kommer til paradis, er røveren på korset, som bare sa "tenk på meg når du kommer i ditt rike." og den fattige Lasarus, som vi ikke vet noe annet om enn at han var fattig......Jeg undres: vi bekjenner en allmektig Gud, som er kjærlighet, som har skapt alle i sitt bilde og elsker alle. det er litt rart om da svært mange av Guds elskede skapninger skulle ende i evig pine. hvorfor skulle Gud ønske det? og hvis Gud ikke ønsker det - hvordan kan da Djevelens makt være så stor når Gud en dag nyskaper alt? dessuten: hvor frie er våre valg egentlig? det er mange ulike grunner til at mennesker ikke tror på Gud. jeg kjenner flere som har bedt Gud om en tro, over lang tid, men som ikke finner den. hva med dem? jeg tror vi har ansvar for våre liv og våre valg - men jeg tror også at Guds allmakt strekker seg og favner evigheten.....

Jeg begynte med å bestille og lese boka "The gospel of inclusion" av Carlton Pearson. Pearson var en kjent pastor i de karismatiske miljøene før han ble en universalist, og ble frosset ut av de fleste av sine tidligere venner. Universialismens hovedtese er at Jesus frelste alle mennesker, troende som ikke-troende, da han ofret seg. Selv ble jeg litt nysgjerrig da Åge Åleskjær advarte mot boken og sa han var helt uenig i det Pearson stod for. Sånt vekker jo min nysgjerrighet ;) Pearson beskriver i boka hvordan personlige opplevelser fikk han til å tenke gjennom disse spøsrmålene og komme til en annen konklusjon. Mange interessante ting å lese. Selv om jeg tenker at han går for langt når han beskriver det onde som en del av Gud. Men et spørsmål beit jeg meg merke i: Dersom det viktigste valget av alle, nemlig om vi skal bli født eller ikke, er for viktig til at vi skal ta det selv, hvorfor er det valget som er omtrent like viktig, nemlig hvor vi skal hen når vi dør, overlatt til menneskets skrøpelige vilje?

Den andre boka var enda mer hjelpende i spørsmålet, selv om konklusjonen var den samme. Boken var "The last word and the word after that". Her skriver forfatteren Brian McLaren om at det helt fra kirkens barndom har vært en stor del av kristenheten som har trodd på en universialistisk tilnærming. At dette faktisk var en av de største retningene i kirken i mange år, før den ble stemplet som kjettersk. Han skriver det hele som en fortelling, der konklusjonen er at den kristne kirke har plass til ulike synspunkter, også i dette spørsmålet.

Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskaop. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?

Så hva tror jeg? Jeg har nok landet på universialismen, selv om jeg ikke har funnet alle svarene. En gjenopprettelse av alle ting, ikke bare de som tror. At Jesus kom for å frelse verden, ikke bare de kristne. Og at vi alle må svare for det vi har gjort her på jorden, men at dette ikke betyr at det er kun to utganger på livet. Men at det finnes en, eller massevis. Men også at ingen av utgangene byr på en gudløs virkelighet i all evighet.