Sigvart Dagslands Jesus

Vi er, i følge flere, i gang med den postmoderne tiden, som jeg skrev om i går. I denne tiden tilpasser enhver gamle teorier og virkeligheter til å passe med sine egne oppfatninger. Individualismen er totaltdominerende. Og dermed forandrer synet på hvem Jesus er seg også. Vi må likevel huske at den moderne tids syn på Jesus, ikke er det som har vært enerådende siden Jesu fødsel. Vi har så lett for å tro at det vi er opplært til å tro, er det som mennesket alltid har trodd. Slik er det selvsagt ikke. Gjennom årene har man trodd forskjellig og vektlagt forskjellige sider av Jesus.

En av postmodernismens mest hørbare stemmer i Norge når det gjelder religiøse spørsmål er artisten Sigvart Dagsland. Nå har det kommet en ny biografi om ham, der han gjentar mye av det han har gitt uttrykk for, Både Vårt Land og Korsets Seier bruker en del spalteplass i dagens aviser på å kommentere det Dagsland står for. Synspunktene hans kan oppsummeres på følgende måte:

-Det finnes ikke noe helvete som mennesker må frelses fra
-Det har derfor ingen hensikt å drive misjon
-Kristne bør slutte å snakke om skyld, synd og skam, siden dette ikke er relevant
-Også i andre religioner kan det finnes veier til Gud

Mye av dette er jo ikke akkurat oppfunnet av artisten. Det er kjente innvendinger mot den tradisjonelle kristne tro. "Hvorfor vil en kjærlig Gud sende mennesker til helvete? Hvordan kan kristne være så eksklusive at det er bare deres religion som er den riktige? Hvorfor skulle det være nødvendig for Gud å ofre Jesus når han som allmektig kunne gjøre det han ville for å vise mennesker nåde?" Konklusjonen for Dagsland er at det er Jesus' budskap om kjærlighet og barmhjertighet som er viktig, det andre er underordnet.

Hva tenker så jeg om Sigvarts Jesus? Ligner han på min Jesus? Delvis. Min Jesus er også opptatt av å inkludere mer enn å ekskludere. Han er opptatt av kjærlighet og barmhjertighet. Jeg vil heller ikke utelukke at Gud har måter å frelse mennesker på som er annerledes enn den tro jeg har. Men det blir problematisk når Dagsland bare avfeier det som er Paulus' store tema og NTs fokus: At Jesus døde med en hensikt; Han ville frelse mennesker fra deres synder, fra en evig fortapelse. Jesus sa at han ga sitt liv frivillig, for å kjøpe mennesker fri. Ikke dermed sagt at Dagsland tar feil i alt han sier. Men hans Jesus er ikke identisk med min Jesus, og slik jeg ser det: Ikke den samme Jesus som Bibelen beskriver.

Den postmoderne Jesus

De som vet å forstå seg på sånt, mener at vi forlengst har forlatt den moderne tid og beveget oss inn i det som blir kalt postmodernismen, etter-modernismen. Det som kjennetegner den nye tiden, er blant annet den ekstreme individualismen. Ikke bare den individuelle friheten til å ta egne valg, bestemme hva man vil og ikke vil gjøre, men også friheten til å skape sin egen tro, sin egen religion. Mange mener at de gamle måtene å tenke på, å samles på og å påvirke på, er avlegs og må byttes ut med nye metoder..

I dagene framover nå vil jeg prøve å sette fokus på hva den postmoderne tiden gjør med vårt syn på hvem Jesus er, hva evangeliet går ut på, og hvordan menigheten må tenke i en ny tid. Det finnes mange nye stemmer i denne debatten. Mange av disse finner vi under paraplyen Emergent church. Mange i Europa har også i større eller mindre grad blitt påvirket av denne amerikanske bevegelsen. Det finnes også mer liberale stemmer, som går mye lenger i å redefinere det kristne budskapet. Blant de som har markert seg mest i det siste, er artisten Sigvart Dagsland og komikeren Jonas Gardell. Sistnevnte er den som går lengst i å redefinere hvem Jesus er.

I våre sammenhenger bruker vi gjerne å si at metodene endrer seg, men budskapet er det samme. Den fremste blant lederne i Emergent church, Brian McLaren, mener at dette ikke er godt nok. Også budskapet må forandre seg for å nå ut til mennesker i den tiden vi lever, mener han. Men er vi ikke da i ferd med å utvanne det vi tror på? Hva tror du?

Administrere eller lede?

For noen år siden sa ledelsen ved skolen der jeg jobber at de ønsket å bli kalt ledelse, og ikke administrasjon. Fram til det hadde begge begrepene blitt brukt litt om hverandre. De fikk det som de ville, og nå er det helt naturlig å kalle dem ledelsen. Men i dette ligger det jo interessante perspektiver på forskjellen på å administrere og å lede. Saken er vel at mye av det som blir kalt ledelse, egentlig bare er administrasjon.

Jeg har jo lagt merke til at uansett hva slags lederposisjon man har, så går veldig mye av tiden og energien med til å administrere, holde hjulene i gang, opprettholde og vedlikeholde. Stadig er det behov som skal dekkes, saker som skal følges opp, rapporter som skal skrives og så videre. Jeg tror dette gjelder helt fra Norges øverste leder via min arbeidsplass til livene til de fleste av oss. Det er ikke vanskelig å se, høre om og oppleve at arbeidspresset blir større, kravene blir mer krevende og behovene blir mer omfattende.

Norges regjering har jo vært mye kritisert for å rett og slett bare administrere A/S Norge. Landet går jo så bra, så hvorfor ha nye tanker og visjoner? Saken er vel at det samme skjer uansett hvem som styrer. De endringene som skjer, er kun kosmetiske. Noen milliarder til skattelette eller noen hundre millioner mer til veier. Men det meste er kun administrasjon. Det er mye lettere enn å gjøre noe radikalt for å stoppe klimaendringene, for eksempel.

Etter å ha sittet flere år som i ledelsen i en menighet, vet jeg at dette fenomenet fryktelig lett blir overveldende også der. Man kan ha masse visjoner, ideer og pågangsmot, men uten merke det blir man dratt inn i alt som haster, alle behov som må øyeblikkelig møtes og alle hjulene som må holdes i gang. Man blir igjen redusert til å administrere og tro meg, det er ikke spesielt inspirerende.

Hva er så poenget mitt med alt dette? Jo, hovedpoenget, hovedspørsmålet er jo om dette er et faktum også i livene til hver enkelt av oss? Lever vi livene våre, velger vi hvordan vi vil leve og bruke tiden vår, eller bare administrerer vi? Uten visjoner, uten drømmer? Lar vi oss bare rive med inn i kverna av rutiner, plikter jobb etc? Eller tør vi å gjøre forandringer med det vi ikke er fornøyde med? Tør vi å velge å bruke tida vår annerledes selv om vi vet at vi egentlig ikke har tid? Tør vi å bruke pengene våre på noe annet enn det som er opplest og vedtatt: Klær, bil, hus, hytte, båt? Og ikke minst: Er vi villig til å ofre noe, gjøre noe som svir litt, å gjøre noe upopulært? Eller er vi fornøyde med å administerere det eksisterende?

Det er veldig interessant, synes jeg, at de kommentarene som oftest går igjen når folk oppdaterer statusen sin på Facebook, er kommentarer om helg og ferier. " Snart helg". "Endelig ferie". "Bare to dager til helg". For å sette det litt på spissen: Er livene våre så rutinepreget, at alt vi gidder å melde om er at nå kan jeg snart ta pause fra det vanlige livet og gjøre noe annet?

Ledelsen på skolen vår kommer sjelden med noen visjoner og nye vyer om framtida. Det handler om å gjøre de samme tingene vi gjorde i fjor og året før. Så kommer det en og annen ny forskrift vi må forholde oss til. Det er sikkert ikke så mye bedre på andre skoler. Så prøver vi å løpe etter alt vi har forpliktet oss til å gjøre, men som få skjønner vitsen med. Lite ledelse, lite liv, mye administrasjon.

Så hva er løsningen? Kanskje du har noen tanker?

Kjent syklist døde

I går skrev jeg noen ord om sykkelsporten og problemene der. I dag kom meldingen om at en av de aller største sykkelstjernene på slutten av 90-tallet, Frank Vandenbroucke, er død. Vandebroucke var et usedvanlig talent som imponerte voldsomt i mange ritt. Selv om han fortsatt var aktiv, var det lenge siden han prestrete noe toppresultat. Tidligere i år innrømte han at han også var involvert i den omfattende dopingbruken i sykkelmiljøet på 90-tallet.

De siste årene var han preget av depresjoner og personlige problemer. Mandag ble han funnet død på et hotellrom i Senegal. I følge ryktene ble det funnet medikamenter av flere slag ved siden av senga hans, uten at dødsårsaken er endelig klarlagt. Historien til Vandebroucke ligner veldig på den til en annen toppsyklist, Marco Pantani. Også han oppnådde imponerende resultater på slutten av 90-tallet, men slet med personlige problemer og rus de siste årene før også han ble funnet på et hotellrom, i hjemlandet Italia, med en overdose kokain i kroppen.

Rest in peace.

Sykkelsesongen snart over

På lørdag går det siste, store landeveisrittet for verdens beste syklister. Ingen har en lengre sesong enn syklistene, sesongen startet for mange allerede i januar med et stort ritt i Ausrtalia. Siden det har syklistene syklet tusenvis av kilomter opp og ned, på brede og smale veier, alene eller i klynge. Det er vel ingen overdrivelse å si at dette er verdens harderste sport. Blant annet må syklistene sykle tjue mil hver dag i tre uker, i de størtste rittene som Tour de France og Giro d'Italia. Det er kanskje ikke så underlig at mange derfor velger snarveier tilk toppen , gjennom å ta i bruk dopingmidler.

På mange måter er denne sporten råtten. Ryktene om doping hos den ene etter den andre er dagligdags i feltet. Noen ganger blir noen avslørt, og de færreste innrømmer eller avslører noe. De får som faktisk gjør det, blir frosset ut av hele bransjen og må enten legge opp eller sykle for små og ubetydelige lag. Den indre justisen er grusom. Enda verre er det for dem sm ikke bare innrømmer, men bidrar til å avsløre andre. Mange mener at korrupsjonen i denne sporten går dypt inn i det internasjonale sykkelforbundet. Mange håper og tror at problemet løses nå når testmetoden er blitt bedre, andre mener det er like mye doping som før.

De fleste er enige om at omtrent alle var dopet på 90-tallet. Mange av de som var aktive syklister da, sitter som sportsdirektører og ledere i mange av profflagene nå. Mest kjent for oss nordmenn er nok Bjarne Riis, som vant Tour de France i 1996. Han har siden den gang kategrisk nektet for at ha dopet seg- helt til i forfjor, da han innrømmet at han hadde løyet i 11 år. Uten at han framstod som spesielt angrende.

Likevel er mange som meg. Vi lar oss fascinere av denne uforutsigbare, langtekkelige sporten og dens taktiskk, dramatikk og menneskeskjebner. Og vi vil nok vente med lengsel til de første rittene begynner igjen i Belgia i februar.

Usbekisk bomull

For flere år siden besøkte jeg det sentralasiatiske landet Usbekistan i noen dager. Jeg husker vi reiste dit uten visum, og forstår ikke helt at vi turte. Men folkene på flyplassen var vennlige og ordnet visum til oss. De få, varme (mellom 40 og 50 grader) dagene vi var der fikk vi også besøke en menighet av koreanere. Stalin tvangsflyttet tusenvis av koreanere fra den koreanske halvøy til Sentral-Asia. Det er farlig å møtes for å ha menighet i Usbekistan, og denne forsamlingen hadde samlinger på forskjellige steder hver gang, slik at sjansen for at myndighetene skulle finne ut om det, ble mindre. Vi fikk være med på to samlinger der, og det var fantastisk å oppleve det. I dag har situasjonen forverret seg mye, og stadig kommer det rapporter om kristne som blir arrestert og dømt for å ha samles til møter.

Men det er ikke bare de kristne som har det vanskelig. Under Khrutsjov ble det bestemt at Usbekistan skulle bli den store bomullsdyrkeren i Sovjetunionen, for å øke eksporten. En konsekvens av det var at flere eleveløp ble endret for å få mer vann til bomullsmarkene. Dette var elver som rant ut i den enorme Aralsjøen. Konsekvensen ble at Aralsjøens størrelse ble dramatisk redusert og sjøen enormt forurenset.

Bomullsproduskjonen er fortsatt essensiell for Usbekistans økonomi. Landet er i dag verdens 3. største eksportør av bomull. Og nå er årstiden for innhøsting av bomullen. Og hva skjer? Jo, hele samfunnet snus på hodet for en periode.

Omtrent halvparten av arbeidet med å høste inn, blir gjort av barn. Skolene stenges faktisk i flere uker, og barna blir sendt ut for å høste. Mange må dra langt av sted og bo i brakker i flere uker. Barn helt ned i tiårsalderen må jobbe. For dette blir de betalt 20 øre for hvert kilo de plukker. Disse pengene går stort sett med til å betale for husly og mat der de jobber. De jobber gjerne ti timer om dagen, sju dager i uka. Og tro ikke at dette er frvillig for barna. Og som ikke dette er nok, en fjerdedel av alt sprøytemiddel som blir brukt på planeten, blir brukt i bomullsprodusjonen. Det er altså ikke bare ren luft de puster i mens de plukker.

Hva slags konsekvenser få alt dette for barna? Tall fra i fjor viser at:
-5 barn døde av arbeidet
-en jente begikk selvmord fordi hun fikk kjeft for å ha plukket for lite bomull
-mange barn opplevde hodepine, konsentrasjonsvansker, pustevansker og synstap

Mange selskaper har nå valgt å boikotte usbekisk bomull. Blant disse er Hennes og Mauritz. Men de usbekiske myndighetene fikk likevel solgt store mengder bomull også i fjor. Og kjøperne var land som Kina, India, Pakistan, Bangladesh og Sør-Korea.

Neste gang du kjøper et klesplagg, kanskje du skal spørre hvor bomullen i plagget kommer fra? Sjekk ut nettsiden http://www.etiskforbruk.no/

Soria Moria II og skolepolitikk

Det bruker å være slik i hver valgkamp at partiene lover å prioritere skole høyt. Så blir det så som så med resultatene. Det ser ut som det blir slik denne gangen også. Den rødgrønne regjeringen sier dette i dokumentet sitt:

Det skal innføres en gratis time SFO hver dag for å legge til rette for leksehjelp, fysisk aktivitet og mulig samarbeid med kulturskolen.

Timetallet på barneskolen skal styrkes, og opplæringsloven skal endres slik at vi sikrer en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole.

Forsterket innsats mot frafall i videregående utdanning, blant annet gjennom bedre integrering mellom teori og yrkespraksis.

Fine greier, i alle fall noe av det. Selv om jeg tror at teorien om at jo mer eleven er på skolen, jo flinkere blir de, er feilslått. Vi får i hver fall flere skolelleie elever på den måten. Typisk sosialistisk tankegods, hvor staten er flinkest til alt, også å oppdra barn. Uansett, du legger vel merke til hva som mangler? Jepp, det er ungdomsskolen. Og slik bruker det å være. Ungdomsskolen er den glemte og ignorerte avdelingen i skolesystemet. Siden jeg begynte å jobbe på ungdomsskolen i 2001, har følgende skjedd:

-Dramatisk reduksjon i timetallet. Det hjeleper ikke at kommunene får stadig mer penger overført. Timetallet er på et helt annet nivå enn bare for noen få år siden, og stadig flere foreldre er frustrerte fordi deres barn ikke får den hjepen de trenger.

-Mer teori og mindre praktiske fag. Dette er jo resultat av blant annet en sosialistisk teori om at skolen skal utjevne de sosiale ulikhetene i samfunnet, fordi det har vært slik at elever som kommer fra ikke-akademiske hjem, ofte har valgt praktiske yrker og lavtlønnsyrker. Så derfor må skoleleie elever pine seg gjennom enda mer teori og får enda færre praktiske pusterom enn før.

-Et nytt fag, Utdanningsvalg, som skal forberede elevene bedre på vidergående skole. En god tanke, men faget fungerer dårlig i praksis, fordi det er vanskelig å organisere og uklart hva faget skal inneholde. Og dette nye faget fører til at andre fag (i hovedsak Engelsk, RLE og Kunst & håndverk) får færre timer.

Vi hører jo stadig om at kommunene får mer og mer overføringer fra staten, men disse pengene når aldri fram til oss. Meldingene som når oss er at i år må vi spare enda mer enn i fjor, enda vi sparte mer enn noen gang i fjor. Det blir feil at kommunenens økonomiske tilstand skal avgjøre hvor bra skoletilbud den enkelte elev får.

Jeg er altså ingen sosialist, men akkurat i dette tilfellet mener jeg staten må gjøre mer enn å bare overføre penger til kommunene som prioriterer så ulikt. Alle skolene må sikres forsvarlige budsjetter som gjør at alle elevene får det antall timer de trenger for å få en god opplæring. Slik er det ikke nå.