Leve Afrika!

I morgen begynner et nytt Afrikamesterskap i fotball. Mesterskapet arrangeres annenhvert år og er et kjærkomment avbrekk for oss som liker at fotball skal handle om mer enn bare defensiv organisering og tapper innsats. Her får vi servert noen av de beste fotballstjernene i verden som tar et avbrekk fra sine overbetalte jobber i europeiske toppklubber for å gi noe tilbake til landet sitt. I tre uker kan vi kose oss med lekker, teknisk fotball og stjerner som Drogba, Essien, Kanoute og Toure.

Dessverre fikk mesterskapet en stygg start ved at bussen til laget fra Togo ble beskutt av banditter som klarte å drepe tre og skade enda felere. Dessverre så laget seg nødt til å trekke seg fra mesterskaåpet. Det betyr at vi ikke får se City-stjernen Adebayor i mesterskapet, noe som sikkert skuffer en del. Angrepet ble utført av separatister fra en region i arrangørlandet Angola som ønsker selvstyre. Tragisk at idretten skal bli skadelidende for politiske agendaer og terror, men det er jo ikke akkurat første gang.

Men det faktum at et land som Angola er i stand til å stå som arrangør av et slikt mesterskap er definitivt verdt å nevne. Dette landet var lenge et av de verste i Afrika, herjet av en årelang borgerkrig. Men etter at UNITA-bevegelsen la ned våpnene for noen år siden, har det gått framover for landet. Selv om de fortsatt sliter med mange av problemene som afrikanerne flest gjør, korrupsjon og naturressurser som ikke kommer folket til gode, er det skapt grobunn for håpet om at framtida skal bli bedre enn framtida. Da er også et slikt arrangement kjempeviktig for landets anseelse og selvfølelse. La oss håpe at gårsdagens anslag ikke ødelegger denne.

Favoritter til mesterskapet er nok Elfenbenskysten, med stjerner som Drogba og Kalou. Ghana vil nok også yppe seg, og de gamle storhetene Kamerun og Nigeria skal ikke regnes bort. Kos dere! Hele mesterskapet blir sendt på Eurosport.

Hvorfor ikke drepe?

For oss som har lest en del kriminalromaner i vår tid, vet vi jo at det alltid ligger et spesifikt motiv bak enhver drapshandling. Det er selve grunnlaget for alt av krimgåter. Nå ser det ut til at det skapes et marked for en helt ny type krimbøker, hvor motivet er helt fraværende eller helt uforståelig. På noen få måneder har vi i Norge hatt to drapssaker der unge mennesker helt umotivert har blitt drept av andre unge mennesker. uten at de hadde gjort noe som helst som skulle tilsi at de skulle bli drept.

Drapssaken i Kongsvinger i fjor, var jo lenge et mysterium for politiet. Man arresterte og løslot flere. Man fant ikke noe logisk sammeheng eller motiv for drapet. Og ikke så rart var det, fordi da de endelig klarte å pågripe den som hadde utført drapet, forteller avisen VG følgende:

Natt til søndag 26. juli satt den 22 år gamle småbarnsfaren som vanlig hjemme og spilte data. Samboeren og deres lille barn var på utenlandsferie. Mens 22-åringen satt og spilte World of Warcraft, bestemte han seg for å drepe. Motivet fremstår som uforståelig for politiet.

Bevæpnet med en 17 centimeter lang kniv og en luftpistol, tok 22-åringen på seg en hettegenser og gikk ut i den lyse sommernatten. Der bestemte han seg, ifølge forklaringen til politiet, to ganger for å drepe tilfeldige personer som kom gående. Begge ganger dukket det opp vitner, og 22-åringen gikk videre. Til slutt traff han Lars Erik Flem (18), som hadde vært på besøk hos naboen til 22-åringen. Den glade og fornøyde 18-åringen bad ham med på fest. De to mennene gikk sammen et stykke, før 22-åringen gikk bak Lars Erik og kuttet over strupen hans med den tveeggede kniven. Han skjøt deretter tre skudd med luftpistolen inn i kroppen til 18-åringen. Den tidligere ustraffede 22-åringen tok med seg mobiltelefonen til Lars Erik og gikk hjem.

Mens en stadig større gruppe politietterforskere jaktet på gjerningsmannen, fortsatte 22-åringen å leve helt normalt.Han tok seg av samboer og barn, gikk på jobb og møtte attpåtil i 18-åringens begravelse. Heller ikke der kunne noen se at småbarnsfaren bar på en grusom hemmelighet......Av flere av 22-åringens profiler på nettet går det frem at han har brukt mye tid på forskjellige dataspill, og særlig på «World of Warcraft». Etter det VG Nett erfarer, spilte siktede dette spillet den kvelden han bestemte seg for å begå et drap. Nå undersøker politiet om det er en sammenheng mellom spillingen og det fatale drapet.

Det siste drapet, som nå går for retten i Trøndelag, ble heldigvis raskt oppklart. Men også her virker fortsatt drapet fullstendig meningsløst. Drapsmannen forteller:

Det er mulig jeg var påvirket av det jeg hadde sett på film og dataspillene jeg hadde brukt i lang tid. Jeg klarte ikke å skille mellom fiksjon og virkelighet. Jeg tenkte ikke på konsekvensene, verken for familiene eller meg selv.......I bilen på vei hjem fra et familieselskap hørte jeg på musikk. Da fikk jeg konkrete tanker om å drepe Oda. Tidligere hadde jeg hatt tanker om å drepe, men ikke konkrete personer, bare at det skulle være kvinner. De kunne være ungdom eller voksne......Jeg hadde flere tanker om hvordan jeg kunne drepe, med sprøyte, våpen eller kvelning.

En fellesnevner virker likevel å være at de begge brukte mye tid på voldlige dataspill. Skremmende da at tusenvis av andre norske ungdommer gjør det samme. Ganske skummelt at det finnes flere slike mennekser i trygge, gamle Norge. Og det er virkelig noe å undre seg over: hvorfor skjer det?

Et utdatert budskap?

Selv om jeg hadde store ambisjoner om å komme meg opp og gå til gudstjeneste 1. juledag, må jeg innrømme at det ble soving i stedet. Da gikk jeg også selvsagt glipp av fjernsynsgudstjenesten denne dagen. Men heldigvis har vi Vårt Land som kan oppdatere oss på de viktige tingene som vi går glipp av. For her har jeg virkelig gått glipp av noe ganske oppsiktsvekkende fra biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, som holdt prekenen denne dagen.

Nordhaug virker på meg som en av de mer oppegående og bevisste biskopene både i forhold til teologi og kirkens praksis og betydning. Derfor er det ikke oppsiktsvekkende, men derimot prisverdig at han tør å stille de vanskelige spørsmålene i en kirke som, i alle fall for meg, ser ut til å være i en dype eksistensiell krise. So far, so good. Men de konklusjonene han trekker, er svært dramatiske.

Nordhaugs spørsmål er hva som skal være kirkens budskap i vår tid, hva som er det rette budskap for å nå ut til mennesker i 2010. Han mener at det er helt feil å basere kirkens strategier på det han mener er en feilaktig oppfatning av at folk flest går rundt og lengter etter Gud. Mitt intrykk er at nordmenn flest ikke er spesielt "åndelig interessert" sier han. Det er ikke alle som lengter etter Gud.

Dette synes jeg er sprekt av biskopen, og jeg tror han har helt rett. Min erfaring er den samme. Visst møter vi på mennesker som bærer på en åndelig lengsel, men det er uhyre sjelden at mye av denne kommer til overflaten hos folk flest. Det skjer gjerne når de har fått seg et glass eller to for mye. Det kan være at jeg tar veldig feil, og jeg håper at jeg gjør det, men slik er i alle fall min opplevelse av nordmenn flest.

Hva er så biskopens løsning? Det er her det blir ganske dramatisk, slik jeg ser det. Nordhaug mener at den klassiske "synd og nåde"- forkynnelsen ikke fungerer, og må erstattes med et annet fokus:

...lengselen etter å være sanne mennesker, den er god og sunn. Jeg tror vi som kirke må spille på lag med den. Først da snakker vi sant om mennesker.... Mange er sinte på på Gud, men fascinert av Jesus. Jeg tror mye av fascinasjonen har med gjenkjennelse å gjøre. I Jesus møter vi alle et mennekse som var slik vi alle ønsket at vi kunne være.

Biskopen tror at å fokusere på at mennekset er syndig og trenger tilgivelse ikke kommuniserer med dagens mennekser og oppleves irrelevant og derfor må tones ned.

Det er mulig at jeg her misforstår, men er ikke det Nordhaug sier at det klassiske evangeliet som har blitt forkynt av den kristne kirke om en god Gud som ofrer alt for menneskets skyld skal erstattes av en forbilde - tro hvor Jesus ikke først og fremst er en frelser og en gudesønn, men et godt forbilde på hvordan vi skal leve? Evangeliet blir ikke en frigjørende kraft men troen blir basert på at Jesus er en vi skal jobbe for å ligne mer. Hvor er de gode nyhetene da? Hva skiller da vår tro fra buddhisme eller andre filsofier som handler om det samme? Hva skiller da Jesus fra Gandhi eller Nelson Mandela? At han var enda litt flinkere enn dem?

Jeg har ikke noe radikalt godt forslag til hvordan den kristne kirke i vår del av verden skal gå fra tilbakegang og resignasjon til fremgang og vekst. Men følger vi Nordhaugs linje, erklærer vi fallitt. Da sier vi at det kristne budskapet er utdatert og uaktelt. Og da kan vi vel bare legge ned hele butikken?

Defeated

Man kan jo lure på hvordan det hadde vært med dagens mediadekning på Jesus' tid og hvordan de samme medier hadde dekket det som skjedde i påskeuken i Jerusalem. Ray Boltz har gjort det samme. og skrevet en kreativ og original tekst, sangen "Defeated"! Kom til å høre den igjen i dag, og deler den gjerne med deg!

I was listening to my radio when something went wrong
The voice of the announcer suddenly came on
He said "we interrupt this program with late breaking news,
Last night they arrested the King of The Jews"
He said "we take you now to Pilate's house where Christ is on trial"
It sounded like the announcer was wearing a smile
As he described the accusations in the judgement hall
And How Jesus just stood there didn't say nothing at all
"Get ready everybody, the judgement's comin' down"
I held my breath, I closed my eyes I didn't make a sound

"Jesus defeated" was all that he said,
"Guilty, convicted and sentenced to death,
Soon it will be finished on a cross made of wood
Looks like its over for good, Jesus defeated"

His next few words I could hardly believe,
He said "we're standing here at Calvary's tree
The sky has turned black, blood covers the land,
From the spear in His side and the nails in His Hands,
Now some called him a Saviour, said He lived without sin,
Some said it did not do much for Him,
Some called Him Messiah, God's only Son,
Others shook their heads and said "the good die young."

"Jesus defeated" was all that He said
"Guilty , convicted & now He is dead,
Yes, it is finished on a cross made of wood,
Looks like it's over for Good,Jesus Defeated"

Yeah, Jesus is defeated when you look at the grave,
Until you see that the stone's been rolled away,
Jesus is defeated when you look at all the pain He had to feel
Until you read Isaiah 53 and it says that's the way we were healed
And Jesus was defeated when you look at everything He went thru
And then you realize He went thru it for me and you,
Things in the media they're not always what they seem,
Jesus is alive, do you know what that means?

It means, Jesus defeated the power of death,
Oh yes it happened just like He said,
He bore our sins on a cross made of wood
He triumphed over evil for good
And the one who built his kingdom on bondage and fear,
The one who killed the prophets,
left their families in tears,
The father of lies, the author of sin,
Everybody this just in, it was him ....
JESUS DEFEATED!

Slemmisme

Legger ut en kommentar skrevet av Kari Gåsvatn i Nationen før jul. Mange gode poenger her, i tråd med hva Lars Sponheim sa etter valgnederlaget i høst..

Den nye slemmismen

Brer det seg en ny kynisme i Norge? En systematisert ufølsomhet overfor mennesker i sårbare situasjoner?

Angrep på snillisme har lenge vært populært. Det snakkes foraktelig om å være naiv og godtroende og sy puter under armene på folk. Slike munnhell er i ferd med å bli opphøyd til sannheter. Å være dumsnill er riktignok dumt. Men det er ikke dumt å være snill.

Nå har imidlertid snillhet blitt et skjellsord. Å vise empati er blitt et tegn på svakhet. Det virker som om det brer seg en ny mentalitet. Den nye slemmismen, hardheten, har kanskje sin rot i brutale økonomiske vinder. Men den lever også sitt eget liv, og slår inn i politikken, i offentlige systemer, administrasjon og hjelpeapparat, og blant andre med makt, og den siver ut blant folk flest.

Den nye slemmismen viser seg på mange arenaer. Jeg har notert noen eksempler denne høsten. Debatten om sykelønna er ett av dem. Minst en gang i uka kommer mennesker i maktposisjoner med utspill som handler om at sykemeldte ikke er syke, men har dårlig moral. De framstiller det som om sykemelding er noe man bestiller, for å slippe å jobbe.

Det brukes en Mor Nille-logikk: Vi er som folk friskere enn noen gang. Derfor stemmer ikke sykefraværet. Det utelates at Norge har verdens høyeste yrkesdeltagelse. Logikken tar heller ikke høyde for strukturendringer i arbeidslivet, med færre ansatte og tøffere krav. Sannsynligvis strekker folk seg lenger enn noen gang for å unngå sykemelding. Det vil alltid være noen få som utnytter systemet. Men de er få, og de gjør noe ulovlig. Sykefraværet har da heller ikke økt i prosent.

Det er faktisk ugreit å være syk. Den kollektive mistenkeliggjøringen en ekstra byrde på toppen. Hovedpoenget her er imidlertid at retorikken om unnasluntring brukes som formildende grep for å dekke over slemmismen, forsøket på å skjære i velferdsytelser. Grunnen forberedes for en politisk endring med å angripe mennesker i sårbare situasjoner kollektivt. Det hadde vært realt å si at Norge nå skal omprioritere, og la syke mennesker betale mer for egen sykdom: Syke er syke, men de må betale mer.

Utsendelsen av en hel flylast med asylsøkere er et annet eksempel på den nye slemmismen. Det at transporten skjedde i hemmelighet og med et stort oppbud av politi, gav inntrykk av at det dreide seg om en gjeng kriminelle. Så viste det seg at bare en tredjedel hadde et kriminelt rulleblad. De andre var lovlydige asylsøkere. Men alle ble utsatt for samme type fangetransport. Enkeltmenneskene forsvant.

Dette var tydeligvis hensikten. Reaksjonene blant folk flest blir mindre når det skapes inntrykk av at alle er kriminelle. Slik forberedes grunnen for en annen variant av slemmismen, ved hjelp av kollektiv og offentlig mistenkeliggjøring. I folks bevissthet settes det gradvis likhetstegn mellom asylsøker og kriminell.

Et tredje eksempel er notert etter en samtale med en mor med et multifunksjonshemmet fosterbarn. Moren har i flere måneder kjempet mot et forsøk på å tvangsflytte fosterdatteren. Moren mener det er livsnødvendig at hun får bo i kjente og trygge omgivelser.

I forlengelsen av denne kampen tok moren kontakt med kommunenes interesseorganisasjon KS, for å få svar på noen spørsmål. Representanten for KS fikk nok i første omgang ikke med seg at det var en mor som tok kontakt. For beskjeden var klar: Foreldrene til disse barna får aldri nok, de vil aldri bli fornøyd uansett hvor mye de får.

Å motsette seg tvangsflytting er altså det samme som at man «aldri får nok». Tilfeldigvis har jeg nettopp fått referert en omtrent likelydende uttalelse i en annen kommune. Det høres som en strategi for å dekke over en annen variant av den nye slemmismen, forverring av levekårene for mennesker med stort bistandsbehov. Strategien er uangripelig. Hver gang pårørende ber om mer bistand eller motsetter seg forsøk på administrative overgrep, har kommunen et fasitsvar: De blir aldri fornøyd.

Felles for disse eksemplene er en omskriving av virkeligheten for å kunne agere tøft, hardt og kynisk overfor mennesker i sårbare situasjoner. Det skapes inntrykk av at syke er friske, at asylsøkere er kriminelle, og at pårørende er kravstore. Da har man samtidig blokkert for at enkeltmennesker får fortelle om sin situasjon og ha eiendomsretten til sin virkelighet, sin diagnose, sin livshistorie.

Slemmismen sniker seg inn bakveien, og kan brukes til å forsvare hva som helst. Den pakkes inn i moderne mediehåndtering, i moralisering og i angrep, slik at vi knapt merker hva som skjer. Tankeklimaet endres. Ufølsomheten sprer seg som ringer i vann. Spørsmålet er hva dette i lengden gjør med vår kollektive bevissthet. En fordømmende, kynisk mistenksomhetskultur er noe vi forbinder med helt andre typer regimer.

Det går nok bra uansett...

Det var litt interessant å høre statsministerens tale i går. Han snakket om at velstand og framgang ikke kommer av seg selv og ei heller blir værende av seg selv. Det kommer mest som et resultat av hardt arbeid og at mange arbeider sammen. Han dro fram som et eksempel Spania på 1500-tallet hvor rikdommen forsvant fordi den ikke ble forvaltet godt, men sløst bort på luksus og forlystelse. Egentlig er jeg enig med Jens i mye. Her treffer han spikeren på hodet, tror jeg, og serverer et budskap som er rett budskap til rett tid.

Jeg har en følelse av at nordmannen i dag lever i en "det går nok bra uansett" - boble. Faktum er jo at det meste av det som skjer av kriser og vanskeligheter i verden, ikke angår oss tilstrekkelig mye. Finanskrisa gikk jo nærmest over av seg selv (i alle fall kan det lett se slik ut for oss), uten at de fleste av oss merket noe til det i det hele tatt. Spørs om vi gidder å reagere i det hele tatt om en lignende "krise" kommer igjen. Denne holdningen viser seg vel også i klima debatten. "Det går nok bra uansett, nå har jo flere begynt å tvile på at det er noen krise i det hele tatt". Uansett blir jo ikke vårt fjelland spesielt hardt rammet om havet stiger et par meter.

Det er i det hele tatt et totalt mangel på alvor i manges tankekang. Livet går sin gang, vi drar på jobben og hever vår astronomiske lønninger. Dersom noe går skeis, har jo jo ordninger som tar hånd om oss. Vi lever jo tross alt i verdens rikeste land. Når vi blir gamle og syke, tar samfunnet seg av oss. Og livet etter døden? Går nok bra det også, helvete er jo nedlagt. Nå har jeg ikke noen tro på at løsningen er å bekymre seg mer, poenget er at vi må gjøre noe for å oprettholde det gode vi har, ikke bare vente på at det skjer av seg selv.

Så hva blir konsekvensen? Vi som er vant til å ikke trenge å gjøre noe når vanskelighetene kommer, siden alle andre ordner opp for oss, hva gjør vi den dagen det faktisk er oss det kommer an på? Blir vi plutselig handlekraftige og sterke? Eller er det større sjanse for at vi blir apatiske og resignerte?

Forsker Erling Dokk Holm understreker hvordan tida vi lever i, er en tid der vi har en overderven tro på hva penger og velstand kan skaffe oss, og hvordan vi begynner å se velstandens begrensinger, spesielt på det moraleske ommrådet. Han sier følgende til avisen Vårt Land:

I 1999 hadde det vært sju år med økonomisk opptur, men erfaringen av bunnen i 1992 var ikke langt unna. I dag har folk nesten glemt at arbeidsløshet kan være en realitet.....økt levestandard har ført til at vi tror vi bestemmer mer i livet. Spørsmålet er om det er en reell individualisering, eller bare en markedsbasert forestilling om at penger gjør at du kan bestemme over eget liv.....teknologisk kan vi sende små dingser til Mars, men på det moralske planet opplever vi at vi rett og slett ikke får til noe. Det har skapt en resignasjon.

Noen tanker å ta med seg inn i det nye året. Ikke at jeg ønsker at livet skal bli tøffere for oss nordmenn. Men kanskje hadde vi trengt noe som fikk oss til å våkne skikkelig?

Tjue ti

Jepp, da har vi altså fått et helt nytt år igjen. Og selv om NRK-folk ikke får lov å si tjue ti, kan jeg gjøre det. Tenkte jeg skulle bruke denne første dagen til å skrive opp noen av mine planer for det nye året. Så får vi se når året er omme, om planene er realisert, om året blir bedre eller verre enn det jeg trodde. Noe kan jo planlegges, men ikke alt.

I februar planlegger jeg en uke til Egypt. Det er så deilig å bryte av den kalde, norske vinteren med en uke sol og sommer. Gleder meg. For første gang på 20 år, planlegger jeg også å delta i Holmøyskarrennet på Palmesøndag. I løpet av våren håper jeg også å ha solgt leligheten min til en pris jeg er mer enn fornløyd med. Så håper jeg at jeg får til å legge alt til rette for å begynne å bygge på eiendommen hjemme på Maurset i løpet av sommeren og høsten. Dette er det som allerede er på plakaten.

Så er det noe ting jeg håper på skal skje. For eksempel at jeg skal kunne si at jeg er helt frisk igjen ved årets utgang. At jeg skal gå ned de ønskede kiloene uten å gå opp igjen med en gang. Og ikke minst: At jeg skal klare å skaffe meg en kjæreste, ha ha, det blir vel kanskje det mest utfordrende. Forslag til strategier mottas med takk ;) Hun bør se ut omtrent som på bildet over, he he. Og kanskje blir jeg onkel en gang til i løpet av året....Og så håper jeg selvsagt på helse, framgang og godt humør.

Dette ble vel mest selvsentrerte greier. Skal skrive mer om samfunnet i morgen. Må høre Jens' tale i kveld først.