Det går nok bra uansett...

Det var litt interessant å høre statsministerens tale i går. Han snakket om at velstand og framgang ikke kommer av seg selv og ei heller blir værende av seg selv. Det kommer mest som et resultat av hardt arbeid og at mange arbeider sammen. Han dro fram som et eksempel Spania på 1500-tallet hvor rikdommen forsvant fordi den ikke ble forvaltet godt, men sløst bort på luksus og forlystelse. Egentlig er jeg enig med Jens i mye. Her treffer han spikeren på hodet, tror jeg, og serverer et budskap som er rett budskap til rett tid.

Jeg har en følelse av at nordmannen i dag lever i en "det går nok bra uansett" - boble. Faktum er jo at det meste av det som skjer av kriser og vanskeligheter i verden, ikke angår oss tilstrekkelig mye. Finanskrisa gikk jo nærmest over av seg selv (i alle fall kan det lett se slik ut for oss), uten at de fleste av oss merket noe til det i det hele tatt. Spørs om vi gidder å reagere i det hele tatt om en lignende "krise" kommer igjen. Denne holdningen viser seg vel også i klima debatten. "Det går nok bra uansett, nå har jo flere begynt å tvile på at det er noen krise i det hele tatt". Uansett blir jo ikke vårt fjelland spesielt hardt rammet om havet stiger et par meter.

Det er i det hele tatt et totalt mangel på alvor i manges tankekang. Livet går sin gang, vi drar på jobben og hever vår astronomiske lønninger. Dersom noe går skeis, har jo jo ordninger som tar hånd om oss. Vi lever jo tross alt i verdens rikeste land. Når vi blir gamle og syke, tar samfunnet seg av oss. Og livet etter døden? Går nok bra det også, helvete er jo nedlagt. Nå har jeg ikke noen tro på at løsningen er å bekymre seg mer, poenget er at vi må gjøre noe for å oprettholde det gode vi har, ikke bare vente på at det skjer av seg selv.

Så hva blir konsekvensen? Vi som er vant til å ikke trenge å gjøre noe når vanskelighetene kommer, siden alle andre ordner opp for oss, hva gjør vi den dagen det faktisk er oss det kommer an på? Blir vi plutselig handlekraftige og sterke? Eller er det større sjanse for at vi blir apatiske og resignerte?

Forsker Erling Dokk Holm understreker hvordan tida vi lever i, er en tid der vi har en overderven tro på hva penger og velstand kan skaffe oss, og hvordan vi begynner å se velstandens begrensinger, spesielt på det moraleske ommrådet. Han sier følgende til avisen Vårt Land:

I 1999 hadde det vært sju år med økonomisk opptur, men erfaringen av bunnen i 1992 var ikke langt unna. I dag har folk nesten glemt at arbeidsløshet kan være en realitet.....økt levestandard har ført til at vi tror vi bestemmer mer i livet. Spørsmålet er om det er en reell individualisering, eller bare en markedsbasert forestilling om at penger gjør at du kan bestemme over eget liv.....teknologisk kan vi sende små dingser til Mars, men på det moralske planet opplever vi at vi rett og slett ikke får til noe. Det har skapt en resignasjon.

Noen tanker å ta med seg inn i det nye året. Ikke at jeg ønsker at livet skal bli tøffere for oss nordmenn. Men kanskje hadde vi trengt noe som fikk oss til å våkne skikkelig?