Et utdatert budskap?

Selv om jeg hadde store ambisjoner om å komme meg opp og gå til gudstjeneste 1. juledag, må jeg innrømme at det ble soving i stedet. Da gikk jeg også selvsagt glipp av fjernsynsgudstjenesten denne dagen. Men heldigvis har vi Vårt Land som kan oppdatere oss på de viktige tingene som vi går glipp av. For her har jeg virkelig gått glipp av noe ganske oppsiktsvekkende fra biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, som holdt prekenen denne dagen.

Nordhaug virker på meg som en av de mer oppegående og bevisste biskopene både i forhold til teologi og kirkens praksis og betydning. Derfor er det ikke oppsiktsvekkende, men derimot prisverdig at han tør å stille de vanskelige spørsmålene i en kirke som, i alle fall for meg, ser ut til å være i en dype eksistensiell krise. So far, so good. Men de konklusjonene han trekker, er svært dramatiske.

Nordhaugs spørsmål er hva som skal være kirkens budskap i vår tid, hva som er det rette budskap for å nå ut til mennesker i 2010. Han mener at det er helt feil å basere kirkens strategier på det han mener er en feilaktig oppfatning av at folk flest går rundt og lengter etter Gud. Mitt intrykk er at nordmenn flest ikke er spesielt "åndelig interessert" sier han. Det er ikke alle som lengter etter Gud.

Dette synes jeg er sprekt av biskopen, og jeg tror han har helt rett. Min erfaring er den samme. Visst møter vi på mennesker som bærer på en åndelig lengsel, men det er uhyre sjelden at mye av denne kommer til overflaten hos folk flest. Det skjer gjerne når de har fått seg et glass eller to for mye. Det kan være at jeg tar veldig feil, og jeg håper at jeg gjør det, men slik er i alle fall min opplevelse av nordmenn flest.

Hva er så biskopens løsning? Det er her det blir ganske dramatisk, slik jeg ser det. Nordhaug mener at den klassiske "synd og nåde"- forkynnelsen ikke fungerer, og må erstattes med et annet fokus:

...lengselen etter å være sanne mennesker, den er god og sunn. Jeg tror vi som kirke må spille på lag med den. Først da snakker vi sant om mennesker.... Mange er sinte på på Gud, men fascinert av Jesus. Jeg tror mye av fascinasjonen har med gjenkjennelse å gjøre. I Jesus møter vi alle et mennekse som var slik vi alle ønsket at vi kunne være.

Biskopen tror at å fokusere på at mennekset er syndig og trenger tilgivelse ikke kommuniserer med dagens mennekser og oppleves irrelevant og derfor må tones ned.

Det er mulig at jeg her misforstår, men er ikke det Nordhaug sier at det klassiske evangeliet som har blitt forkynt av den kristne kirke om en god Gud som ofrer alt for menneskets skyld skal erstattes av en forbilde - tro hvor Jesus ikke først og fremst er en frelser og en gudesønn, men et godt forbilde på hvordan vi skal leve? Evangeliet blir ikke en frigjørende kraft men troen blir basert på at Jesus er en vi skal jobbe for å ligne mer. Hvor er de gode nyhetene da? Hva skiller da vår tro fra buddhisme eller andre filsofier som handler om det samme? Hva skiller da Jesus fra Gandhi eller Nelson Mandela? At han var enda litt flinkere enn dem?

Jeg har ikke noe radikalt godt forslag til hvordan den kristne kirke i vår del av verden skal gå fra tilbakegang og resignasjon til fremgang og vekst. Men følger vi Nordhaugs linje, erklærer vi fallitt. Da sier vi at det kristne budskapet er utdatert og uaktelt. Og da kan vi vel bare legge ned hele butikken?