On the altar of love

For meg er det et definitivt musikalsk høydepunkt når Downhere kommer med ny plate. Deres plate Ending is beginning er en av de aller beste jeg har i samlingen min, og oser av lyrisk og musikalsk kvalitet. Forventningene til deres siste, On the altar of love, var derfor forståelig nok skyhøye her i gården. For en uke siden fikk jeg den, og nå har den surret og gått i bilen både på vei til jobben og på langtur til Oslo. Og selv om de kanskje ikke når like høyt denne gangen, er det fortsatt kvalitet tvers gjennom.

Musikken har den kvaliteten at den vokser for hver gjennomhøring. De første par gangene jeg hørte gjennom, må jeg innrømme at jeg var litt skuffa. Den fremste svakheten til denne plata, i forhold til Ending is beginning, er tekstene. Denne gangen har de gått inn i det sporet som forbausende mange kristne band går i i våre dager, at tekstene skal ligne på lovsanger som kan synges i menighetene, Selv om Downhere ikke lager tekster av typen "Å så høyt jeg elsker deg, Gud, det går bare ikke an å beskrive", synes jeg ikke følgende er av det mest lyriske bandet har produsert:

I'm asking for a miracle, because I believe
Only You can turn this around
I'm at the end and falling fast
A moment to redeem

Only You can turn this

Only You can turn this

Only You can turn this around

Musikalsk sett er det flere godbiter. Spesielt den country-aktige On the altar of love og den majestetiske lovsangen Holy skiller seg ut som gode spor. Den beste er nok likevel Let me rediscover you, som jeg tenker er en av de beste låtene Downhere har gjort. Teksten er undrende, spørrende og søkende, rett og slett spennende:

Let me rediscover You
And by Your grace I'll follow through

Reveal to me the God I thought I knew

Alt i alt et solid album som kanskje ikke er like godt som forrige gang, men bandet har etablert seg i min tanke som et band jeg vil følge spent med på videre. Nå har jo også resten av verden oppdaget vokalist Marc Martels stemmeprakt, det er jo morsomt. Selv gleder jeg meg til Downhere kommer til Rogaland i slutten av måneden!

Kor viktig er det eigentleg?

Når eg no har flytta tilbake til Hornindal og begynt å jobbe på skulen der, legg ein jo raskt merke til at nokre ting skiller seg ut frå der eg jobba før. Og kanskje er det som det skal vere. Då eg jobba på Vear, var det på ein skule som låg nær byen Tønsberg, ein by som husar det meste av det ein større by i Noreg inneheld. Hornindal er ei bygd der jordbruket framleis står sterkt, og der ein møbelfabrikk er hjørnesteinsbedrifta. Og når plassane er så ulike, er det vel kanskje naturleg at skulane er det og?

I går var vi på fjelltur med mesteparten av elevane, over det som kallast Kviven, frå Sunnmøre tilbake til Honndalen. Det var ein ganske lang tur, med flott utsikt og flott natur. Det var også den tredje fjellturen klassen vår har hatt i år. På Vear hadde vi knapt ein einaste fjelltur dei åra eg jobba der. Skilnaden i prioriteringar vart tydeleg for meg denne veka. Inspektøren forkynte for oss tidleg i veka at vi måtte halde av fredagen til fjelltur, for då var det meldt godver. Då eg fortalte at eg hadde planlagt nasjonale prøver den dagen, fekk eg beskjed om at det måtte eg flytte på. Det var eigentlig ikkje så farleg kor vi gjekk hen heller, berre vi kom oss av garde. Og sikkerheit var vel heller ikkje i høgsetet, eg tenkjer med gru på kva som hadde hendt om nokon av elevene hadde skada seg skikkeleg på dei glatte svedjene vi bevegde oss over. Så lenge det gjekk bra, er det få som klagar.

Ein av bussjåførane som køyrde oss til startpunktet for turen sa at "elevane lærer mykje meir på ein slik dag enn ved å sitte i klasserommet". Og det var i fullt alvor, altså. Og då lurer eg på om korfor slike holdningar er så nærværande her og så fråværande andre plassar. Og eg tenkjer at kanskje på ein plass som Hornindal, er ikkje det viktigaste å gjere det godt i skulefaga eller få seg ein høg akademisk utdanning. For det er ikkje det bygda treng mest. Her trengs det vanlege folk som er glad i jobbe og glade i naturen. Som kan overta gardar og halde liv i småbedriftene. Som kan bli verande her i staden for å reise vekk. Og kanskje ikkje er det så gale? Sjølv om eg protesterer med heile meg mot det bussjåføren sa. For eg er ikkje villeg til å forlate klasserommet for godt og berre gå på fjellet. Men utsikta frå toppen er god....

Stova

Det andre rommet eg prøvar å bli ferdig med i haust, er stova. I helga har eg rive ned både kryssfinerplater og sponplater, og voila: Tømmerveggane kom til syne. Satsar på å vise fram disse, men må nok måle dei i ein lysare farge. I tillegg tenkjer eg å skifte ut alle vindauga. På syttitalet var det mote å ha vindauga så store som mogleg, men spesielt fint var det ikkje. Eg satsar derfor på å erstatte det store vindauget med to mindre, slik som det var originalt i stova. Ellers så trur eg ikkje eg skal gjere så mykje meir her, berre legge nytt parkettgolv og lister. Å skifte vindauga må eg nok ha hjelp til, men resten håpar eg å klare sjølv. God veke!

Kjøkenet

Ein lang prosess med oppussing er i gong. Ser vel for meg at det kjem til å ta ein del år før det meste er slik som eg vil ha det i det gamle huset. Huset vart bygd for over hundre år sidan, var påbygd i 1973, men har ikkje vore gjort så mykje med sidan åttitalet, då det var skifta ein del tapet, panel og vindauge. No er eg altså i gang. Og som dei fleste andre, eg begynner med kjøkenet.

På biletet kan du sjå korleis det ser ut eit stykke ut i oppussinga. Heilt bak til høgre var det ei dør inn til spiskammeret. Det måtte dei ha i gamle dager, men er vel strengt tatt ikkje naudsynt lenger. Så eg stengte døra igjen og plasserer skap og skuffer der i staden. Heilt til venstre var dei også ei dør eg har stengt igjen, frå kjøkenet til gangen. Der har eg no plassert eit høgskap med micro og steikeomn. I forgrunnen ser du restar av den gamle tømmerveggen. Deler av denne blei fjerna tidlegare, no kjem eg til å fjerne heile veggen, slik at det blir ope mot stova. Heilt til høgre er det eit vindauge som eg tenkjer å byte ut i eit litt mindre.

Onsdag gjorde elektrikaren seg ferdig, så det som gjenstår no er å fjerne resten av tømmerveggen, pusse brannmuren, legge veggplater, legge takplater og parkett. Blir nok ikkje ferdig heilt endå :)

Godt å ha noe å skylde på....

Vi vet vel alle at det er en fordel å ha en god unnskyldning når vi ikke får det til som vi vil. Men noen ganger blir unnskyldningene ganske så latterlige. En som har tatt dette til nye høyder, er vårt stor sprinthåp i VM i friidrett, Jaysuma Saidy Ndure. I fjor, eller kanskje det var to år siden, mislyktes han i finalen på 200 meter, som er hans spesialdistanse. Grunnen til det var, i følge han selv, at banen han løp i var ugunstig. Blant sprintere flest er bane tre regnet for å være kanskje den beste banen å løpe i, men altså ikke for Jays.

Nå har han gjort det igjen, etter at han mislyktes i å kvalifisere seg for nattens finale på 100 meter i VM i Korea. Grunnen var ikke at han ikke var god nok, men at lyden av startpistolen nådde fram til han for seint:

Lyden går sakte og den var ikke så høy. De som starter i bane 1 til 3 har en fordel av det. Det pleier å stå en høyttaler bak hver blokk, men det var det av en eller annen grunn ikke her. Jeg hadde forventet å være i finalen, at det skulle være lett. Men det er ikke lett når jeg hører skuddet sist. Da kommer jeg sist avgårde fra blokka også. Jeg pleier å reagere raskt, men det er ikke så lett når lyden er der borte, ved bane 1.

Ikke akkurat noen vitenskapsmann, Jays. Håper han finner på en bedre forklaring når han mislykkes på 200 meter.

Guds drittsekker

Rar overskrift? Helt enig. Men det er noen ting jeg har undret meg over i mange år. Og i dag kom jeg til å tenke på det igjen. For en stund siden leste jeg et sitat av Jerusalem-vokalist Ulf Christiansson. Han sa at Evangeliet kommer aldri til å bli akseptert av intellektuelle mennesker, for man kan ikke ta imot det logisk. Da mister man kraften i det. Pastoren i Bethel church i Redding i USA, som jeg ikke husker navnet på akkurat nå,  men som er den store inspirasjonskilden for Oase- og IMI-kristne og mange flere kristne i Norge, sa noe lignende. Vekkelse kommer aldri før vi slutter å tro at vi kan forstå Gud, vi må bare tro på ham og stole på han. Visjon Norges Jan Hanvold har kommet med lignende uttalelser.

Vel, slike uttalelser diskvalifiserer meg i alle fall fullstendig. Det gjør meg ikke så mye lenger, selv om jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg hadde hørt slikt for noen år siden. Det som plager meg mest nå, er frykten for at de faktisk kan ha rett. Passer evangeliet best for ikke-tenkende mennesker? For mennesker som ikke stiller spørsmål, men følger sine ledere blindt? Hadde de et poeng i middelalderen da de jobbet for å holde folk i uvitenhet ved å lese Bibelen og holde gudstjenester på latin. Var det rett og slett til folks beste? Hadde de mer forutsetninger for å få tak i evangeliet når de var uopplyste?

En annen ting som har slått meg er at det ikke er de sympatiske og reflekterte kristne lederne som har mest framgang og lykkes best. Det er de karismatiske, svart-hvitt evangelistene som veldig ofte framstår som direkte usympatiske, som vinner fram. Man kan jo argumentere for at dette er uttrykk for Guds nåde. Men dersom det er disse vi skal streve etter å bli som, får jeg problemer. Og spørsmålet blir det samme: Passer evangeliet best for de ubehøvlede "drittsekkene"? De som har hørt Uffe, vet hva jeg mener når jeg sier at han ikke framstår som en spesielt sympatisk mann. Jeg husker en av de som gikk på bibelskole sammen med meg hadde vært lydtekniker for Benny Hinn da han var i Norge. Han sa  Benny Hinn er et rævhol! Vulgert språk, kanskje, men vi tar poenget. Hvorfor har en slik mann slike resultater? Mens sympatiske pastorer over hele verden strever for å få kirke-endene til å møtes. Passer evangeliet best for denne verdens Benny Hinn'er?

Jeg har ikke noe godt svar på spørsmålet jeg stiller. Men jeg kan ikke helt akseptere at det skal være slik. Men i de miljøene jeg har vært en del av, har slike folk ofte vært idealene. For meg er de ikke det, og har vel aldri vært det.

Vidunderbarn

Nå er jeg på ingen måte noe fan av moderne norsk litteratur, enten vi snakker om Dag Solstad eller Lars Saabye Christensen. Disse har en tendens til å skrive om sære folk som det er umulig å identifisere seg med. Men Roy Jacobsen liker jeg. Enten han skriver om finske vintre, islandske skalder eller oppvekst på helgelandskysten, er det lesverdig. En av hans siste romaner, Vidunderbarn, har havnet på topp ti-lista over folkets favorittromaner. Nå har jeg også lest den.

Selv om bokens hovedperson også finner på rare og irrasjonelle ting, skriver Jacobsen må en måte slik at man kan forstå det. Det briljante med boken er at Jacobsen klarer å beskrive det som skjer gjennom en gutts øyne, og alt det som de voksne sier og gjør, bli sett på denne måten. Det er ikke alltid vi som lesere forstår det, og det er akkurat som med Finn, han aner det, men skjønner ikke alt. Denne antydningens kunst fungerer veldig godt i denne boken, selv om man irriterer seg litt underveis selv om man ikke forstår hva som skjer. Og det er hele poenget, barn skjønner sjelden alt som foregår rundt dem i oppveksten, det er først i ettertid man kan se de klare linjene. Personene er beskrevet med en varme og troverdighet som gjør at man må like dem. Jacobsen går ikke for langt i å lage karikaturer heller, de framstår som troverdige.

Rammen rundt fortellingen er at Finn, som bor samen med moren, plutselig får vite at han har en halvsøster som skal bo hos dem. Linda er et annerledes barn, men vi skjønner ikke helt hvorfor før det har gått en god stund. Og hvem dette vidunderbarnet er, lurte jeg litt på gjennom hele boken. Egentlig virker de fleste barna i boka ganske så vanlige. Og det er kanskje der vidunderet ligger. Uansett er boka verdt å lese, både som en dokumentasjon på en oppvekst i en brytningstid, men også som god underholdning.

Her er et utdrag fra boka som forteller om dagen da Linda flytter inn hos Finn og moren:

Så kom endelig bussen. Den stanset også. Men ingen gikk av. Derimot gikk en del passasjerer på, og muttern og jeg ble stående og se på hverandre. Luftbremsene peste og trekkspilldørene slamret og slarket og truet med å lukke seg. Muttern kastet seg fram i siste liten og ropte
 — stans, og billettøren spratt opp fra setet sitt og kom og tok henne i armen og fikk i samme vending brutt opp igjen døra med det ene kneet.

— De må være forsiktig, frue.

Muttern sa et eller annet, og bussen ble i det minste stående idet hun forsvant innover bak de møkkete rutene. Det varte og det rakk. Det lød noen rop der inne fra, før hun endelig kom ut igjen, knallrød og brydd i ansiktet og slepende på en liten jente i en litt for trang kjole, med hvite knestrømper i det sure høstværet og en bitte liten lyseblå koffert. 

— Takk takk, ropte hun til billettøren, som sa:
— Ingen årsak, og — bare hyggelig. Og en del annet som bare gjorde muttern enda rødere i trynet der hun sto og rettet på håret mens jeg gikk rundt og stirret på den nyankomne, på Linda, som viste seg å være liten og tjukk og fredelig og med blikket godt borra ned i asfalten.

Bussen kom seg endelig videre, og muttern satte seg på kne foran det nye familiemedlemmet vårt og forsøkte å få øyenkontakt med henne, uten å lykkes noe særlig, så vidt jeg kunne skjønne. Men da brast det fullstendig for henne, for muttern, som ga seg til å klemme det ulenkelige vesenet på en måte som gjorde meg svært betenkt. Men Linda reagerte ikke på det heller, og muttern tørket tårene og sa som hun pleier når hun skammer seg:

— Nei, hva er det jeg gjør, kom så går vi opp til Omar Hansen og kjøper sjokolade. Vil du ha sjokolade, Linda?

Linda hadde ikke mål og mæle. Hun luktet rart, hadde ugredd, viltert hår og en lugg som hang helt ned i ansiktet. Men hun stakk da hånden inn i mutterns og klemte til rundt to av fingrene hennes så knokene hvitnet. Da brast det igjen for muttern. Og dette kunne jeg ikke se på
lenger, dette grepet som jeg instinktivt skjønte var et grep for livet, som ville forandre det meste, ikke bare i Lindas, men også i min og mutterns tilværelse, et av de grepene som låser seg om hjertet ditt og holder det i ei skrustikke helt til du dauer og også er der mens du ligger i grava og råtner. Jeg reiv til meg den lille himmelblå kofferten som veide nesten ingenting, og svingte den rundt hue.

— Hu spør om du vil ha sjokolade! ropte jeg. — Hører'u dårlig? Linda skvatt til og muttern ga meg et av morderblikkene sine, som vi vanligvis bare utveksler i større forsamlinger. Jeg tok hintet og la meg et par skritt bak dem der vi gikk oppover, muttern nå med påtatt hyggelig og altfor høy stemme som sa at — der skal vi bo, Linda, og pekte gjennom eksosen over Trondhjemsveien.

— I tredje etasje der borte, med de grønne gardinene, det heter treern, det er den tredd nederste blokka, en av de første som ble bygget ...Og en masse annet dill, som Linda ikke hadde noe å si til, ikke til det heller.

Men da vi fikk hver vår sjokolade gikk det litt bedre, for Linda åt svært glupsk og smilte også, mer forfjamset enn lykkelig, og det gjorde henne litt mindre stakkarslig, ja, muttern syntes nok at hun hadde i seg den sjokoladen på en litt for grådig måte, at det dermed ble noe å utsette på henne, eller noe man skulle ha ønsket annerledes, som jeg tror var godt for oss alle, for Linda hadde ikke sagt noe ennå. Det gjorde hun først da vi kom inn døra.

— Seng, sa hun.
— Ja, sa muttern konfus. — Der skal du sove.

Hvorpå Linda løsnet jerngrepet om fingrene hennes og krabbet opp i senga og la seg og lukket øynene mens muttern og jeg ble stående og se på denne leken, etter hvert mer og mer forundret, for det var ingen lek, Linda sov som en stein.