lørdag 6. april 2013
Helvete i nord
Atter en gang er det snart klart for "helvete i nord". For de fleste sykkelfans er dette et av sesongens definitive høydepunkt, både på grunn av den ekstreme belastningen dette rittet er, men også for oss nordmenn fordi vår kjære Thor Hushovd har gjort det bra her flere ganger og har uttalt at dette rittet "skal han vinne".
Mine minner fra rittet begynte i 2002 da jeg så en gammal og møkkete Johan Museuw kjøre solo inn på en berømte velodromen og vinne sin siste seier her. Med noen unntak har tiden etter Museuw handlet om to ryttere, Tom Boonen og Fabian Cancellara. Siden Tommeke må stå over på grunn av skade, må vi vel kunne si at vi sjelden har sett en større favoritt i dette rittet enn sveitseren Cancellara. Han har en kapasitet ingen andre er i nærheten av, og formen er glimrende, som han viste på søndag. Der viste også laget hans at de kan yte god support når det trengs. Med en normal løpsutvikling vinner Spartacus dette. Men i dette rittet er jo ikke alt like normalt.
Den konstante hamringen på brosteinen er en enorm belastning. Dessuten er risikoen for punkteringer mangedoblet. Vi har også sett at ristingen har fått styret til å løsne fra sykkelen. Ekstra utfordring blir det dersom været blir ille, noe som er ganske vanlig tidlig i april. Heldigvis for rytterne ser det ut til å bli oppholdsvær i år.
Cancellaras hovedutfordrere Boonen og Peter Sagan er ikke med på søndag. Folk som tidligere har hevdet seg godt i rittet som Fillipo Pozzatto og Juan Antonio Flecha, ser ut til å være ute av form. Det samme kan sies om Thor Hushovd. Ingen av dem skal likevel regnes bort. Thor, som ellers hadde en ødelagt sesong i fjor, kjørte faktisk ganske bra i dette rittet likevel. Vi har også med tre andre nordmenn. Blant disse er kanskje Gabriel Rasch vårt beste kort. Selv tror jeg rittet blir for hardt for Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen.
Belgia og Nederland har flust av ryttere som mestrer brosteinen. Av disse kan vi nevne Maarten Tjallingi, Sebastian Langeveld, Niki Terpstra, Johan van Summeren og Stijn Devolder. I tillegg ser franskmennene bedre ut enn på mange år. Sylvain Chavanel og Sebastien Turgot er blant de fremste favorittene. Sebastian Hinault har også gjort det godt her før.
I tillegg bør nok italienerne Luca Paolini og Daniel Oss, australienerne Matthew Hayman og Heinrich Haussler og amerikaneren Taylor Phinney nevnes. Det er mange om beinet. God fornøyelse :)
torsdag 4. april 2013
10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #4 Jesus kommer snart igjen
Av alle de kristne sannhetene jeg vokste opp med, var ingen mer sentral enn denne. Jesus kunne komme tilbake når som helst. Det eneste alle visste, var at det var meget snart, og at det gjaldt å være "rede". "Ingen kjenner dagen", står det i skriften, og "dagen kommer som en tyv om natten". Likevel var det flere som prøvde seg også på å tidfeste begivenheten. Årstallet 1988, for eksempel var et godt tips, siden det da var førti år siden staten Israel ble opprettet. At han ikke skulle komme før år 2000, var helt utenkelig. Spekulasjonene rundt hans andre komme, hadde ingen ende. Sentrale begreper man måtte lære seg var "Europas forente stater", "tusenårsriket" og "bortrykkelsen". Det store temaet i kristne diskusjoner var hvorvidt Jesus ville "hente sin brud" før eller midt i "den store trengselen". En kompis av meg advarte og sa at vi "for all del ikke måtte bli med i EF". Felles for det meste var at det var spekulativt, og at man tolket kryptiske bibeltekster på en bestemt "rettroende" måte.Alt fokuset fikk logisk nok sin slagside, ettersom alle profetiene om hans snare komme ikke slo til. De store endetidspredikantene som Sverre Kornmo, Toralf Gilbrant og Aril Edvardsen døde etter hvert, og den nye generasjon predikanter hadde et annet fokus. Dersom du spør karismatiske kristne om de fortsatt tror på denne "sannheten" vil du nok ikke få et like klart svar som før. Faktumet er at ingen vet. Og det var vel kanskje også poenget i utgangspunktet.
Når jeg sier jeg ikke tror på dette lenger, handler det ikke først og fremst om han faktisk kommer til å komme tilbake. Det ser jeg ikke bort ifra at han gjør. Men jeg har mine tvil om det kommer til å skje etter modell fra de amerikanske "Latt tilbake"-bøkene som gikk som en farsott i kristne miljøer en periode. Faktisk er det flere bibeltolkere som avviser læren om "The rapture" fullstendig. Med andre ord så tror man på at Jesus vil komme tilbake til jorden for å gjenopprette sitt fredsrike, men ikke på forestillingen om at Gud vil hente alle kristne til himmelen, for så å overlate jorden til djevelen og la alle vantro bli drept eller pint i hans varetekt.
Min innvending mot forkynnelsen av denne sannheten, går først og fremst på hvordan virkningen ble på et barnesinn. Den skapte frykt og utrygghet. Man kunne aldri være trygg på om man ble med når Jesus kom, om man var "rede" nok. Forkynnelsen av dette handlet i mye større grad om alt det andre som skulle skje, og lite om Jesus. Dermed ble ikke Jesu gjenkomst noe man så fram til, men noe man ble skremt av. Selv husket jeg hvordan flere ganger jeg kom hjem til tomt hus, og hvordan min første tanke var at Jesus hadde kommet tilbake og jeg var blitt igjen.
At Jesus skal komme til jorden igjen og sette alt i god skikk, og regjere med fred og kjærlighet, er en god forventning Læren om bortrykkelsen er det ikke.
mandag 25. mars 2013
Holmøyskarrennet
Holmøyskarrennet har eg gått berre ein gong tidlegare, sjølv om ambisjonane har vore der fleire gonger. Då var eg vel 12-13 år, og turen gjekk frå Kroken i Markane og over fjellet til Nordsida. Det som var nytt i år, var at både start og mål var ved Vangen på Nordsida. Turen gjekk heller ikkje gjennom Holmøyskaret slik som før, berre opp til det. Det vil seie, konkurranseløypa som var ti kilometer lengre, gjorde det. men eg nøyde meg med turistløypa.
Turen i strålande sol var fantastisk for meg og dei 700 andre som gjekk. Blant dei var også naboen Jon, som har gått rennet kvart einaste år sidan første rennet i 1967. "Det gjekk betre enn forventa" sa han då vi kom i mål samtidig. Det gjorde det vel i grunnen for meg og, sjølv om eg var litt sliten etter dei 25 kilometrane. Eg er ikkje vant til så lange turar. Men det freista til gjentaking :)
Turen i strålande sol var fantastisk for meg og dei 700 andre som gjekk. Blant dei var også naboen Jon, som har gått rennet kvart einaste år sidan første rennet i 1967. "Det gjekk betre enn forventa" sa han då vi kom i mål samtidig. Det gjorde det vel i grunnen for meg og, sjølv om eg var litt sliten etter dei 25 kilometrane. Eg er ikkje vant til så lange turar. Men det freista til gjentaking :)
lørdag 23. mars 2013
10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #5 Livet har to utganger
Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskap. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?
Problemet mitt med den tradisjonelle, kristne synet, er egentlig ikke først og fremst ild og evig pine, men forestillingen om at alle mennesker skal deles inn i to. Ikke etter hvem som er gode eller onde, ei heller etter religion, ei heller etter hvor flinke de har vært til å følge en lov, eller hvor medmenneskelige de har vært. Delingen er ja eller nei til Jesus, alt det andre er irrelevant. Da vil Stalin og Gandhi havne på den samme siden, mens Buddha og Benny Hinn vil gå hver sin vei.
Dette betyr ikke at jeg tror at livet bare har en utgang, der alle kommer til himmelen og alt som skjedde her på jorden er betydningsløst. Jeg tror livet har en uendelighet av utganger. Jeg tror at det neste livet vil være en konsekvens av dette, ikke som karma og reinkarnasjon, men som at etterlivet blir formet av dette livet. Men jeg tror ikke på at noen blir isolert fra Gud. Jeg tror at Gud har et mangfoldig liv for alle etter døden. ikke bare et liv der alle skal spille harpe og synge i kor.
tirsdag 19. mars 2013
10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #6 Det er menigheten som er problemet
På den tiden jeg var aktiv i karismatikkens forsamlinger, var det et veldig fokus på ledertrening. Dette har vært et fokus i mange kristne sammenhenger også etterpå. Mange var frustrert over utviklingen i mange tradisjonelle pinsemenigheter, for eksempel, og mente at det var trening og utdanning av ledere som var løsningen. Tradisjonelle inspirasjonsmøter ble byttet ut med lederkonferanser og i stedet for menighetsweekend ble det invitert til lederhelg. Det ble også startet flere lederskoler. Et eksempel er da jeg var på Ressurection Festival i Trondheim et år, et arrangement som har tiltrukket seg kristne tenåringer. Det året ble det stort sett bare snakket om lederskap, med den begrunnelse at "vi er alle ledere".
Slik har man altså fått fram en rekke nye, unge, kristne ledere i mange menigheter. En del av undervisningen mange av disse fikk med seg, var at det var en grunnleggende feil med hvordan menge menigheter blir drevet. Problemet var demokrati. Man hadde blitt inspirert av framvoksende "megachurches", spesielt i Australia, hvor menigheten ikke ble styrt demokratisk av menigheten, men der lederskapet hadde større frihet til å følge sin egen visjon. Dermed ble problemet diagnostisert i mange stagnerende menigheter: Det er menigheten som er problemet. Selv om det ikke ble sagt rett ut, var det tydelig hva problemet var: Menighetens fotfolk kunne ikke høre fra Gud slik som en leder kunne. Menighetens mandat var å følge sine ledere i deres planer, drømmer og visjoner. Eller finne seg et annet sted å være. Jeg drar det kanskje vel langt, men jeg mistenker at noen ledere ser på menigheten sin som et problem, mer enn et kall.
Nå hadde man jo lært litt av en del fiaskoer i den såkalte trosbevegelsen, der all makt ble samlet hos en person. I stedet skulle man bygge team av ledere. Problemet ble likevel mye av det samme. Lederskapet mistet kontakten med fotfolket, og ble stadig mer frustrerte over at menighetens folk satte seg på bakbeina. Eller på de stedene lederskapet fikk de som de ville, ble fotfolket passivisert. De regnet med at folka med visjonene også ville gjøre jobben. Resultatet ble uansett at menigheten, som ble forstått som problemet, ble passivisert og desillusjonert. I alle fall de som ikke kastet seg på visjonen.
Parallelt gikk og går det en lengsel hos mange om vekkelse og Guds inngripen i vår tid. Siden man tror at Gud er fullkommen, kan det ikke stå på ham om det ikke kom. Så man utarbeidet fancy slagord, som "Vekkelse staves A-R-B-E-I-D" og "Gud, send vekkelse, begynn med oss". Underforstått kunne ikke Gud sende noen vekkelse før det som hindret dette ble fjernet. Og det handlet om synd, tradisjoner eller mangelnde vilje eller evne til å be. Jeg har til og med hørt en predikant som mente at tradisjoner var demonisk.
Jeg har vært i denne sammenhengen i mange år, og nikket til mange av resonnementene som har blitt gitt. Noen av det har også vært på sin plass. Men det betyr ikke at man skal skape A-lag og B-lag i menigheten, der B-lagets jobb er å backe A-laget eller finne seg noe annet å gjøre. Men det er vanskelig å si imot når noen har hørt fra Gud.
Slik har man altså fått fram en rekke nye, unge, kristne ledere i mange menigheter. En del av undervisningen mange av disse fikk med seg, var at det var en grunnleggende feil med hvordan menge menigheter blir drevet. Problemet var demokrati. Man hadde blitt inspirert av framvoksende "megachurches", spesielt i Australia, hvor menigheten ikke ble styrt demokratisk av menigheten, men der lederskapet hadde større frihet til å følge sin egen visjon. Dermed ble problemet diagnostisert i mange stagnerende menigheter: Det er menigheten som er problemet. Selv om det ikke ble sagt rett ut, var det tydelig hva problemet var: Menighetens fotfolk kunne ikke høre fra Gud slik som en leder kunne. Menighetens mandat var å følge sine ledere i deres planer, drømmer og visjoner. Eller finne seg et annet sted å være. Jeg drar det kanskje vel langt, men jeg mistenker at noen ledere ser på menigheten sin som et problem, mer enn et kall.
Nå hadde man jo lært litt av en del fiaskoer i den såkalte trosbevegelsen, der all makt ble samlet hos en person. I stedet skulle man bygge team av ledere. Problemet ble likevel mye av det samme. Lederskapet mistet kontakten med fotfolket, og ble stadig mer frustrerte over at menighetens folk satte seg på bakbeina. Eller på de stedene lederskapet fikk de som de ville, ble fotfolket passivisert. De regnet med at folka med visjonene også ville gjøre jobben. Resultatet ble uansett at menigheten, som ble forstått som problemet, ble passivisert og desillusjonert. I alle fall de som ikke kastet seg på visjonen.
Parallelt gikk og går det en lengsel hos mange om vekkelse og Guds inngripen i vår tid. Siden man tror at Gud er fullkommen, kan det ikke stå på ham om det ikke kom. Så man utarbeidet fancy slagord, som "Vekkelse staves A-R-B-E-I-D" og "Gud, send vekkelse, begynn med oss". Underforstått kunne ikke Gud sende noen vekkelse før det som hindret dette ble fjernet. Og det handlet om synd, tradisjoner eller mangelnde vilje eller evne til å be. Jeg har til og med hørt en predikant som mente at tradisjoner var demonisk.
Jeg har vært i denne sammenhengen i mange år, og nikket til mange av resonnementene som har blitt gitt. Noen av det har også vært på sin plass. Men det betyr ikke at man skal skape A-lag og B-lag i menigheten, der B-lagets jobb er å backe A-laget eller finne seg noe annet å gjøre. Men det er vanskelig å si imot når noen har hørt fra Gud.
søndag 17. mars 2013
10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #7 Syndefallet
Egentlig er det litt underlig at ikke flere stiller spørsmålstegn ved hvordan denne hendelsens konsekvenser blir framstilt. Dersom man sammenligner hendelsen og konsekvensene av den, er det jo et klart misforhold. Og dersom man tenker på andre ting som har hendt, og Gud tilsynelatende har sett gjennom fingrene med, er det rart hvor viktig denne ene ulydigheten skal være. Svaret er vel kanskje at det hjelper mange til å forklare det uforklarlige og sette Gud inn i en historisk kontekst på en forståelig måte.
Den enkle historieforståelsen som jeg og svært mange med meg har blitt opplært i, består av fire faser. Fase en er harmonien i hagen, der Gud småprater med menneskene i Edens hage. Fase to er syndefallet og dettes konsekvenser. Mennesket er ulydig og blir jagd ut av hagen. Hele menneskeheten må ta konsekvensen av Adams fall, man snakker om arvesynd og atskillelse fra en Gud som ikke tåler synd. Jorden er full av synd og ugudelighet og håpløsheten råder. Fase fire er at Jesus kommer, dør, står opp igjen og gjenoppretter Adams fall til fulle. Det er den vi lever i nå, nådens tid, der vi kan nyte godt av det Jesus gjorde. Guds vrede er stilt ved at straffen for menneskets synd rammet Jesus, og nå vil Gud velsigne alle på alle de måter han kan, alltid. Fase seks er at vi skal leve sammen med Gud i harmoni og evighet enten her på jorda eller i himmelen. Herlighetsteologer nevner knapt denne siste fasen, siden det Jesus gjorde i bunn og grunn er oppfylt allerede nå, og vi kan ta "himmelen på forskudd". En slik inndeling er uansett enkel og grei å forholde seg til, og likeså enkel å legge fram for de som vil vite hva den kristne tro handler om.
Mitt problem er at dette ikke stemmer overens med virkeligheten. Var virkelig alle atskilt fra Gud før Jesus kom? Hva med Abraham, Moses, David? Var de perfekte unntak som klarte å nå opptil Guds syndefrie standard? Slett ikke! Hva med de som ble helbredet i det gamle testamente? Hva med Daniel i løvehula? Er det slik at tida før Jesus var ei tid med gudsforlatthet og erkesynd, mens tida etter Jesus ikke er det? Eller er det ikke faktisk slik at jorda og folka her er mye verre etter Jesus enn før? Jeg stiller mange spørsmål uten at jeg har klare svar. Men det er tydelig for meg at når syndefallet blir framstilt slik, er det en overdrivelse av denne hendelsens betydning og hva denne hendelsen gjorde i relasjonen mellom mennesket og Gud. Det er ikke dermed sagt at Jesu død og oppstandelse ikke har betydning. Det bør bare settes i rett perspektiv.
Jeg tror at syndige og oppriktige mennesker kunne komme til Gud både før og etter Jesus Jeg tror ikke grunnen til at mennesket ble jagd ut av hagen var at gud var sint. I det store og hele tror jeg ikke på forenklinger av det som er sammensatte spørsmål. Selv om det føles lettere når ikke alle spørsmål er så vanskelige.
fredag 15. mars 2013
10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #8 Vi må være listige som slanger
I mange karismatisk miljøer er det en ting som er viktigere enn alt annet: Å "vinne" mennesker for Gud. Det handler delvis om å bygge menighet i det dennesidige, men det handler først og fremst om å redde mennesker fra en evig fortapelse. I mange tilfeller kan motivene være de beste, mens metodene kan ta former som er mindre edle, slik jeg ser det. Jeg har flere ganger lagt merke til at man bruker et uttrykk som Jesus sa om å være "enfoldige som duer og listige som slanger", der spesielt den siste delen av verset blir sitert. Man tenker altså at man må bruke list for å få mennesker til "å bite på" i forhold til det man vil formidle. Med andre ord, det man godt kan kalle snikevangelisering. Et mål om å forkynne og omvende mennesker blir kamuflert til å være noe helt annet.Et av eksemplene jeg husker best, er fra Tønsberg. I samarbeid med ulike menigheter i Tønsberg arrangerte Ungdom i Oppdrag noe som ble kalt "Impact tour". Tanken her var å lage et show med ulike personer som hadde spesielle talenter, blant annet dyktige skatere og supersterke mannfolk. Selv var jeg med på å invitere og dele ut flyers til folk på lærerskolen jeg gikk på. Problemet med disse invitasjonene var at det ikke stod et ord der om at dette var et kristent opplegg. Når showet begynte, tok det ikke mange minuttene før en offensiv kristen forkynnelse var i gang. Det føltes ikke spesielt godt.
Det finnes flere eksempler, uten at jeg skal nevne dem her nå. Poenget mitt er at dette viser en uredelighet som jeg har lite sans for. At man forkynner med hensikt å overbevise, er en selvfølge. Men da bør man være tydelig på hva det er man er ute etter. Så får man heller bare tåle at folks fordommer kan komme i veien for et ønsket resultat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)


