10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #5 Livet har to utganger

Bilde fra pinterest.com

Dette innlegget havnet av en eller annen grunn i utkast-boksen rett etter at det ble publisert. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan hende at det er mange som ikke har lest dette før. Også dette emnet har blitt aktualisert det siste året, gjennom at ledere i DNK har tatt et oppgjør med læren om fortapelse. Det siste avsnittet av dette innlegget er jeg ikke helt sikker på om jeg kan stå for lenger, men resten står jeg helt bak. I innlegget får jeg heller ikke fram det som den apostoliske trosbekjennelsen sier, at Jesus skal komme igjen "for å dømme levende og døde". For jeg tror på at man skal fram for en domstol av noe slag, der man får betalt for hva man har gjort i livet. Men jeg tror ikke på at dommen bare har to alternativ.

Temaet om himmel, helvete og liv etter døden har jeg skrevet om en del ganger før. De som har fulgt med på bloggen en stund, vil nok ha fått med seg det. I et innlegg i 2011 skrev jeg blant annet:

Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskap. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?
Problemet mitt med den tradisjonelle, kristne synet, er egentlig ikke først og fremst ild og evig pine, men forestillingen om at alle mennesker skal deles inn i to. Ikke etter hvem som er gode eller onde, ei heller etter religion, ei heller etter hvor flinke de har vært til å følge en lov, eller hvor medmenneskelige de har vært. Delingen er ja eller nei til Jesus, alt det andre er irrelevant. Da vil Stalin og Gandhi havne på den samme siden, mens Buddha og Benny Hinn vil gå hver sin vei.

Dette betyr ikke at jeg tror at livet bare har en utgang, der alle kommer til himmelen og alt som skjedde her på jorden er betydningsløst. Jeg tror livet har en uendelighet av utganger. Jeg tror at det neste livet vil være en konsekvens av dette, ikke som karma og reinkarnasjon, men som at etterlivet blir formet av dette livet. Men jeg tror ikke på at noen blir isolert fra Gud. Jeg tror at Gud har et mangfoldig liv for alle etter døden. ikke bare et liv der alle skal spille harpe og synge i kor.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #6 Det er menigheten som er problemet

Også denne er ganske intern. Men desto mer aktuell. Det er ikke mange ukene siden en av den mest framgangsrike pastorene i pinsebevegelsen gikk "Til kamp mot demokratiet" på forsiden av bevegelsens avis Korsets Seier. Med andre ord er forestillingen om at det er menigheten og menighetsdemokratiet som er problemet, høyst levende. Innlegget ble publisert på bloggen i mars 2013.

Bilde fra cartoonChurch.com

På den tiden jeg var aktiv i karismatikkens forsamlinger, var det et veldig fokus på ledertrening. Dette har vært et fokus i mange kristne sammenhenger også etterpå. Mange var frustrert over utviklingen i mange tradisjonelle pinsemenigheter, for eksempel, og mente at det var trening og utdanning av ledere som var løsningen. Tradisjonelle inspirasjonsmøter ble byttet ut med lederkonferanser og i stedet for menighetsweekend ble det invitert til lederhelg. Det ble også startet flere lederskoler. Et eksempel er da jeg var på Ressurection Festival i Trondheim et år, et arrangement som har tiltrukket seg kristne tenåringer. Det året ble det stort sett bare snakket om lederskap, med den begrunnelse at "vi er alle ledere".

Slik har man altså fått fram en rekke nye, unge, kristne ledere i mange menigheter. En del av undervisningen mange av disse fikk med seg, var at det var en grunnleggende feil med hvordan menge menigheter blir drevet. Problemet var demokrati. Man hadde blitt inspirert av framvoksende "megachurches", spesielt i Australia, hvor menigheten ikke ble styrt demokratisk av menigheten, men der lederskapet hadde større frihet til å følge sin egen visjon. Dermed ble problemet diagnostisert i mange stagnerende menigheter: Det er menigheten som er problemet. Selv om det ikke ble sagt rett ut, var det tydelig hva problemet var: Menighetens fotfolk kunne ikke høre fra Gud slik som en leder kunne. Menighetens mandat var å følge sine ledere i deres planer, drømmer og visjoner. Eller finne seg et annet sted å være. Jeg drar det kanskje vel langt, men jeg mistenker at noen ledere ser på menigheten sin som et problem, mer enn et kall.

Nå hadde man jo lært litt av en del fiaskoer i den såkalte trosbevegelsen, der all makt ble samlet hos en person. I stedet skulle man bygge team av ledere. Problemet ble likevel mye av det samme. Lederskapet mistet kontakten med fotfolket, og ble stadig mer frustrerte over at menighetens folk satte seg på bakbeina. Eller på de stedene lederskapet fikk de som de ville, ble fotfolket passivisert. De regnet med at folka med visjonene også ville gjøre jobben. Resultatet ble uansett at menigheten, som ble forstått som problemet, ble passivisert og desillusjonert. I alle fall de som ikke kastet seg på visjonen.

Parallelt gikk og går det en lengsel hos mange om vekkelse og Guds inngripen i vår tid. Siden man tror at Gud er fullkommen, kan det ikke stå på ham om det ikke kom. Så man utarbeidet fancy slagord, som "Vekkelse staves A-R-B-E-I-D" og "Gud, send vekkelse, begynn med oss". Underforstått kunne ikke Gud sende noen vekkelse før det som hindret dette ble fjernet. Og det handlet om synd, tradisjoner eller mangelnde vilje eller evne til å be. Jeg har til og med hørt en predikant som mente at tradisjoner var demonisk.

Jeg har vært i denne sammenhengen i mange år, og nikket til mange av resonnementene som har blitt gitt. Noen av det har også vært på sin plass. Men det betyr ikke at man skal skape A-lag og B-lag i menigheten, der B-lagets jobb er å backe A-laget eller finne seg noe annet å gjøre. Men det er vanskelig å si imot når noen har hørt fra Gud.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #7 Syndefallet

Dette innlegget inneholder ting jeg ikke har tenkt på på en stund. Interessant ;) Publisert på denne bloggen første gang i mars 2013.

Bilde fra wikipedia.org

Ordet "syndefallet" er et av disse ordene noen kristne bruker veldig mye, men som du faktisk ikke finner i Bibelen. Men ordet passer godt til det innholdet man har lagt i det, nemlig en altomfattende katastrofe som gjorde at alle mennesker ble atskilt fra Gud og synd og elendighet tok over hele kloden  Alt dette skjedde altså fordi Adam og Eva var ulydige mot Gud og spiste noe de ikke hadde lov til å spise (sannsynligvis var det ikke et eple ;)). En tilsynelatende lite alvorlig hendelse skulle altså føre til en total katastrofe for hele menneskeheten.

Egentlig er det litt underlig at ikke flere stiller spørsmålstegn ved hvordan denne hendelsens konsekvenser blir framstilt. Dersom man sammenligner hendelsen og konsekvensene av den, er det jo et klart misforhold. Og dersom man tenker på andre ting som har hendt, og Gud tilsynelatende har sett gjennom fingrene med, er det rart hvor viktig denne ene ulydigheten skal være. Svaret er vel kanskje at det hjelper mange til å forklare det uforklarlige og sette Gud inn i en historisk kontekst på en forståelig måte.

Den enkle historieforståelsen som jeg og svært mange med meg har blitt opplært i, består av fire faser. Fase en er harmonien i hagen, der Gud småprater med menneskene i Edens hage. Fase to er syndefallet og dettes konsekvenser. Mennesket er ulydig og blir jagd ut av hagen. Hele menneskeheten må ta konsekvensen av Adams fall, man snakker om arvesynd og atskillelse fra en Gud som ikke tåler synd. Jorden er full av synd og ugudelighet og håpløsheten råder. Fase tre er at Jesus kommer, dør, står opp igjen og gjenoppretter Adams fall til fulle. Det er den vi lever i nå, nådens tid, der vi kan nyte godt av det Jesus gjorde. Guds vrede er stilt ved at straffen for menneskets synd rammet Jesus, og nå vil Gud velsigne alle på alle de måter han kan, alltid. Fase fire er at vi skal leve sammen med Gud i harmoni og evighet enten her på jorda eller i himmelen. Herlighetsteologer nevner knapt denne siste fasen, siden det Jesus gjorde i bunn og grunn er oppfylt allerede nå, og vi kan ta "himmelen på forskudd". En slik inndeling er uansett enkel og grei å forholde seg til, og likeså enkel å legge fram for de som vil vite hva den kristne tro handler om.

Mitt problem er at dette ikke stemmer overens med virkeligheten. Var virkelig alle atskilt fra Gud før Jesus kom? Hva med Abraham, Moses, David? Var de perfekte unntak som klarte å nå opptil Guds syndefrie standard? Slett ikke! Hva med de som ble helbredet i det gamle testamente? Hva med Daniel i løvehula? Er det slik at tida før Jesus var ei tid med gudsforlatthet og erkesynd, mens tida etter Jesus ikke er det? Eller er det ikke faktisk slik at jorda og folka her er mye verre etter Jesus enn før? Jeg stiller mange spørsmål uten at jeg har klare svar. Men det er tydelig for meg at når syndefallet blir framstilt slik, er det en overdrivelse av denne hendelsens betydning og hva denne hendelsen gjorde i relasjonen mellom mennesket og Gud. Det er ikke dermed sagt at Jesu død og oppstandelse ikke har betydning. Det bør bare settes i rett perspektiv.

Jeg tror at syndige og oppriktige mennesker kunne komme til Gud både før og etter Jesus  Jeg tror ikke grunnen til at mennesket ble jagd ut av hagen var at Gud var sint. I det store og hele tror jeg ikke på forenklinger av det som er sammensatte spørsmål. Selv om det føles lettere når ikke alle spørsmål er så vanskelige.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #8 Vi må være listige som slanger

Dette innlegget er nok veldig internt i forhold til den kristne konteksten jeg har levd i. Likevel har jeg noen gode poeng ;) Publisert på bloggen i mars 2013

Bilde fra drawingimage.com

I mange karismatiske miljøer er det en ting som er viktigere enn alt annet: Å "vinne" mennesker for Gud. Det handler delvis om å bygge menighet i det dennesidige, men det handler først og fremst om å redde mennesker fra en evig fortapelse. I mange tilfeller kan motivene være de beste, mens metodene kan ta former som er mindre edle, slik jeg ser det. Jeg har flere ganger lagt merke til at man bruker et uttrykk som Jesus sa om å være "enfoldige som duer og listige som slanger", der spesielt den siste delen av verset blir sitert. Man tenker altså at man må bruke list for å få mennesker til "å bite på" i forhold til det man vil formidle.  Med andre ord, det man godt kan kalle snikevangelisering. Et mål om å forkynne og omvende mennesker blir kamuflert til å være noe helt annet.

Et av eksemplene jeg husker best, er fra Tønsberg. I samarbeid med ulike menigheter i Tønsberg arrangerte Ungdom i Oppdrag noe som ble kalt "Impact tour". Tanken her var å lage et show med ulike personer som hadde spesielle talenter, blant annet dyktige skatere og supersterke mannfolk. Selv var jeg med på å invitere og dele ut flyers til folk på lærerskolen jeg gikk på. Problemet med disse invitasjonene var at det ikke stod et ord der om at dette var et kristent opplegg. Når showet begynte, tok det ikke mange minuttene før en offensiv kristen forkynnelse var i gang. Det føltes ikke spesielt godt.

Det finnes flere eksempler, uten at jeg skal nevne dem her nå. Poenget mitt er at dette viser en uredelighet som jeg har lite sans for. At man forkynner med hensikt å overbevise, er en selvfølge. Men da bør man være tydelig på hva det er man er ute etter. Så får man heller bare tåle at folks fordommer kan komme i veien for et ønsket resultat.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #9 Staten Israel er Guds verk

Dette innlegget kan nok provosere noen. Jeg skrev det med bakgrunn i et emne jeg tok i studiet mitt i tiden før jeg skrev det; "Brennpunkt Midtøsten". Da jeg gikk på bibelskole på 90-tallet provoserte også min "læremester" Aril Edvardsen med å kalle sidestilling av å velsigne det jødiske folket med å velsigne staten Israel som en vranglære. Så jeg er vel i godt selskap. Tror jeg kan stå for alt som står i innlegget fortsatt. Innlegget ble først publisert på bloggen i mars 2013.

Bilde fra fn.no

Å snakke om Israel er et vepsebol man kanskje burde vegre seg for å gå inn i. Derfor vil jeg gjerne komme med noen presiseringer først. Jeg sier ikke noe om jødene som Guds folk. Jeg sier heller ikke noe om Bibelens løfter til jødefolket. Jeg er verken antisemitt eller erstatningsteolog. De siste er de som mener at det er de kristne som er "det nye Israel" og at de gamle løftene til jødene gjelder de kristne nå. Jeg sier heller ikke noe om hvem jeg tror har eiendomsretten til det hellige landet. Jeg sier heller ikke noe om hvem som har mest og minst skyld i konflikten i landet. Jeg kunne sikkert skrevet om slik ting også, men det er ikke det dette innlegget handler om. Det handler om at jeg ikke tror på at måten den politiske staten Israel ble dannet på, var Guds verk. Jeg tror heller ikke på at måten landet i dag styres på, er etter Guds tanke eller hjerte.

Da den moderne staten Israel så dagens lys i 1948, ble det jubel blant kristne over hele verden. Man så dette som oppfyllelse av Bibelens mange profetier om jødenes tilbakekomst, og et tydelig endetidstegn. Begeistringen ble enda større da rapporten om den lille David-staten kjempet ned de overtallige Goliat-statene som gikk til krig. Man var overbevist om at dette måtte være noe overnaturlig  at det var Gud som ga seieren til Israel. Seieren i seksdagerskrigen i 1967 skapte også begeistring, spesielt med tanke på at man nå kontrollerte den hellige byen, Jerusalem. Dette måtte være Guds vilje.

Jødene selv hadde ikke et slikt perspektiv på det. For dem handlet det først og fremst om å skape et sted å være trygge etter de grusomme forfølgelsene de hadde opplevd gjennom århundrer, og som kulminerte med Holocoust under andre verdenskrig.  Spesielt de ortodokse var skeptiske til ideen om at dette var knyttet til Guds løfter. Man forventet at det var Messias som skulle føre dem hjem til løfteslandet. Og han venter de som kjent på enda. Derfor hadde ikke religiøse forestillinger en spesielt sentral plass i at staten Israel ble etablert, med de såkalte sionistene som drivkraft. Sionismen ble avvist av mange jøder, og selv i dag er det flere jødiske grupper som karakteriserer sionismen som en vranglære.

Blant såkalte Israel-venner, har støtten til jødene og støtten til Israel vært en og samme ting. Mange har forsvart Israel i ett og alt. Konfliktene har blitt forklart med arabisk aggresjon og israelsk forsvarskrig. Spørsmål om palestinerne har stort sett blitt avfeid med at det ikke er noe som heter palestinere, de er arabere og kan flytte til de andre arabiske landene. Selv husker jeg hvordan en fra den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem besøkte oss da jeg gikk på bibelskole  Han var en "sann israelsvenn", og da jeg forsiktig spurte om hva han tenkte om palestinerne, sa han bare at de måtte vekk. Med andre ord: Palestinerne stod i veien for Guds plan. På denne tiden var den såkalte Osloprosessen i gang. Den sårbare fredsprosessen krevde to liv som en direkte konsekvens: Norges utenriksminister Johan Jørgen Holst og Israels statsminster Yitzak Rabin. Det ble mer enn bare antydet at disse døde mer eller mindre som en Guds straffedom for at de rørte ved "Guds øyensten".

Åpningen av israelske arkiver på 80-tallet, avslørte hvordan dannelsen av staten Israel fant sted. Og det lignet svært lite på den uskyldige Davids kamp mot den fryktinngytende Goliat. Det handlet mye mer om ekstreme sionister som ikke skydde noen midler for å nå sitt mål. Om bombeaksjoner og likvidasjoner. Og massakrer av palestinske kvinner og barn, og fordriving av titusener av palestinere fra de hjemmene de hadde bodd i i generasjoner. De aller fleste av disse fikk aldri komme hjem. Husene de hadde bodd i, ble ofte annektert og overtatt av israelske familier. Sentral i den sionistiske terroren stod ledere som Menachim Begin og Yitzak Shamir. Senere ble begge statsministere. Førstnevnte fikk til og med Nobels fredspris (tror ikke det var så mange i Vesten som protesterte mot denne tildelingen. Da palestinernes president fikk prisen etter Osloprosessen, var protestene mange). Den vestlige verden stod i kø for å forsyne Israel med det de trengte av våpen. Etterhvert fikk de også ervervet atomvåpen, med uvurderlig hjelp fra Norge til å skaffe tungtvann.

Kristenfolkets romantisering av Israel er vanskelig å forstå om man ikke kjenner til bakgrunnen for dette. Jeg skal ikke gå dypt inn i det, men det handler, bibelfundamentalisme, frykt for synd og lojalitet. Mange av de såkalte israelsvennlige ønsker ikke annet enn å gjøre det som de tror er Guds vilje. Og når predikanter og ledere sier at Guds vilje er at de skal velsigne og tale vel om den sekulære (ja, Israel er faktisk en av de mest sekulariserte stater i verden) staten Israel, så gjør de det. Spesielt hvis man skremmer dem litt for hva konsekvensen kan bli om de ikke gjør det. For meg er det underlig hvordan de kristne prinsippene om nåde og nestekjærlighet ikke gjelder lenger når det kommer til Israel. Det gamle testamentes Gud overtar scenen. Men jeg lurer litt på hva de gamle bibelske profetene Amos og Jeremia hadde sagt om de levde i de israelske byene i dag. For de vegret seg ikke for å påpeke urettferdighet. På samme måte kommer noen av de mest kritikerne av Israel i dag fra landets egne, spesielt historikere som Ilan Pappe.

Så kjenner vi til hvordan situasjonen er i dag. Om selvmordsbombere, raketter, kriger, likvidasjoner, om håpløshet og oppgitthet på begge kanter. Konflikten er fastlåst. Så hva med Israels Gud opp i det hele? Jeg håper han er mer opptatt av de tragiske menneskeskjebnene staten Israel har ført med seg, enn de såkalte israelsvennene er. Og jeg håper at flere vil forstå at å velsigne jødene ikke er det samme som å velsigne terrorisme og undertrykkelse.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #10 Bibelen er Guds ord

Dette innlegget ble publisert her på bloggen i mars 2013

Bibelen på bildet er den Bibelen jeg nok har brukt mest, og kanskje også den oversettelsen jeg liker best. Den er oversatt med utgangspunkt i det som kalles "King James" som er en av de mest brukte bibeloversettelsene til engelsk. Bibelen var en gave fra den lille forsamlingen min da jeg var menighetsplanter i den lille bygda Hof i Vestfold. Utgiverne synes altså ikke det var nok at boka ble kalt Bibelen, de måtte også ha med Guds Ord på framsida. Kanskje var dette mest for å skille den fra andre bibeloversettelser. På den tida brydde jeg meg knapt om det. I dag synes jeg at å kalle Bibelen for Guds ord er mye mer problematisk.

Da jeg begynte på bibelskole, handlet den første uka om Bibelens autoritet. På en bibelskole er vel dette kanskje det aller viktigste å begynne med, det er jo ikke en vanlig bok man omtaler. Det ble da, noe som jeg har hørt mange ganger også etterpå, understreket at Bibelen ikke inneholdt Guds ord, men at det var Guds ord. I dag ville jeg sagt stikk motsatt. Jeg er mer enn åpen for at Bibelen kan inneholde guddommelig inspirasjon, og at den kan inneholde gode skildringer av det Gud gjør og hvem han er. Men å si at alt i denne boka, fra første Mosebok til Åpenbaringsboken, er Guds ufeilbarlige ord, blir for drøyt for meg. Til det er det altfor mye som ikke stemmer.

Hva skyldes så denne forandringen i troen min? Det handler ikke om at jeg har vanskelig for å tro på overnaturlige fortellinger og hendelser. En gud som som har skapt verden, skulle vel også være i stand til å redde folk fra løvehuler, få solen til å stanse og gjøre hundreåringer fruktbare igjen. En som er Guds sønn skulle vel også være i stand til å gå på vannet, gjøre vann til vin og vekke opp døde. Slike ting plager meg heller ikke.

Det kan jo være problematisk å ta alt som står der bokstavelig, så lenge man vet at tekstene er flere tusen år gamle, har blitt overført muntlig før de ble skrevet ned, for så å bli gjenskrevet og oversatt en rekke ganger. Feilmarginene er mange. Til sjuende sist er også alle bøkene skrevet av mennesker og ikke av Gud, Jesus skrev som kjent bare i sanden.

Det store problemet for meg med Bibelen knytter seg først og fremst til to ting. Det første er at mine erfaringer tilsier at det som står der ikke alltid stemmer. Noen ganger stemmer det forbausende godt. Men ikke alltid. Og da er det vanskelig å tro at det er ufeilbarlig. Når det står at den som ber, han får, stemmer ikke det alltid, selv om det finnes mange eksempler på at det gjør det. Når Jesus sier til sine disipler at de kommer til å gjøre større ting enn han selv, stemmer det ikke. Når han også sier at de kan be om hva de vil og få det, stemmer heller ikke det alltid.

Den største innvendingen mot å kalle Bibelens Guds ufeilbarlig ord, er likevel gudsbilde boken presenterer av de ulike forfatterne. Den samme gud som småprater med Adam i Edens hage, utrydder nesten hele menneskeheten fordi ha ikke liker dem lenger. Den samme Gud som knyttet evig bånd av vennskap og løfter til Abraham,  ber den samme Abraham å ofre sin sønn som et brennoffer. Den samme Gud som kaller den modige David til konge, velsigner den samme David når han slakter ned filistere i tusentall. Gud, som erklærer sin kjærlighet til verden i Johannes 3, tar livet av et gammelt ektepar som lyver noen sider senere.

Det er så mange aspekter ved Guds vesen i denne boken som jeg finner det umulig å forene. Kan Gud både være allmektig  kjærlig, tilgivende og full av nåde samtidig som han er sinna, hevngjerrig, sjalu og enormt storkrevende. For meg er dette fryktelig vanskelig å forene. Jeg kan godt være med på at noe av dette skildrer Gud, og at enkelte passasjer i Bibelen viser hvem Gud er, men for meg er det umulig å forene alle.

Å forholde seg til Bibelen oppleves mye lettere når jeg gir mer plass til undring og spørsmål til tekstenes sannhetsgestalt. Jeg trenger ikke å forsvare alt det som boken sier at Gud gjør, fordi jeg tror ikke at alt det som står der stemmer. Og det er faktisk ganske befriende.

Sannheter og verdier

Nyttår er tiden for refleksjon og framoverblikk. I alle fall for de fleste. Jeg vet ikke om jeg har så lyst til noen av delene. Livet er på mange måter ganske utfordrende nå, og har vært det en stund. Det er også vanskelig å tenke på og planlegge framtida med en mor som går gjennom de siste fasene av kreftsykdom og en far som er gryende dement. Jeg vil heller prøve å skrive litt om hva som skjer i tanken min og med troen min.

Siden jeg begynte å skrive denne bloggen, har utviklingen i troslivet mitt blitt skrevet mye om. For det har vært en utvikling, noe jeg ser ganske tydelig når jeg blar meg tilbake i arkivet. Samtidig har det vært en rød tråd, i alle fall håper jeg det, av ærlighet og oppriktighet.

For et par år siden skrev jeg her på bloggen om "sannheter jeg ikke tror på lenger". Jeg merket at jeg kjente behovet for å ta avstand fra en del av de tingene jeg hadde lært og trodd på. For livet mitt etter at jeg oppdaget at jeg stod midt i en troskrise for noen år siden, har handlet mye om å prøve å skille, mellom det som jeg vil legge fra meg og det jeg vil beholde. Og jeg merker at det er mye enklere å definere hva jeg ikke tror på enn hva jeg tror på. Men jeg vil prøve å gjøre det likevel.

Når jeg gjør det, merker jeg at også jeg er preget av den postmoderne tida vi lever i (og som jeg har likt å kristisere). For i denne tida snakker man ikke om sannheter. Derfor er det også lett å ta avstand fra slike "sannnheter". Man skaper sine egne bilder, sine egne dogmer og sin egen fortelling. Det er ikke bare Bjørn Eidsvåg som skaper Gud i sitt eget bilde, det gjør de aller fleste som tror. Kanskje har han rett når han sier at mennesket alltid har gjort det, men jeg tror at man gjør det enda mer i dag. Og her er altså jeg og gjør det samme. For slik jeg har erfart det, er det umulig å få et helhetlig, meningsfullt bilde av Gud ved å lese Bibelen. Det er også umulig å få en helhetlig, sammenhengende tro. Man må holde fast på noe og forkaste noe. Og det er det jeg har prøvd på, og fortsatt prøver på.

Den nye serien vil derfor ikke handle om sannheter, men om verdier. Og jeg hører hvor vagt og uforpliktende det høres ut. Men det handler også om at jeg ikke lenger har så stor trang til å definere sannheter eller dogmer. Det handler mer om hva som er viktig for meg, hva slags verdier jeg vil ta med meg videre gjennom livet. Og uten en trosbakgrunn, hadde nok disse verdiene sett ganske annerledes ut.

Det viktigste som har skjedd i forhold til dette i året som har gått, er at jeg har meldt meg inn i Den norske kirke. Det ble fristende når man kunne gjøre det selv på nett. For helt siden jeg meldte meg ut av pinskirken, har jeg kjent behovet for en form for tilhørighet. Det betyr ikke at jeg kjenner at jeg har kommet hjem. Kirka føles fremmed fortsatt. Men samtidig er den gammel og trygg, den er romslig og raus, og det trenger jeg. Selv om jeg fortsatt er mer opptatt av hva som skjer i min gamle bevegelse enn i min nye ;)

Før jeg begynner på den nye serien "Sju viktige verdier", tar jeg en reprise på "10 sannheter jeg ikke tror på lenger", kanskje også noe redigert. Så kan det nok hende, med tanke på at tida akkurat nå ikke er så lett, at det tar ei stund å bli ferdig med den nye serien også. Men det er god terapi i å skrive. Godt nytt år til alle dere som følger bloggen og gir meg så hyggelige tilbakemeldinger på den :)