Guds plan med ditt liv

De av oss som har vokst opp i et bestemt kristent miljø, har vel hørt dette en del ganger. Gud har en plan for ditt liv. Og den er veldig konkret og noe man ikke må gå glipp av. Jeg synes det er litt forfriskende å lese Donald Millers bllogginlegg i dag, med overskriften Does God Have a Specific Plan for Your Life? Probably Not. Her skriver han blant annet: 

I want to write an essay saying the statistical chance of God having a specific plan for your life is roughly 1 in 227. I’d base that statistic on scripture, because scripturally, for every one person God had a specific plan for, there were 226 He did not. Joseph was in, Benjamin was out and so on. Okay, I haven’t actually done the math. It may be 1 in 250 or 1 in 95, but that is hardly the point. The point is we think God is going to tell us exactly what to do, but chances are, He isn’t. It’s just not a Biblical idea.

Tror kanskje Miller har et poeng.

Russisk besøk og menneskerettigheter

Russland har plutselig fått et smilende og imøtekommende ansikt med president Medvedjev besøk i Norge. Smilende har han latt seg intervjue og smilende har han gått fra besøk til besøk og skapt et inntrykk av et vennligsinnet Russland. Dette er det grunn til å glede seg over.

Samtidig roper menneskerettighetsgrupper om at det fortsatt er elendige vilkår for menneskerettigheter i Russland, spesielt for dem som uttaler seg kritisk om Russlands engasjement i vepsebolet Tsjetsjenja. I mars i fjor skrev jeg dette innlegget på bloggen min om et drap på en tsjetsjensk flyktning i Wien. Nå kan vi lese på VG Nett at østerriksk etteretning har konkludert med at drapet ble bestilt av Moskvas tyrann i Grosjny, president Ramzan Kadyrov. Så det er vel ingen grunn til å juble for høyt før denne banditten er bak lås og slå. Det er det bare Moskva som kan sørge for.

10 uforståelige fenomener: #3 Twitter

Jepp, Twitter og ryktene om denne har gått som en farsott over verden og Norge de siste to årene. Man er liksom ikke helt oppdatert dersom man ikke er på twitter. Kjendiser og ikke-kjendiser skryter av at de er på Twitter og media siterer flittig fra hva folk har uttalt på twitter. Og få stiller egentlig spørsmålet: Hva er vitsen??

Twitter funker vel egentlig som å sende SMS'er til hele verden, og det er vel faktisk ytterst få personer man er interessert i få SMS'er fra. Det må enten være venner eller kjendiser. Selv er jeg mye mer interessert i å lese lengre artikler om viktige folk enn å få en setning på SMS fra dem. Så hvorfor skal folk flest kaste bort tida på et så unyttig og meningsløst medium? Er det interresant for folk flest hva Lance Armstrong spiste til frokost, at Paris Hilton har vært hos veterinæren eller at Amy Winehouse kjeder seg på rehab?

For avisene og TV-kanalene er det jo fint. Man slipper jo å intervjue folk, man kan jo bare sitere hva de har sagt på Twitter. Resultatet blir jo at kjendiser selv kan uttale seg når det passer dem i stedet for å stille opp på intervjuer hele tiden. For dem er det kanskje en fordel. Men du verden for en nedtur for den seriøse journalistikken. TV2 har jo kastet seg på trenden i sine fotballsendinger. Tror ikke mange mener at dette hever kvaliteten på sendingen akkurat. Det virker som det også er lavere terskel for å snakke dritt til folk gjennom Twitter. Så i stedet for å si ting direkte til folk, kan man jo heller slenge dritt bak ryggen på folk offentlig.

Dersom Twitter hadde kommet for 10-15 år siden, kunne jeg fortsått det bedre. Da hadde ikke folk Facebook eller blogger, og da kunne kanskje Twitter være et steg i utviklingen. Da hadde Twitter vært som et sort/hvitt-tv før farge-tv kom eller en telex før telefaxen kom. Men at twitter kom nå lenge ettter Facebook, og at FB faktisk frykter konkuransen fra Twitter, er for meg uforståelig. FB har jo tross alt et mye mer utviklet konsept enn SMS-meldinger.

Jeg kan jo forstå at folk ønsker å framtille seg som mer important enn det de er. Men selve  fenomenet Twitter er for meg uforståelig.

Prospektet klart!

Da er leiligheten min lagt ut på Finn.no. Stikk inn å se hvor bra jeg har bodd de siste seks årene. Visningen blir i slutten av neste uke. Du skal ikke flytte til Undrumsdal, vel??

Her kan du se på annonsen!

Besøk på Holocoust-senteret

I dag har vi vært på Oslo-tur med elevene våre og vi besøkte den jødiske synagogen i Oslo og Holocoust-senteret på Bygdøy. Senteret ligger i Villa Grande på Bygdøy, huset hvor Vidkun Quisling hadde residens under krigen. Jeg har jo hørt historien om nazistenes bestialske grusomheter mot jødene en del ganger før, men det er vanskelig å ikke bli berørt likevel. I tillegg er det alltid nye opplysninger og lag av historie man ikke har hørt før. Og det som kanskje sitter igjen sterkest hos meg denne gangen, er hvordan vanlige norske folk så til de grader var medskyldige i det som skjedde.

I et av rommene på senteret var veggene fylt med navn. Over 700 navn, navnene på alle de norske jødene som ble sendt til utryddelsesleire med skipet Donau, og som aldri kom tilbake igjen. Ved siden av navnene stod det fødeselsdato og dødsdato. Datoen som stod på de aller fleste av dem var 1. desember 1942. Dette var den samme dagen alle ankom Auschwitz. De aller fleste overlevde altså ikke dagen en gang, de ble sendt rett til avliving og destruksjon. For oss blir det jo umulig å ta inn over oss antallet dette skjedde med. Men det var altså enkeltmennesker, som 49 år gamle Abraham Feidelmann fra Mosjøen og 39 år gamle Lea Ganz fra Oslo.

Det var ikke nazistene som førte jødene fra sine boliger rundt om i landet til de gikk ombord på skipet Donau. Det var norsk politi som organsierte og utførte den enormt store aksjonen den 26. oktober 1941. De fikk hjelp av 100 drosjesjåfører til transporten. Øverst på listen over politmennene som stod for dette, var politiinspektør Knut Rød. Han var i tillegg medlem av Nasjonal Samling. Etter krigen ble han stilt for retten for sin aksjon mot jødene og sitt engasjement i partiet. Saken endte med frifinnelse. Man mente at han meldte seg inn i NS for å drive mostandskamp innenfra. Aksjonen mot jødene var det få, om noen, som la vekt på, også etter krigen.

Helt innerst i utstillingen på senteret var det et lite, mørkt rom som fokuserte på hva som skjedde da de få norske jødene som overlevde, skulle vende tilbake til Norge. Jeg tok bilde av plakaten som forteller om hva som skjedde. Det er ganske lite flatterende for de norske myndigheter og det norske samfunn. Jødene ble fratatt sitt norske stasborgerskap da de ble deportert og kun etter sterkt press fra Sverige, fikk de gjenlevende sitt statsborgerskap tilbake. De norske myndighetene, som kom med store hjelpepakker for å få alle nordmenn hjem, gav ikke en krone til de norske jødene. Også her måtte svenskene ordne opp. Og når de norske jødene endelig kom hjem, opplevde de det samme som jøder overalt i Europa: Deres hus og eiendeler var overtatt av andre.

De norske jødene ble ikke sett på som nordmenn. Det viser statsminister Nygaarsvolds ord disse menneskene......tyskerne har fått mye velfortjent tyn for krigen. Men vi nordmenn har jammen en del å skamme oss over, vi også.

Til salgs 2

Da er bildene av leiligheten klare, og jeg må si at jeg godt kunne tenkt meg å kjøpe denne leiligheten dersom jeg ikke skulle selge den ;) I følge megleren vil den bli lagt ut på nettet fredag, og så blir det visning neste helg. I morgen kommer det en takstmann for å se over alt. Det er det jeg er mest nervøs for, selv om jeg ikke vet om noe som skulle være galt. Det verste ville være dersom han fant fukt, råte eller andre grusomme greier et eller annet sted.

Det blir spennende å se hva som skjer. Følg med på bloggen på fredag, da kommer prospektet!

Til salgs!

Da er tiden inne for å bli kvitt Ungkarsredet. Vestlandet kaller og da må man frigjøre kapital. Akkurat nå har jeg besøk av fotograf som skal ta bildene til prospektet. Spennende prosess, dette, og sikkert noe man kan lære mye av. Etter å ha fått tilbud fra tre forskjellige meglere, landet jeg på Krogsveens tilbud. Fordi de har de kuleste logoen, he he.....

Man har jo selvsagt opparbeidet seg en del minner på et sånt sted, men for meg har det hele tiden vært et midlertidig sted å bo, på vei mot noe annet. Så selv om jeg har bodd her i seks år, kan jeg ikke si at jeg føler meg så veldig vemodig. Enda, i alle fall. Håper bare at salgsprosessen går greit, og at jeg får solgt leiligheten til den prisen jeg vil ha. Og at det ikke drar ut lenge uten at den blir solgt. Tror vel egentlig ikke det, heller, det er mye dyrere å bo de fleste andre steder enn i vakre Undrumsdal.

I løpet av en uke eller to regner jeg med at prospektet er klart og annonsen ligger ute på nettet. Følg med!