Stova

Det andre rommet eg prøvar å bli ferdig med i haust, er stova. I helga har eg rive ned både kryssfinerplater og sponplater, og voila: Tømmerveggane kom til syne. Satsar på å vise fram disse, men må nok måle dei i ein lysare farge. I tillegg tenkjer eg å skifte ut alle vindauga. På syttitalet var det mote å ha vindauga så store som mogleg, men spesielt fint var det ikkje. Eg satsar derfor på å erstatte det store vindauget med to mindre, slik som det var originalt i stova. Ellers så trur eg ikkje eg skal gjere så mykje meir her, berre legge nytt parkettgolv og lister. Å skifte vindauga må eg nok ha hjelp til, men resten håpar eg å klare sjølv. God veke!

Kjøkenet

Ein lang prosess med oppussing er i gong. Ser vel for meg at det kjem til å ta ein del år før det meste er slik som eg vil ha det i det gamle huset. Huset vart bygd for over hundre år sidan, var påbygd i 1973, men har ikkje vore gjort så mykje med sidan åttitalet, då det var skifta ein del tapet, panel og vindauge. No er eg altså i gang. Og som dei fleste andre, eg begynner med kjøkenet.

På biletet kan du sjå korleis det ser ut eit stykke ut i oppussinga. Heilt bak til høgre var det ei dør inn til spiskammeret. Det måtte dei ha i gamle dager, men er vel strengt tatt ikkje naudsynt lenger. Så eg stengte døra igjen og plasserer skap og skuffer der i staden. Heilt til venstre var dei også ei dør eg har stengt igjen, frå kjøkenet til gangen. Der har eg no plassert eit høgskap med micro og steikeomn. I forgrunnen ser du restar av den gamle tømmerveggen. Deler av denne blei fjerna tidlegare, no kjem eg til å fjerne heile veggen, slik at det blir ope mot stova. Heilt til høgre er det eit vindauge som eg tenkjer å byte ut i eit litt mindre.

Onsdag gjorde elektrikaren seg ferdig, så det som gjenstår no er å fjerne resten av tømmerveggen, pusse brannmuren, legge veggplater, legge takplater og parkett. Blir nok ikkje ferdig heilt endå :)

Godt å ha noe å skylde på....

Vi vet vel alle at det er en fordel å ha en god unnskyldning når vi ikke får det til som vi vil. Men noen ganger blir unnskyldningene ganske så latterlige. En som har tatt dette til nye høyder, er vårt stor sprinthåp i VM i friidrett, Jaysuma Saidy Ndure. I fjor, eller kanskje det var to år siden, mislyktes han i finalen på 200 meter, som er hans spesialdistanse. Grunnen til det var, i følge han selv, at banen han løp i var ugunstig. Blant sprintere flest er bane tre regnet for å være kanskje den beste banen å løpe i, men altså ikke for Jays.

Nå har han gjort det igjen, etter at han mislyktes i å kvalifisere seg for nattens finale på 100 meter i VM i Korea. Grunnen var ikke at han ikke var god nok, men at lyden av startpistolen nådde fram til han for seint:

Lyden går sakte og den var ikke så høy. De som starter i bane 1 til 3 har en fordel av det. Det pleier å stå en høyttaler bak hver blokk, men det var det av en eller annen grunn ikke her. Jeg hadde forventet å være i finalen, at det skulle være lett. Men det er ikke lett når jeg hører skuddet sist. Da kommer jeg sist avgårde fra blokka også. Jeg pleier å reagere raskt, men det er ikke så lett når lyden er der borte, ved bane 1.

Ikke akkurat noen vitenskapsmann, Jays. Håper han finner på en bedre forklaring når han mislykkes på 200 meter.

Guds drittsekker

Rar overskrift? Helt enig. Men det er noen ting jeg har undret meg over i mange år. Og i dag kom jeg til å tenke på det igjen. For en stund siden leste jeg et sitat av Jerusalem-vokalist Ulf Christiansson. Han sa at Evangeliet kommer aldri til å bli akseptert av intellektuelle mennesker, for man kan ikke ta imot det logisk. Da mister man kraften i det. Pastoren i Bethel church i Redding i USA, som jeg ikke husker navnet på akkurat nå,  men som er den store inspirasjonskilden for Oase- og IMI-kristne og mange flere kristne i Norge, sa noe lignende. Vekkelse kommer aldri før vi slutter å tro at vi kan forstå Gud, vi må bare tro på ham og stole på han. Visjon Norges Jan Hanvold har kommet med lignende uttalelser.

Vel, slike uttalelser diskvalifiserer meg i alle fall fullstendig. Det gjør meg ikke så mye lenger, selv om jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg hadde hørt slikt for noen år siden. Det som plager meg mest nå, er frykten for at de faktisk kan ha rett. Passer evangeliet best for ikke-tenkende mennesker? For mennesker som ikke stiller spørsmål, men følger sine ledere blindt? Hadde de et poeng i middelalderen da de jobbet for å holde folk i uvitenhet ved å lese Bibelen og holde gudstjenester på latin. Var det rett og slett til folks beste? Hadde de mer forutsetninger for å få tak i evangeliet når de var uopplyste?

En annen ting som har slått meg er at det ikke er de sympatiske og reflekterte kristne lederne som har mest framgang og lykkes best. Det er de karismatiske, svart-hvitt evangelistene som veldig ofte framstår som direkte usympatiske, som vinner fram. Man kan jo argumentere for at dette er uttrykk for Guds nåde. Men dersom det er disse vi skal streve etter å bli som, får jeg problemer. Og spørsmålet blir det samme: Passer evangeliet best for de ubehøvlede "drittsekkene"? De som har hørt Uffe, vet hva jeg mener når jeg sier at han ikke framstår som en spesielt sympatisk mann. Jeg husker en av de som gikk på bibelskole sammen med meg hadde vært lydtekniker for Benny Hinn da han var i Norge. Han sa  Benny Hinn er et rævhol! Vulgert språk, kanskje, men vi tar poenget. Hvorfor har en slik mann slike resultater? Mens sympatiske pastorer over hele verden strever for å få kirke-endene til å møtes. Passer evangeliet best for denne verdens Benny Hinn'er?

Jeg har ikke noe godt svar på spørsmålet jeg stiller. Men jeg kan ikke helt akseptere at det skal være slik. Men i de miljøene jeg har vært en del av, har slike folk ofte vært idealene. For meg er de ikke det, og har vel aldri vært det.

Vidunderbarn

Nå er jeg på ingen måte noe fan av moderne norsk litteratur, enten vi snakker om Dag Solstad eller Lars Saabye Christensen. Disse har en tendens til å skrive om sære folk som det er umulig å identifisere seg med. Men Roy Jacobsen liker jeg. Enten han skriver om finske vintre, islandske skalder eller oppvekst på helgelandskysten, er det lesverdig. En av hans siste romaner, Vidunderbarn, har havnet på topp ti-lista over folkets favorittromaner. Nå har jeg også lest den.

Selv om bokens hovedperson også finner på rare og irrasjonelle ting, skriver Jacobsen må en måte slik at man kan forstå det. Det briljante med boken er at Jacobsen klarer å beskrive det som skjer gjennom en gutts øyne, og alt det som de voksne sier og gjør, bli sett på denne måten. Det er ikke alltid vi som lesere forstår det, og det er akkurat som med Finn, han aner det, men skjønner ikke alt. Denne antydningens kunst fungerer veldig godt i denne boken, selv om man irriterer seg litt underveis selv om man ikke forstår hva som skjer. Og det er hele poenget, barn skjønner sjelden alt som foregår rundt dem i oppveksten, det er først i ettertid man kan se de klare linjene. Personene er beskrevet med en varme og troverdighet som gjør at man må like dem. Jacobsen går ikke for langt i å lage karikaturer heller, de framstår som troverdige.

Rammen rundt fortellingen er at Finn, som bor samen med moren, plutselig får vite at han har en halvsøster som skal bo hos dem. Linda er et annerledes barn, men vi skjønner ikke helt hvorfor før det har gått en god stund. Og hvem dette vidunderbarnet er, lurte jeg litt på gjennom hele boken. Egentlig virker de fleste barna i boka ganske så vanlige. Og det er kanskje der vidunderet ligger. Uansett er boka verdt å lese, både som en dokumentasjon på en oppvekst i en brytningstid, men også som god underholdning.

Her er et utdrag fra boka som forteller om dagen da Linda flytter inn hos Finn og moren:

Så kom endelig bussen. Den stanset også. Men ingen gikk av. Derimot gikk en del passasjerer på, og muttern og jeg ble stående og se på hverandre. Luftbremsene peste og trekkspilldørene slamret og slarket og truet med å lukke seg. Muttern kastet seg fram i siste liten og ropte
 — stans, og billettøren spratt opp fra setet sitt og kom og tok henne i armen og fikk i samme vending brutt opp igjen døra med det ene kneet.

— De må være forsiktig, frue.

Muttern sa et eller annet, og bussen ble i det minste stående idet hun forsvant innover bak de møkkete rutene. Det varte og det rakk. Det lød noen rop der inne fra, før hun endelig kom ut igjen, knallrød og brydd i ansiktet og slepende på en liten jente i en litt for trang kjole, med hvite knestrømper i det sure høstværet og en bitte liten lyseblå koffert. 

— Takk takk, ropte hun til billettøren, som sa:
— Ingen årsak, og — bare hyggelig. Og en del annet som bare gjorde muttern enda rødere i trynet der hun sto og rettet på håret mens jeg gikk rundt og stirret på den nyankomne, på Linda, som viste seg å være liten og tjukk og fredelig og med blikket godt borra ned i asfalten.

Bussen kom seg endelig videre, og muttern satte seg på kne foran det nye familiemedlemmet vårt og forsøkte å få øyenkontakt med henne, uten å lykkes noe særlig, så vidt jeg kunne skjønne. Men da brast det fullstendig for henne, for muttern, som ga seg til å klemme det ulenkelige vesenet på en måte som gjorde meg svært betenkt. Men Linda reagerte ikke på det heller, og muttern tørket tårene og sa som hun pleier når hun skammer seg:

— Nei, hva er det jeg gjør, kom så går vi opp til Omar Hansen og kjøper sjokolade. Vil du ha sjokolade, Linda?

Linda hadde ikke mål og mæle. Hun luktet rart, hadde ugredd, viltert hår og en lugg som hang helt ned i ansiktet. Men hun stakk da hånden inn i mutterns og klemte til rundt to av fingrene hennes så knokene hvitnet. Da brast det igjen for muttern. Og dette kunne jeg ikke se på
lenger, dette grepet som jeg instinktivt skjønte var et grep for livet, som ville forandre det meste, ikke bare i Lindas, men også i min og mutterns tilværelse, et av de grepene som låser seg om hjertet ditt og holder det i ei skrustikke helt til du dauer og også er der mens du ligger i grava og råtner. Jeg reiv til meg den lille himmelblå kofferten som veide nesten ingenting, og svingte den rundt hue.

— Hu spør om du vil ha sjokolade! ropte jeg. — Hører'u dårlig? Linda skvatt til og muttern ga meg et av morderblikkene sine, som vi vanligvis bare utveksler i større forsamlinger. Jeg tok hintet og la meg et par skritt bak dem der vi gikk oppover, muttern nå med påtatt hyggelig og altfor høy stemme som sa at — der skal vi bo, Linda, og pekte gjennom eksosen over Trondhjemsveien.

— I tredje etasje der borte, med de grønne gardinene, det heter treern, det er den tredd nederste blokka, en av de første som ble bygget ...Og en masse annet dill, som Linda ikke hadde noe å si til, ikke til det heller.

Men da vi fikk hver vår sjokolade gikk det litt bedre, for Linda åt svært glupsk og smilte også, mer forfjamset enn lykkelig, og det gjorde henne litt mindre stakkarslig, ja, muttern syntes nok at hun hadde i seg den sjokoladen på en litt for grådig måte, at det dermed ble noe å utsette på henne, eller noe man skulle ha ønsket annerledes, som jeg tror var godt for oss alle, for Linda hadde ikke sagt noe ennå. Det gjorde hun først da vi kom inn døra.

— Seng, sa hun.
— Ja, sa muttern konfus. — Der skal du sove.

Hvorpå Linda løsnet jerngrepet om fingrene hennes og krabbet opp i senga og la seg og lukket øynene mens muttern og jeg ble stående og se på denne leken, etter hvert mer og mer forundret, for det var ingen lek, Linda sov som en stein.

Skytja

Det som vart mest ødelagt av flaumen, var skytja, der vi oppbevarte veden. Elva ødela muren og dermed flomma vatnet tvers gjennom og tok med seg det meste av det som var der, i hovedsak ved. Veden vart spreidd utover eit stort område, så dagen etter brukte vi på å samle inn igjen det vi kunne finne utover jorda utanfor oss.

Sidan alt er øydelagt og vi  kome til med gravemaskin for å kunne bygge opp ein ny mur, riv vi no ned heile bygningen. Truleg vart denne bygd av min oldefar for over hundre år sidan. Tvilar på om eg kjem til å bygge opp ei ny sjykkje, for strengt tatt har vi vel ikkje bruk for ho. I løpet av den neste veka er nok resten av byggverket også nede.

Det er merkeleg kva ein hugsar frå barndommen. Noko eg hugsar er at eg fekk ein heilt ny, grøn sprettball. Den leika eg med både inne og ute, heilt til eg var dum nok til å sprette den i sjykkja. Og borte blei den, mellom veden. Sidan har neg tenkt på om den vil dukke opp igjen. Vel, no er vel siste sjansen til å finne han att. Men det er vel kanskje tvilsamt om det skjer ;)

Nytt eller gamalt?

Då eg bestemte meg for å flytte heim, hadde eg også bestemt for å byggje eit hus til. Å bu i lag med foreldra sine er fint når ein er barn, men fjernt når ein er vaksne. Plassmessig og økonomisk hadde det sikkert vore greit, men or meg var det aldri aktuelt. Eit nytt hus måtte til.

Det som aldri slo meg var at eg kunne bygge nytt til meg sjøl og la foreldrene mine bu der dei hadde budd. Det var heile tida meininga at dei skulle få nytt hus, så skulle eg bu i det gamle. Men det er stadig folk som er overraska når eg seier at det er dei som bur i det nye og eg i det gamle. Hadde ikkje det vore betre å bu i det nye sjøl? Du kan jo sjå på bileta og tenkje sjølv på kva for eit hus du ville budd i.

For meg var det faktisk noko av det som trekte meg heim. Å ta eit gamalt hus og gjere om på det slik som eg vil ha det. Og det er ikkje gjort over natta, det blir vel meir eit livsprosjekt. Og det er slik eg vil ha det, sjølv om det ser ut som ein byggeplass og kjem til å gjere det ei god stund til. Akkurat no er det kjøkenet som skal bli nytt. Så er det stova. Håpar å vere ferdig med i alle fall dei to romma før jul. Så får vi sjå vidare..