Selvsentrerte karismatikere

Vårt Land kommer i dag med en reportasje om Geir Lie, en av Norges fremste karismatikkeksperter. Han legger ned tidsskriftet Refleks, og kommer i en "avskjedsartikkel" med flengende kritikk av de karismatiske kristne. Kritikken hans går blant annet på det synet karismatikerne har på lovsang:

Selv opplever jeg karismatisk «lovsang» slik denne ofte kommer til uttrykk på pinsevenn- og karismatiske møter, som selvsentrert og narsissistisk ..... Vi initierer lovsang for å få noe tilbake (et følbart nærvær av Gud i beste fall: I verste fall en emosjonell rus) og vi oppfordres til å gi oss hen til diverse erfaringer ...... igjen enten fordi vi bevisst ønsker å få en spesifikk opplevelse som vi identifiserer med Guds nærvær, eller eventuelt fordi vi bevisst søker en emosjonell rus.

Han kritiserer også det han kaller karismatikernes "liturgi" og det han opplever som et ekstremt fokus på vekkelse:

Den karismatiske møteliturgien legger i stor grad vekt på at mennesker skal få møte Gud. Men Gudsmøtene begrenser seg gjerne til at karismatikerne har emosjonsbaserte opplevelser.......Mange av oss har opplevd å være mer opptatt av vekkelsesfenomenet enn de menneskers ve og vel som vi håpet skulle bli «vakt». Ved å fokusere så sterkt på vekkelsen der framme trodde mange av oss at vi levde i samsvar med Guds vilje, mens vi i praksis – i etterhånd – opplevde å være ganske så likegyldige overfor enkeltpersoner i vår nærkontekst. Å leve under en slik forførelse er ikke å tale sant om eget liv.

Så langt Geir Lie

Selv om Geir Lie her framstår på mange måter som en skuffet og desillusjonert mann, er mye av det han sier, verdt å lytte til. Det er ikke tvil om at kristne karismatikere og vår møteform fort kan trigge den selvopptatte. Lovsang og møteform kan veldig fort handle om hva vi skal oppleve, hva vil skal føle og hva Gud skal gjøre med oss og for oss. Møte med emosjoner og gode følelser, som vi selvsagt kan oppleve også som et reelt Gudsnærvær, og som svært ofte er også det, kan fort bli en erstatning for det forvandlende møte med Gud, som gjør noe mer med oss enn bare å føle godt.

Jeg tror på lovsang, at det har sin rettmessige plass i gudstenesten og har hatt det siden tidenes morgen. Det er ikke noe moderne eller karismatisk fenomen. Jeg tror heller ikke det er noe galt i å oppleve gode føleleser knyttet til lovsnagen. Det er helt naturlig at det føles godt å lovsynge. Det blir helt feil dersom man skal føle skyld fordi man liker å lovsynge. Problemet oppstår, som Lie også sier, når lovsangen blir egosentrisk og bare er for å føle godt. At lovsangen ikke handler om å ære Gud, men å nære sine egne gode følelser. Den andre faren er hvis lovsangen bare blir et middel for noe som skal oppnås. Carol Wimber, kona til avdøde John Wimber, grunnleggeren av Vineyard-bevegelsen, sa dette på en veldig god måte:

Helt fra begynnelsen forstod vi at lovprisning ikke skulle være godt for noe, unntatt for Herren. Noen ganger har jeg følelsen av at dette har forandret seg til "Vi lovpriser for at noe skal skje." Hva nå "noe" skulle være - et stort inngrep fra Gud kanskje. Det er det motsatte av hva vi gjorde i begynnelsen. Da lovpriste vi ganske enkelt fordi Gud er verdig pris. De underbare tingene som skjedde, skjedde fordi Han kom nær oss. Men vi lovpriste ikke for å bringe hans nærvær. Vi spurte ikke "Når kommer Ånden til å falle"? Det var ikke derfor vi møttes. Vi møttes fordi vi var glade i Gud. Lovprisning var aldri noe vi gjorde for noen annen hensikt enn for Herren.

Fokuset på vekkelse er veldig reelt. Det blir ofte en slags trøst for alt vi ikke får til. Når vekkelsen kommer (i bestemt form) da.....vi lever i framtida og går glipp av livet som passerer her og nå. Dette kan jeg bekrefte, fordi jeg har opplevd mye av det selv.

Geir Lie generaliserer veldig og skjærer det meste over en kam. Men han er en viktig stemme i en viktig debatt. Debatten fortsetter. I morgen kommer Åge Åleskjærs syn på saken i Vårt Land. Vi venter i spenning.