Solveig Fiskes Jesus

Etter et kirkevalg med dårlig deltagelse, kom naturlig nok debatten om å skille kirke og stat opp igjen. Denne gangen var det Dagbladets redaktør som tok til ordet for at tiden er overmoden for et skifte. -Hvorfor skal staten drifte en kirke som nesten ingen går til, var hans oppfatning. Det er jo interessant at det de siste årene er de liberale delene av kirken som har strittet mest imot et slikt skille. Man er redd for at "mørkemennene" skal overta. De siste årene har Hamars biskop Solveig Fiske markert seg, som sin forgjenger i Hamar Rosemarie Køhn, som den mest liberale av biskopene.

Argumentasjonen hun bruker, er vel det som er mest interessant her, synes jeg. Hun mener at det som gjør kirken til en folkekirke, er at så mange bruker kirken til viktige begivenheter som dåp, konfirmasjon og bryllup. Derfor er ikke det viktigste, slik jeg forstår det i alle fall, at det jevnlige kirkebesøket er labert, men derimot at så mange bruker kirken til slike begivenheter. Med andre ord, er det ikke noe problem, men heller noe positivt, at kirken blir brukt som en seremonimester og lite annet, av de fleste av kirkens medlemmer.

Jeg undrer meg over om dette var det mannen fra Nasaret mente da han sa "jeg vil bygge min menighet". Tror ambisjonen var større enn som så, og det er jo bare trist at kirkens folk ikke ser dette. Hvis den kristnes kirkes oppgave er å gjennomføre dåper og begravelser og litt til, men ikke har noe ambisjon om å bringe kirkens budskap inn i folks dagligliv, forsvinner det meste av hensikten, spør du meg.

Er Fiskes Jesus min Jesus? Ikke på dette punktet, i alle fall.

Ray Boltz' Jesus

Den amerikanske sangeren Ray Boltz har vært til enorm velsignelse gjennom sin evangeliske og nådefylte sanger gjennom årene. Selv har jeg lyttet til og sunget flere av hans sanger selv. Selv om hans tekster noen ganger kan være noe melodramtasiske og over-patritoiske, er det sanger som rører ved noen strenger på innsiden til den som tar seg tid til å lytte. Sanger som "Thank you", "Scars", "God gave me back tomorrow" og "Still her little child" har i alle fall gjort et sterkt inntrykk på meg. En venn av meg fortalte hvordan han gråt da han hørte siste verset av "The anchor holds":

I've had visions and I've had dreams;

Well I've even held them in my hands,

But I never knew those dreams could slip right through

Like they were only grains of sand.

O, the Anchor holds, though the ship is battered.

The Anchor holds, though the sails are torn.

Well I have fallen on my knees,

as I faced the raging seas.

O, the Anchor holds, in spite of the storm.

På mange måter har jeg oppfattet Ray Boltz som en typisk representant for den klassiske amerikanske evangeliske bevegelsen. Stor var derfor overraskelsen da jeg tilfeldigvis søkte på navnet hans på Wikipedia og fant ut at for et år siden stod den 55 år gamle trebarnsfaren Ray Boltz fram som homofil. I mitt hode har det jo vært de liberale som er homofile, og han var vel den siste jeg hadde tenkt det om.

Reaksjonene på at han "kom ut av skapet" lot selvsagt ikke vente på seg. Da det store amerikanske magasinet Christianity Today viderebrakte denne nyheten, fikk folk mulighet til å skrive en kommentar under artikkelen. Jeg har aldri sett en artikkel i noen avis eller tidsskrift som har fått så mange kommentarer. Den siste ble postet for et par uker siden, altså over et år etter at nyheten kom. Og reaksjonene er som regel ikke balanserte. Enten applauderer de Boltz eller så dømmer de ham til evig fortapelse for sin sodomisme. Her er amerikanerne mye mer sort/hvitt enn oss. Hvis du vil, kan du lese noen av kommentarene her.

På Wikiepedia bruker jo informasjonen å være noenlunde nøytral, men da jeg så på artikkelen der i går kalte man Boltz handlinger for sodomisme og sa at dersom ikke Gud dømte Boltz, ble han nødt til å be Sodoma om tilgivelse. Da jeg sjekket artikkelen i dag, var den byttet ut med en mer nøytral beskrivelse.

Sa hva sier Boltz selv? Han gjorde nyheten offentlig i homoavisen "Washington Blade", og forteller følgende om det som har skjedd med han:

"I’d kind of had two identities since I moved to Florida where I kind of had this other life and I’d never merged the two lives. This was the first time I was taking my old life as Ray Boltz, the gospel singer, and merging it with my new life. Emotionally it was kind of a big deal to think about that. I thought I hid it really well, I didn’t know people could see what I was going through, the darkness and the struggle. After I came out to my family, one of my daughters said she was afraid to walk in my bedroom because she was afraid she’d find me — that I’d done something to myself. And I didn’t even know they’d picked it up.”

“I thought, ‘Well, I can just do what I always do and hide the truth or I can take a risk and be honest, It’s hard to say I came out because I didn’t have all the answers. I just admitted what I was struggling with and what I was feeling. It’s hard to go, ‘This is the point where I accepted my sexuality and who I was,’ but I came out to them and shared with them what I’d been going through.”

“I’d denied it ever since I was a kid. I became a Christian, I thought that was the way to deal with this and I prayed hard and tried for 30-some years and then at the end, I was just going, ‘I’m still gay. I know I am.’ And I just got to the place where I couldn’t take it anymore … when I was going through all this darkness, I thought, ‘Just end this.’

”This is what it really comes down to, if this is the way God made me, then this is the way I'm going to live. It's not like God made me this way and he'll send me to hell if I am who he created me to be — I really feel closer to God because I no longer hate myself."

“If you were to hold up the rule book and go, ‘Here are all the rules Christians must live by,’ did I follow every one of those rules all that time? Not at all, you know, because I kind of rejected a lot of things, but I’ve grown some even since then. I guess I felt that the church, that they had it wrong about how I felt with being gay all these years, so maybe they had it wrong about a lot of other things.”

Er Ray Bolz' Jesus min Jesus? Er det slik at alle de flotte sangene hans mister sin betydning fordi han er homofil? Jeg må si at det gjør inntrykk på meg å lese om det han sier. Og vi vet at mange andre kristne sliter med akkurat de samme tingene, og opplever, som Boltz, at det først når de aksepterer sin homofili at de får fred. Jeg må innrømme at jeg synes disse tingene er vanskelige, og at det er vanskelig å forbli konservativ og "bibeltro" i møte med fortellingene til menneskene som har opplevd dette. Det som gjør aller sterkest inntrykk er når Boltz sier at det å stå fram har ført at han føler seg nærmere Gud nå og at han ikke lenger hater seg selv...sterke ord. Og det får meg til å undres: Hva ville Jesus gjort? Hva tenker han om at Boltz hatet seg selv i 30 år? Hva ville Jesus sagt til Boltz?

Ja, Ray Boltz' Jesus er min Jesus. Det er det ingen tvil om...

Hvis du ikke kjenner til Ray Boltz' musikk, kan du for eksempel se denne videoen.

Jonas Gardells Jesus

Den svenske, homofile komikeren Jonas Gardell har skrevet bok om Jesus. Her gir han sin versjon om hva han tenker om Jesus, og hvem han er. Gardell er personlig når han beskriver Jesus, og veldig engasjert. Han famstiller bevisst en Jesus som er forskjellig fra den Jesus vi leser om i evangeliene, fordi han mener at den Jesus som blir beskrevet der, ikke er den historiske Jesus. Gardells synspunkter kan oppsummeres slik:


-Ingen av personene som har skrevet NT er øyenvitneskildreinger og derfor ikke troverdige.
-Jesus er ikke Guds Sønn, han døde ikke for oss og stod ikke opp igjen.
-Jesus' oppgave var å vise oss at Gud er i alt, og et godt sted å søke er inne i oss selv.

Er Gardells Jesus min Jesus? I veldig liten grad. Selv om jeg til en viss grad kan ha sympati med Gardells ønske om å finne et bilde av Gud som han kan omfavne og føle seg inkludert i, blir dette helt absurd. Han radbrekker hele Bibelens budskap og står igjen med en Jesus som ikke finnes noe annet sted enn i hans egen tanke. Denne Jesus kan være en fin tanke, men jeg tror ikke han har så mye med den virkelige Jesus å gjøre.

Sigvart Dagslands Jesus

Vi er, i følge flere, i gang med den postmoderne tiden, som jeg skrev om i går. I denne tiden tilpasser enhver gamle teorier og virkeligheter til å passe med sine egne oppfatninger. Individualismen er totaltdominerende. Og dermed forandrer synet på hvem Jesus er seg også. Vi må likevel huske at den moderne tids syn på Jesus, ikke er det som har vært enerådende siden Jesu fødsel. Vi har så lett for å tro at det vi er opplært til å tro, er det som mennesket alltid har trodd. Slik er det selvsagt ikke. Gjennom årene har man trodd forskjellig og vektlagt forskjellige sider av Jesus.

En av postmodernismens mest hørbare stemmer i Norge når det gjelder religiøse spørsmål er artisten Sigvart Dagsland. Nå har det kommet en ny biografi om ham, der han gjentar mye av det han har gitt uttrykk for, Både Vårt Land og Korsets Seier bruker en del spalteplass i dagens aviser på å kommentere det Dagsland står for. Synspunktene hans kan oppsummeres på følgende måte:

-Det finnes ikke noe helvete som mennesker må frelses fra
-Det har derfor ingen hensikt å drive misjon
-Kristne bør slutte å snakke om skyld, synd og skam, siden dette ikke er relevant
-Også i andre religioner kan det finnes veier til Gud

Mye av dette er jo ikke akkurat oppfunnet av artisten. Det er kjente innvendinger mot den tradisjonelle kristne tro. "Hvorfor vil en kjærlig Gud sende mennesker til helvete? Hvordan kan kristne være så eksklusive at det er bare deres religion som er den riktige? Hvorfor skulle det være nødvendig for Gud å ofre Jesus når han som allmektig kunne gjøre det han ville for å vise mennesker nåde?" Konklusjonen for Dagsland er at det er Jesus' budskap om kjærlighet og barmhjertighet som er viktig, det andre er underordnet.

Hva tenker så jeg om Sigvarts Jesus? Ligner han på min Jesus? Delvis. Min Jesus er også opptatt av å inkludere mer enn å ekskludere. Han er opptatt av kjærlighet og barmhjertighet. Jeg vil heller ikke utelukke at Gud har måter å frelse mennesker på som er annerledes enn den tro jeg har. Men det blir problematisk når Dagsland bare avfeier det som er Paulus' store tema og NTs fokus: At Jesus døde med en hensikt; Han ville frelse mennesker fra deres synder, fra en evig fortapelse. Jesus sa at han ga sitt liv frivillig, for å kjøpe mennesker fri. Ikke dermed sagt at Dagsland tar feil i alt han sier. Men hans Jesus er ikke identisk med min Jesus, og slik jeg ser det: Ikke den samme Jesus som Bibelen beskriver.

Den postmoderne Jesus

De som vet å forstå seg på sånt, mener at vi forlengst har forlatt den moderne tid og beveget oss inn i det som blir kalt postmodernismen, etter-modernismen. Det som kjennetegner den nye tiden, er blant annet den ekstreme individualismen. Ikke bare den individuelle friheten til å ta egne valg, bestemme hva man vil og ikke vil gjøre, men også friheten til å skape sin egen tro, sin egen religion. Mange mener at de gamle måtene å tenke på, å samles på og å påvirke på, er avlegs og må byttes ut med nye metoder..

I dagene framover nå vil jeg prøve å sette fokus på hva den postmoderne tiden gjør med vårt syn på hvem Jesus er, hva evangeliet går ut på, og hvordan menigheten må tenke i en ny tid. Det finnes mange nye stemmer i denne debatten. Mange av disse finner vi under paraplyen Emergent church. Mange i Europa har også i større eller mindre grad blitt påvirket av denne amerikanske bevegelsen. Det finnes også mer liberale stemmer, som går mye lenger i å redefinere det kristne budskapet. Blant de som har markert seg mest i det siste, er artisten Sigvart Dagsland og komikeren Jonas Gardell. Sistnevnte er den som går lengst i å redefinere hvem Jesus er.

I våre sammenhenger bruker vi gjerne å si at metodene endrer seg, men budskapet er det samme. Den fremste blant lederne i Emergent church, Brian McLaren, mener at dette ikke er godt nok. Også budskapet må forandre seg for å nå ut til mennesker i den tiden vi lever, mener han. Men er vi ikke da i ferd med å utvanne det vi tror på? Hva tror du?

Administrere eller lede?

For noen år siden sa ledelsen ved skolen der jeg jobber at de ønsket å bli kalt ledelse, og ikke administrasjon. Fram til det hadde begge begrepene blitt brukt litt om hverandre. De fikk det som de ville, og nå er det helt naturlig å kalle dem ledelsen. Men i dette ligger det jo interessante perspektiver på forskjellen på å administrere og å lede. Saken er vel at mye av det som blir kalt ledelse, egentlig bare er administrasjon.

Jeg har jo lagt merke til at uansett hva slags lederposisjon man har, så går veldig mye av tiden og energien med til å administrere, holde hjulene i gang, opprettholde og vedlikeholde. Stadig er det behov som skal dekkes, saker som skal følges opp, rapporter som skal skrives og så videre. Jeg tror dette gjelder helt fra Norges øverste leder via min arbeidsplass til livene til de fleste av oss. Det er ikke vanskelig å se, høre om og oppleve at arbeidspresset blir større, kravene blir mer krevende og behovene blir mer omfattende.

Norges regjering har jo vært mye kritisert for å rett og slett bare administrere A/S Norge. Landet går jo så bra, så hvorfor ha nye tanker og visjoner? Saken er vel at det samme skjer uansett hvem som styrer. De endringene som skjer, er kun kosmetiske. Noen milliarder til skattelette eller noen hundre millioner mer til veier. Men det meste er kun administrasjon. Det er mye lettere enn å gjøre noe radikalt for å stoppe klimaendringene, for eksempel.

Etter å ha sittet flere år som i ledelsen i en menighet, vet jeg at dette fenomenet fryktelig lett blir overveldende også der. Man kan ha masse visjoner, ideer og pågangsmot, men uten merke det blir man dratt inn i alt som haster, alle behov som må øyeblikkelig møtes og alle hjulene som må holdes i gang. Man blir igjen redusert til å administrere og tro meg, det er ikke spesielt inspirerende.

Hva er så poenget mitt med alt dette? Jo, hovedpoenget, hovedspørsmålet er jo om dette er et faktum også i livene til hver enkelt av oss? Lever vi livene våre, velger vi hvordan vi vil leve og bruke tiden vår, eller bare administrerer vi? Uten visjoner, uten drømmer? Lar vi oss bare rive med inn i kverna av rutiner, plikter jobb etc? Eller tør vi å gjøre forandringer med det vi ikke er fornøyde med? Tør vi å velge å bruke tida vår annerledes selv om vi vet at vi egentlig ikke har tid? Tør vi å bruke pengene våre på noe annet enn det som er opplest og vedtatt: Klær, bil, hus, hytte, båt? Og ikke minst: Er vi villig til å ofre noe, gjøre noe som svir litt, å gjøre noe upopulært? Eller er vi fornøyde med å administerere det eksisterende?

Det er veldig interessant, synes jeg, at de kommentarene som oftest går igjen når folk oppdaterer statusen sin på Facebook, er kommentarer om helg og ferier. " Snart helg". "Endelig ferie". "Bare to dager til helg". For å sette det litt på spissen: Er livene våre så rutinepreget, at alt vi gidder å melde om er at nå kan jeg snart ta pause fra det vanlige livet og gjøre noe annet?

Ledelsen på skolen vår kommer sjelden med noen visjoner og nye vyer om framtida. Det handler om å gjøre de samme tingene vi gjorde i fjor og året før. Så kommer det en og annen ny forskrift vi må forholde oss til. Det er sikkert ikke så mye bedre på andre skoler. Så prøver vi å løpe etter alt vi har forpliktet oss til å gjøre, men som få skjønner vitsen med. Lite ledelse, lite liv, mye administrasjon.

Så hva er løsningen? Kanskje du har noen tanker?

Kjent syklist døde

I går skrev jeg noen ord om sykkelsporten og problemene der. I dag kom meldingen om at en av de aller største sykkelstjernene på slutten av 90-tallet, Frank Vandenbroucke, er død. Vandebroucke var et usedvanlig talent som imponerte voldsomt i mange ritt. Selv om han fortsatt var aktiv, var det lenge siden han prestrete noe toppresultat. Tidligere i år innrømte han at han også var involvert i den omfattende dopingbruken i sykkelmiljøet på 90-tallet.

De siste årene var han preget av depresjoner og personlige problemer. Mandag ble han funnet død på et hotellrom i Senegal. I følge ryktene ble det funnet medikamenter av flere slag ved siden av senga hans, uten at dødsårsaken er endelig klarlagt. Historien til Vandebroucke ligner veldig på den til en annen toppsyklist, Marco Pantani. Også han oppnådde imponerende resultater på slutten av 90-tallet, men slet med personlige problemer og rus de siste årene før også han ble funnet på et hotellrom, i hjemlandet Italia, med en overdose kokain i kroppen.

Rest in peace.