Visjon Norge - igjen

Jeg har jo skrevet rimelig kritisk om denne TV-kanalen før. Når jeg nå føler behov for å gjøre det igjen, er det på grunnlag av de siste ukers turbulens rundt at den amerikanske predikanten Thurman Scrivner igjen har besøkt kanalen. Hans forrige besøk fikk bare oppmerksomheten til de som følger best med. Denne gangen har besøket skapt overskrifter i flere av våre riksdekkende aviser, blant andre Dagbladet. For budskapet hans er noe de aller fleste, kristne som ikke-kristne mennesker, reagerer på.

Her er noen av synspunktene han forfekter:

Gud sender demoner for å plage oss eller familien dersom vi synder

Hvis du er lydig mot Guds ord, tar han bort synd og sykdom og velsigner deg og dine barn. Gjør du ikke det, vil han forbanne deg og dine barn

En kone må alltid underordne seg mannen. Mannen skal alltid elske konen sin. Når de har noe uoppgjort mellom seg, åpner de døren for plager i familien. Man vet ikke hvem det treffer. Det kan være mann, kone, barn eller eiendeler. Jeg har sett mange barn dø av kreft. Men jeg har også fått foreldre til å tilgi hverandre, og deretter har jeg bedt for barnet, kastet ut demoner og mange ganger har jeg sett barn bli helbredet.

Hvis foreldrene visste at de kunne få et barn som var funksjonshemmet eller mentalt tilbakestående da de begikk synden, ville de har sluttet å synde. Dette har jeg ikke fra hvilken som helst bok, men fra Guds bok

Ta ikke cellegift. Den ødelegger kroppen din. Ikke ta den. Stole heller på Gud på en eller annen måte.

Mangel på tilgivelse vi føre kreft inn i livet ditt hver eneste gang. Jeg vil si dette når jeg er først inne på kreft: Hvis du er en kvinne og har brystkreft, da har du mangel på tilgivelse mot en annen kvinne ........en kvinne som ikke elsker seg selv, vil påføre seg selv brystkreft

Jeg trenger vel ikke si så mye mer, dette er uttalelser som er så grove at jeg nesten vegrer meg mot å gjengi dem. Vi hadde vel alle håpet at denne typen teologi var utdødd for lenge siden. Problemet ligger vel egentlig ikke der. Det hadde ikke vært noe problem dersom mannen ikke hadde fått noen plattform for sitt budskap. Det er her Visjon Norge kommer inn. Kanalens redaktør, Jan Hanvold forsvarer at de benytter seg av Scrivner:

All reklame er god reklame. Den store oppmerksomheten som denne saken har fått, kan føre til at vi inviterer Scrivner tilbake igjen raskt.... Jeg er opptatt av at vi må sette ting inn i en sammenheng. Noen forsøker å kritisere ham på bakgrunn av noen løsrevne sitater. Jeg kjenner Thurman Scrivner som en omsorgsfull og god predikant som står i en tjeneste der han bringer Guds helbredelse til mange mennesker.

På Visjon Norge sensurerer vi ikke program og forkynnere, men enhver må stå for det budskapet han eller hun forkynner. Hos Visjon Norge er det en tverrkirkelig forkynnelse som jeg som redaktør forholder meg til. Det som vi krever er at de som sender hos oss følger norsk lov. Hva deres teologi er, går vi ikke inn i. Vi lever heldigvis i et land med ytring- og pressefrihet, selv om visse politikere ønsker å begrense den,

Lurer på om Hanvold hadde sagt det samme dersom noen på kanalen hadde forkynt noe som kunne tolkes som "liberalteologi". Tidligere har Hanvold også forsvart Scrivners forkynnelse med at mange kommer i syndenød etter å ha hørt ham. Tviler på at Hanvold ser forskjell på det han kaller "syndenød" og bunnløs forvilelse og selvfordømmelse folk kan havne i etter å ha hørt på dette makkverket. Også flere forsvarer Scrivner samtidig som de kritiserer han. Den kjente forkynneren Leif Jacobsen sier blant annet:

Selv om det forkynnes med sterke slagsider og skjevheter så slår Guds ord gjennom og Gud helbreder. Jeg gleder jeg meg over de som blir helbredet gjennom forkynnelsen. Men at Gud møter mennesker er ingen garanti for at det som forkynnes er bibelsk korrekt

En annen kjent karismatisk predikant, Per Haugan:

Når det gjelder Thurman Scrivners undervisning og Jan Hanvold og TV Visjon Norge vil jeg på ingen måte delta i hylekoret! Har vi blitt fariseere og skriftlærde alle sammen? Hadde våre menigheter fungert som i Apostlenes Gjerninger, hadde man hatt en bibelsk standard som hadde holdt mål og som man kunne være fornøyd med. Men vi er vel ikke der? Det er jo dette som gjør at Scrivner, Hanvold og undertegnede mener det må være rom for denne forkynnelsen. Målet er å hjelpe mennesker. Det er i debatten så langt lagt lite vekt på alle de som har blitt hjulpet av denne forkynnelsen. De er kjempeglade over å være fri sykdom bånd og lenker! Ikke la oss glemme denne siden av saken

For meg blir det omtrent som å si at det var synd at Hitler utryddet 6 millioner jøder, men veldig bra at han fikk det tyske folket i arbeid igjen. Det er skuffende at kristne forkynnere ikke vil forlate sin "målet helliger middelet" - teologi i en sak som er så ekstrem som denne.

Heldigvis har mange vært ute og kalt dette det det er: Vranglære. Det Scrivner forkynner er et helt annet evangelium enn det vi leser i Bibelen. Og Paulus er ganske hard mot de som forkynner et annet evangelium:

Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han! Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!

Paulus' brev til Galaterne, kapittel 1, vers 8-9

Dersom du går til grunntekstene her, blir det enda kraftigere. Paulus ber rett ut den som forkynner om å dra til helvete. Det var det Hanvold burde gjort med Scrivner. Men i stedet for å vise ham fingeren inviterer han mannen tilbake i mai neste år.

 

De som har vært klarest i sin fordømmelse av Scrivners forkynnelse, er redaktørene av de største kristne avisene, Vebjørn Selbekk i DagenMagazinet, Jon Magne Lund i Vårt Land og Anne Gustavsen i pinsevennenes avis Korsets Seier. Også biskopenes preses, Olav Skjevesland er veldlig klar. Jeg skulle likevel ønske at flere kristne ledere uoppfordret kunne komme på banen her, spesielt i karismatiske kretser. For mange av dem har selv opplevd kreft og vet hvor ødelggende slike uttalelser kan være for syke mennesker. Om de ikke brukte like sterke ord som Paulus, kunne de i alle fall si noe?

 

Resultatet av de siste ukers turbulens er blant annet Facebook-gruppen Biokott Visjon Norge. Jeg har ingen betenkeligheter med å oppfordre folk til å melde seg inn i denne. Jesus viste hva han meste om folk som blandet børs og katedral og gjorde gode penger på folks problmer. To ganger ryddet han tempelplassen i Jerusalem. Kanskje kan denne gruppen være et lite bidrag i å rydde bort Mammon-tempelet Jan Hanvold kaller en kristen TV-kanal.

Abuse

I en gammel Monthy Python-sketsj er det en mann som kommer inn på et kontor, hvor mannen som sitter der umidelbart begynner å skjelle ham ut. Mannen blir selvsagt overrasket og lurer på hva dette er, han sier han er kommet for å få en diskusjon. Hvorpå misforståelsen blir oppklart, han er kommet til feil kontor, ikke kontoret for diskusjoner, men for utskjelling (på engelsk: abuse. Abuse kan også bety misbruk). Mannen var altså kommet for å få en diskusjon mot betaling. I kontoret ved siden av fantes det altså et sted hvor folk var villig til å betale for å bli skjelt ut.

Denne gamle sketsjen er kreativ og morsom, men hadde nok ikke så mye med virkelighetn å gjøre da den ble laget. Nå, derimot, kan man lure på om det faktisk kunne ha skjedd. Dagbladet melder i dag om at en mann som eide en resturant i New Jersey i USA, tok livet av seg ved å hoppe utfor en bru. Mannen var tidligere med et realityprogrammet "Hell's kitchen" med kjendis-kokken Gordon Ramsey. Ramsey har gjort det til sitt varemerke å skjelle ut etter noter de som ikke gjør en god nok jobb. Slikt blir det underholdning av. Dette er heller ikke første gangen en av deltakerne i programmet får livet ødelagt av Ramseys oppførsel. Også tidligere har en deltaker gått til skrittet å gjøre slutt på sitt eget liv. Likevel fortsetter altså programmet å bli sendt. Folk melder seg på og programmet har massevis av seere.

Ramsey er ikke den eneste som bruker slike metoder. Her hjemme har Eivind Hellstrøm en litt mildere versjon av samme serie. Idol-dommer Jan Fredrik Karlsen tar heller ikke fem øre for å høvle over de han mener ikke er flinke nok. Og folket elsker å gjøre narr av dem som ikke får det til. Likevel fortsetter folk å melde seg på. Hvorfor vil folk seg selv så vondt?

En av mine tidligere elever meldte seg på X-factor. Uten at jeg er noen veldig ekspert må jeg kunne si at hun var usedvanlig flink både til å synge og spille. Hun fortalte at hun ikke gikk videre, tydelig lei seg, men ville ikke fortelle hvorfor. Tydelig fordi det var vondt å fortelle om det.

Det finnes drøssevis av eksempler på mennesker som har fått større eller mindre psykiske problemer av å være deltakere i ulike reality-programmer. Verst av alle er kanskje Paradise Hotel, hvor sex for åpent kamera, gjerne med flere, har blitt helt vanlig. En av deltakerne fortalte at han hadde en stor drøm i livet: å bli programleder for MTV Awards. Deltakelsen i Paradise Hotel var et skritt på veien mot det. Det er tydelig at den amerikanske drømmen har blitt globalisert og tatt ut til det ekstreme: gjør hva som helst for å nå drømmen din og la ikke noe hindre deg!

Jeg ser det selvsagt også masse i min jobb: Å eksponere seg selv er populært. Både i større og mindre saammenheger. Blygsel og beskjedenhet blir det mindre og mindre av. Det finnes selvsagt en positiv side ved dette, men det finnes også en grense.

We are not as strong as we think we are, synger Rich Mullins. Dessverre der det noen som oppdager dette for sent.

Vuelta a España 2010 - en oppsummering

Da er det slutt på nok et treukersritt i Spania, og selv om det kan være uenighet om kvaliteten på dette rittet, må man kunne si med relativ objektivitet at vi har vært vitne til et svært underholdende ritt, hvor spenningen i sammendraget holdt seg helt til mål på den nest siste etappen. Duellen mellom Nibali og Mosquera føyer seg inn i en rekke av spennende dueller de siste ti årene, som duellene mellom Sevilla og Casero, Heras og Nozal, Valverde og Vinokourov, for å nevne noen.

For meg er Vueltaen sammen med Giroen årets høydepunkter i sykkelsesongen. Det er noe grunnleggende flott over ritt som varer i tre uker, og hvor man konkurrerer nesten hver eneste dag og det i timesvis i alle slags vær. Hvilke andre idretter kan skilte med noe lignende? Må i så fall være seilrittet som går verden rundt. Det som skiller disse rittene fra det tredje treukersrittet er jo at man slipper alt det utenomsportslige maset, gnålet om en grønn trøye og ekstremt nasjonalistiske tv-kommentatorer.

Det som vel gjorde Vueltaen i år såpass underholdenede, var nok først og fremst profilen. Man hadde funnet en flott mix mellom flate og kuperte etapper, hvor bare noen få var etapper med massespurt. Også i disse var det jo flere ulike vinnere. Stignignene på fjelletappene var heller ikke så harde at tidsavstandene ble for store. Slik ble spenningen bevart helt til det siste. Først på den siste tempoetappen og den siste fjelletappen ble avstandene større. Sisteetappen var også en opplevelse med sin ekstreme stigningsprosent på en smal betongvei gjennom tåken.

En annen grunn var at ikke så mange valgte å bryte vueltaen for å lade opp til VM. Kun noen få stykker, som Freire og Hushovd valgt å bryte halvveis. Det forsterket inntrykket av et sterkt felt som kjempet for seire og posisjoner helt inn til Madrid. I fjor ble det jo nærmest en parodi med alle som stod av. Parodi ble det jo på sett og vis likevel med Cancellara som brøt uten å informere laget. Noen dager senere var han ferdig som Saxo-rytter.

En tredje grunn må sies å være Igor Anton og laget hans. Fra å være superoffensiv og supersterk rød trøye-bærer til velt og armbrudd. Så brutal kan sporten være. Det mest imponerende var nok måten han tok armbruddet på. Med takknemlighet over dagene han hadde fått kjøre og det han hadde prestert. Euskaltel vant nok også mange fans da de maktet å slå tilbake med etappeseieren til Mikel Nieve.

Av overraskelsen i årets Vuelta, kommer man vel ikke utenom Peter Velits. Slovaken kjørte inn til en sensasjonell pallplass. Også Nicholas Roche og Tom Danielson overrasket positivt sammen med nevnte Nieve. På den negative siden kommer man ikke utenom den aller største forhåndsfavoritten Denis Menchov. En kombinasjon av kneskade og dårlig form førte til stor skuffelsen for russeren og laget hans. Personlig var jeg også skuffet over det Benat Intxhausti presterte. Mange forventet også mye av den unge amerikaneren Tejay van Garderen. Han åpnet godt, men tre uker blir nok for langt foreløpig.

Caisse D'Epargne laget startet veldig godt, men stod kun igjen med et par etappeseire til slutt. spanias største lag er nok ikke fornøyde med det. Mye skyldes fallene til Bruseghin og Uran, men også Plaza og Arroyo skuffet. Mange ble nok også skuffet over at tre av Saxos ryttere dummet seg ut. Resten av laget presterte derimot bra. Sky-laget skuffet kanskje aller mest, selv om de ble rammet av virus. Sånn i etterpåklokskapens navn hadde det jo vært interessant dersom Shack-laget hadde fått delta i stedet. Da kunne nok topp ti sett ganske annerledes ut, med folk som Zubeldia, Brajkovic og Klöden.

I sum en super Vuelta, gleder meg til neste!

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #1 Korset

Korset, kärlekens sköna symbol, synger den svenske sangeren Pelle Karlsson. For andre er korset derimot et symbol på forfølgelse og undertrykkelse. På Jesus' tid var det et torturredskap og symboliserte død og mishandling. For mange i dag symboliserer det håp og tro. Korset etterlater oss aldri likegyldige uansett i hva slags sammenheng det opptrer. Jeg husker jeg tenkte det samme da jeg hadde sett Mel Gibsons blodige, grusomme film The Passion of the Christ. Det er noe skandaløst, noe provoserende med det korset. Ville vi ha brukt en galge som symbol dersom Jesus hadde blitt hengt?

Paulus beskriver budskapet om korset slik: en snublestein for jøder og en dårskap for hedninger. For det er jo noe grunnleggende absurd med at universets skaper og herre over alle ting skal dø og bli mishandlet på den mest ydmykende måte. Hvorfor var dette så nødvendig? Jeg kjenner selvsagt de riktige svarene. Jesus måtte dø for å fri oss fra synd og skyld. Men han som har all makt måtte da kunne finne en annen måte. Det måtte da finnes en annen måte?

Da Jesus var oppstått fra de døde, bar han fortsatt merkene etter korset. Han bærer dem fortsatt. Disiplene kjente ham igjen på det. Kanskje vil det være slik når vi møter ham igjen også, at han er så annerledes enn det bildet vi har skapt av ham, at også vi må stikke våre fingre inn i hans hånd for å være sikre.

The marks of death that God chose never to erase
The wounds of loves eternal war
When the kingdom comes with its perfected sons
He will be known by the scars

(Michael Card)

Opp gjennom tiden har korset blitt brukt til mange forskjellige ting, grusomme ting. Mange vegrer seg for å bruke korset som symbol på sin tro og velger heller et hjerte eller en fisk. Fisken var det de brukte blant de første disiplene. Men når Paulus beskriver korstes kraft, sparer han ikke på kruttet.

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus

Paulus 1. brev til korinterne kapittel 1, vers 18-23

 

Lenge før Jesus selv ble korsfestet, sa han at vi alle har et kors å bære. Jeg jobber fortsatt med å forstå hva han mente med det. Jeg har blitt opplært til å tro at Jesus døde og led for at vi skulle slippe enhver lidelse. Nå innser jeg at det umulig kan være slik det var ment. Det er fortsatt utrolig mange spørsmål knyttet til det korset. Jeg hater å ikke forstå....

 

Men på bunnlinjen står det fast det han selv sa. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. Han gav sitt liv for meg. Og for alle mennesker. Det var det han selv oppga som grunn til at han døde. For meg er det umulig å forholde meg nøytral til det, uansett om det er sant eller ikke. Jeg tror fortsatt at det er sant.

Ulovlig norsk

Mange har sikkert fått med seg reportasjen på Dagsrevyen i går om Maria Amelie. Maria har skrevet bok der hun forteller om sine seks år som ulovlig innvandrer i Norge. I løpet av denne tiden har hun både gjort ferdig videregående skole og tatt masterstudium i Trondheim. Men et liv uten papirer hvor man må skjule sin sanne identitet er tøft å leve. Derfor setter hun nå alt på spill ved å fortelle sin historie offentlig. Uten at hun vet konsekvensene. Samtidig sender hun inn en ny søknad om opphold. Nå er det alt eller ingenting.

Selv møtte jeg Maria for flere år siden, det må være 5-6 år, da hun nettopp var kommet til Norge med foreldrene sine. Hun dukket opp en kveld vi hadde samling med ungdomgsgruppa hvor jeg var leder. Jeg fikk raskt et inntrykk av ei glad og sympatisk jente som hadde mye å bidra med. Vi ble raskt kjent med jentas fortelling om at hun hadde flyktet sammen med foreldrene sine fra krigslignende tilstander i Kaukasus. Ukene og månedene etter fikk vi jevnlig holde kontakten og høre hvordan det gikk med Maria. Vi ble også invitert til å feire burdsag sammen med henne. Hun lærte seg raskt å snakke norsk og fikk seg jobb på en kafe i byen. Slik kom hun også inn i miljøet rundt Slottsfjellfestivalen i Tønsberg, som hun har vært engasjert i siden.

Vi skjønte at sannsynligheten for at hun fikk lov å bli her, var liten, siden Russland ikke er definert som et land det er farlig å være i. Tønsberg blad lagde en sak hvor noen av oss ble intervjuet sammen med Maria. Vinklingen var at hun så gjerne ville bli, men ikke fikk lov. Noen uker etter kom det endelige avslaget. Vi fikk høre at hun og foreldrene hadde gått i skjul et sted. Maria forsvant ut av synsvinkelen min.

Litt senere traff jeg mor til Maria tilfeldigvis igjen. Etter den grusomme terroraksjonen i Kaukasus hvor hundrevis av elever og foreldre ble drept på en skole, ble det holdt en markering i domkirken i Tønsberg. Moren var der og fulgte markeringen. Naturlig nok hadde saken gjort sterkt inntrykk på henne, som det gjorde på oss alle.

Så glemte jeg vel egentlig hele Maria og familien hennes bort. Plutselig dukket Maria opp på Facebook for noen måneer siden, og jeg forstod at hun fortsatt var i Norge. Og i går fikk jeg og alle andre vite at hun altså fortsatt var her uten å ha lov til det. Men på disse årene har hun altså oppnådd mye mer enn de fleste vanlige nordmenn klarer på et helt liv.

Så hva skjer nå? Kritikerne vil hevde at det må være likhet for loven. Dersom man har fått avslag, skal man ut. Russland er ikke i krig, det er ikke farlig å reise tilbake. Vi må pase på signaleffekten, slik at ikke flere blir fristet til å gjøre det samme. Jeg forstår at de som behandler slike saker, må gjøre jobben sin og at dette kan være vanskelig. Jeg tror på en politikk hvor man beskytter de som trenger beskyttelse og sender tilbake de som ikke trenger det.

Samtidig er det jo selvsagt et menneskelig element. Et enkeltmenneske. Maria er mer norsk enn noe annet. Alle nettverk, alle venner er norske. Hun snakker flytende norsk. Hun har tatt en utdannelse og det til strålende karakterer, hun vil lett finne seg en betydningsfull jobb i Norge. Og jeg vet hvordan folk flest i Russland ser på folk fra Kaukasus-området. De er banditter og terrorister. Punktum.

Jeg tror i alle fall jeg skal kjøpe Marias bok og lese hennes historie. Kanskje du også skal gjøre det samme. Så blir det utrolig spennende å se hva som skjer med Marias søknad. Og hva med foreldrene hennes? Jeg vet ikke hvor de er, men forstår dersom de ikke tør å gjøre som Maria, å stå fram med sin historie. For fallhøyden er uendelig.

Du kan se innslaget fra Dagsrevyen her

Never let me go - film

Jeg har tidligere skrevet om Kazuo Ishiguros fantastiske bok Never let me go. Neste uke kommer filmen basert på boken. Her er en liten preview.

Dagane

Jeg må innrømme at jeg har veldig sans for Odd Nordstoga sin musikk, og "Dagane" er i mine øyne hans aller vakreste sang. Ekstra flott blir det med symfoniorkester og Sissel Kykjebø. Lytt og nyt!