Sekularismens ansikter

Jeg har begynt på masterstudium! De neste to årene skal jeg studere noe som kalles "Kulturmøte" ved Høgskulen i Volda. Jeg kjenner at jeg gleder meg veldig, spesielt med tanke på hvor interessant og aktuelt emnet er. De to emnene dette halvåret er "Brennpunkt Midtøsten" og "Den sekulære skolen". En av pensumbøkene i det siste emnet heter "Sekularismens ansikter". Derav overskriften.

Det har jo blitt slik i vår tid og i vår del av verden at man møter utfordringen med flere kulturer og flere religioner med en økende sekularisering. Man fjerner religionens framtredende rolle fra det offentlige liv og erstatter den med religionsnøytrale alternativ. I vårt land har vi sett dette blant annet ved at kristendomsfaget i skolen er erstattet med et religions- og livssynsfag og ved at Den norske kirke nå ikke lenger er en statskirke. Sekularisering er en vanskelig øvelse, og mange reagerer på at man enten går for langt eller for kort. Også blant religiøse kristne er det ulike meninger. Noen mener at båndene mellom kirke og stat er uheldige, fordi staten legger føringer på religionsutøvelsen. Andre er redd for det man kaller "avkristningen" av samfunnet og de konsekvenser det kommer til å få at kristne verdier og symboler ikke lenger blir løftet fram.

Det såkalte Stålsett-utvalget (bildet) la for noen uker fram sin innstilling til hvordan det nye Norge uten en statskirke skal se ut. Blant forslagene de kommer med, er at kirken skal fratas sin rett til å vie folk og ha ansvaret for begravelser. Utvalget uttaler seg dessuten om fengselsimamer, hijab i politiet og bruken av prester i forsvaret. KRFs Dagfinn Høybråten  reagerer sterkt på en del av forslagene:

Utvalget fremmer en rekke forslag som svekker kirkens og kristendommens plass og som gir et mer sekularisert samfunn uten et klart verdigrunnlag. Det er en farlig linje. Uten tydelige fellesverdier, for Norges del basert på vår kristne og humanistiske kulturarv, risikerer vi et verdivakuum med feilslått integrering og etablering av parallellsamfunn. Et av forslagene er å fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer. Det er et oppsiktsvekkende forslag, kort tid etter at kirken viste seg som en samlende institusjon i forbindelse med terrorangrepet 22. juli.

Likevel er det ikke veldig radikale forslag utvalget kommer med. Det meste vil nok fortsette å være som nå. Samtidig sier utvalget at Målet bør være en endelig oppheving av de særskilte bånd mellom staten og Den norske kirke. Med andre ord vil da kirken mer eller mindre bli overlatt til seg selv? Hvordan vil det da bli for Den norske kirke? Og ikke bare for den, også andre trossamfunn er mer eller mindre avhengig av støtten fra den norske stat.

Rent prinsipielt vil nok de fleste kristne, i alle fall, se det fornuftige i at ingen trossamfunn får fordeler framfor andre. Likevel er det store konsekvenser det vil være snakk om.

Tenk om kirken måtte lønne alle sine ansatte selv? Tenk om kirken selv måtte finansiere sine kirker og vedlikehold av disse? Jeg forstår at mange i kirken frykter en slik virkelighet. Men et spørsmål som er enda mer interessant er dette: Tror kirken at man har noe som er sterkt nok til å klare seg uten statens krykker? Har man tro på at det evige budskapet fra Gud er noe som folket trenger og vil ha? Tror man at det er sterkt nok til å tåle alle slike utfordringer? Jeg er redd for at svaret er nei. For hvor mye av det kirken driver med er sentrert rundt dette budskapet om synd, nåde og forsoning? Ikke så altfor mye, er jeg redd. Kommer kirken da til å bli en ren seremonimester som må ta skyhøye priser for bryllup og begravelser for å få endene til å møtes?

Spørsmålet vi kommer til å høre mer om, forhåpentligvis, er hva slags sekulært samfunn vi ønsker oss, om dette skal være et religionsfritt samfunn. Mange frykter nok for det, spesielt de som lever i sterk kontakt med sin tro og sin kirke. Mer om det i neste innlegg.

Norske fiasko-trenere

Fotball nå. Vi har de siste årene fått fram en ny generasjon av fotballtrenere som kommer fra den suksessfulle generasjonen av spillere som hadde slik suksess på 90-tallet. Flere av dem var med på det fantastiske landslaget under Drillo. Felles for alle er at de har fått sparken som trenere. Og noen av dem opptil flere ganger. Status nå er at vi ikke har noen fotballtrenere av betydning i klubber utenfor Norge. Det er i grunn ganske spesielt, og forteller om en tilnærming til jobbene som har vært en totalt fiasko.

Folk som Kåre Ingebrigtsen, Frode Grodås og Ola By Rise tok raskt konsekvensen av at de fikk spraken som hovedtrener, og fant sin plass som assistenter for andre trenere. Stig Inge Bjørnebye forsvant fra trenerrollen etter sin fiasko i Start. Steinar Nilsen hadde suksess i Tromsø, men fikk sparken i Brann og fant ut at det var lettere å være "ekspert" på tv, slik som Mini Jakobsen. Kjetil Rekdal har hatt litt suksess, men har stort sett også fått sparken, mest på grunn av hans dårlige personalbehandling. Likevel har han fått nye jobber, nå sist i Vålerenga.

De trenere fra denne generasjonen som har fått mest oppmerksomhet er nok likevel trioen Martin Andresen, Henning Berg og Ståle Solbakken. Andresen ble lansert med brask og bram som den som skulle gjøre Vålerenga til en storklubb. Noen år seinere er klubben like middelmådig som den var da han tok over. Henning Berg fikk noe ut av lite i Lyn, men ingenting ut av mer i Lillestrøm og nå sist i Blackburn  Ståle Solbakken gjorde det skarpt i velstående København, men mislyktes med små midler i Køln og Wolverhampton.

Så kommer naturlig spørsmålet: Hvorfor går det så dårlig for de norske trenere? Og spesielt de som prøver seg i utlandet? Mye handler nok om penger. Det er mye lettere å lykkes dersom man har penger å bruke på de spillerne man vil ha. Det kunne Solbakken i København. Et poeng er også at man har fått for lite tid på seg. Men jeg tror også det finnes en annen viktig faktor.

Da den islandske "stjernen" Veigar Pall Gunnarson begynte å klage til pressen om at han fikk for lite spilletid i Vålerenga, fikk han beskjed av trener Martin Andresen at han burde glede seg "på vegne av den som ikledde rollen hans" på laget. Med andre ord handler det om en filosofi der den enkelte spiller på laget skal fylle definerte roller på et lag. Man tilpasser altså ikke spillet etter spillerne, men det blir opp til spillerne å fylle forhåndsdefinerte roller. Dette er langt fra Nils Arne Eggens godfotteori som handlet om å utnytte den enkelte spillers sterkeste sider.

Jeg tror det handlet mest om at de nevnte trenerne hadde en forhåndsfilosofi om hvordan spillet skulle være. Så prøvde man å finne spillere som kunne fylle disse rollene,  men som viste seg å enten ikke passe inn eller være gode nok. Og dersom man da ikke hadde muligheter til å kjøpe de spillerne man ville ha, gikk det som det måtte gå. Man trente det laget man skulle ønske man hadde, i stedet for det laget man hadde.

Gode trenere får det beste ut av det laget man har, uansett hvor man er eller hva man har til rådighet. Dermed har de norske trenerne fortsatt mye å bevise for at man kan kalle dem gode trenere.

Integritet og sykkelsport

Dramaet rundt Lance Armstrong ser ut til å nå nye høyder når hans enormt mye omtalte innrømmelses-intervju med Oprah Winfrey blir sendt verden rundt kl 03 natt til fredag norsk tid. Vi har kunnet følge dramaet rundt Lance og hans tidligere lagkamerater i mange år allerede, men det er først det siste året det har tatt av, med Tyler Hamiltons selvbiografi og de amerikanske dopingmyndighetene sin etterforskning. Mange mener at man bør la gamle skjeletter bli liggende, og spørsmålet er om vi noen gang får vite hvor omfattende dopingbruken og korrupsjonen har vært i sykkelsporten. Og om alt er så mye bedre nå enn før. For det finnes tegn på det motsatte.

Med Lance sin eventuelle innrømmelse, har vi fått nok en mann som står fram. Sannsynligvis vil hatet mot mannen bli vendt til sympati ettersom tårene faller hos Oprah og han forteller hvordan han ble presset til å gjøre ting han ikke ville. Også her regisserer mannen hendelsene etter sin egen hjerne. Det er underlig hvordan forakt kan bli til sympati når folk som har gjort så mye galt, nektet for det i årevis, for så å komme med en bekjennelse. Vi setter pris på ærlighet, og for mange er kanskje ærlighet viktigere enn integritet. For integriteten til de nevnte syklistene er borte for alltid. Men de fortjener kanskje en ny sjanse?

For hvem står igjen med noe integritet i det hele tatt i denne saken? La oss se.

Armstrong selv er ribbet for alt som kan minne om noe slikt, uansett hva han innrømmer. Det samme kan man si om lagkameratene Tyler Hamilton, Floyd Landis, Steffen Kjærgaard, Levi Leipheimer og George Hincapie. Årevis med benektelser avløses av åpne bekjennelser. Men hva med Frankie Andreu, som riktignok dopet seg med Armstrong, men som tidlig innrømmet misbruken? Eller Jonathan Vaughters, som i dag holder en klar antidoping-profil for laget sitt, men som benektet egen doping som de andre i mange år? Eller hva med Benoit Joachim som sier at han aldri dopet seg, men at han angrer på det nå, siden alle andre gjorde det? Er det integritet?

Eller for å ta noen av syklistene etter denne epoken til Armstrong. For eksempel SKY-laget som har kjørt en beinhard linje mot tidligere dopere i sitt lag. Er det integritet å sparke alle som har innrømmet doping tidligere? Fortjener folk en ny sjanse? Og hva med legen som var ansatt i 2011 hos laget, og som Levi Leipheimer har vitnet var en av dem som forsynte han med dopingmidler? Sier ansettelsen av denne noe om lagets integritet? Hva med vår egen Thor Hushovd, som alltid har vært klar i sin holdning til doping, men som nå vegrer seg veldig for å ta avstand til Lance Armstrong? Bør vi kunne kreve mer?

Noen som ser ut til å miste all troverdighet og integritet, er UCI-pampene Hein Verbruggen og Pat McQuaid. Den største spenningen rundt Oprah-intervjuet er nok om Lance vil trekke de to ned i søla sammen med seg selv. De har lenge versert rykter om at Lance fikk informasjon fra høyeste hold om hvordan han kunne unngå å teste positivt for doping.  Dersom ryktene blir bekreftet, handler ikke dette lenger bare om svindel, men om den verste korrupsjonsskandalen idretten har sett.

Det er trist det vi ser i sykkelsporten. Jeg mener at man fortsatt må grave om man vil komme til bunns. Flere mener at doperne har et forsprang og at det fins midler som enda ikke kan avsløres på tester. Det fins flere grunner til å mistenke også fjorårets TDF-vinner for doping. Integriteten til alle hovedaktørene i sporten er borte.

Jeg vil likevel nevne to mann som har bevart integriteten gjennom det hele. Felles for de er at de har fått smake vreden fra Lance Armstrong. Christophe Bassons var en fransk syklist som skrev om det alarmerende ved Lances første TDF-seier i 1999. Han syntes det var underlig at man skulle se så suverene syklister, året etter at flere trodde at Festina-skandalen hadde skremt doperne til å slutte å dope seg. Han fikk så hatten passet av Lance. I en tid der ingen turte å si fra, stod Bassons fram. Karrieren tok fort slutt, og lenge var han en ensom stemme. Senere fikk han følge av flere.

Den andre er den irske journalisten Paul Kimmage. Lenge før verden mistenkte Lance, la journalisten fram indisier som sterkt talte for at Armstrong var en doper. Mitt tidligere innlegg om Lance bygger også det dette. Trass sterk motbør og søksmål, har han stått på sitt. På en pressekonferanse sa Lance i all offentlighet at Kimmage "ikke var verdt stolen han satt på". Nå får Kimmage endelig oppreising. I sin siste uttalelse pekte Kimmage på det mistenkelige i at laget til Bradley Wiggins var så suverent i fjorårets TDF. Vi får se om han får rett i sine mistanker.

Sykkelsport og integritet er jo akkurat nå to ord som ikke passer i samme setning. Dessverre.

Vinterfarger

Cross roads

"You are alone", hissed the other. "Who would lower themselves to be with you?"

"Jesus!" It surprised Tony to hear himself say it, out loud. "Jesus!" He said it again and added, "and the Holy Spirit and the Father of Jesus."

"The father of Jesus". The hulking creature spit the words. "You hate the father of Jersus. He killed your parents; he crushed your mother." He took a step closer, gloating. "He murdered your only son, took him screaming and kicking into oblivation. He ignored every prayer you prayed. How can you trust such an evil being who would kill your innocent son like he did his own?"

"I don't!" bellowed Tony, and as he said it, he knew it was true. 

A look of triumph crossed the monster's face. 

Tony lowered his gaze, glancing quickly again at Grandmother, who still stood like a statue, unwavering. "I don't know him well enough to trust him, but Jesus trusts his father, and that's good enough for me."

The false Tony, large and formidable, began to shrink. His features caved in on themselves, his clothing hanging loosely from his body, until he stood a mere shadow of his former self.

Wm. Paul Young

Anbefalt julemusikk

Desember er, i alle fall for meg, tida for å bytte ut den musikken man vanligvis hører på, med ny og gammel julemusikk. Det fins etterhvert et utall av julesanger, og de fleste artister med respekt for seg selv har laget en julesang, eller til og med en egen juleplate. Noen artister, som Carola og Amy Grant, har nærmest gjort karriere av å gi ut juleplater og har en fire-fem på samvittigheten. Kvaliteten på juleplater er selvsagt svært så variert, de fleste nøyer seg med å spille inn julesanger du har hørt tusen og en ganger før, i verste fall i en egen versjon, som er mye dårligere enn originalen, i et forsøk på å være kreativ.

De gode juleplatene inneholder en blanding av det beste fra en lang tradisjon av sanger, samt nye og gjerne egenkomponerte sanger. Personlig synes jeg også at det er et pluss om man unngår å ta med de amerikanske "crooner"-sangene, som man gjerne blir småkvalm av når man har hørt dem noen ganger. Her følger de fem juleplatene jeg vil anbefale i denne førjusltiden.

1. Casting crowns "Peace on earth"



Dette har nok vært min favorittjuleplate de siste årene. Plata er en fin blanding av gamle slagere som er presentert mest mulig lik sin originale form, samt nye og vakre sanger. Fokuset er på stallen og Jesusbarnet, men her er også plass til sosiale og politiske aspekter ved julen i sanger som "I heard the bells on christmas day" og "While you were sleeping". Alt sammen er pakket inn i nydelige arrangemneter hvor strykere er sentrale. Dette er en usedvanlig vakker juleplate. Her kan du høre mer

2. Graham Kendrick "Rumours of angels"

Lenge var dette den platen jeg hørte mest på i tiden før jul. Men det var før jeg fikk meg CD-spiller, for denne har jeg bare på kassett. Plata inneholder bare egenkomponerte snger, og ingen av de gode, gamle. Likevel er dette en utrolig vakker og variert plate, med et tydelig lovsangspreg. Hør mer her

l

3. Peter Jöback "Jag kommer hem igjen til jul"

Svensken med den fantastiske stemmen ble vel først kjent for oss nordmenn gjennom denne juleplata. En samlig av gamle og nye sanger i en vakker blanding, sentrert rundt mannens fantastiske stemmeprakt. Denne ruller og går i bilen i desember hvert år. Her er et eksempel

4. Randi Hansen og Olav Stedje "Stille natt"

Ingen plate skaper julestemning som denne. Etter at den kom ut i 1983 har denne vært spilt hjemme hos oss mer enn noen annen juleplate, og når denne settes i kassetspilleren, velter julestemingen inn over oss. Inneholder stort sett kjente ting, pluss noen oversatte sanger fra Amerika.

5. Matthew West "The heart of christmas"

Under tvil får denne den siste plassen på lista. Den beste juleplata jeg har fra de siste par årene. Her skiller de nye sangene seg ut, som "One more christmas" og "The day after christmas". En munter og samtidig rørende plata som setter meg i god stemning før jul. Lytt her

På konsert med Ida

At salen i Stryn kulturhus i går knapt var halvfull, brydde ikke Ida Jenshus og musikerne seg om. Hun leverte en konsert som jeg er sikker på kunne vært holdt en hvilken scene i verden og skapt begeistring hos de fleste. For det vi fikk i går, var faktisk en stor musikalsk opplevelse, den beste jeg har hatt på det jeg kan huske. Det er synd ikke denne artisten får mer oppmerksomhet, når man ser på hva slags andre fjortis-artister fra inn-og utland som gjør akkurat det.

Jeg har ikke studert katalogen til Ida Jenshus spesielt nøye, så det var i grunn bare "Someone to love" jeg klarte å synge med på. Men det var helt greit å sitte bare og lytte og nyte også. Selv om jeg følte at lyden bare ble høyere og høyere etterhvert som kvelden skred frem. På slutten var det litt høyt for 37 år gamle ører ;)

Så hva var det som var så bra? Det handler om stor spilleglede,  stor kreativitet og stor låtskriving. For meg handlet det også om utrolig spennende lydbilder. Bandet til Ida hadde sikkert med seg ti forskjellige gitarer som de byttet på på nesten hver låt. I tillegg hadde med seg en egen gitarstemmer som løp ut og inn på scenen med gitarer. Noen av strengeinstrumentene de brukte, har jeg aldri sett før, og jeg aner ikke engang hva de heter.

Gitarist Alexander Pettersen stod i sentrum for lyden. De mange gitarene han trakterte og de mange lydene han klarte å få ut av dem, var et orkester i seg selv. Han dro med seg resten av bandet i endeløse, viritouse soloer og improvisasjoner. Som Ida Jenshus selv informerte om, den siste plata hennes handlet mye om eksperimenter med elektrisk gitarlyd. Det hørtes ut som kreativiteten har vært helt grenseløs.

Helt fra begynnelsen koste jeg meg maksimalt. Høydepunktet for meg var nok "My baby's gone" og nevnte "Someone to love". Bare synd ikke flere fikk med seg dette.