Vi som elsket Jesus

Jeg har endelig fått lest Levi Fragells selvbiografi som kom ut for et par år siden. Fragell er mannen som vokste opp som sønn av en predikant i Pinsebevegelsen, som selv ble predikant, men som mistet troen og senere ble frontfigur i Human-Etisk Forbund og en markert religionskritiker.  Siden jeg selv har vokst opp i mye av det samme som Fragell, forventet jeg å kjenne meg igjen i det han skrev om, og jeg forventet at jeg skulle sitte igjen med en stor grad av sympati for denne mannen og det han har vært gjennom.

Etter å ha lest boken hans, må jeg si at sympatien er meget begrenset. Levi Fragell framstår som en bitter, selvmedlidende mann som skyter fra hofta imot alt som lukter av kristenmannsblod. Mye av det han beskriver kjenner jeg meg igjen i fra min egen barndom. Fenomener som frykten for Jesu gjenkomst og å "be seg igjennom" for å få tungetalen var typiske  Mye av dette er også helt klart er kritikkverdig og uheldig, og at slike ting har skapt sår i et barnesinn og arr i et voksensinn, er ikke rart. Likevel reagerer jeg på hvordan Fragell framstiller seg selv som et stakkarslig offer. Han bruker stadig ordet "overgrep" om det han har opplevd, og han kommer med utallige hatske angrep mot alt som smaker av karismatisk kristendom. Kapitteltitler som " Det karismatiske bedrag" og "Tungetale - religiøst snikksnakk" taler sitt klare språk.

At Fragell er i sin fulle rett til å både omtale og skildre religiøse hendelser og forestillinger, er en selvfølge. Men det er måten han gjør det på som er så utidig. Det finnes ikke fnugg av respekt for de som tror annerledes enn hans selv,og han avfeier tusenvis av nordmenns tro og overbevisning som svermeri og humbug.  Respekterte kristne ledere som Billy Graham og Aril Edvardsen blir hånet og latterliggjort. Aller verst er han når han ikke klarer å skjule sin skadefryd når kristne tiltak mislykkes. Blant annet skriver han følgende om da Billy Graham besøkte Oslo og Ullevål stadion i 1978:

Møtet ble en fiasko uten sidestykke i Billy Grahams karriere, men av irregulære og problematiske årsaker. Ulende lyder skar gjennom luften, og demonstranter løp rundt på gressmatten midt under prekenen. Folk ristet av latter mens politiet bykset og sprang etter villstyringene. En gjeng klatret opp i lysmasten og foldet ut en antikristelig transparent idet møtet skulle avsluttes med fremkalling av søkende sjeler. Det var i det hele tatt så galt, så skammelig ulovlig og i strid med ytringsfriheten. Men jeg innrømmer her for første gang: Jeg lo med de andre. Da journalisten fra det amerikanske magasinet Christianity Today spiste lunsj med meg neste dag og fortalte at Billy Graham aldri ville komme tilbake til Oslo, følte jeg en varm tilfredshet med utfallet av det inntrufne.

Vi trenger religionskritiske stemmer i den offentlige debatten. Men jeg håper debattanter som Fragell er en utdøende rase. I så måte har han mye å lære av sin meningsfelle Lars Gule. Og jeg tror ikke vi andre har spesielt mye å lære av Fragell. Jeg kjenner i alle fall at jeg ikke ønsker å lytte mer til en slik person. Timene det tok å lese gjennom boka får være nok.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #9 Staten Israel er Guds verk

Å snakke om Israel er et vepsebol man kanskje burde vegre seg for å gå inn i. Derfor vil jeg gjerne komme med noen presiseringer først. Jeg sier ikke noe om jødene som Guds folk. Jeg sier heller ikke noe om Bibelens løfter til jødefolket. Jeg er verken antisemitt eller erstatningsteolog. De siste er de som mener at det er de kristne som er "det nye Israel" og at de gamle løftene til jødene gjelder de kristne nå. Jeg sier heller ikke noe om hvem jeg tror har eiendomsretten til det hellige landet. Jeg sier heller ikke noe om hvem som har mest og minst skyld i konflikten i landet. Jeg kunne sikkert skrevet om slik ting også, men det er ikke det dette innlegget handler om. Det handler om at jeg ikke tror på at måten den politiske staten Israel ble dannet på, var Guds verk. Jeg tror heller ikke på at måten landet i dag styres på, er etter Guds tanke eller hjerte.

Da den moderne staten Israel så dagens lys i 1948, ble det jubel blant kristne over hele verden. Man så dette som oppfyllelse av Bibelens mange profetier om jødenes tilbakekomst, og et tydelig endetidstegn. Begeistringen ble enda større da rapporten om den lille David-staten kjempet ned de overtallige Goliat-statene som gikk til krig. Man var overbevist om at dette måtte være noe overnaturlig  at det var Gud som ga seieren til Israel. Seieren i seksdagerskrigen i 1967 skapte også begeistring, spesielt med tanke på at man nå kontrollerte den hellige byen, Jerusalem. Dette måtte være Guds vilje.

Jødene selv hadde ikke et slikt perspektiv på det. For dem handlet det først og fremst om å skape et sted å være trygge etter de grusomme forfølgelsene de hadde opplevd gjennom århundrer, og som kulminerte med Holocoust under andre verdenskrig.  Spesielt de ortodokse var skeptiske til ideen om at dette var knyttet til Guds løfter. Man forventet at det var Messias som skulle føre dem hjem til løfteslandet. Og han venter de som kjent på enda. Derfor hadde ikke religiøse forestillinger en spesielt sentral plass i at staten Israel ble etablert, med de såkalte sionistene som drivkraft. Sionismen ble avvist av mange jøder, og selv i dag er det flere jødiske grupper som karakteriserer sionismen som en vranglære.

Blant såkalte Israel-venner, har støtten til jødene og støtten til Israel vært en og samme ting. Mange har forsvart Israel i ett og alt. Konfliktene har blitt forklart med arabisk aggresjon og israelsk forsvarskrig. Spørsmål om palestinerne har stort sett blitt avfeid med at det ikke er noe som heter palestinere, de er arabere og kan flytte til de andre arabiske landene. Selv husker jeg hvordan en fra den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem besøkte oss da jeg gikk på bibelskole  Han var en "sann israelsvenn", og da jeg forsiktig spurte om hva han tenkte om palestinerne, sa han bare at de måtte vekk. Med andre ord: Palestinerne stod i veien for Guds plan. På denne tiden var den såkalte Osloprosessen i gang. Den sårbare fredsprosessen krevde to liv som en direkte konsekvens: Norges utenriksminister Johan Jørgen Holst og Israels statsminster Yitzak Rabin. Det ble mer enn bare antydet at disse døde mer eller mindre som en Guds straffedom for at de rørte ved "Guds øyensten".

Åpningen av israelske arkiver på 80-tallet, avslørte hvordan dannelsen av staten Israel fant sted. Og det lignet svært lite på den uskyldige Davids kamp mot den fryktinngytende Goliat. Det handlet mye mer om ekstreme sionister som ikke skydde noen midler for å nå sitt mål. Om bombeaksjoner og likvidasjoner. Og massakrer av palestinske kvinner og barn, og fordriving av titusener av palestinere fra de hjemmene de hadde bodd i i generasjoner. De aller fleste av disse fikk aldri komme hjem. Husene de hadde bodd i, ble ofte annektert og overtatt av israelske familier. Sentral i den sionistiske terroren stod ledere som Menachim Begin og Yitzak Shamir. Senere ble begge statsministere. Førstnevnte fikk til og med Nobels fredspris (tror ikke det var så mange i Vesten som protesterte mot denne tildelingen. Da palestinernes president fikk prisen etter Osloprosessen, var protestene mange). Den vestlige verden stod i kø for å forsyne Israel med det de trengte av våpen. Etterhvert fikk de også ervervet atomvåpen, med uvurderlig hjelp fra Norge til å skaffe tungtvann.

Kristenfolkets romantisering av Israel er vanskelig å forstå om man ikke kjenner til bakgrunnen for dette. Jeg skal ikke gå dypt inn i det, men det handler, bibelfundamentalisme, frykt for synd og lojalitet. Mange av de såkalte israelsvennlige ønsker ikke annet enn å gjøre det som de tror er Guds vilje. Og når predikanter og ledere sier at Guds vilje er at de skal velsigne og tale vel om den sekulære (ja, Israel er faktisk en av de mest sekulariserte stater i verden) staten Israel, så gjør de det. Spesielt hvis man skremmer dem litt for hva konsekvensen kan bli om de ikke gjør det. For meg er det underlig hvordan de kristne prinsippene om nåde og nestekjærlighet ikke gjelder lenger når det kommer til Israel. Det gamle testamentes Gud overtar scenen. Men jeg lurer litt på hva de gamle bibelske profetene Amos og Jeremia hadde sagt om de levde i de israelske byene i dag. For de vegret seg ikke for å påpeke urettferdighet. På samme måte kommer noen av de mest kritikerne av Israel i dag fra landets egne, spesielt historikere som Ilan Pappe.

Så kjenner vi til hvordan situasjonen er i dag. Om selvmordsbombere, raketter, kriger, likvidasjoner, om håpløshet og oppgitthet på begge kanter. Konflikten er fastlåst. Så hva med Israels Gud opp i det hele? Jeg håper han er mer opptatt av de tragiske menneskeskjebnene staten Israel har ført med seg, enn de såkalte israelsvennene er. Og jeg håper at flere vil forstå at å velsigne jødene ikke er det samme som å velsigne terrorisme og undertrykkelse.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #10 Bibelen er Guds ord

Bibelen på bildet er den Bibelen jeg nok har brukt mest, og kanskje også den oversettelsen jeg liker best. Den er oversatt med utgangspunkt i det som kalles "King James" som er en av de mest brukte bibeloversettelsene til engelsk. Bibelen var en gave fra den lille forsamlingen min da jeg var menighetsplanter i den lille bygda Hof i Vestfold. Utgiverne synes altså ikke det var nok at boka ble kalt Bibelen, de måtte også ha med Guds Ord på framsida. Kanskje var dette mest for å skille den fra andre bibeloversettelser. På den tida brydde jeg meg knapt om det. I dag synes jeg at å kalle Bibelen for Guds ord er mye mer problematisk.

Da jeg begynte på bibelskole, handlet den første uka om Bibelens autoritet. På en bibelskole er vel dette kanskje det aller viktigste å begynne med, det er jo ikke en vanlig bok man omtaler. Det ble da, noe som jeg har hørt mange ganger også etterpå, understreket at Bibelen ikke inneholdt Guds ord, men at det var Guds ord. I dag ville jeg sagt stikk motsatt. Jeg er mer enn åpen for at Bibelen kan inneholde guddommelig inspirasjon, og at den kan inneholde gode skildringer av det Gud gjør og hvem han er. Men å si at alt i denne boka, fra første Mosebok til Åpenbaringsboken, er Guds ufeilbarlige ord, blir for drøyt for meg. Til det er det altfor mye som ikke stemmer.

Hva skyldes så denne forandringen i troen min? Det handler ikke om at jeg har vanskelig for å tro på overnaturlige fortellinger og hendelser. En gud som som har skapt verden, skulle vel også være i stand til å redde folk fra løvehuler, få solen til å stanse og gjøre hundreåringer fruktbare igjen. En som er Guds sønn skulle vel også være i stand til å gå på vannet, gjøre vann til vin og vekke opp døde. Slike ting plager meg heller ikke.

Det kan jo være problematisk å ta alt som står der bokstavelig, så lenge man vet at tekstene er flere tusen år gamle, har blitt overført muntlig før de ble skrevet ned, for så å bli gjenskrevet og oversatt en rekke ganger. Feilmarginene er mange. Til sjuende sist er også alle bøkene skrevet av mennesker og ikke av Gud, Jesus skrev som kjent bare i sanden.

Det store problemet for meg med Bibelen knytter seg først og fremst til to ting. Det første er at mine erfaringer tilsier at det som står der ikke alltid stemmer. Noen ganger stemmer det forbausende godt. Men ikke alltid. Og da er det vanskelig å tro at det er ufeilbarlig. Når det står at den som ber, han får, stemmer ikke det alltid, selv om det finnes mange eksempler på at det gjør det. Når Jesus sier til sine disipler at de kommer til å gjøre større ting enn han selv, stemmer det ikke. Når han også sier at de kan be om hva de vil og få det, stemmer heller ikke det alltid.

Den største innvendingen mot å kalle Bibelens Guds ufeilbarlig ord, er likevel gudsbilde boken presenterer av de ulike forfatterne. Den samme gud som småprater med Adam i Edens hage, utrydder nesten hele menneskeheten fordi ha ikke liker dem lenger. Den samme Gud som knyttet evig bånd av vennskap og løfter til Abraham,  ber den samme Abraham å ofre sin sønn som et brennoffer. Den samme Gud som kaller den modige David til konge, velsigner den samme David når han slakter ned filistere i tusentall. Gud, som erklærer sin kjærlighet til verden i Johannes 3, tar livet av et gammelt ektepar som lyver noen sider senere.

Det er så mange aspekter ved Guds vesen i denne boken som jeg finner det umulig å forene. Kan Gud både være allmektig  kjærlig, tilgivende og full av nåde samtidig som han er sinna, hevngjerrig, sjalu og enormt storkrevende. For meg er dette fryktelig vanskelig å forene. Jeg kan godt være med på at noe av dette skildrer Gud, og at enkelte passasjer i Bibelen viser hvem Gud er, men for meg er det umulig å forene alle.

Å forholde seg til Bibelen oppleves mye lettere når jeg gir mer plass til undring og spørsmål til tekstenes sannhetsgestalt. Jeg trenger ikke å forsvare alt det som boken sier at Gud gjør, fordi jeg tror ikke at alt det som står der stemmer. Og det er faktisk ganske befriende.

Bjørger

Det var engang da du med dine uskyldige, barnlige øjne saa paa mig; jeg saa igjen. I disse blikke laa en lang fortælling, en udveksling af tankegang - dræbende ved deres erindring. Det afspejlede det dybeste i din sjel. Trangen vilde have, da jeg først saa dig, at vort skulde være eet. Den tanke, det haab fremkaldte i sin helhed en salig beruselse, døvende og dog saa uendelig sød, at den nu vanskelig kan tænkes overgaaet. Jeg tænkte mig dig sammen med mig i den dejlige natur; i aftenens kjølighed under skyggefulde træer, som lytter til vindens og bekkens stumme tale. Jeg tænkte mig dig sammen med mig på det stille vand mens maanen kaster sitt blege lysskjær over de grønne heje, ligesaa grønne og unge som vore haabefulde hjerter; og da skulde kjerligheden overskjære ethvert andet hemmende baand, end det som snører, tvende hjerter sammen. Jeg tænkte mig dig syg, men selv da skulde dit blik tolke den ømhed, og opofrelse og kjerlighed, som kun kan gjemmes i en kvindes bryst! Jeg ejer nu kun erindringen af hine tanker og en krands af laurbær fra hjerternes slagmark.

Knut Hamsun

"Sannhetene" jeg ikke tror på lenger

Innlegget av Bjørn Stærk i Aftenposten, som jeg har skrevet om tidligere, fikk meg til å tenke over min egen tro på nytt. Samtidig som Donald Miller skrev dette innlegget om endringene i sin tro, begynte en tanke i meg å utvikle seg om at jeg også ville prøve å definere hvordan min tro har endret seg fra en barnetro, til en ungdomstro, til den voksentroen jeg lever med i dag. Jeg har ikke, slik som Bjørn Stærk, noe behov for å ta avstand til troen, eller definere meg utenfor den kristne leiren. Samtidig innser jeg at den troen jeg har i dag, skiller seg svært mye fra den troen jeg hadde da jeg for nesten tjue år siden tok valget om å begynne på bibelskole. Den gryende ungdomstroen fikk næring gjennom undervisning og praksis, både gjennom bibelskoleårene og årene som aktiv i menighetsliv.

Jeg vil i en del innlegg framover ta for meg etablerte "sannheter" som jeg ble opplært i i den pinsekarismatiske sammenhengen jeg vokste opp i. En del av disse "sannhetene" finnes nok ikke på samme måte i andre kristne sammenhenger. Men for meg var de dominerende i min trosforståelse og trosopplevelse. Noen er bibelske "sannheter" andre er mer erfaringsbasert. Enhver trossammenheng etablerer jo sine egne "dogmer", som ikke alltid er like bibelfundamentert. Slik som illustrasjonen viser, sannheter kan vise seg å være noe helt annet når man undersøker dem nærmere.

Jeg vil presentere ti slike "sannheter" i de neste ukene. En del vil kanskje provosere, men kanskje vil noen også finne ut at det er en lettelse at andre tenker det samme som dem. Mye av det bunner nok i at jeg har levd i en verden med skyhøye idealer og forventninger, som kan få selv den beste kristne til å slite. Det kan også handle om mangel på ærlighet, at man der som kartet ikke stemmer med terrenget, velger å stole på kartet og ikke stikke fingeren i jorda og si ting som de er. Det hadde vært ekstra spennende om disse innleggene kunne føre til at dere som leser kan være med å diskutere det jeg skriver. Alle tilbakemeldinger mottas med glede. Det jeg vil skrive handler i liten grad om kritikk av enkeltmennesker, men i større grad om en kultur eller ukultur, der en god del handler om å bevare fine fasader.

Om noen dager kommer det mer....

Tilbake i Egypt

Som jeg har skrevet før, liker jeg å ta en pause fra den norske vinteren og dra til sydligere strøk en uke i februar. I år gikk turen tilbake til Sharm el Sheik, der jeg også var for tre år siden. Ekstra stas var det i år å dra sammen med Marianne. Hotellet var også en av en noe høyere standard enn sist. Denne gangen bodde vi litt lengre nord  i Nabq. Der var det svært rolig og behagelig og vi koste oss big time.

Turist-Egypt har ikke forandret seg så mye siden sist. Fortsatt er 90% av de som kommer russere, og fortsatt er det ingen som har noe positivt å si om disse. Fortsatt blir du overfalt av hysterisk ivrige selgere som spør hvor du er fra og prøver å imponere med norsken sin: "Fiskebolli" var et merkelig tilbakevendende tema i så måte. Fortsatt kan du blir lurt trill rundt til å gjøre eller kjøpe noe du ikke hadde planer om. Denne gangen ble vi lokket opp på kameler, med løfte om at fyren på ingen måte var interessert i pengene våre. Neida.

Selv om mye var likt  blir jo turen annerledes når man har annet reiseselskap. Kanskje ikke til å undres på at man må ha kvinnelig selskap for å innse at kvinnene er totalt fraværende i dette samfunnet. Alle som jobbet på hotellet, fra de som stod i resepsjonen  til servitørene, til "stuepikene", var menn. Det var også alle selgerne og sjåførene. Skjønner godt at sene taxiturer i mørket kan føles litt ukomfortabelt.

Selv om det ikke har forandret seg så mye å være turist i Egypt, har landet gått gjennom store politiske endringer sidene sist. Den såkalte arabiske våren førte til president Mubaraks fall og til et demokratisk fritt presidentvalg. Det har ført, noe overraskende for oss kanskje, en islamist fra det muslimske brorskapet til makten. De siste månedene har demonstrantene vært tilbake på gatene med krav om at også den nye presidenten må fjernes. Så hva er det som skjer?

Selv om selgerne var mindre aggressive inne på hotellområdet, fikk vi ikke være helt i fred. Selv var jeg ikke veldig innstilt på å snakke for lenge med dem, men Marianne var veldig klar for å prate og bli kjent med de pågående selgerne av massasje, manikyr og båtturer. En massasjemann som het Karim virket ikke å være helt vant til den type turister, og før han var klar over det, var vi langt borte fra snakk om massasje og inne i en politiske diskusjon om det som skjer i Egypt.

Det han fortalte var overraskende for meg. Vi har jo lett for å tro at det folk vil ha, er ledere valgt blant folket, i en demokratisk prosess. Men for egypterne flest, er drømmen om en ny Nasser mye sterkere. Nasser var den sterke generalen som tok makten ved et kupp på 50-tallet og viste alle at det gikk an å være stolt over å være araber. Karim fortalte om hvordan han pleide å si til sin far at denne var heldig som fikk oppleve Nasser. Han forklarte om hvordan valget av den islamistiske presidenten egentlig bare skjedde fordi det ikke fantes noen gode kandidater. Og noen må man jo velge. Karim var overbevist om at det ville komme en ny sterk mann fra det militære og ta makten igjen ganske snart.

For oss er det ganske vanskelig å skjønne at unge egyptere vil ha en ny sterk mann så kort etter Mubaraks fall. Kanskje vil den arabiske verden for oss alltid være eksotisk og underlig. Og landet har mange utfordringer. Den største er kanskje at halvparten av landets folk knapt får muligheten til å synes.

Hver gang vi møtes

Sitter her og ser på TV2 en lørdagskveld. Da jeg var liten, var dette kvelden vi var samlet rundt fjernsynsapparatet, for å se på programmer som Cosby Show og LørDan. Men etter hvert ble det jo fredag som ble den typiske tv-kvelden, med den såkalte gullrekka. Men programmet Hver gang vi møtes overgår dem alle, spør du meg. Sjelden har jeg sett et underholdningsprogram som er så genuint interessant og samtidig så varmt og koselig å se på. Både fordi det er så mange flinke artister og mye flott musikk. Men også fordi man blir kjent med hver artists musikalske uttrykk og personlighet. Og fordi det er et program der de som er med er genuint hyggelige mot hverandre.

Så må jeg innrømme at jeg får et helt annet, oig mye bedre, inntrykk av noen av artistene enn de jeg hadde. Morten Abel har jeg sett på som en fullstendig klyse.I programmet fremstår han både sympatisk og interessant. Men aller mest overrasket bar jeg blitt av kveldens hovedperson, Magnus Grønneberg.

I 1989 var jeg før første og eneste gang med på Norway Cup. CC Cowboys hadde da nettopp gitt ut sin første kassett (!), og den gikk nonstop i bussen både til og fra Oslo, med sanger som Harry, Tigergutt og Vill, vakker og våt. Det er kanskje ikke rart at jeg dermed har tenkt på frontfigur Grønneberg som en rølpete rock'n roller fra Østfold. For, la oss være ærlige, selv om det kan komme noe bra fra Østfold også ((;), er området ikke akkurat kjent for høykultur og dype refleksjoner. Vi kjenner jo for eksempel til Ole i Dole, WigWam og Rune Rudberg. Men i dette programmet har jeg blitt kjent med en helt annen type østfolding.

Mer enn kanskje noen annen person i programmet har Grønneberg framstått som positiv, inkluderende, reflektert, vennlig og sympatisk. Av de mange gode programmene i serien, framstår kveldens program som et av de aller beste. Og jeg må innrømme at Magnus Grønneberg er en helt annen person enn jeg trodde. Selv om jeg ikke er blodfan av musikken hans.