"Sannhetene" jeg ikke tror på lenger

Innlegget av Bjørn Stærk i Aftenposten, som jeg har skrevet om tidligere, fikk meg til å tenke over min egen tro på nytt. Samtidig som Donald Miller skrev dette innlegget om endringene i sin tro, begynte en tanke i meg å utvikle seg om at jeg også ville prøve å definere hvordan min tro har endret seg fra en barnetro, til en ungdomstro, til den voksentroen jeg lever med i dag. Jeg har ikke, slik som Bjørn Stærk, noe behov for å ta avstand til troen, eller definere meg utenfor den kristne leiren. Samtidig innser jeg at den troen jeg har i dag, skiller seg svært mye fra den troen jeg hadde da jeg for nesten tjue år siden tok valget om å begynne på bibelskole. Den gryende ungdomstroen fikk næring gjennom undervisning og praksis, både gjennom bibelskoleårene og årene som aktiv i menighetsliv.

Jeg vil i en del innlegg framover ta for meg etablerte "sannheter" som jeg ble opplært i i den pinsekarismatiske sammenhengen jeg vokste opp i. En del av disse "sannhetene" finnes nok ikke på samme måte i andre kristne sammenhenger. Men for meg var de dominerende i min trosforståelse og trosopplevelse. Noen er bibelske "sannheter" andre er mer erfaringsbasert. Enhver trossammenheng etablerer jo sine egne "dogmer", som ikke alltid er like bibelfundamentert. Slik som illustrasjonen viser, sannheter kan vise seg å være noe helt annet når man undersøker dem nærmere.

Jeg vil presentere ti slike "sannheter" i de neste ukene. En del vil kanskje provosere, men kanskje vil noen også finne ut at det er en lettelse at andre tenker det samme som dem. Mye av det bunner nok i at jeg har levd i en verden med skyhøye idealer og forventninger, som kan få selv den beste kristne til å slite. Det kan også handle om mangel på ærlighet, at man der som kartet ikke stemmer med terrenget, velger å stole på kartet og ikke stikke fingeren i jorda og si ting som de er. Det hadde vært ekstra spennende om disse innleggene kunne føre til at dere som leser kan være med å diskutere det jeg skriver. Alle tilbakemeldinger mottas med glede. Det jeg vil skrive handler i liten grad om kritikk av enkeltmennesker, men i større grad om en kultur eller ukultur, der en god del handler om å bevare fine fasader.

Om noen dager kommer det mer....

Tilbake i Egypt

Som jeg har skrevet før, liker jeg å ta en pause fra den norske vinteren og dra til sydligere strøk en uke i februar. I år gikk turen tilbake til Sharm el Sheik, der jeg også var for tre år siden. Ekstra stas var det i år å dra sammen med Marianne. Hotellet var også en av en noe høyere standard enn sist. Denne gangen bodde vi litt lengre nord  i Nabq. Der var det svært rolig og behagelig og vi koste oss big time.

Turist-Egypt har ikke forandret seg så mye siden sist. Fortsatt er 90% av de som kommer russere, og fortsatt er det ingen som har noe positivt å si om disse. Fortsatt blir du overfalt av hysterisk ivrige selgere som spør hvor du er fra og prøver å imponere med norsken sin: "Fiskebolli" var et merkelig tilbakevendende tema i så måte. Fortsatt kan du blir lurt trill rundt til å gjøre eller kjøpe noe du ikke hadde planer om. Denne gangen ble vi lokket opp på kameler, med løfte om at fyren på ingen måte var interessert i pengene våre. Neida.

Selv om mye var likt  blir jo turen annerledes når man har annet reiseselskap. Kanskje ikke til å undres på at man må ha kvinnelig selskap for å innse at kvinnene er totalt fraværende i dette samfunnet. Alle som jobbet på hotellet, fra de som stod i resepsjonen  til servitørene, til "stuepikene", var menn. Det var også alle selgerne og sjåførene. Skjønner godt at sene taxiturer i mørket kan føles litt ukomfortabelt.

Selv om det ikke har forandret seg så mye å være turist i Egypt, har landet gått gjennom store politiske endringer sidene sist. Den såkalte arabiske våren førte til president Mubaraks fall og til et demokratisk fritt presidentvalg. Det har ført, noe overraskende for oss kanskje, en islamist fra det muslimske brorskapet til makten. De siste månedene har demonstrantene vært tilbake på gatene med krav om at også den nye presidenten må fjernes. Så hva er det som skjer?

Selv om selgerne var mindre aggressive inne på hotellområdet, fikk vi ikke være helt i fred. Selv var jeg ikke veldig innstilt på å snakke for lenge med dem, men Marianne var veldig klar for å prate og bli kjent med de pågående selgerne av massasje, manikyr og båtturer. En massasjemann som het Karim virket ikke å være helt vant til den type turister, og før han var klar over det, var vi langt borte fra snakk om massasje og inne i en politiske diskusjon om det som skjer i Egypt.

Det han fortalte var overraskende for meg. Vi har jo lett for å tro at det folk vil ha, er ledere valgt blant folket, i en demokratisk prosess. Men for egypterne flest, er drømmen om en ny Nasser mye sterkere. Nasser var den sterke generalen som tok makten ved et kupp på 50-tallet og viste alle at det gikk an å være stolt over å være araber. Karim fortalte om hvordan han pleide å si til sin far at denne var heldig som fikk oppleve Nasser. Han forklarte om hvordan valget av den islamistiske presidenten egentlig bare skjedde fordi det ikke fantes noen gode kandidater. Og noen må man jo velge. Karim var overbevist om at det ville komme en ny sterk mann fra det militære og ta makten igjen ganske snart.

For oss er det ganske vanskelig å skjønne at unge egyptere vil ha en ny sterk mann så kort etter Mubaraks fall. Kanskje vil den arabiske verden for oss alltid være eksotisk og underlig. Og landet har mange utfordringer. Den største er kanskje at halvparten av landets folk knapt får muligheten til å synes.

Hver gang vi møtes

Sitter her og ser på TV2 en lørdagskveld. Da jeg var liten, var dette kvelden vi var samlet rundt fjernsynsapparatet, for å se på programmer som Cosby Show og LørDan. Men etter hvert ble det jo fredag som ble den typiske tv-kvelden, med den såkalte gullrekka. Men programmet Hver gang vi møtes overgår dem alle, spør du meg. Sjelden har jeg sett et underholdningsprogram som er så genuint interessant og samtidig så varmt og koselig å se på. Både fordi det er så mange flinke artister og mye flott musikk. Men også fordi man blir kjent med hver artists musikalske uttrykk og personlighet. Og fordi det er et program der de som er med er genuint hyggelige mot hverandre.

Så må jeg innrømme at jeg får et helt annet, oig mye bedre, inntrykk av noen av artistene enn de jeg hadde. Morten Abel har jeg sett på som en fullstendig klyse.I programmet fremstår han både sympatisk og interessant. Men aller mest overrasket bar jeg blitt av kveldens hovedperson, Magnus Grønneberg.

I 1989 var jeg før første og eneste gang med på Norway Cup. CC Cowboys hadde da nettopp gitt ut sin første kassett (!), og den gikk nonstop i bussen både til og fra Oslo, med sanger som Harry, Tigergutt og Vill, vakker og våt. Det er kanskje ikke rart at jeg dermed har tenkt på frontfigur Grønneberg som en rølpete rock'n roller fra Østfold. For, la oss være ærlige, selv om det kan komme noe bra fra Østfold også ((;), er området ikke akkurat kjent for høykultur og dype refleksjoner. Vi kjenner jo for eksempel til Ole i Dole, WigWam og Rune Rudberg. Men i dette programmet har jeg blitt kjent med en helt annen type østfolding.

Mer enn kanskje noen annen person i programmet har Grønneberg framstått som positiv, inkluderende, reflektert, vennlig og sympatisk. Av de mange gode programmene i serien, framstår kveldens program som et av de aller beste. Og jeg må innrømme at Magnus Grønneberg er en helt annen person enn jeg trodde. Selv om jeg ikke er blodfan av musikken hans.

Ekstremismens kilder

Et av emnene jeg studerer dette halvåret er "Brennpunkt Midtøsten". Sentralt i dette emnet står naturlig nok framveksten av ulike muslimske grupperinger og det som gjerne blir kalt "islamister", grupper som har Koranen som den viktigste (og noen ganger eneste) rettesnor for hvordan livet skal leves og samfunnet skal se ut. Selv om disse gruppene har hatt lite verdslig makt i de fleste muslimstatene (med unntak av Saudi-Arabia og de siste tiårene Iran og Afghanistan), har de likevel hatt stor innflytelse på mange rettroende muslimer.

Mange undrer seg nok over hvorfor hatet er så sterkt blant mange islamister, og hvorfor hatet blir rettet mot USA spesielt. Noe av dette skyldes selvsagt det som mange mener er innblanding fra amerikanerne i de arabiske landene, og deres ensidige støtte til Israel, som mange arabere ser på som USA sin trojanske hest i Midtøsten. Men det finnes også andre grunner. Noe av det mest interessante jeg leste om i Eugene Rogans bok "Araberne", var det han skrev om Sayyid Qutb.

Mange islamister, fra grunnleggerne av Hamas til Osama Bin Laden, har funnet inspirasjon i egypteren Qutb sine skrifter  Her tar han avstand fra "vestlige verdier" og taler for at araberfolkene må gå tilbake til sin islamske røtter. Enda mer interessant er det at tankene ble formulert etter at han hadde studert to år i USA og besøkt amerikanske kirker. Det han møtte der, sjokkerte ham:

Han var særlig sjokkert over å finne disse lastene i amerikanske kirker. -I de fleste kirker er det klubber hvor begge kjønn er sammen, og prestene prøver å trekke så mange mennesker som mulig til sin kirke, særlig fordi det er hard konkurranse mellom kirker av ulike trosretninger, skrev Qutb. Han mente denne typen atferd, ved at man prøvde å få stappet flest mulig mennesker inn i kirken, egnet seg bedre for en teatersjef enn for en åndelig leder. I essayet forteller Qutb at han en kveld var til stede ved en gudstjeneste som ble etterfulgt av en dansetilstelning. Han var svært sjokkert over hva pastoren fikk seg til å gjøre for at kirken skulle se mer "romantisk og innbydende ut". 

Pastoren spilte til og med en heftig plate for å få opp stemningen. I Qutbs beskrivelse av låten - "en kjent amerikansk sang som het Baby it's cold outside" - gir han uttrykk for kløften mellom ham selv og amerikanske populærkultur. -Sangen består av en dialog mellom en gutt og en jente som kommer hjem etter et stevnemøte. Gutten tar henne med seg hjem, for det er sent og moren venter, men hver gang hun finner på nye unnskyldninger, svarer han: -But baby, it's cold outside. Qutb syntes åpenbart at sangen var motbydelig, men han var enda mer sjokkert over at en religiøs mann kunne velge en slik upassende låt som de unge i menigheten skulle danse til. Ingenting kunne være fjernere fr moskeens samfunnsrolle, der kjønnene er atskilt og anstendighet er kravet både til klesdrakt og oppførsel. Qutb vendte hjem til Egypt, fast bestemt på å rykke sine landsmenn ut av den behagelige beundringen som Amerika representerte.

Selv om mya av USA-hatet kan stamme fra Qutbs skrifter, finnes det selvsagt også andre grunner som har med amerikanernes involvering i ulike kriger i området å gjøre. Men det som er interessant, er at Qutb ikke går til angrep på den kristne religion, men det faktum at denne religionen var infisert av "verdslig tankegang". Med andre ord er det ikke det kristne USA som er hovedfienden, men det verdsliggjorte USA.

Idiol-Tone

Det er kanskje i overkant å kalle vår kjære "Idol-Tone", eller "Skal vi danse-Tone" eller "kjendis-Tone" eller "kjæresten til Aksel Hennie-Tone" for en idiot, men jeg lar det stå til. På mange måter er Tone et symbol på alt det syke med hvordan samfunnet idoliserer de pene, rike og vellykkede. For hva kan man si om denne smellvakre jenta fra Sogndal?

Nå har jeg blitt så gammel at jeg foretrekker å se på QuizDan i stedet for Idol på fredagskveldene. Mesteparten av Norges befolkning prioriterer derimot helt annerledes, og i denne sesongen har Tone Damli Aaberge vært en av de fire dommerne. Så kan man spørre hva slags kvalifikasjoner hun har for å være en slik. Det er nesten så man mistenker at mens de andre tre skal finne musikalske talenter, er Tone der for å sjekke om de er pene nok til å bli kjendiser.

Her om dagen zappet jeg innom en reprisesending av en Idol-audition. Der var det en ung gutt med gitar og god stemme som sang for dommerne. Før det sa han at han alltid hadde drevet med musikk og at han ville fortsette med det. Eter sangen skrøt Tone av at han hadde karakter og personlighet, at han var ydmyk og at han var good-looking. Så sa hun vel at han hadde en bra stemme også. Utrolig hva Tone fant ut om gutten ved å høre ham synge en sang og svare på et spørsmål. Dersom man er dyktig og pen er det lett å slenge på noen andre gode egenskaper også.

Tone har vel overtatt rollen som "mest kjent for å være kjent" etter Pia Haraldsen. En svært middelmådig popartist med et pent ansikt har gjort geniale karrieremoves. Meldt seg på Idol, så Skal vi danse, delta i masse reklamer, for så å bli kjæreste med en av Norges mest kjente skuespillere, Aksel Hennie. Og nå har hun jammen fått sitt eget TV-program på TV2 der hun visstnok okker seg over hvor fæl kjendispressen er som skriver usannheter om henne. Hvem i himmelens navn er det som syns at slike programmer er gode? Det må jo være nok av dem til at TV2 ser det bryet verdt å lage og sende slike programmer?

Selv holdt jeg på å få hakeslepp da Tone i en alder av noenogtjue ga ut en samleplate(!) i fjor og annonserte at hun skulle legge opp som artist. Sikkert for å være kjendis på heltid, det er nok slitsomt nok. Idoliseringen av folk som Tone vitner om en utrolig fordumming av samfunnet og viser hvor utrolig grunne mange av oss her. No offense.

Konservativ og kristen

I et samfunn som blir stadig mer sekularisert blir de ulike religiøse gruppene stadig mer marginalisert. Spesielt gjelder dette de gruppene som nekter å la seg fange av tidsånden, som har en sterkere overbevisning enn bare hva som er akseptabelt av den tiden vi lever i. Men også konservative kristne følger med i tiden. Kvinnelige prester og biskoper er stort sett akseptert og det er få som tolker skildringene av helvete som bokstavelig skildringer av et evig inferno.

Når konservative kristnes tro og overbevisning blir mer og mer uforståelig for mange, da vokser også fordommene fram, som det alltid gjør der uvitenheten råder. Ord som "mørkemann" er typisk for å skildre slike. Men vet man hva man snakker om? Selv om jeg kanskje ikke vil beskrive meg som en konservativ kristen lenger, har jeg enorm respekt for mange av dem som gjør det. Og jeg vet at på 99% av de som kaller seg konservative kristne vil "mørkemann" være en fullstendig malplassert beskrivelse.

Dette er også tema for Bjørn Stærks kronikk i Aftenposten før jul, som skapte stor oppmerksomhet i ulike media. Stærk er selv oppvokst i Frikirken, men er ingen troende i dag. Selv om jeg selv fortsatt er det, kjenner jeg meg veldig igjen i mye av det han skriver. Spesielt når hans skildrer hvordan han begynte å lese Bibelen:

Bibelen var for meg mest en samling med fortellinger, og de beste fortellingene var de som hadde minst med den kristne troen å gjøre, fortellingene om kriger og kongerekker i det Gamle Testamentet. Jeg var for ung til å sette pris på ideene i Paulusbrevene og poesien i salmene. Men krig og episk drama, det forstod jeg.

Kronikken er veldig god på mange måter og forteller om en gruppe i samfunnet som er blitt mer marginalisert slik som utviklingen har blitt. Kronikken kan du lese i sin helhet her, noe som absolutt anbefales, selv om den er på tolv sider.

Stærk hovedanliggende virker å være å tale de konservatives sak, å poengtere at de ikke er verken homofiendlige, dømmende eller mørkemenn. Noe han har helt rett i.

Det kan være vanskelig å forstå hva konservative og liberale kristne egentlig er uenige om. På overflaten ser det ut som om alt handler om sex. På en måte er det riktig. Frontlinjen mellom konservative og liberale går gjennom spørsmål som har med seksualitet og kjønn å gjøre: Kvinnelige prester, samboerskap, sex utenfor ekteskapet, skilsmisse, og homofili. Men det er ikke fordi disse spørsmålene i seg selv er så viktige. I stedet er de symptomer på en dypere konflikt, som handler om hvordan du skal lese Bibelen, og hvor langt du kan endre tolkningen etter hva du selv føler er riktig.

Det sekulære samfunnet har skiftet mening om homofili. Vi ser det ikke lenger som en mental sykdom, eller en perversjon, men et likeverdig alternativ til å være heterofil. Dette er lett for oss å si, vi som ikke har hellige skrifter og flere tusen år lange teologiske tradisjoner å bygge på. Vi sier bare: «ja, dette mente mange før, men nå ser vi at det var feil, så nå er det noe annet som er riktig». Men hva skal de kristne gjøre med skriftstedene de tidligere har tolket som at homofilt samliv er en synd? Er det slik at kristne teologer leste feil for 100, 200 eller 1800 år siden? Skal endringer i det sekulære samfunnet styre hvordan kristne leser Bibelen? Skifter Gud mening når folket gjør det?

Det er dette spørsmålet faren min og andre konservative kristne stiller seg. Gud er evig, og det viktigste han har å fortelle oss sa han for 2000 år siden. Det er sikkert mulig at teologene har misforstått alt dette helt til nå nylig, men er det ikke mistenkelig beleilig at vi velger å lese Bibelen på nytt akkurat nå, når tidsånden snur?

(.....)

Det er tanker som dette som gjør at kristne som faren min velger en konservativ teologi, ikke at de personlig misliker homofile, eller lider av noen form for sex-hysteri. Motstanden mot homofili, gjengifte, og kvinnelige prester, er ikke essensen i deres forhold til Gud. Det er en konsekvens av å tro at Gud er en høyere autoritet enn mennesket. Det er deres måte å ta Guds ord på alvor.

Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.

Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt. Faren min er veldig opptatt av at troen ikke må bli en humørløs pietisme, hvor du går rundt med pekefingeren, og sier at dette er ikke lov, og dette er ikke lov, og dette er ikke lov. Og så glemmer man omsorgen, nåden, tilgivelsen, og kjærligheten.

(......)

Og Guds ord er ikke kun et hyggelig budskap som avgrenses til søndag formiddag mellom kl 11 og 12, det er et påbud om en radikal livsendring. Min oldemor var en streng kristen, en pietist. Men da en nabofamilie ble alvorlig syke, forlot hun sine egne barn, og stelte med naboen til de ble friske, med fare for sitt eget liv. Jesus har sagt at du skal hjelpe de svake, og da skal du gjøre det.

Få kristne lever opp til de radikale påbudene i Bibelen. De erkjenner at mennesket er syndig og feilbarlig, og avhengig av Guds nåde for å unngå fortapelsen. Ingen lever slik de skal. Men spør du kristne om hva som inspirerer dem, så er det fortellinger om de som ofret alt, de som virkelig gjorde mot «disse mine minste» slik Jesus befalte. Ikke en sint pietist som holder tordentaler om homofili. Dette gjelder både for konservative og liberale kristne.

Jeg forstår at det er vanskelig å tro det jeg skal fortelle nå, fordi det strider mot karikaturen av sex-fikserte konservative. Men det er helt sant: I min egen oppvekst i Frikirken, som sønn av en pastor som senere skulle si opp i protest mot kvinnelige prester, tenkte jeg svært lite på de kristenkonservative kjernesakene. Jeg kan ikke komme på at jeg noensinne tenkte over hva jeg mente om homofili i den tiden jeg var kristen. Aldri. (......) At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.

(......)

Når jeg skriver alt dette om konservative kristne, er det delvis for å belyse dem, slik at du forstår dem bedre og frykter dem mindre. Men det ligger også noe mer her. Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv.


Så langt Bjørn Stærk. Selv om jeg ikke har tatt et oppgjør med troen min slik som han har gjort, har det han skriver, sammen med dette blogginnlegget fra Donald Miller, inspirert meg til å se litt tilbake på min egen ungdomstid og hvordan troen min har endret seg siden det.. Mer om det senere.

Sekularismens ansikter

Jeg har begynt på masterstudium! De neste to årene skal jeg studere noe som kalles "Kulturmøte" ved Høgskulen i Volda. Jeg kjenner at jeg gleder meg veldig, spesielt med tanke på hvor interessant og aktuelt emnet er. De to emnene dette halvåret er "Brennpunkt Midtøsten" og "Den sekulære skolen". En av pensumbøkene i det siste emnet heter "Sekularismens ansikter". Derav overskriften.

Det har jo blitt slik i vår tid og i vår del av verden at man møter utfordringen med flere kulturer og flere religioner med en økende sekularisering. Man fjerner religionens framtredende rolle fra det offentlige liv og erstatter den med religionsnøytrale alternativ. I vårt land har vi sett dette blant annet ved at kristendomsfaget i skolen er erstattet med et religions- og livssynsfag og ved at Den norske kirke nå ikke lenger er en statskirke. Sekularisering er en vanskelig øvelse, og mange reagerer på at man enten går for langt eller for kort. Også blant religiøse kristne er det ulike meninger. Noen mener at båndene mellom kirke og stat er uheldige, fordi staten legger føringer på religionsutøvelsen. Andre er redd for det man kaller "avkristningen" av samfunnet og de konsekvenser det kommer til å få at kristne verdier og symboler ikke lenger blir løftet fram.

Det såkalte Stålsett-utvalget (bildet) la for noen uker fram sin innstilling til hvordan det nye Norge uten en statskirke skal se ut. Blant forslagene de kommer med, er at kirken skal fratas sin rett til å vie folk og ha ansvaret for begravelser. Utvalget uttaler seg dessuten om fengselsimamer, hijab i politiet og bruken av prester i forsvaret. KRFs Dagfinn Høybråten  reagerer sterkt på en del av forslagene:

Utvalget fremmer en rekke forslag som svekker kirkens og kristendommens plass og som gir et mer sekularisert samfunn uten et klart verdigrunnlag. Det er en farlig linje. Uten tydelige fellesverdier, for Norges del basert på vår kristne og humanistiske kulturarv, risikerer vi et verdivakuum med feilslått integrering og etablering av parallellsamfunn. Et av forslagene er å fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer. Det er et oppsiktsvekkende forslag, kort tid etter at kirken viste seg som en samlende institusjon i forbindelse med terrorangrepet 22. juli.

Likevel er det ikke veldig radikale forslag utvalget kommer med. Det meste vil nok fortsette å være som nå. Samtidig sier utvalget at Målet bør være en endelig oppheving av de særskilte bånd mellom staten og Den norske kirke. Med andre ord vil da kirken mer eller mindre bli overlatt til seg selv? Hvordan vil det da bli for Den norske kirke? Og ikke bare for den, også andre trossamfunn er mer eller mindre avhengig av støtten fra den norske stat.

Rent prinsipielt vil nok de fleste kristne, i alle fall, se det fornuftige i at ingen trossamfunn får fordeler framfor andre. Likevel er det store konsekvenser det vil være snakk om.

Tenk om kirken måtte lønne alle sine ansatte selv? Tenk om kirken selv måtte finansiere sine kirker og vedlikehold av disse? Jeg forstår at mange i kirken frykter en slik virkelighet. Men et spørsmål som er enda mer interessant er dette: Tror kirken at man har noe som er sterkt nok til å klare seg uten statens krykker? Har man tro på at det evige budskapet fra Gud er noe som folket trenger og vil ha? Tror man at det er sterkt nok til å tåle alle slike utfordringer? Jeg er redd for at svaret er nei. For hvor mye av det kirken driver med er sentrert rundt dette budskapet om synd, nåde og forsoning? Ikke så altfor mye, er jeg redd. Kommer kirken da til å bli en ren seremonimester som må ta skyhøye priser for bryllup og begravelser for å få endene til å møtes?

Spørsmålet vi kommer til å høre mer om, forhåpentligvis, er hva slags sekulært samfunn vi ønsker oss, om dette skal være et religionsfritt samfunn. Mange frykter nok for det, spesielt de som lever i sterk kontakt med sin tro og sin kirke. Mer om det i neste innlegg.