The Emergent Church er en evangelisk bevegelse som oppstod i USA, og jeg har skrevet litt om denne før. Mye av poenget med denne er å finne et språk for å kommunisere evangeliet med det postmoderne menneske. For de fleste kristne vil postmodernismens individualisme stå veldig i opposisjon til den tradisjonelle kristne tro og etikk. The Emergent Church ønsker å finne måter å kommunisere på som også kan nå inn til det postmoderne menneske.Selv om denne bevegelsen ikke er spesielt godt kjent i Norge, er mange inspirert og influert av denne. Mange av tankene de står for, finner vi igjen blant ledere i mange kirkesamfunn i vårt land også. Så denne bevegelsen, som er fullstendig uten noe form for hierarisk lederskap, har hatt stor påvirkning på kristendomsforståelsen i vår tid og i vår kultur.
Det er vanskelig å sette ord på hva denne bevegelsen egentlig handler om. Kanskje det er fordi det handler mye mer om form enn innhold. Det er et poeng for bevegelsen at lære og teori kommer i bakgrunnen og kommunikasjon og fellesskap blir viktigere. Det betyr ikke at man ikke har noen teologi, men denne er mindre fastlagt. Brian McLaren er på mange måter bevegelsens fremste teolog og talsmann, gjennom bøker som A new kind of christian og A generous orthodoxy. I boken An emergent manifesto of hope, bidrar også mange flere i denne bevegelsen til å forklare hva The emergent church eller The emergent conversation betyr for dem. En av dem som bidrar, er Tim Conder. Han gjør et forsøk på å systematisere noe av det de står for.
I stedet for å snakke om en abolutt etikk, snakker man gjerne om en kontekstuell etikk. Man kan altså ikke lage regler som gjelder for alle mennesker i alle siutasjoner. Sammehenger og situasjoner spiller en viktig rolle i å avgjøre hva som er rett og galt. Her er det fullt av gråsoner, og man må sammen finne ut av hvilken etikk som er den rette i de ulike kontekstene.
I stedet for systematisk teologi, er man mer opptatt av fortellingen. Fortellingen om Gud og om oss, det som bare kan fortelles og ikke systematiseres. Gud kan ikke settes i system og det kan ikke læren om han eller livet heller. I stedet for en systematisk og bokstavlig bibeltolkning, holder man seg til en kontekstuell, fortellende tolkning. Teologien er generøs og har rom for mange tolkninger, fordi læren ikke er det som er mest sentralt. Man er altså ikke opptatt av å inkludere eller ekskludere på grunnlag av lære eller meninger. Man bygger også bru, for eksempel mellom Bibelens lære og evolusjonslæren. McLaren har skrevet om dette i sine bøker A generous orthodoxy og The story we find ourselves in.
I stedet for å ha fokus på en personlig frelse for evigheten, er man mer opptatt av hva Gud gjør i verden her og nå. I stedet for den enkeltes personlige behov og agenda, er Guds gjenoppettende agenda for verden det viktige. Den personlige frelse fra en evig fortapelse kommer i bakgrunnen og Guds plan for alle tings gjenopprettelse i forgrunnen. McLaren har blant annet skrevet om dette i The last word and the word after that.
I stedet for et lederskap som bygges på posisjoner og hierarkier, vil man ha et lederskap som er bygd på relasjoner. I stedet for å sette grenser mellom folk på grunn av meninger og tradisjoner og doktriner, går de viktige skillene hva man forplikter seg til.
Mye fornuftig og relevant her, slik jeg ser det. Kritikken mot The Emergent Church har jo ofte vært at det blir for ullent, for uklart, for liberalt. Det kan man jo saktens være enig i, men man går kanskje glipp av poenget? Slik jeg har forstått det, handler det vel heller om å inkludere hverandre, ha fellesskap, snakke sammen, uansett hvor uenige vi måtte være om teologi? Og heller bli opptatt av det som betyr noe: Å bli involvert i Guds plan for å hjelpe og redde en verden som trenger oss her og nå?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar