Klima og framtid

Da er klimamøtet i København avsluttet. Spådommene om at møtet kom til å bli en fiasko, har dessverre slått til. Riktignok klarte man å få til en avtale, men den er uten forpliktelser, kun med gode intensjoner og vage målsetninger. Alle forstår at i denne saken er ikke dette nok. Mange stilte voldsomme forventninger til Barack Obamas inntreden på møtet. Og ble ditto skuffet. Obama sa selv at han ikke kunne gi løftter han ikke ville være i stand til å holde. Det virker fornuftig, det er ikke Obama som er miljøsinke, det er den amerikanske kongressen. Og presidenten kan ikke gjøre mer enn det kongressen godkjenner.

Så hva nå? Jeg ser for meg to scenarier. Enten kan det bli en mer forpliktende avtale på et senere tidspunkt, for eksempel til neste år. Mange håper på dette, men mange er også pessimistiske etter møtet i København. Det andre alternativet er at flere og flere vil begynne å lytte til miljøskeptikerne, de som hevder at det slettes ikke er noen menneskeskapt miljøkrise. Det er jo velkjent at det er mye enklere å tilpasse virkelighetsoppfatninger til det som er komfortabelt, enn å ta slike trusler på alvor. Det blir for drastisk og hysterisk. Konsekvensen kan bli at røstene som hevder at hele greia er et massehysteri, etterhvert blir i flertall. Ikke fordi de har de beste bevisene eller prognosene, men fordi det gjør at vi kan fortsette å leve som før.

Avisen DagenMagazinet har en uoffisiell poll på sin hjemmeside, hvor 80% av de som har svart mener at miljøkampen er hysteri. Bare 20% mener at miljøkampe er viktig. Dette blir også støttet av avisens samfunnsredaktør Vebjørn Selbekk.

Svartmaling og dommedagsprofetier er ikke det som skal til for å mobilisere Ola Nordmann. Det fører i stedet til den helt motsatte reaksjonen. Dagens klimbevegelse er ikke de første som har gått i denne fellen. Overspent miljøaktivisme har tidligere vist seg som en sikker vei til nederlag i partipolitikken.

Det kanskje aller beste eksemplet på dette er Venstres valgkamp i 1989. Under Arne Fjørtofts ledelse brukte Venstre den kraftigste miljøretorikken som kanskje noen gang er benyttet i en kampanje for et norsk parti. Venstre antydet at vi kanskje bare hadde 20 år igjen. Hvis man ikke gjorde noe med miljøproblemene nå ville skadene for kloden vår være uopprettelige.
Nå har de 20 årene gått. Og verden eksisterer fortsatt. Det hadde nok også velgerne i 1989 en mistanke om at den ville gjøre. For de belønnet Venstres apokalyptiske spådommer med å unnlate å bruke partiets stemmesedler. Venstre gikk på et dundrende nederlag og Arne Fjørtoft måtte trekke seg som partileder.

I et demokratisk samfunn er det viktig at heller ikke de politisk korrekte kreftene er unntatt medienes kritiske søkelys. Det synes vi faktisk miljøbevegelsen ofte er.

Hvis man skal tolke Selbekk bokstavelig, er det altså ikke noe vits i å fortelle sannheten, dersom den blir for ubehagelig. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på om dette gjelder for menneskets forhold til Gud og Bibelen også. Blir det slik at vi tilpasser innholdet til vår komfort, slik at vi i alle fall kan få noen til å ha sympati med oss og være villige til å lytte til oss? Er sannheten generelt for ubehagelig for oss? Og blir det slik at det ikke er så farlig, det går nok bra uansett? Er dette konsekvensen av å leve i et samfunn der staten ordner det meste for oss?

Jeg synes at det er underlig at kristne som er så konservative i noen spørsmål, blir så liberale i mlijøspørsmål. Det er tragisk, som jeg også har skrevet før, at det er de konservative kristne som skal være de største miljøsinkene. Man burde kanskje lytte til en av unntakene, diakonene Rune Singelstad, som er intervjuet i den samme avisen:

Det er betre å gjera noko no og ta feil, enn å ikkje gjera noko og så ta feil.......Vi har ansvar for å ta vare på den verda som Gud har skapt og med tanke på framtida for ungane våre...... Likesæle er det verste som kan skje med oss.......Vi som slepp ut mest skit i atmosfæren, betalar minst for dette, mens dei som slepp ut minst, betalar mest. Dette er direkte urettferdig, og eg blir flau på våre vegne når eg møter slike vitne frå den tredje verda.

Kanskje DagenMagazinets redaktører skulle lytte mer til folk de intervjuer.