Klimakrise og troskrise

Det store klimatoppmøtet i København er i gang. Forventingene til dette møtet har gått fra å være store til å bli lunkne. Dessverre, får vi si, er det få politikere som er villige til å vise sant lederskap når det trengs som mest. De fleste er mye mer bekymret for finanskrisa enn klimakrisa. Og de stemmene som høylydt prøver å komme til orde for å si at det slett ikke er noe klimakrise på vei, får stadig mer oppmerksomhet. Det er jo tross alt disse det er mest komfortabelt å lytte til, for dersom de har rett, kan vi jo bare fortsette å leve som før, og det er jo det vi helst vil, ikke sant? Å være ansvarlig og føre var er både slitsomt og kostbart for oss som enkeltpersoner og storsamfunn.

De rike landene, som forurenser mest, har i et nytt forslag foreslått at de fattige u-landene skal bære like stort ansvar for nye kutt som de rike landene. De fattigere landene protesterer, så klart, det er jo ikke til å undres over at de mener at de rike selv må bære ansvaret for det uføret vi har kommet i. Likevel ser vi at vi i nord, spesielt vårt eget land, heller kjøper seg avlat ved å betale andre for å kutte, i stedet for å gjøre det selv.

Nå har også de konservative kristne kastet seg inn i debatten for fullt. Mange av de mer venstreorientert kristne grupperingene har lenge vært i front i forhold til vårt ansvar som forvaltere av den jorda vi er satt på. De konservative velger den andre sida. Jeg burde kanskje ikke bli overrasket over det, men jeg synes det er ganske utrolig det som kommer fra den kristne høyresida i statene nå. Man skulle jo tro at det å fortelle folk at måten du lever på får konsekvenser, harmonerte med et kristent budskap om synd og omvendelse. Men i praksis nører man jo opp under den likegyldighet og unnfallenhet som preger altfor mange i denne saken.

En av de fremste talsmenn for de evangeliske kristne i USA, Chuck Colson, har skrevet en del om dette i det siste. Erling Rimehaug kommenterer dette i gårsdagens Vårt Land:

Den konservative evangeliske samfunnsdebattanten Chuck Colson hevder at klima er i ferd med å bli en ny religion. «I dagens klima kan jorda komme til å ta plassen som tradisjonelt tilhører Bibelens Gud», skriver Colson i sin ukentlige spalte, som trykkes i flere kristne publikasjoner i USA.

Han får støtte fra klimaforskeren Roy Spencer fra Alabama Universitet i Huntsville.
«Nesten alle klimaforskere har et religiøst syn på jorda og hvor skjør den er, og det farger deres forskning og hvordan de tolker sine data», sa Spencer forrige uke på en konferanse arrangert av den konservative tenketanken Heritage Foundation, der evangeliske kritikere av FNs klimapanel sto fram.

Foran klimatoppmøtet i København har høyresida i USA mobilisert for å hindre at USA forplikter seg til tiltak mot utslipp av klimagasser. Noen utspill fra konservative kristne er en del av denne politiske mobiliseringen.

Det gjelder for eksempel en av de andre spaltistene i den evangeliske avisen Christian Post, Tony Beam, som er direktør for Christian Worldview Center ved North Greenville University. Han hevder at det såkalte Climategate avslører at menneskeskapt klimaforverring er en løgn. Og hvorfor spres denne løgnen, spør han, og svarer slik: Klimaguruene er egentlig resirkulerte kommunister, og målet med Københavnmøtet er å få en FN-avtale som kan være et redskap til å konfiskere privat eiendom og ta rikdommen fra de industrialiserte land.

Det er nesten for dumt til å være sant. Selv om det selvsagt finnes alternative teorier til årsakene for den globale oppvarmingen, er det mer enn underlig at kristne skal omfavne disse på den måten. Å reise kommunsimen som den store verdensfienden 20 år etter Berlinmurens fall, står nesten ikke til troende. Med dette er den kristne høyresida nok en gang i ferd med å gjøre seg selv til en vits for resten av verden med sine ekstreme synspunkter. Hvordan de kan finne støtte for dette i Bibelen, er mer enn jeg kan forstå.