Mer sommerlesing

Man kan jo ikke bare lese seriøs litteratur hele tiden, i alle fall ikke når man har ferie. En av mine favoritter når det kommer til det mer lettfordøyelige, er briten Robert Goddard. Han er faktisk en av få forfattere av krim- og spenningsbøker som viser litterære kvaliteter i det han skriver. I tillegg er ikke heltene typiske alkoholiserte privatdetektiver eller arbeidsnarkomane politietterforskere, men derimot helt vanlige, og ofte under snittet intelligente mennesker. Dermed blir det ikke vanskelig å kunne identifisere seg med heltene, som knapt kan kalles helter. Goddard er også flink til å porsjonere spenningen ut, slik at bøkene blir noen skikkelige "page-turnere".

I sommer har jeg lest en av de få av Goddards bøker som er oversatt til norsk "Fanget i lyset". Som vanlig er det her handlinger i en mer eller mindre fjern fortid som innhenter personene i nåtiden, med fatale og dødelige konsekvenser. Denne gangen er det en tilfeldig bilulykke som innhenter hovedpersonen, og snur hele hans verden opp ned. Den andre boken, "Beyond recall", er et justismord, et selvmord og en forsvunnet datter sentrale ingredienser. Og det er herfra jeg vil komme med et sitat, som virkelig satte tankene i sving hos meg. For Goddard gir oss ikke bare spenning og litterære opplevelser, her finner vi også en god del hverdagsfilosofi. Dette sitatet er utgangspunktet for mitt neste innlegg. Som kanskje kommer i morgen.

Living in the past. It's always said pejoratively, as if the past is necessarily inferior to the future, or at any rate less important; nobody's ever condemned for looking forward, only back. But the truth is that we do live in the past, whether we like it or not. That's where our life takes shape. Somewhere ahead, however near or far, is the end. But behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.

Sommerens lektyre

Sommeren er, som alle andre årstider, tid for lesing. Jeg har pløyd meg gjennom en del bøker i løpet av sommeren, med vekslende underholdningsverdi og utbytte. Noe av det aller beste var de to bøkene til Brian McLaren The secret message of Jesus og Why did Jesus, Moses, the Buddha, and Mohammed Cross the Road? I motsetning til tidligere er det ikke så mange bøker med religiøst eller teologisk innhold jeg bruker tiden på å lese lenger. McLaren er et unntak. Det han skriver har på mange måter hjulpet meg til å finne fotfeste for en ny måte å være kristen på og en ny måte å definere troen på. Jeg skulle ønske at disse bøkene kunne bli oversatt til norsk, slik at flere kunne få tak i disse hemmelighetene og rikdommene. Jeg sendte en e-mail her om dagen til noen kristne forlag. De hadde ikke hørt om McLaren, men lovte å sjekke han ut. Vi kan jo håpe.

I boka Why did Jesus, Moses, the Buddha, and Mohammed Cross the Road?(lang tittel?) tar McLaren opp problematikken rundt det å ha en klar kristen identitet og samtidig forholde seg til mennesker i andre religioner. Han mener at man altfor ofte har havnet i en av to grøfter i slike møter. Enten har man tonet ned sin trosidentitet for å komme andre i møte, eller så har man frontet en sterk kristen identitet som har skapt konfrontasjoner med andre. McLarens budskap er at man kan ha en sterk og offensiv trosidentitet samtidig som man er åpen og imøtekommende mot mennesker i andre religioner. Faktisk så hevder han at en slik måte å tro på er en fordel i møte med annerledes troende. Han peker på hvordan bibelske prinsipper kan være med på å berike mennesker med annerledes tro, uten at man sier noe om hvem som tror rett eller feil.

Han seier noe både om hvordan man skal forholde seg til lære og liturgi, og ikke minst det faktum at de fleste store religionene er misjonerende religioner. Som vanlig er det sikkert mange som vil finne McLarens synspunkter kontroversielle, men jeg tror enda flere vil si at boka er inspirerende. Det gjør i alle fall jeg. Egentlig tror jeg dette er en bok som alle kristne kunne ha godt av å lese. Å se at det faktisk går an å være en klar og sterk kristen uten å skulle ekskludere andre.

I boka The secret message of Jesus er McLarens agenda å dykke dypere ned i hva Jesus' budskap egentlig var og handler om, og hvordan dette er fundamentalt annerledes enn hva kristne mennesker i dag tror det er. Mye av skildringene av "dagens kristendom" passer nok kanskje best i en amerikanske kontekst, men selv kjente jeg meg likevel igjen i mye. McLarens karikatur av den moderne kristendommen handler om at man tror på det rette i dette livet for å sikre seg for evigheten. Selv om dette er en karikatur, er dette fortsatt en dominerende oppfatning av hva kristendom er, og hva Jesus budskap var, spesielt blant de såkalt evangeliske kristne.

McLaren viser at dette er helt misforstått. Jesus forkynte Guds rike. ikke som noe som kommer etter døden, men noe som er her og nå, noe som er på vei og som likevel er kommet, noe som handler mer om dette livet enn det neste. Men når Jesus selv snakket om dette riket, gjorde han det aldri med punkter og lister på hva det inneholdt. Han gjorde det ved å fortelle historier og enker og fedre og talenter og perler. Hvorfor gjorde han det slik i stedet for å si det rett ut? Og hvorfor sier han selv at han gjorde dette for at folk ikke skulle forstå? Dette er noe av det McLaren forsøker å svare på i boka. Selv om han kaller budskapet "secret" er han også åpen på at han ikke er den første som kommer med disse tankene. Han har selv også vært inne på dette i sine tidligere bøker.

Mye av McLarens poeng er at man må sette Jesus og hans budskap inn i den tida han levde her på jorda, forstå hvordan han ble oppfattet og hvorfor. Han viser også hvordan Paulus fulgte opp Jesus budskap, og ikke brakte en annen lære slik det har blitt hevdet. Selv synes jeg dette var det aller mest interessante å lese om i denne boka, og dette kapittelet var også det som gjorde mest inntrykk på McLaren selv. Han skriver: I need to tell you that part of this chapter has been written through tears. I'm not excactly sure why I have felt so moved as I've written. I think it's a glimpse of the beauty of the secret messsage of Jesus.

Selv om de første halvdelen av boken er best, er nok dette noe av det aller beste Brian McLaren har skrevet. Det er friskt og nytt, samtidig velbegrunnet og bibelfundert. For hva var det Jesus forkynte? Var det at ved å tro på ham kunne man komme bort fra denne verden og komme til himmelen? Eller var det at man kunne forandre denne verden ved å bli en del av Guds rike? Har våre kulturelle briller ført til at vi har gått glipp av hva Jesus' budskap egentlig var? Les og lær, herved er bøkene anbefalt.

Feriebilder - del 3

Sjøgata i Mosjøen har den eldste bevarte trehusbebyggelsen i hele Nord-Norge. Og flere koselige kafeer, butikker og gallerier. Her finner du også Norges eldste bensinstasjon.

Feriebilder - del 2

Det som er spesielt og unikt med fjellet Torghatten er at det er et stort hull tvers gjennom det. Hullet er som en stor grotte man kan gå tvers gjennom. I vest har man en flott utsikt utover havet. Her er noen av bildene fra fjellet, som ligger ved Brønnøysund.

Feriebilder - del 1

Mange flotte bilder ble tatt i mye flott natur på Helgeland i sommer. Selv om jeg stort sett var der nord hver sommer i barndommen, var det sjelden vi var ute på kysten og så alt det vakre der. Desto flottere å få gjøre det nå. Disse bildene er fra Vega, som er en del av UNESCOs verdensarv-liste. Ikke vanskelig å forstå når man har vært der. Flott natur, spennende museum og den friske sjøluften og den blå himmelen da vi stakk hodet ut av teltet på morningen.

Pesten

Tarrou mumlet at det var aldri over. og at det enda en gang ville bli ofre, for det hørte til naturens orden. Det er mulig, svarte legen, men De skjønner, jeg føler mer solidaritet med de overvunne enn med helgnene. Jeg tror ikke jeg har sans for heroisme og hellighet. Det som interesserer meg, er å være et menneske.

(Albert Camus)

Solnedgangen - dagens arv til mennesket

Årets ferie er en av de beste jeg har hatt noen gang. Det har mye med selskapet å gjøre, men også mye med det vi fikk se og oppleve. Øverst av alt det flotte står en sen kveld på nordsiden av øya Dønna på Helgeland. Solnedgangen her er noe av det alle vakreste jeg noen gang har sett. Den siste halvannen timen mens solen sakte druknet i sjøen denne sommerkvelden tok helt pusten fra meg, for å bruke en klisjé.  Og synet var ikke begrenset til vest, der sola gikk ned. I øst kunne vi se fjellene De syv søstre, i nord øya Løkta. I sør var det åpne havet, og i vest, midt i solnedgangen, fugleøya Lovund. Noen av de andre som var der spurte de som jobbet på kafeen der oppe om dette var et syn de fikk se hver kveld. Og det var det tydeligvis ikke, for også servitørene kom ut og tok bilder med telefonene sine.

Det er jo umulig å fange slike ting med et kamera. Man skulle fått med hele horisonten og fargene blir ingenting imot virkelighetens farger. Men her er noen av bildene jeg tok med min gamle SonyEricsson-telefon, fra vi kom og til vi dro halvannen time senere.