Sju viktige verdier for meg: #6 Ydmykheten

Bilde fra katolsk.no

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet,så skal dere finne hvile for deres sjel. 

Evangeliet etter Matteus, kapittel 11, vers 29

Møtet var godt i gang og lovsangen fylte lokalet. Vi var på besøk med et team fra bibelskolen jeg gikk på. Folk i salen sang med, noen hender var løftet. Predikanten og møtelederen var på plass på plattformen. Så skjedde noe jeg aldri har opplevd verken før eller siden. Predikanten så ned i salen, begynte å gå ned fra plattformen og stoppet ikke før han stod ved siden av en ung mann med altfor langt hår som stod nede i salen. Meg. Han stoppet ved siden av meg. Så la han hendene sine på meg og begynte å profetere. Han sa mange underlige ting og brukte store ord. Jeg husker noe av det han sa, men ikke alt. Men jeg husket det siste ordet han sa, for det gjentok han tre ganger. Ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet.

Ordene fra predikanten har fulgt meg. Ikke slik at jeg har tenkt på dem hele tiden, men av og til har jeg undret meg over dem. Om ting jeg har opplevd har vært oppfylelsen av det han sa. Eller om de i det hele tatt kommer til å bli oppfylt. Om de kanskje ikke betyr så mye likevel. Men det er kanskje ikke så rart at jeg helt siden denne opplevelsen har tenkt at det er viktig for meg å være ydmyk. Selv om jeg tenker at ydmykhet er noe jeg har vært opptatt av alltid. uten at jeg har brukt akkurat det ordet.

Mange vil kanskje tenke at å være ydmyk er å legge seg under janteloven. At det er det samme som å bli ydmyket, at andre kan ydmyke og undertrykke deg. Janteloven sier Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Eller definisjonen man finner på Wikipedia: beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Hvis dettte er assosiasjonen man får med bruken av ordet ydmykhet, skjønner jeg at ordet og innholdet av det ikke har noen verdi. Anti-janteloven sier "Du har evner til å forstå og lære av andre". Det er det det handler først og fremst om for meg. At jeg forstår at andre kan lære meg noe, at jeg ikke har skjønt alt, at jeg har en vei å gå.

Lenge dro jeg dette for langt. Jeg tenkte at ydmykhet i praksis for meg handlet om at andre hadde forstått mer enn meg, visste mer enn meg og var mer åndelige (for det var jo ganske vesentlig i sammenhengen jeg stod i) enn meg. Jeg hadde åndelige mindreverdighetskomplekser. Når ting ble sagt eller gjort av mennesker som brukte store og åndelige ord, bøyde jeg meg eller trakk meg unna. Selv om jeg opplevde det de sa og gjorde som noe feil, noe jeg ikke kunne stille meg bak, var jeg redd for å si fra. Jeg ville være ydmyk og akseptere at de hadde skjønt mer enn meg. Jeg ville gjøre som Bibelen sa: Ydmyk dere under Herren. For mange var tydelige på at det var Herren som hadde talt.

Men erfaringene fra flere slike situasjoner gjorde meg tryggere på at jeg kanskje hadde skjønt mer enn mange andre. Og det er kanskje da man trenger denne verdien aller mest. Så man ikke blir høy på pæra og slutter å tro at andre kan ha rett, at man har mye å lære. For meg har trangen etter stadig å lære mer, mer kunnskap, mer innsikt, mer forståelse vært og er en viktig drivkraft i livet. Slik tror jeg at jeg både blir flinkere i jobben min som lærer, men også at jeg kan bli et bedre menneske. Og forhåpentligvis er ikke målet for dette at jeg en vakker dag skal få rett i alt og vinne alle diskusjoner ;)

Frans av Assissi yttrykte dette i sin berømte bønn: La meg ikke søke så meget å .......bli forstått som å forstå. Eller som den sprenglærde apostelen Paulus uttrykte det: Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. Det er slik ydmykhet som er viktig for meg, en sånn ydmykhet jeg har lyst å bli preget av.

Sju viktige verdier for meg: #7 Anstendigheten

Bilde fra india.com

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!

Paulus' brev til Filipperne, kapittel 4, vers 8

Gjennom det siste året har jeg blitt mer og mer klar over at anstendighet er en viktig verdi for meg. Egentlig trodde jeg dette var en verdi alle delte, men den siste tiden har jeg blitt mer og mer klar over at dette ikke er tilfelle. For det er ikke mange andre måter å forklare en del av de fenomenene dette innlegget skal handle om. Til og med mennesker som jeg har gått på skole med, studert med, ja til og med gått bibelskole med, viser nå at anstendighet ikke er en verdi man holder høyt i møte med konkurrerende verdier.

Jeg har egentlig vært inne på dette emnet en del ganger før. For eksempel når jeg har skrevet om skiløperen Petter Northug, har det handlet mest om anstendighet. At han bruker sine overlegne evner til å gå på ski og den oppmerksomheten det medfører, til å rakke ned på motstanderne sine. For mange er dette underordnet, siden han er norsk og han er best. Slik blir jeg klar over at det å snakke om sine motstandere på en anstendig og ærefull måte, ikke nødvendigvis er uviktig, men likevel mer underordnet for andre enn det er for meg.

Jeg har også skrevet mye om Jan Hanvold og Visjon Norge. Dette handler om mye av det samme. Mange er villige til å overse forbausende mye fra den kanten, for det mest verdifulle er at man har en kristen tv-kanal og "folk blir frelst". For meg er dette underordnet når kanalen formidler en teologi som handler om at folk er syke fordi de har syndet, handikappede er blitt slik av samme årsak, og de som betaler mest penger til kanalen har mest sjanse til å bli helbredet. For meg er dette fullstendig uanstendig, og siden dette er en viktig verdi for meg, overskygger det det meste av det andre kanalen byr på.

I fjor fikk vi også en ny innvandringsminister som smiler når hun er på tv, bærer kors rundt halsen og løfter opp sin kristne tro. Samtidig omtaler hun flyktninger mer eller mindre som lykkejegere som forventer å "bli båret på gullstol inn i Norge", skryter av å ha den strengeste innvandringspolitikken i verden, og poserer for pressen når hun tropper opp for å sende folk ut av landet. Dette handler altså ikke om hva slags innvandringspolitikk man skal ha. Det meste av det politiske landskapet i Norge er overens om dette. Det handler om måten man omtaler og behandler medmennesker på. Minsteren har jo erklært at våre nye landsmenn må ta kurs i folkeskikk, men jeg undrer meg over om hun har fullført kurset selv. For meg er måten hun omtaler andre mennesker på, fullstendig unastendig. Og jeg registrerer at forbausende mange ikke bare støtter politkken hennes, men også retorikken. Og at forbausende mange som egentlig deler mye av det samme verdigrunnlaget som meg, stemmer på hennes parti.

Det grelleste eksempletet er likevel det vi har vært vitne til denne uken. En skitten amerikansk valgkamp kulimenerte i innsettelsen av den skitneste kandidaten man noen gang har sett. Hele mannen oser av mangel på anstendighet. Måten han omtaler politiske motstandere på. Måten han gjorde narr av en handikappet journalist på. Måten han omtaler kvinner, muslimer og latinamerikanerne på. Måten han tar igjen på når han blir kritisert. Fullstendig uanstendig. Og jeg snakker altså ikke om mannens politikk, selv om jeg kunne sagt mye om det. Dersom man kan si at han har noe politikk i det hele tatt. Det meste av det han presenterer ser ut som en rekke av selvmotsigelser og snuoperasjoner, alt etter hvor mye motstand han får. Det handler om måten han omtaler andre mennesker på.

I denne saken, mer enn noen andre forbauser det meg at ikke alle ser det som jeg ser. Mange omtaler mannen som en helt vanlig kandidat, og er opptatt av han mener om politiske spørsmål. Abort-spørsmålet er vel det tydeligste eksempelet, og man glemmer at Trump i valgkampen har skiftet mening flere ganger i spørsmålet, og før valgkampen aldri frontet noe mening om det i det hele tatt. For meg er det irrelevant hva han mener i noen politiske spørsmål i det hele tatt. En så uanstendig mann har for all framtid diskvalifisert seg fra å ha noen form for lederposisjon, slik jeg ser det. Jeg blir ekstra sjokkert når folk jeg selv gikk på bibelskole med, som jeg trodde delte i alle fall de grunnleggende verdier med, skriver avisinnlegg til støtte for mannen, og innlegg på Facebook, der de hevder at de kjente Guds velsignelse og nærvær under presidentinnsettelsen. Jeg har jeg begynt å skjønne at amerikanerne ikke går an å forstå. For eksempel sa jo Franklin Graham, sønnen til den kjente predikanten Billy Graham, at valget av Trump var Guds vilje, et syn som deles av ufattelig mange amerikanske kristne. Men jeg trodde faktisk at folk jeg har kalt venner, visste bedre. Som en annen tidligere bibelskole-kollega sa: Den nye presidenten står for det motsatte av det Jesus gjorde.

Så konkluderer jeg altså at jeg gjennom det siste året har oppdaget hvor viktig anstendigheten er for meg. At man passer på hva man sier. At man viser respekt og medfølelse. At man snakker om andre og behandler andre slik man selv ville blitt behandlet. Og selv om jeg er skuffet over alle dem som ikke deler mitt syn, registrerer jeg også at det er veldig mange som gjør det. Og det er jeg glad for.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #1 Alle er positive til Jesus

Av alle disse innleggene er kanskje dette det jeg er mest i tvil om, stadig i bevegelse og endring. Selv om Jesus fortsatt er vanskelig å forholde seg til, er han likevel interessant, fascinernde og utfordrende. Det er veldig mye med Jesus som jeg liker, og jeg er enig med forfatteren Philip Yancey i at personen Jesus og hans egenskaper er den viktigste grunnen til å være kristen. Det betyr ikke at han ikke kan være vanskelig å forholde seg til. Til jul fikk jeg boken "Å sette verden i brann", om Jesus, skrevet av en ateist. Den kommer jeg nok tilbake til når jeg har lest den. Dette innlegget ble publisert i april 2013.

I hele min aktive tid som kristen var dette en sentral sannhet. Målet var å dra fram Jesus  og få vekk alt som kunne skygge for ham. Dersom bare folk fikk se Jesus i det vi gjorde og sa, ville ingen være negative. For ingen var negative til Jesus  bare de fikk rett bilde av hvem han var og er. Hele tiden kjente jeg på at dette ikke var så svart/hvitt som mange trodde, mannen fra Nasaret som vi kan lese om i evangeliene var slett ikke problemfri. Ei heller det han sa.

La meg presisere  Jeg sier ikke at Jesus ikke er Guds sønn. Jeg sier ikke at han ikke ofret sitt liv for oss. Jeg sier heller ikke at han ikke var og er en fantastisk person på mange måter. Men jeg sier også at han slett ikke er ukontroversiell. For mange ting av det han sa, fikk folk på hans egen tid til å reagere  og det kan man sannelig si om vår tid også.

Jeg opplever at det har blitt vanlig å framstille Jesus som noe han ikke er, for å fremme sin egen agenda. Jesus blir framstilt som "en av oss" av mange ulike grupper. Noen har sagt at Jesus var den første sosialist. Enda mer populært har det blitt å løsrive Jesus fra den kristne religion, og framstille det som om han ikke har noe med religion å gjøre, men som en motsetning til religionens vesen. Det klarer man ved å framheve alt det man liker av det Jesus sa og gjorde, og ignorere resten. For en tid tilbake ble det lagt ut en video på YouTube med tittelen "Why I hate religion, but love Jesus". Videoen ble delt av massevis av mine venner på Facebook. Selv valgte jeg litt på trass å dele en annen video som kom litt etter, "Why I love religion, and I love Jesus". Men jeg var selv en av de som mente at religion var bad, og Jesus var toppers. Men jeg og veldig mange andre hopper bukk over det faktum at mye av den kristne religionen er bygget på det Jesus sa.

Hva er det så som er så problematisk med Jesus? La meg nevne noe. Flere ganger delte han mennesker inn i to, de som var innenfor og de som var utenfor. Han sa at de som ikke var for ham, var mot ham. Flere ganger dømte han mennesker til helvetes pinsler. Av flere krevde han at de som skulle følge ham, måtte hate sine foreldre. Måten han snakket til sin mor og sine brødre, virker svært lite respektfulle. Han vakte reaksjoner på det meste av et han sa. Vi liker det når han gikk i rette med de hyklerske fariseerne. Men det virker samtidig som han brukte de mulighetene han hadde til å kritisere vanlige mennesker for hvor lite tro de hadde. Det er vanskeligere å svelge, ikke sant?

Jesus er kontroversiell. Jeg liker det med ham, men jeg sliter også med deler av det. Mitt hovedanliggende her er likevel å påpeke at Jesus ikke er noen snill gutt, ei heller en som bare drikker øl med gutta, som i David Åleskjærs film "Asfaltevangeliet". Mye av den moderne kristendommen er omtrent som samfunnet ellers: Man lager sin egen lære ut fra det man liker og ignorer resten. Her er jeg redd Bibelens Jesus ikke passer helt inn. Han lar seg ikke fange av våre rammer, uansett om den rammen heter snill, kul, forståelig, religiøs eller ureligiøs. Kanskje det er derfor han er den han er, Guds sønn.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #2 Løftene kan ikke svikte

Dette er nok det mest personlige, ærlige og såre av alle disse ti inleggene. Det som står her, er mye av grunnen til at jeg havnet i en troskrise som toppet seg for seks år siden. Publisert i april 2013

Bilde fra flickr.com

I min barndom og ungdom var jeg en trofast møtegjenger i den lokale pinsemenigheten. Da gjorde jeg meg godt kjent med sangboka "Evangelietoner". Det var ikke alltid like lett eller like interessant å følge med på det som skjedde ved talerstolen, så da benyttet jeg ofte tiden til å bla igjennom denne boka, finne ut hvem som hadde skrevet de ulike sangene, og hvor mange andre sanger denne personen hadde skrevet. Eller jeg leste noen av tekstene i sangene. Ikke alle var like god litteratur, men det fantes også dem som var riktig gode, noen av dem er jeg glad i enda. En av sangene jeg likte best, var sangen "Løftene kan ikke svikte" av den svenske pinselederen Lewi Pethrus. Det var fordi den hadde så mange vers, men først og fremst på grunn av det dramatiske innholdet. Her stod det om himmel og jord som skulle brenne, og konklusjonen var at uansett hva som skulle skje: "Løftene, de står fast". Eller som en nyfrelst Bob Dylan sang i 1979 "God don't make promises that he don't keep"

Jeg har skrevet litt om dette med Bibelens løfter og hvordan jeg forholder meg til dette også tidligere her på bloggen. Da skrev jeg blant annet:

....vi vet jo at ikke alle får bønnesvar. Vi vet jo at ikke alle som ber om helbredelse, blir friske. Vi vet faktisk at ikke engang de beste "helbredelsespredikantene" har mer enn 10% "uttellling" på sine kampanjer og møter. Så da går man i gang med å finne årsakene. Og siden man har et absolutistisk syn på Gud og hans løfter, kan det jo ikke være her feilen ligger. Altså må feilen ligge hos oss. Og slike forklaringer gir seg mange utslag: Vi har ikke nok tro. Vi ber ikke med nok autoritet eller utholdenhet. Vi må faste mer. Vi mangler kraften som vi må be mer til Gud om at han må gi oss. Felles for alle slike forklaringer er at det fører oss inn i et endeløst religiøst strev. 

Problemet med løftene er mangesidig. Rent teoretisk har jeg også sitert Bibelen og sagt at alle Guds løfter har fått sitt ja i Kristus, slik som Paulus skriver. Teoretisk er alle løftene allerede oppfylt gjennom at Jesus tok på seg alle menneskers synd og sykdom. Problemet er at dette som regel bare blir teori. Virkeligheten er en helt annen. Noe av problemet mitt er hvordan kristne ser ut til å forholde seg til dette med Guds løfter. Noen mener at løftene blir oppfylt ved at vi tror på løftene uten at vi ser dem oppfylt, og da blir de oppfylt. Noen sier at vi må be om at løftene går i oppfyllelse, at vi har et medansvar for at de blir oppfylt. Noen av de mest utålmodige setter i gang med å "hjelpe" Gud med oppfyllelsen. Det har vi sett blant annet med opprettelsen av staten Israel og drømmen om gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem. Noen har også prøvd å framskynde dommedag på ulike måter. Konsekvensene av menneskenes forsøk på å "hjelpe" Gud, er som oftest katastrofale.

Slik løfter er for meg  er det den som gir løftet som har ansvaret for å innfri det. Punktum. Derfor er de uoppfylte løftene i Bibelen så problematiske. Det hadde vært mye enklere om han ikke hadde gitt dem. Jeg mener ikke at en troende ikke skal ha problemer eller vanskeligheter. Problemet mitt er at Jesus ga løfter om å be om hva vi ville og få det. Og dersom han ikke er til å stole på her, hvordan vet vi at vi kan stole på ham i andre ting?

Velmenende kristne vil kanskje oppfordre slike som meg til å ha tro og tillit til Gud. Mitt svar er da at man bygger tillit gjennom å holde ord. Har Gud gjort det? Jeg vet at jeg ikke kan diskutere med Gud og vinne. Han har helt sikkert alle sine ord i behold. Men akkurat her er det vanskelig å se det.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #3 Gud tåler ikke synd

Mye jeg er enig i her også ;) Har vel også forstått at dette ikke nødvendigvis er gangbar kristen lære i alle kretser, hvor man finner andre årsaker til at Jesus ofret seg selv. Publisert på bloggen i april 2013.

Bilde fra slideshare.net

I den vanlige forklaringen på at Jesus måtte ofre seg for menneskeheten finner vi "sannheten" om at Gud ikke tåler synd. Det var fordi Gud var arg på synden hos menneskene at han ikke kunne ha fellesskap med dem. Jesus måtte altså stille Guds vrede ved å ofre livet sitt. Det var altså også for Guds skyld Jesus måtte dø fordi Gud kunne ikke ha fellesskap med oss når vi levde i våre synder.

Siden vi har en iboende trang til å forstå og kunne presentere evangeliet på en forståelig måte, blir det ofte slik at vi må forklare hvorfor det var nødvendig at Jesus måtte dø. Og da er det en naturlig vei å gå via det gamle testamente sine ofringer til Jesus' ofring av seg selv på korset. Og man setter fram en enorm kontrast mellom tiden før og etter Jesus, og forklarer at alt var ødelagt før, nå er alt fikset. Slik klarer man å forklare det uforklarlige. Men man står igjen med en blodtørstig Gud som må se blod for å få stillet sin vrede. Og en Jesus som ofret seg for å tilfredsstille sin far. Er dette den gode far kristne snakker om? Som villig så sin sønn dø for å bli tilfredsstilt selv? En allmektig Gud måtte da kunne finne en annen måte å ordne opp på enn å ofre sin sønn? Og hva skjedde egentlig på det korset? For meg er det et mysterium som fascinerer meg enormt. For jeg tror at Jesus ga sitt liv for mennesket. Men det var ikke for å kurere Guds allergi mot synd.

En svært vanlig illustrasjon er den du ser på bildet: Synden er det som skiller oss fra Gud. Jesus bygger bro over ved å ofre seg selv. Dermed har man forklart hele greia, jeg har brukt illustrasjonen selv. Nå syns jeg den er bare fordummende, også ut fra det man leser i Bibelen. For i Bibelen finner man mye større nyanser enn som så. Der er ikke alt svart/hvitt, slik som vi liker å tro.

Dersom det var slik at Gud ikke tålte synd, ville han jo ikke være i stand til å ha fellesskap med syndere før Jesus. Likevel ser du at han både snakker med og velsigner syndere i GT. Til og med de verste av de verste har han fellesskap med. Og ikke nok med det: Husker du begynnelsen av Jobs bok? Der alle Guds sønner kommer framfor Gud? Og iblant alle dem, hvem er det som kommer til Gud og forteller om det som skjer på jorden? Jo, det er djevelen selv, det mest syndige av alle vesener. Og dersom Gud ikke tålte synd, hvordan kunne han da tåle djevelen selv i sitt nærvær?

Jeg sier ikke at Gud velsigner eller liker synd. Men forestillingen om at Gud bare har fellesskap med syndfrie mennesker, er feil. Gud kan snakke til, omgås og strekke seg ut til alle. Synd er ikke noe hinder for fellesskap med Gud. Fokuset på synd er bare med på å forsterke skyldfølelse hos mennesker.  Det er ikke Gud som har problemer med at vi synder. Problemet med synd er den skaden vi gjør på oss selv og hverandre. Gud er mye mer opptatt av det enn av sin egen allergi.

Gud har ikke bare fellesskap med hellige, syndfrie eller spesielt fromme. Jeg tror heller ikke at Gud bare har fellesskap med kristne mennesker. Men det er et annet tema.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #4 Jesus kommer snart igjen

Bilde fra religioustolerance.org

Dette innlegget trenger jeg ikke kommentere så mye, har ingen problem med å publisere det på nytt. Publiserte det først på bloggen i april 2013.

Av alle de kristne sannhetene jeg vokste opp med, var ingen mer sentral enn denne. Jesus kunne komme tilbake når som helst. Det eneste alle visste, var at det var meget snart, og at det gjaldt å være "rede". "Ingen kjenner dagen", står det i skriften, og "dagen kommer som en tyv om natten". Likevel var det flere som prøvde seg også på å tidfeste begivenheten. Årstallet 1988, for eksempel  var et godt tips, siden det da var førti år siden staten Israel ble opprettet. At han ikke skulle komme før år 2000, var helt utenkelig. Spekulasjonene rundt hans andre komme, hadde ingen ende. Sentrale begreper man måtte lære seg var "Europas forente stater", "tusenårsriket" og "bortrykkelsen". Det store temaet i kristne diskusjoner var hvorvidt Jesus ville "hente sin brud" før eller midt i "den store trengselen". En kompis av meg advarte og sa at vi "for all del ikke måtte bli med i EF". Felles for det meste var at det var spekulativt, og at man tolket kryptiske bibeltekster på en bestemt "rettroende" måte.

Alt fokuset fikk logisk nok sin slagside, ettersom alle profetiene om hans snare komme ikke slo til. De store endetidspredikantene som Sverre Kornmo, Toralf Gilbrant  og Aril Edvardsen døde etter hvert, og den nye generasjon predikanter hadde et annet fokus. Dersom du spør karismatiske kristne om de fortsatt tror på denne "sannheten" vil du nok ikke få et like klart svar som før. Faktumet er at ingen vet. Og det var vel kanskje også poenget i utgangspunktet.

Når jeg sier jeg ikke tror på dette lenger, handler det ikke først og fremst om han  faktisk kommer til å komme tilbake. Det ser jeg ikke bort ifra at han gjør. Men jeg har mine tvil om det kommer til å skje etter modell fra de amerikanske "Latt tilbake"-bøkene som gikk som en farsott i kristne miljøer en periode. Faktisk er det flere bibeltolkere som avviser læren om "The rapture" fullstendig. Med andre ord så tror man på at Jesus vil komme tilbake til jorden for å gjenopprette sitt fredsrike, men ikke på forestillingen om at Gud vil hente alle kristne til himmelen, for så å overlate jorden til djevelen og la alle vantro bli drept eller pint i hans varetekt.

Min innvending mot forkynnelsen av denne sannheten, går først og fremst på hvordan virkningen ble på et barnesinn. Den skapte frykt og utrygghet. Man kunne aldri være trygg på om man ble med når Jesus kom, om man var "rede" nok. Forkynnelsen av dette handlet i mye større grad om alt det andre som skulle skje, og lite om Jesus. Dermed ble ikke Jesu gjenkomst noe man så fram til, men noe man ble skremt av. Selv husket jeg hvordan flere ganger jeg kom hjem til tomt hus, og hvordan min første tanke var at Jesus hadde kommet tilbake og jeg var blitt igjen.

At Jesus skal komme til jorden igjen og sette alt i god skikk, og regjere med fred og kjærlighet, er en god forventning  Læren om bortrykkelsen er det ikke.

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #5 Livet har to utganger

Bilde fra pinterest.com

Dette innlegget havnet av en eller annen grunn i utkast-boksen rett etter at det ble publisert. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan hende at det er mange som ikke har lest dette før. Også dette emnet har blitt aktualisert det siste året, gjennom at ledere i DNK har tatt et oppgjør med læren om fortapelse. Det siste avsnittet av dette innlegget er jeg ikke helt sikker på om jeg kan stå for lenger, men resten står jeg helt bak. I innlegget får jeg heller ikke fram det som den apostoliske trosbekjennelsen sier, at Jesus skal komme igjen "for å dømme levende og døde". For jeg tror på at man skal fram for en domstol av noe slag, der man får betalt for hva man har gjort i livet. Men jeg tror ikke på at dommen bare har to alternativ.

Temaet om himmel, helvete og liv etter døden har jeg skrevet om en del ganger før. De som har fulgt med på bloggen en stund, vil nok ha fått med seg det. I et innlegg i 2011 skrev jeg blant annet:

Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskap. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?
Problemet mitt med den tradisjonelle, kristne synet, er egentlig ikke først og fremst ild og evig pine, men forestillingen om at alle mennesker skal deles inn i to. Ikke etter hvem som er gode eller onde, ei heller etter religion, ei heller etter hvor flinke de har vært til å følge en lov, eller hvor medmenneskelige de har vært. Delingen er ja eller nei til Jesus, alt det andre er irrelevant. Da vil Stalin og Gandhi havne på den samme siden, mens Buddha og Benny Hinn vil gå hver sin vei.

Dette betyr ikke at jeg tror at livet bare har en utgang, der alle kommer til himmelen og alt som skjedde her på jorden er betydningsløst. Jeg tror livet har en uendelighet av utganger. Jeg tror at det neste livet vil være en konsekvens av dette, ikke som karma og reinkarnasjon, men som at etterlivet blir formet av dette livet. Men jeg tror ikke på at noen blir isolert fra Gud. Jeg tror at Gud har et mangfoldig liv for alle etter døden. ikke bare et liv der alle skal spille harpe og synge i kor.